Valg 2013 – den evige veksten av

May 2nd, 2013

Fremover mot valget kommer jeg til å kjøre noen poster rundt populære debattemaer for å illustrere de bakenforliggende forutsetningene. Har dere forslag til tema, si fra på twitter eller på facebook.

Det er snart tid for nytt stortingsvalg, og den nasjonale økonomien er igjen et hett tema. Man vil ettersom vlget nærmer seg få flere og flere debatter og innlegg om den norske og internasjonale økonomien og om hvordan man skal sikre fortsatt vekst. Det er likevel ikke alltid så lett å få med seg forutsetningene for disse debattene. Det er to spørsmål som aldri egentlig stilles, og derfor heller aldri blir svart:

1. Hvorfor er vekst så viktig?
2. Kan økonomien vokse evig?

At vekst er viktig er ganske tydelig om man skal dømme det basert på hvor mye tid og krefter som brukes på å diskutere hvordan vi skal maksimere veksten, men hvorfor er det sånn? Hvorfor skal vi bruke så mye krefter på å øke vekstraten? Svaret er i hovedsak ganske enkelt. Når økonomien vokser betyr det at vi får det bedre. Dette er selvfølgelig en forenkling, men i helhet er det nettopp det det betyr. Problemet er bare hvordan vi forholder oss til veksten.

I Europa på 1700-tallet var mange protestanter svært fremtredende i forretningslivet. Mange av dem mente at om man var elsket av gud, ville det gå bra og man ville bli rik. Men, til forskjell fra hinduenes predeterminisme, hvor man ikke kan gjøre noe med den skjebne man har fått, så hvorfor prøve, så mente disse protestantene at å jobbe hardt var en av kravene for å bli elsket av gud. Det gjorde at de jobbet hardt for å få penger for å vise at gud elsket nettopp dem.

Dette er ganske likt vårt forhold til vekst. Å måle veksten i økonomien er egentlig et mål på hvor bra det går i landet. Har vi høy vekst betyr det at man produserer mer enn før. Dersom denne er høyere enn innsatsfaktorveksten blir vi også mer effektive. Men, å basere en dom på om det går bra eller dårlig rent på økonomisk vekst er ikke helt uproblematisk. Hvis f.eks. politikere vinner og taper valg basert på veksten i økonomien, vil de da gjøre veldig mye for å skape kortsiktig vekst som gjør at de vinner valg. Selv om dette kan gjøre skade på lang sikt. Tenk på kalvinistene igjen. Hvis guds kjærlighet ble målt BARE på hvor mye penger de får, så kunne de stjele masse penger og dermed vise at de var enormt elsket. Kjenner jeg mennesker rett, var det sikkert mange som gjorde nettopp det. Disse insentivene kan altså skape uønskede konsekvenser. Den målte veksten blir viktigere enn det den skal måle.

Konklusjonen blir da at vekst er et viktig måltall på om ting går bra, men ikke nødvendigvis det viktigste å jage etter. Kan da økonomien vokse evig? Det enkle svaret er ja, det kan den. Det betyr ikke nødvendigvis at den alltid vil vokse, som vi har sett i mange land de siste årene, men den kan. Årsaken er ganske enkel. Det som driver den langsiktige og evige veksten er ikke materielle goder eller tilgang på naturressurser, det er innovasjon. Mennesklig innovasjon er det eneste vi aldri går tom for.

Vi kan i dag få mye mer mat/strøm/lykke/nytte for de samme innsatsfaktorene enn vi kunne for 50 år siden, ja, mye mer enn for bare 20 år siden. Vi får mer igjen for en arbeidet time, ikke bare i penger, det er ren inflasjon, men i goder. Hva da med miljøet? Hva med miljøvernerne som setter vekst mot vern? Er dette motsetninger? Forutsigbart nok er svaret på dette nei. Men, og det er her det politiske jaget etter vekst kan slå feil, den viktigste faktoren vi kan investere i er nettopp innovasjon. Kun ved å utdanne den store massen i befolkningen i stadig økende grad vil vi klare å opprettholde langsiktig vekst som også vil løse miljøproblemene våre. Kun ved å gjøre høyere utdanning mer tilgjengelig vil vi kunne drive innovasjon, og dermed vekst, i en vedvarende og bærekraftig vekst.

Konklusjonen er altså at vekst er viktig fordi det betyr økt velstand og nytte, men at vi må passe oss for å jage vekstmål uten en klar plan, og at ved å utdanne befolkningen vil vi opprettholde vedvarende vekst og vi kan få det bedre og bedre.

Tags: , , , , , ,
Posted in Samfunnsdebatt | 4 Comments »

En gammel slager til glede for nye lesere:
Fanget i 1750 – om organisering i landbruket av

June 11th, 2012

Landbruket i Norge har et problem. Debatten om landbruksoppgjør og tollmurer er et tydelig symptom på dette, men langt fra selve problemet. Problemet er at landbruket er fanget i et system fra før den industrielle revolusjon, fra før 1750, og det går ut over oss alle.

“Hæ?” Tenker sikker mange nå, vi har da både melkemaskin og traktor med GPS. Vi har topp moderne fasiliteter og høyere dyretrivsel enn noen gang. Det er flott, og det er ikke det jeg snakker om. Det er den manglende profesjonaliseringen i landbruket. Det er den manglende anledning landbruket har hatt til å drive som hvilken som helst annen industri i Norge. En av de største styrkene i norsk landbruk i 1821 var innføringen av Odelsloven, men en av største svakhetene til norsk landbruk i 2012, er nettopp Odelsloven. Det finnes ingen god logisk eller økonomisk grunn til at landbruket skal behandles spesielt. Det vanligste motargumentet jeg hører er at gårdene da blir splittet opp, og det er her profesjonaliseringen kommer inn. Fordi det er mange bedrifter i Norge som går i arv. Noen går i arv til flere barn, noen til bare ett, på bekostning av de andre.Forskjellen er aksjer. Her er det snakk om bedrifter som allerede er delt opp i andeler som i seg selv er skapt for å kunne omsettes, arves og bringes videre innenfor eller utenfor familien.

I landbruket har man ikke det systemet. Jeg er ikke sikker på hvordan man har klart å argumentere for ikke å utvikle landbruksøkonomien på samme måte som man har utviklet økonomien forøvrig, men det er helt klart at det er på tide å gjøre noe. Og det vil man kunne tjene på, noe på kort sikt, men enormt mye på lang sikt. Det som må gjøres kan oppsummeres i fem steg.

1. Man må fjerne alt lovverk spesifikt for landbruk, som bedre dekkes av annet eksisterende lovverk. Odelsloven må bort og erstattes med vanlig bedriftseierskap. Man kan organisere bedriften sin på mange måte, både som enkeltpersonsforetak, DA og AS. Det samme må gjelde for gårder.

2. Man må styrke lokaltilhørigheten i produktene. Ost fra Gudbrandsdal og Ås, mandelpoteter fra Skjåk og epler fra Lier og Hardanger er bare noen få eksempler på produkter som har sterk lokal tilhørighet. Dette til tross for Tines sentralisering av produksjon. Fokuset må være på kvalitet, men man må også ha et bevisst forhold til merkevarestyring og distribusjon. Dette vil man kunne sette opp mange forretningsmodeller for, men det krever en forståelse av mye mer enn bare landbruk. Det bringer oss videre til neste steg.

3. Vi må ansette unge, flinke, spesialiserte folk i landbruket. Vi må ha agronomer som driver gårdsdrift, gjerne med en stab ansatte under seg. Vi må ha ingeniører som driver innovasjon og teknologisering av produksjonsmetoder. Vi må ha ernærings- og næringsmiddelspesialister til produktutvikling. Vi må ha økonomer til å ta seg av lønnsomhetsanalyser og investeringsmuligheter. For ikke å snakke om selgere, jurister, sjåfører, mekanikere, elektrikere og alle andre som trengs for at næringen skal klare seg. Mange av disse er allerede i dag involvert i landbruket, men de må inn i et profesjonelt, integrert system, på samme vis som man ser i bedrifter som Tine, Nortura, Statoil, Orkla og Norgesgruppen. Og om en gård blir for liten til å støtte administrasjonen kan man gå sammen i kooperativer med fellesadministrasjon, eller man kan slå sammen flere gårder til en stor bedrift med delt eierskap.

4. Vi må ha investorer som ikke bare skyter inn penger, men også stiller krav til drift og inntjening. Kompetansespredning og kunnskapshåndtering er viktigere i landbruket enn noen annen bransje i Norge, og man har anledning til å hente inn flinke folk på alle fagområder til styreverv og til drift i mange forskjellige forretningsmodeller.

5. Til slutt må proteksjonismen bort. Vi kan fremdeles ha støtteordninger, på samme måte som for alle andre bedrifter. Men, vi kan ikke ha et samfunn med tollmurer, subsidier og fastipriser om vi ønsker at folk skal få landbruksvarer av god kvalitet og til gode priser. Dersom vi ønsker at norske landbruksvarer skal kunne slå an i utlandet, må vi selv også være villige til å ta inn det andre produserer. Vi må være villige til å delta i det internasjonale samfunnet, med klare, forutsigbare regler for import, både på kvalitet og produksjonsforhold. Når vi produserer norsk, skal vi på ærlig vis konkurrere med de andre. Vi kan fremdeles ha støtteordninger, de samme støtteordninger som finnes for alle bedrifter i Norge.

Med disse fem stegene skal vi bygge et landbruk som er sterkere og leverer bedre kvalitet enn noensinne, men som med enhver modernisering er det ikke alle som henger med. De gårdene som ikke overlever en profesjonalisering vil fremdeles ha muligheten til å jobbe på større gårder som har overlevd. De vil, som enhver bonde som har sluttet med gårdsdrift før dem, bidra med gode sterke ressurser. Forskjellen er bare at nå kan man bidra med med det man kan best.

I dette systemet skal vi skal kanskje ikke lage kylling som er billigere enn danske, men vi skal lage den mye bedre og norskere. Vi har definitivt potensial til å produsere mange ting mye billigere enn andre bare på grunn av våre høye integrering av teknologi, men samtidig skal vi bruke av naturen vår, og lage produkter av noen av de beste råvarene i verden. Subsidiert eller ikke, norske jorbær er de beste, og det endres ikke av alle støtteordninger i verden. Den blinde ku lager fantastisk ost. Tine og Q-meieriene lager kjempegod melk. Vi har kanskje verdens beste fruktmostprodukter i Vår fra Sunniva. Vi har rein og sau i verdensklasse. Og ikke minst, har vi en kyst som knytter det hele sammen med verdens beste sjømat.

Bare gjennom økt profesjonalisering vil vi få den innovasjonen, den produksjonen, den distribusjonen vi trenger ofr å få et landbruk som er til det beste for både seg selv og forbrukere. Bare gjennom økt profesjonalisering kan vi ta landbruket forbi 1750 og inn i fremtiden.

Tags: , , , ,
Posted in Samfunnsdebatt | 1 Comment »

En økonom drikker te – på Coffee Berry av

March 26th, 2013

Hva er det som gjør en kaffebar suksessfull? Det er en veldig enkel formel, som kan illustreres med et ganske enkelt venndiagram. Det er nemlig to typer kunder som tiltrekkes kafeer og kaffebarer, de som kjøper noe å drikke og de som kjøper et sted å sitte. Alle som noen gang har observert en kaffebar, om det er Starbucks, Dunkin Donuts eller Coffee Berry i Sandnes ser at det er de som kjøper drikke som står for den viktige omsetningen til en kaffebar. De som kjøper en kopp kaffe og setter seg ned i timevis koster husleie, men gir ikke tilbake de kostnadene de selv påfører stedet, uten at det nødvendigvis betyr at de ikke er verdt det.

20130326-092154.jpg

I dag sitter jeg på nettopp Coffee Berry i Sandnes og nyter en kopp te, mens folk faller innom og kjøper sin morgenkaffe på vei til jobb. Disse er høyverdikunder for baristaen som jobber her. Han smiler mens han gir dem sin dose koffein for den lange arbeidsdagen som ligger foran dem. Han vet at for hvert stempel han gir på lojalitetskortet er det en kunde som kommer igjen. Dess flere stempler, dess større er sannsynligheten for å se kunden igjen i morgen. Han trives åpenbart i jobben sin der han står og lager alle slags typer kaffe mens ønsker kunder velkommen når de kommer og sier “ha det bra” når de går.

Hva med oss som bare sitter her? Meg som har betalt noen og tretti kroner for en kopp fantastisk god hvit te, men som opptar plass kunder som kunne kjøpt mer kunne hatt, hva med meg? Hva er insentivene for å tilby et bord og en liten benk til meg? Hvorfor er det ingen store skilt om at barnevogner ikke er lov, hvorfor får en gjeng skoleungdommer sitte her i lang tid, som da jeg var innom i går? Svaret er todelt, geografi og psykologi.

Coffee Berry ligger på rutebilstasjonen i Sandnes, et knutepunkt for folk som er på vei til og fra jobb. Det gjør at tilbudet av høyverdikunder er uutømmelig, om man bare klarer å lokke dem innom. Ved å betale husleie nok til å ha plass til 10-12 bord vil de kunne gi illusjonen av å tilby en sitteplass til de som har dårlig tid, samtidig som de faktisk gir plass til de som har god tid. Høyverdikundene vet at de kommer til et sted som gir dem kjapp kaffe, men får også bekreftet at det er god kaffe gjennom at mange setter seg ned og blir.

Ved å tekkes begge kundegruppene vil man dermed bedre utnytte betalingsvilligheten til høyverdikundene. Man vil, mer eller mindre bevisst, tiltrekke seg den travle forbipasserende gjennom gruppen med trillende mødre, kaffedrikkende skoleelever og en bloggende økonom. Jeg er veldig imponert av Coffee Berry, de har klart å bygge en god og sterk merkevare gjennom god kaffe og te, hyggelig stemning og en veldig fin bruk av et tidligere forferdelig vanskjøtt lokale. I Sandnes vil de nok klare seg bra, men den virkelige testen blir om de utvider konseptet. På kvalitet overgår de etter sigende kaffebarkjedene i Norge, og klarer de å gjøre andre steder det de har klart i Sandnes har de virkelig bidratt til et bedre samfunn.

Disclaimer: Jeg drikker ikke selv kaffe, men flere venner er veldig fornøyd. I tillegg har de fått varme ord både fra Eyvind Hellstrøm og i NRK-programmet Brenner. Teen er til gjengjeld supergod.

Tags: , ,
Posted in Forbrukertest | 9 Comments »

Det er godt å være mann – en hyllest til kvinnene av

March 8th, 2013

Det har aldri vært bedre å være mann, mye takket være kvinnene, og det vil jeg gjerne takke dere for. Jeg vil vise at vi ikke tar deres innsats for gitt, vi er veldig veldig glade for den.

Dere er flinkere enn oss på skolen, og tar mer høyere utdannelse enn oss. Allikevel hopper dere over i offentlig sektor og lar de morsomme jobbene stå ledige til oss så snart dere kommer i fruktbar alder. Dere velger korte dager fremfor karrieredeling og velger bort mellomlederstillinger for å være hjemme gjennom hele den valgfrie barselspermisjonen. Hvis en gang dere skulle ønske å gå tilbake til arbeid tidligere, blir dere så fornøyde at dere ikke lar pappapermen påvirke vårt lønnsnivå i det hele tatt.

Dere er for opptatt med å krangle med hverandre om hva som er ekte feminisme, radikal feminisme, liberal feminisme og mammabloggfeminisme at dere ikke ser ut til å legge merke til at vi menn stort sett ønsker mer balanserte arbeidsplasser og lik lønn for likt arbeid.

Dere lar oss menn dominere mange av de mest tradisjonelle kvinnebastionene, aksepterer at utdanningsgrad ikke betyr noe for lønnssetting, velger bort de fagene med høyest lønnsnivå og velger jobb ut fra andre kriterier enn lønn. Og det er jeg veldig glad for.

Dere velger partnere som oftest tjener mer enn dere, har et mer konservativt kvinnesyn enn dere, har mindre interesse for barn enn dere og hvis karriere “det er fornuftig å satse på, siden han tjener så mye mer.”

Vi skulle gjerne bidratt med mye mer, men slipper det. Vi kan tilpasse oss kvinner som velger bort likestilling for barnekos, og det er greit for oss.

Tags: ,
Posted in Samfunnsdebatt | 9 Comments »

Når ingen tar feil – om midlertidige ansettelser for unge av

March 4th, 2013

AUF og Unge Høyre er ikke overraskende uenige om midlertidige ansettelser som middel for å bekjempe den økende arbeidsledigheten blant unge. I en artikkel i E24 sier Unge Høyres leder Paul Joakim Sandøy at de vil bekjempe ledigheten ved å tillate økt bruk av midlertidige ansettelser. Tanken er at ved midlertidige ansettelser vil man redusere risikoen ved å ansette noen, og dermed øke sannsynligheten for at de med en noe høy risikoprofil, evt. sketchy CV, vil bli ansatt. Dette har Sandøy helt rett i.

AUFs leder Eskil Pedersen mener derimot at økt bruk av midlertidige ansettelser vil føre til større usikkerhet i arbeidsmarkedet, økt bruk av midlertidige ansettelser til den grad at dette blir regelen fremfor unntaket og vanskeligheter for ungdommer ansatt under midlertidige kontrakter å få lån, og mindre forutsigbarhet for disse. Dette har Pedersen også helt rett i.

De har altså begge stadfestet hver sine fakta om økt bruk av midlertidige ansettelser. Tilsynelatende er de ikke engang uenig med at hverandres poenger er sanne, som er bra siden de definitivt er det. Hva er da problemet? Jo, problemet er ganske enkelt. De er uenige om hva som bør veie tyngst. For Sandøy og Unge Høyre er det sysselsetting som veier tyngst, mens for AUF og Pedersen er det arbeidssituasjonen til de som er i arbeid. Unge Høyres forslag vil gagne arbeidsgiver og arbeidsledig, men skade de som uansett ville vært i arbeid, mens AUFs forslag, altså ikke å endre dagens ordning, vil gagne arbeidstakerne, på bekostning av de ledige.

Noen vil kanskje reagere på at AUF ikke ønsker å øke sysselsettingen, men det er ikke så enkelt. Som Pedersen selv sier,

- Det er ikke på grunn av at arbeidsgivere ikke har mulighet til å ansette midlertidig at disse personene ikke får jobb, dét er ikke roten til problemet. Problemet er årsaken til at disse går ledige, og det er blant annet at de dropper ut av skole og ikke får kompetanse.

Det er altså ikke arbeidsmarkedspolitikk, men utdanningspolitikk som skal løse dette.

Er det da et godt forslag fra Unge Høyre. Ja, det er det, for Unge Høyre. Høyre og Unge Høyre vil med et sånt forslag ikke bare fastsette sin base som bedriftspartiene, men også som partiene som ønsker få hindringer for et effektivt arbeidsmarked.

Er det et dårlig forslag Unge Høyre kommer med? Ja, det er det, for AUF. AUF og Arbeiderpartiets velgere er nettopp mange av de som vil bli midlertidig ansatt under et sånt regime. De har liten eller ingen interesse av å få midlertidige kontrakter. Ap-velgere setter utdanning, og da spesielt yrkesutdanning for disse arbeidsledige høyt.

AUF og Unge Høyre er altså enige om følgene, bare om forslaget er godt eller dårlig. Når ingen av dem tar feil om politikken, hva mener du betyr mest? Hvem er du mest enig med?

Tags: ,
Posted in Samfunnsdebatt | 5 Comments »

Det ærlige forsøket – en økonom anmelder Gunsmoke av

March 2nd, 2013

Jeg sitter i skrivende stund på en av løkkas nyere bar- og restaurantkomboer, Gunsmoke. Jeg har til nå bestilt en Lynchburg Lemonade, stor porsjon Buffalo wings og en IPA fra Nøgne Ø. Dette er et koselig sted, med lyst og fint lokale og stilig interiør. Alt er gjort riktig. De har en stor meny med mange fristende retter og mange ølsorter, cocktails og brennevin tilgjengelig. Igjen, alt er gjort riktig.

Men, det er noe som skurrer her. Problemet her kan sammenlignes med veldig mange foretaks problemer. De har laget en konseptskisse som skal kopiere en amerikansk diner, men jeg tror hverken restaurantsjef eller kjøkkensjef noengang har vært i en ekte amerikansk diner. De har neppe vært i USA. De har vært på de suksessfulle dinerkonseptene i Oslo og tenkt “dette kan vi gjøre like bra.”

Feilen de gjør er den samme som tømrerlærlingen lærer å unngå første dag på jobben. Når man sager en lengde, pass på alltid å bruke orignalen til å måle med. Kopien blir ikke helt riktig, men feilmarginen blir i det minste den samme. Dersom du bruker forrige avkapp som mal vil differansen til originalen bare øke og øke.

La meg gi et eksempel. Kyllingvingene her er kjempegode. Kjøttet er saftig, skinnet crunchy og presentasjonen vidunderlig. Men, det er ikke Buffalo wings, som det står i menyen. I likhet med veldig mange andre steder serverer man gode kyllingvinger med en litt sterk barbeque-saus, en veldig god barbeque-saus om jeg skal være helt ærlig, men ikke Buffalo-saus. Ikke sausen fra Anchor bar i Buffalo, NY, som gjorde denne retten verdenskjent. Jeg kan godt forstå hvorfor, men hadde kokken vært i to-tre diners som faktisk serverer denne retten ville de med en gang vært oppmerksom på forskjellen.

Tilbehøret har samme problem. Vingene serveres med salat og cole slaw. I USA det perfekte tilbehøret til en burger, men “alle” vet at til Buffalo wings serverer man selleri, gjerne kun selleri, og blue cheese dressing. Det mest ironiske er at de har en kjempegod blåost til blue cheese-burgeren sin, så det eneste de trenger er litt rømme, litt majones, en hvitløk, sitron og litt melk så har de den beste dressingen man kan få til buffalo wings. De kan altså lage en enklere rett enn det de har laget. En som er billigere å lage, som krever mindre arbeid, men som gir en mye mer genuin opplevelse. Men, det krever at de oppsøker originalen, ikke kopien av kopien av orignalen. De trenger altså ikke finne opp kruttet, men de må ha sett kanonen skyte.

De har altså kjempegode vinger, kjempegod blåost og et ønske om å være bra, men mangler bare kunnskapen som skal til for å kombinere disse til et glimrende måltid. Jeg tror ikke Gunsmoke kommer til å gå under på grunn av sine kyllingvinger, men dersom resten av menyen er like “almost there” som vingene, så vil de nok ikke nå høyt nok opp på listen til å være en trussel for Jan Vardøen-bastionene på løkka.

Tags: ,
Posted in Forbrukertest | 5 Comments »

Polecons postkasse – spør om hva du vil av

February 28th, 2013

Økonomi kan være vanskelig å forstå. Er det noe du lurer på om finanskrise, husmarkedet, renter eller annet? Her kan du spørre, så skal jeg svare. Du kan spørre om andre ting enn økonomi også. Politikk, samfunnsfag, utdanning eller spørsmål om meg personlig er også greit å stille spørsmål om. Du kan rett og slett spørre om hva som helst, og jeg skal svare.

Fyr løs!

Posted in Samfunnsdebatt | 2 Comments »

Egelands åpenbaring – del 2: Forklaringen av

February 12th, 2013

Kjære Tom Egeland. Her fortsetter svaret på ditt innlegg i Aftenposten om bokloven og hvorfor du mener den er riktig og viktig å få på plass. Jeg har så langt gått gjennom det du mente var myter vi markedsliberalister tror på og dine forsøk på å forklare dem. Her kommer forklaringen på de mytene du tilsynelatende tror på, som jeg forstår hvor kommer fra, men som bare ikke stemmer.

La oss begynne med første myte: “Fripris skaper et usunt bestselgerfokus på bekostning av litterær bredde.” og ikke bare det, du tilegner oss markedsliberalister meninger vi slett ikke har. “– Hva skal vi med litterær bredde? spør markedsliberalistene. – La markedet bestemme!” Den siste var kanskje litt flåsete ment, men det stemmer iallfall ikke. Fripris både kan og vil gi muligheter for Rema 1000 å bli Norges største bokhandler, ikke ulikt eksemplet du trekker fram fra Danmark. De kan, ved kun å selge bestselgere til en billig penge, totalt overta markedet for Jo Nesbø og dine egne bøker, for Frid Ingulstad og for Jonathan Franzen. Dette helt parallelt med at de kan bli de største DVD-forhandlerne, CD-forhandlerne, klesforhandlerne, skiforhandlerne og alle de andre tingene vi foretrekker å kjøpe i nisjeforretninger fremfor i dagligvareforretningene. Libris kan selvsagt også kjøre ned prisene på bestselgere for å øke omsetningen, noen som da betyr at flere kjøper nye bøker. Det i seg selv er vel ikke spesielt problematisk. Verre er det kanskje at et forlag vil kunne si til en forfatter:

-denne boka kan du ikke få 60 kroner boka for, men du kan få 40, for da vil butikken få solgt den.

Dette er vel ikke så fjernt fra dagens ordning uansett? Om noe vil friprising kunne føre til at smalere litteratur, som kanskje ikke selger så godt, vil kunne omsettes raskere enn i dag, men kanskje med noe lavere gevinst. Med mindre litteraturinteressen totalt forsvinner fra forlagene, vil mekanismene som opererer der i dag fremdeles pushe den smale litteraturen gjennom interessen til de som jobber der.

Andre myte du tror på er at “et marked kjenner aldri sitt eget beste. Markedet er som vann: Alt renner i samme retning.” Dette er et litterært veldig fint utsagn, men det representerer en misforståelse av hva markedet er. Et marked kjenner ikke sitt eget beste på samme måte som en rundkjøring eller en skolegård ikke kjenner sitt eget beste. Man beskriver ofte markedet som en tenkende, agerende enhet, men det er det ikke. Markedet har ikke forandret seg noe særlig fra middelalderens basarer. Det er et sted hvor kjøper og selger kan komme sammen og bli enige om en pris. Er prisen for høy vil man ikke kjøpe, er prisen for lav vil man ikke selge. Kunsten opererer i et sånt marked, på samme måten som alt annet. Du skriver ” Til alle tider har kunsten trengt samfunnets støtte. Michelangelo og Mozart hadde sine mesener. I vår tid har staten overtatt fyrstenes understøttende funksjon.” Dette er helt riktig, men Mozart og Michelangelo opererte i et totalt frikonkurransemarked. De fyrstene som støttet dem gjorde nettopp i denne markedsplassen hvor de kom for å selge sine talenter. At noen av fyrstene var altruister er helt glimrende, men det var en fullstendig markedsbasert transaksjon som foregikk. Husk, å kjøpe =Oslo gir en større nytte for kjøper enn det selve bladet gir. Det gir en god følelse. Den undervurderes veldig ofte når man skal beskrive markedsmekanismer. Å si at man ved å tillate lettere tilgang til markedet, for det er det fripris gjør, reduserer tilgangen på bred litteratur fordi “Alt renner i samme retning” er i beste fall en totalt manglende forståelse for markedsmekanismer. Dette betyr selvsagt ikke at du ikke har rett i at statens rolle er viktig. Staten har kunstnerlønn og støtteordninger som kan være viktige bidragsytere til forfattere, og vi kan godt få flere av dem. Jeg vil tro den største bidragsyteren til middag på en ung lovende forfatters bord er Lånekassen, og flott er det. Men, det blir feil å gi forlagene total makt over markedsplassen bare fordi dagens modell er sånn.

Det er flere av eksemplene dine som ikke helt støtter saken din. Du nevner Hamsun som et eksempel på en som brukte lang tid på å fikle med språket før sin gjennombruddsroman Sult, men han hadde da vitterlig hatt en myriade av jobber som han livnærte seg på mens han spisset sitt språk. Han skrev så mye han kunne og publiserte radikale tidsskrifter en mass. Hans historie støtter da på ingen måte myten om at nyskapning ikke skjer uten å gi all makt til forlagene.

Det siste du skriver er din henvisning til det danske markedet. Jeg kjenner ikke bokbransjen i Danmark, men jeg vil tro at forlagene der gjerne skulle hatt den samme markedsmakten som forlagene har i Norge. Det vil bare gagne dem. Spørsmålet er om det er til beste for forfatterne, for ikke å snakke om leserne. Jeg kan ikke si så mye om det, men jeg tviler veldig.

Jeg er veldig glad i litteratur, både norsk og utenlandsk, og jeg leser sjeldent de norske bestselgerne. Jeg ønsker som leser at du som forfatter skal kunne skrive så gode bøker som mulig, at forlagene skal oppdage, redigere og utgi de beste historiene som er tilgjengelige. Det står ikke på bokloven om de skal gjøre det, og det står iallfall ikke på forlagenes evne til å styre et prisregime med jernhånd.

 

Tags: , ,
Posted in Samfunnsdebatt | 1 Comment »

Egelands åpenbaring – del 1: Svaret av

February 10th, 2013

Kjære Tom Egeland. Jeg har lest ditt innlegg i Aftenposten, og jeg tror vi markedsliberalister må klare opp noen poenger for deg. Jeg forstår at du er skeptisk til å endre et system hvor du har tjent mye penger, men det er ikke så galt som du tror. Vi markedsliberalister tror ikke dere forfattere sitter rundt et bord og konspirerer sammen med forleggere og politikere. Vi tror at dere, som alle andre, følger insentivene dit de leder dere. Dessverre lager insentivene deres en sti bort fra leserens og litteraturens interesse, og jeg vil også si bort fra forfatternes langsiktige interesse.

Du håper en boklov ikke bare vil regulere forholdet mellom forlag og butikk, men også denne såkalte rabatten. Kan vi forresten slutte å kalle det en rabatt, det er fastsatt avanse, rabatt er da virkelig noe helt annet, men det er en digresjon. Denne rabatten som gjør at man på forhånd har avgjort hva man skal tjene på salg av den spesifikke boken. Dette trenger vi da ingen boklov for å regulere, dette er glimrende regulert i den generelle konkurranselovgivningen. Det er da virkelig ingen grunn til å se på bøker som ulikt noen annen vare i så måte. Det mener du tydeligvs selv også når du ønsker nettopp denne reguleringen.

Du kommer opp med noen fine punkter, noen myter du mener vi tror på, men igjen så er du nok ikke helt inneforstått med mekanismene vi markedsliberalister tenker på i vår motstand mot boklov, så la oss gå gjennom dem.

“Myte 1: Fastpris er lik dyre bøker.” Nei, det er klart fastpris ikke er lik dyre bøker og fripris er lik billige. Men, det viktige poenget har ingenting med dyrt og billig å gjøre. Fripris gir det tilbudsleddet som er nærmest leseren, nemlig bokselgeren, mulgihet til å tilpasse prisen til hans opplevde marked. Det gir rom for Tronsmo å selge bøkene bittelitt billigere for å veie opp for at de er litt vanskeligere å finne. Forlaget står fremdeles fritt til å selge boken til bokselgeren med den prisen de ønsker, på samme måte som Norgesgruppen selger sine poteter til Kiwi-butikken. Utprisen er dermed satt av innpris og ønsket avanse, ikke pålagt avanse. I tillegg så vil dynamisk prising gjøre at man kan ha storselgerne litt billigere for å øke volumet, mens de som selger litt mindre kanskje har litt høyere avanse, og dermed rettferdiggjør plassen de tar i hylla til forhandleren.

“Myte 2: Med fastpris må papirbok og ebok koste det samme.” Igjen, selvsagt en myte. Men med fastpris er det ikke mulig for en mer effektiv ebokselger å redusere sin avanse for å øke volum. Det er ikke sånn at den beste nettbutikken er den som overlever. Men her kommer du inn på et viktig poeng. Det er merverdiavgift, eller moms om du vil, på ebøker. Dette bestrides veldig i bransjen. Jeg mener, uten at jeg har utrolig mye støtte noe sted, at alle bøker burde være momsbelagte. Bøker bør ikke behandles annerledes enn andre varer. Samme lovverk, samme moms. Men det er kanskje bare meg.

“Myte 3: Bøker er så dyrt i Norge.” La oss være ærlige her, alt er dyrt i Norge, inkludert bøker, og la oss se brt fra det faktum at du nettopp mente at boklov ikke gir dyrere bøker enn fripris og dermed undergraver hele poenget ditt her. Jeg kjøper poenget ditt kun om pengene er en reell driver for nye forfattere. Ja, forfattere skal også leve, men det er ingen som sier at forfatter ikke kan fortsette å få sine 60 kroner boka om bokhandleren setter ned prisen 10 prosent. Det som da er viktig er at en forfatter og et forlag ikke kan si at Tronsmo må selge boka for samme pris som libris, og dermed kan man faktisk konkurrere på pris.

Dine myter er definitivt myter, men det er ikke vi som tror på dem. Vi forstår godt markedsmekanismene, og de vil styrke bokmarkedet for både leser og forfatter. Men, de vil sannsynligvis føre til en stor endring for forlagene, og det ønsker de nok ikke.

I neste del skal jeg liste og tilbakevise mytene du ser ut til å tro på. Dét er mytene som virkelig forstyrrer debatten.

Tags: , ,
Posted in Samfunnsdebatt, Samfunnsøkonomi | 5 Comments »

Hjernefluktparadokset – hvordan brain drain kan redde Afrika av

January 31st, 2013

Man hører til stadighet at noe av det som truer utviklingsland, spesielt i Afrika, er hjerneflukt, eller såkalt “brain drain”. Det at folk tar utdannelse, deler eller hele, og drar til vesten for å ta videre utdannelse eller jobbe og aldri komme tilbake. Dette høres helt forferdelig ut, men det er ikke fullt så enkelt. Denne hjerneflukten kan være den viktigste faktoren i å redde Afrikas utvikling om vi klarer å få riktige insentiver.

La oss se på sykepleierflukten fra Philipinene.  I Storbritannia var det mye kritikk av et program som hentet sykepleiere fra Philipinene for å jobbe i NHS. Man beskrev hjerneflukten som å tømme et land i utvikling for kvalifisert helsepersonell, en uholdbar situasjon. Det som imidlertid viste seg, var at denne trenden skapte en enorm etterspørsel etter sykepleierutdannelse.  Selv om utreise var en sterk motivator, var det langt fra alle som reiste ut for å jobbe. Mange ble igjen og dette har gjort at man har et mer velutdannet helsevesen i Philipinene enn i størstedelen av Asia.

I Mexico er erfaringene litt annerledes, men de peker mot det samme poenget. Mexikanske arbeidere som har emigrert til USA for å jobbe har begynt å komme tilbake, og den kunnskapen de tok med seg har blitt vesentlig forsterket og gjør at den Mexikanske økonomien vokser raskt sammenlignet med omkringliggende land.

Den store motstanden mot denne trenden ser ikke ut til å være i utviklingslandene selv, men her i vesten. Det er vi som motarbeider hjerneflukten mest. James Johnson mener Storbritannia må utdanne nok leger og sykepleiere til selv å dekke sitt behov, da det at legene drar fra Afrika til vesten for å jobbe er at vi trenger dem i vesten. Det Johnson ikke forstår er at man burde gjøre nesten omvendt. Som i eksemplet fra Philipinene burde man skrike ut at folk ved å ta utdannelse som lege, sykepleier, ingeniør og økonom vil kunne tjene gode penger i vesten. Man vil kunne få stipend for å gå på noen av verdens beste universiteter.  Dette vil skape gode insentiver til å ta utdannelse på alle nivåer, og dermed skape flere høyt utdannede som blir igjen i landene også.

Å ha en strategi som baserer seg på å lokke med hjerneflukt krever at man utdanner nok folk til å overkomme flukten. I Johnsons artikkel skriver han at av 500 utdannede leger i Zambia siden de ble uavhengige har bare 60 blitt igjen i landet. Det han ikke skriver er at de ble uavhengige i 1964 og har altså bare utdannet 500 leger de til da siste 40 år. Det er klart at for et land med 14 millioner innbyggere er det ikke nok å basere seg på å utdanne 12,5 leger i året. Vi i vesten, som faktisk tjener godt på afrikanske leger, burde kanskje heller ta en større del av regningen på utdanningen av afrikanske leger og sørge for et ordentlig tilbud enn å prøve å stoppe dem fra å komme hit.

Det er selvsagt heller ikke nok å lokke med gode jobber utenlands for å få den ønskede effekten av utdanningen. Som i Philipinene må man også benytte sjansen til å skape arbeidsplasser i landene selv, og den beste måten å gjøre det på er å sikre forutsigbare regler for både privatpersoner og næringslivet. Det er dessverre i mange utviklingsland alt for mye korrupsjon, men dette er heldigvis en sirkel. Dess flere man utdanner og sender ut, dess flere vil også bli igjen og dess flere vil komme tilbake. Man vil også skape grobunn for bedre fungerende samfunn. Det er mange som akkurat nå jobber for å tiltrekke seg disse flinke til jobber i Afrika, og gjør det ved å tilby gode jobber med gode lønninger. Man kan dermed bygge kontinentet med både de som har studert i Afrika og ikke dratt ut, og de som har dratt ut og kommet tilbake.

Faktisk vil mennesker som har studert ute, som så kommer tilbake til landet, skape mer utenlandsinvesteringer i landet (foreign direkt investments) enn om de ikke har studert ute. Dermed kan landet dra svært god nytte av å sende folk ut enda mer enn at de bare kommer tibake med egen økt kompetanse.

Vi må ikke være redde for hjerneflukten i seg selv, men heller være flinke til å bruke den som den insentivskaperen den er. Da vil vi sitte igjen med et høyere utdannet kontinent som selv kanskje klarer å skape utviklingen de så sårt trenger.

Tags: , , , , ,
Posted in Samfunnsdebatt | 2 Comments »

Why reforming the US education system would save the US economy – forever av

January 26th, 2013

There is a paradox in the USA today. The US system of higher education has some of the best schools in the world, produces the best academics in almost all fields, and has for decades done top level innovation beyond any other country in the world. Yet, despite the highest graduation rates since 1974, US high schools produce low efficiency workers, the economy is in the tank and almost all industries are going abroad. lacking the innovation that drives broad economic growth. Why is this? The answer is simpler than one would think, and it can be summed up in two simple statements:

1. High school graduates have no skills.
2. The level of industrial technology is higher than the level of free education.

The first problem is an important one. In many areas most jobs are being performed by workers with a high school education or less. Today this means having to learn everything on the job. If you want to become a mechanic, you have to learn as an apprentice all the skills you need. The problem is just that that is a lot of skills, some of which are quite advanced. The same goes for carpentry, plumbing and almost all other forms of manual labor.

What if you could start your apprenticeship having had two years of high school where half the time you worked on the practical skills of becoming a mechanic, and half the time on theoretical subjects like english, math, social science and a foreign language. Then you would have a skill set when you started as an apprentice that would be up to date and it would make all mechanics more efficient from day one. It would also secure a minimum level of knowledge for all mechanics, making them more replaceable as some go on to do other things, and saving the cost of having to teach them everything, it will be less costly to hire a mechanic even if their salary is higher.

Now, some states are alleviating this with junior colleges and vocation schools, but unfortunately not widely enough to solve the real issues. It is not enough to educate the kids in the general subjects in a modern economy, one needs to give the ones that aren’t going to go to college real skills to increase productivity throughout the economy. If not, the US will keep falling behind in every market that doesn’t require a college degree to work in.

That brings us neatly to the next point. Education is the driving force of real innovation, which is the driving force behind economic growth. When people are educated to the level of where innovation is going on, more people can innovate at that level, thus increasing economic growth. It has therefore throughout history been important to increase the level of free education to match the level of innovation. That way one maximizes the incentives to get an education at the level of innovation.

The problem today is that innovation is happening at a college graduate level, while the highest level of free education is high school. This means that a lot of the people who could be innovating simply aren’t going be at the level required to do proper innovation. There are always going to be exceptions to this rule, but imagine if the guys behind Google never learned abstract mathematics, no Google.

But the problem is even worse, above I argue giving skills to high school graduates and college to innovators, but many industrial jobs today require a college graduate level education simply to perform the job. The USA is clamoring for well educated, high efficiency workers to get the auto-industry automated and turned around, to make the oil industry more efficient and to help the agricultural industry back on track. A lot of today’s manual labor must be replaced by automation if the US economy is going to properly recover. That requires skill sets beyond today’s labor force.

A free college educatiion would also mean increased probability to do post-graduate level education, even if prices remain stable or even increase somewhat for this level. Private schools would still be able to charge, but state schools should offer free college programs for all fulfilling a minimum prerequisite level. Of course not everyone will get in, but it will create a lot of good incentives.

By addressing these two issues, one could raise the skill sets of workers in all areas and the US labor force could fulfill its potential to become the most efficient labor force in the world. Economic growth could be pushed from the bottom up, not only from the top down. It does, however, require a major reform of not only the US education system, but of the political will to get the US out of the slump. One can not just sit around waiting for the general economic cycles to get things going again.

Posted in Samfunnsdebatt | No Comments »

Oslo Vei er konkurs – om risikopremier i offentlig sektor av

December 12th, 2012

Oslo Vei har blitt begjært konkurs. Oslo kommune, som eier, ønsker ikke å investere 103 millioner i videre drift. Da er det ingenting igjen å betale med, så da er konkurs eneste utvei for styret. I tillegg har man gått ut med at man mistenker mislighold. De ansatte har fått vite at de får lønn i desember, så kommunen har i det minste tatt ansvaret den veien, og løst den store bekymringen i sånne saker. En konkurs er rent generelt ikke så veldig interessant, men akkurat denne får endel effekter ut over det jeg tror Oslo kommune har tenkt på.

Først og fremst endrer det kostnadsbildet fremover for alle kommunale foretak kommunalt eide foretak. Jeg vet ikke om Oslo kommune har tenkt å sette opp et Oslo vei II eller om de skal kjøpe veitjenester på det åpne markedet, begge deler kan fungere fint, men de har nå forspilt den ene store fordelen med kommunale foretak kommunalt eide foretak.

Kommunale foretak Kommunalt eide foretaks store fordel er at de er sikre. Det er knyttet liten risiko til å være leverandør for kommunale foretak kommunalt eide foretak, fordi du er sikker på å få pengene dine, til forskjell fra private foretak, hvor det er knyttet en noe større risiko. Da kan du også ta en lavere pris når du selger til kommunale foretak kommunalt eide foretak, fordi du ikke trenger å dele risikoen med noen. Helt til nå. Nå har Oslo kommune vist at de faktisk ikke er villige til å sikre sine kommunale foretak kommunalt eide foretak helt og fullt. Da vil leverandører til disse måtte begynne å ta forbehold om at også kommunale foretak kan gå konkurs og kan ende i en situasjon der de som leverandører ikke får betalt for sine varer og/eller tjenester. Dette vil garantert føre til økte kostnader for et potensielt Oslo Vei II, og potensielt føre til økte kostnader også for andre kommunale foretak kommunalt eide foretak.

I tillegg endrer det konkurranseevnen til kommunale foretak kommunalt eide foretak. Oslo kommune har nå vist at de er villige til å la prosjekter bestilt av kommunale foretak kommunalt eide foretak ikke bli levert. Riktignok vil jeg tro den største kunden til Oslo Vei er offentlig sektor, men de har likevel vist at det ikke er noen selvfølge at kommunale foretak kommunalt eide foretak har garantert levering, slik man i stor grad har kunnet anta til nå. Hvis man i tillegg kjøper stereotypien om at kommunale foretak kommunalt eide foretak ikke er like kostnadseffektive på interne kostnader, vil kombinasjonen av økte eksterne kostnader, samt økt risiko som leverandør bety lavere salgspriser for de kommunale foretak kommunalt eide foretakene.

Alt i alt vil dette svekke konkurranseevnen til foretak i kommunal sektor, spesielt i Oslo. Jeg skal ikke si at det borgerlige byrådet sikter mot dårligere kommunal konkurranseevne, men deres argumenter for økt bruk av private leverandører fikk plutselig veldig mye mer hold, noe som kanskje ikke er så dumt i seg selv.

Edit: Som påpekt, er Oslo vei et kommunalt eid foretak, organisert som et AS, ikke et kommunalt foretak (KF) som definert i lovverket. Her kunne jeg vært tydeligere, uten at det gir noen endringer i mekanismene. Det viktige er at Oslo kommune står som eier. At Oslo kommune opererer i markedet er en forutsetning for mekanismene, da de ovennevnte effektene handler om konkurranseevnen til kommunalt eide foretak.

Tags: , , , , , ,
Posted in Samfunnsdebatt | 7 Comments »

NRK trenger friskt blod – ny sjef på lur av

December 11th, 2012

I dag får vi vite hvem som blir ny kringkastingssjef. Avgjørelsen er selvsagt tatt for lenge siden, men jeg kan alikevel komme mitt håp. Jeg håper den nye kringkastingssjefen ikke kommer fra NRK.

Det skjer mye i NRK i disse dager. De har mistet mange av kjerneprogrammene sine, spesielt innen sport, Tippekampen, fotball-VM og OL går alle til andre kanaler; NRK står fastlåst i en strid med TONO om bruk av musikk i programmer og på nett, det beste kulturformidlingsprogrammet på TV, Lydverket, er borte og sist det skjedde noe virkelig spennende bestod det av fastmonterte kameraer på hurtigruta.

Forstå meg rett, NRK gjør mye bra. Nettdekningen av forrige sommer-OL og mye av egenproduksjonen er helt i verdensklasse, men skal de fortsette å innovere, og skape bra løsninger, trenger se friskt blod. De trenger noen som ikke er indoktrinert og fortsetter i samme tralten.

Jeg håper man har valgt noen som kommer inn med et spesifikt mål om å rote litt i gryta. For med de faglige kvaliteter NRK har, trenger de bare et godt hode på toppen for å få til vidunderlige ting.

Tags:
Posted in Samfunnsdebatt | 5 Comments »

NRK hører på oss, men avisene sutrer fremdeles – om embedding av

December 11th, 2012

Under forrige vinter-OL, gkk debatten stort rundt NRKs OL-sendinger. Burde disse være tilgjengelige for andre medier i Norge? Burde VG og Dagbladet linke til NRKs sider fra egne saker for å vise grenene? Jeg prøvde å pushe embedding som løsningen. NRK burde gjøre sine sendinger tilgjengelige for plassering på andres sider, sånn at man kunne oppnå gevinst på begge sider. Man kunne gjøre kaka større.

Spol nesten tre år frem, og NRK har gjort akkurat dette i anledning Nobels fredspris. NRK har eksklusive senderettigheter, men har tilbydt alle som ønsker det å embedde NRKs spiller på sine nettsider. I tillegg kan man lage og sende tre minutter egenredigert innhold. Dette synes tydeligvis VG, Dagbladet og TV2 at er for drøyt. Torry Pedersen sier til Kampanje, at “Jeg synes det er vanskelig å forstå hvorfor en slik nasjonal begivenhet skal være monopolisert til ett medieselskap.” Problemet er bare at det ikke er monopolisert. TV2 klager fordi de ikke får sende mer enn tre minutter på TV, men redaksjonssjef i nrk.no, Hege Øygaren sier på twitter at de mer enn gjerne kan kjøpe seg inn i produksjonen.

For VG og Dagbladet mistenker jeg at hele saken kommer ned til at de ønsker å kunne ha sine reklamefilmer i sendingen, men det er jo hele poenget med embedding. VG kan ha sine bannerreklamer på siden. De kan, som de også har gjort, stappe hele siden full av reklame. De kan bare ikke redigere sendingen. Det er NRKs privilegium. NRKs sponsorer er det som nyter godt av de eventuelle sponsorplakater som måtte dukke opp i en NRK-sending.

Embedding er en god løsning som gjør kaka større for alle. Nå gjelder det bare å få NRK til å åpne for mye mer embedding, samt få de tradisjonelle nettmediene til å forstå verdien av embedding også.

Tags: , , , ,
Posted in Samfunnsdebatt | 4 Comments »

Frihet, likhet og bokskap av

October 31st, 2012

Bibliotekdebatten raser, Kristian Meisingset og Odd Letnes er uenige om hva et bibliotek båd er og skal være. Mens Meisingset tolker det som bokutlån tolker Letnes det mer i retning kulturhus. Faktisk kan det se ut som at det private Litteraturhuset i Oslo er modellen for det ideelle bibliotek i Letnes’ øyne. Det som faller litt ut av debatten er at bibliotek er demokrati.  Bibliotekene, uansett om de er private eller offentlige, er et av de viktigste virkemidlene vi har for å demokratisere kunnskap. Vel, etter gratis offentlig skole, gratis universiteter og høyskoler, studiefinansier etc. Likevel, biblioteket er for mange en fantastisk måte å spre både fagkunnskap og underholdning til folket. Det har iallfall vært.

Når Meisingset og Letnes diskuterer hva fremtidens bibliotek skal inneholde, går de glipp av det store spørsmålet, hva skal bibliotekets hensikt være? Skal det gi et underholdningstilbud til massene? Skal det være en kilde til fagkunnskap? Skal det fremme læring i folket? Skal det være et demokratisk virkemiddel? Det er først når man har svart på hva hensikten med biblioteket er, man kan si noe om hvordan det skal se ut.

Jeg er veldig glad i biblioteket som konsept. På midten og slutten av åttitallet var jeg veldig glad i å sitte der og lese. Jeg lånte ikke spesielt mange bøker med meg hjem, men jeg kunne sitte på biblioteket i timevis. Jeg har mange gode minner derfra. Det slår meg av og til at jeg var en ganske atypisk bibliotekbruker, eller i det minste i mitt bilde av den typiske bruker. Problemet er bare at det ikke er så sikkert at det finnes en typisk bibliotekbruker, jeg tipper Letnes vil støtte meg på det. Bibliotekene får nok overraskende mange med ulik bakgrunn og formål, som alle finner noe på biblioteket. Men er det sånn at alles behov bør dekkes? Meisingset mener at bokutlån kan løses av markedet, på samme måte som musikk og film, fordi det er blitt så billig å publisere elektronisk at å betale den samme kostnaden for tilgang på bøker som man i dag betaler for tilgang på musikk og film er overkommelig for alle. Han mener også at alle de andre oppgavene Letnes lister kan andre kulturtilbud dekke.

Kanskje denne debatten nettopp er et tegn på at bibliotekets hensikt er i ferd med å forsvinne? At vi er så opptatt av å trekke folk til bibliotekene, av å få tak i bøker gratis, at vi glemmer hva vi egentlig vil med dem? Det er det vi må finne ut. Hvis biblioteket skal spre kunnskap, hvis hensikten er å demokratisere læring og underholdning, så er kanskje en ikke-kommersiell aktør en god løsning. Men det vil bare fungere om man samtidig ikke kveler all innovasjon i resten av markedet. Kanskje løsningen er større grad av difrensiering. At ettersom man deregulerer bokbransjen, så vil bibliotekene i større grad ta vare på de smale tilbudene, bevare bredden i både kunst, kultur og litteratur. Vi må i det minste finne ut hva bibliotekenes hensikt er, og så må vi agere i det nye mediemarkedet basert på denne hensikten, ikke bare finne på andre ting enn bokutlån for å trekke folk.

Posted in Samfunnsdebatt | No Comments »

Den nye mediehverdagen – en test av nettfilm av

October 29th, 2012

Hvordan ser fremtidens medieforbruk og kanskje mer spesifikt tv-forbruk ut? Det er det som ser ut til å være spørsmålet både innholdsprodusenter og distribusjonsselskaper spør seg selv om i disse dager.

HBO Nordic-sjefen, i sin presentasjon av HBO Nordic, sa at tv-forbruket er blitt mer og mer personlig, og at det han kalte leirbål-tv er forbeholdt spesielle anledninger. Vel, han har et viktig poeng. Med laptop, ipad og iphone i tillegg til TV i flere rom kan vi i mye større grad enn før se på forskjellige ting samtidig. Vi kan se på tv på bussen, på jobb, på hytta, på kjøkkenet, i parken og på skolen. Men hvilke tilbud skal man støtte seg på? Hvor skal man få programmene og filmene fra?

Det finnes mange forskjellige modeller, og jeg har testet en hel haug av dem. Her skal jeg prøve å oppsummere mine erfaringer så langt:

iTunes på Apple-TV
Skal man snakke utvalg og kvalitet er iTunes definitivt best. Filmer og serier i full HD, TV-episoder tilgjengelige umiddelbart etter sending i USA. Enkelte filmer tilgjengelige før kinopremierer. Dette forutsetter at man har amerikansk iTunes-konto, med norsk konto er utvalget endel dårligere, f.eks. TV-serier er ikke tilgjengelige. Med Apple-TV vises dette i full HD rett på HDTVen. Ulempen med iTunes er at det er relativt dyrt. Leiefilm koster fra $1.99 til $5.99 og langt fra alle filmene er tilgjengelige som leiefilm. Kjøpefilm koster $9.99 til $24.99, en pris for høy for meg når de ikke har samme karakteristikker som kjøpefilm på disk.

Netflix
Den norske versjonen av Netflix har fått mye presse i det siste. De har endel tv-serier og filmer, også noe norsk, men utvalget er alt for dårlig. De har ikke noe særlig nye filmer, men de feiler også på gamle filmer. Basert på filmer jeg kunne tenkt meg å se har jeg gjort noen søk, og de treffer dårlig. Noen tilfeldig valgte filmer de burde ha, men ikke har: Judge Dredd, Star Wars, 9, Lt. Robin Crusoe USN og Demolition Man. Fordelen er at det er ganske billig. 79 kroner pr måned er ikke galt, men de må ha bedre utvalg om det skal være verdt prisen på sikt. Til deres forsvar har de også sagt at de vil jobbe hardt med å utvide tilbudet. Det som er mest synd er at Netflix taper på kvalitet. Det er ikke full HD, som på iTunes, og de tilbyr ikke filmene i HD på TV som Cmore. Dette er noe de må gjøre noe med om de skal være aktuelle konkurrenter fremover.

Cmore
Den største skuffelsen så langt er Cmore, som er både TV-kanaler og som del av CanalDigital Go på nett. Jeg har aldri vært kjempefan av Canal+, som nå har byttet navn til Cmore, men med den nye nettløsningen skulle man tro at de har klart å få et bedre produkt. Det har de ikke. Kanalene er i HD, som er bra, men ettersom jeg ikke har spesielt stort behov for å se fotball er det bare filmer og serier som er interessante, og da har de bare ikke bra nok utvalg. De får pluss for å tilgjengeliggjøre filmene som har gått på TV på nett og for å ha ganske nye filmer, men det veier ikke opp for å koste opp mot 300 kroner i måneden, og ikke inkludere resten av CanalDigital Go.

NRK Nett-TV
Løsningen som best oppfyller forventningene er NRKs nye nett-tvløsning. Det er gratis, prima programmer og høy kvalitet. Gratis trekker godt opp, men det er litt synd at man ikke kan se all egenproduksjon bakover i all tid, eller i det minste tre-fire sesonger. NRK har laget den nesten så platformuavhengig som går an, og har dermed forbedret seg veldig fra sin gamle løsning. Denne løsningen viste virkelig hva den var god for under OL, da NRK hadde sju samtidige kanaler gående med grener fra London. Dessverre var det ikke kommentatorer på alle grenene, og det hadde vært fint om de hadde hatt mulighet til å sende engelske kommentarer fra BBC f.eks., men løsningen var fremdeles svært bra. HD-sendingene var stålklare, både direkte og i opptak, med unntak av noe hakking av og til.

DVD og BluRay
DVD er virkelig blitt fortidens format det siste året. Dette er det samme skiftet vi så i 1998, da folk gikk fra at alt var på VHS i 1997 til alt på DVD i 1999. DVD-salget stuper, men noen die-hards blir bare ikke med over på nettrevolusjonen. Noen ønsker fremdeles diskene sine. Si fra om dere kjenner noen sånne, jeg har nemlig et par hundre jeg skulle blitt kvitt.

Blu-Ray er vår tids laserdisk, sykt mye bedre enn det den skal erstatte, men totalt poengløst nå som den digitale revolusjonen begynner å ta fart. Den ene tingen man ikke får på nett ennå, men som Bly-Ray kan gi er 3D. Nå er det nok bare et tidsspørsmål før det også kommer på nettet, men foreløpig er det ikke der. Eurosport viste under OL at live sportssendinger i 3D funker bra under store events, men også at det nok en god stund til er et nisjesegment. Til filmer i det nisjesegmentet funker Blu-Ray helt glimrende. Men det er dyrt. Filmene koster ofte 200-250 kroner for 3D og ofte 100+ for andre. I tillegg er utvalget smalt, og man må tross alt planlegge nok til å handle i en butikk eller få sendt dem i posten fra nettbutikk.

Piratnedlasting og -streaming
I sammenligninger som denne, er elefanten i rommet pirattilbudet på nett. Man har dedikerte piratnettsteder som the Pirate Bay og Torrentreactor, som tilbyr alt det nyeste av tv og film, spesielt amerikansk tv, selv om det har blitt bredere de siste par årene. Man har illegale streamingtjenester som tilbyr alt fra live sport til tv-episoder. Og man har Youtube og lignende aktører, som går etter illegale opplastinger, men med varierende intensitet.

Piratene har en klar fordel på pris. Alt er nesten gratis. Den eneste prisen er tilbyderens risiko for å bli tatt med tilhørende bøter/erstatninger. Både musikkbransjen og filmbransjen har desperat prøvd å stoppe opplasterne ved bruk av erstatningskrav, med svært varierende grad av hell.

Piratene har en klar fordel på rettigheter, da de bare ikke bryr seg. Ettersom de fleste andre streamingløsningene, inkludert NRKs nett-TV, har geografiske sperrer er piratløsninger den eneste måten å få endel innhold, ikke bare på nett, men i det hele tatt. Frem til NBA laget en glimrende, om litt dyr, streamingløsning, var det ikke mulig å se de fleste NBA-kampene i Norge lovlig. Piratløsninger viste at det var enorm etterspørsel ute i verden, og jeg vil tro det var en av årsakene til at streamingløsningen som de nå har laget er tilgjengelig i nesten hele verden.

Men rettigheter er klart noe som er viktig for innholdsprodusentene. Medieselskapet Viacom saksøkte Youtube for en milliard (!) dollar for brudd på copyright. Dette førte til svært strenge søk etter Viacom-eid materiale, deriblant Comedy Centrals Daily Show. Men samtidig startet utviklingen av en åpen og gratis streamingløsning, hvor man kan se alle Daily Show sendt noengang, finansiert av reklame.

Der piratene ikke har en klar fordel er på kvalitet. Man får i økende grad program i HD og filmer i 3D, men ikke i den grad man får hos de kommersielle leverandørene. Båndbredde er dyrt, og når man ikke får betalt, kan man ikke tilby den båndbredden som kreves for den store filoverføringen som kreves. Jeg kan godt streame BBC-programmer på youtube eller Daily Show på deres løsning i standard definition, men filmer og basketkamper har jeg lyst å se i HD. Det er her de kommersielle har virkelig muligheten til å gjøre seg konkurransedyktige. NRK forstod dette under OL, Apple har forstått dette med iTunes, men Netflix har ikke. De tilbyr ikke bedre kvalitet enn man uansett får hos piratene, og da vil mange ikke ha de store insentivene til å kjøpe.

Konklusjon
Film og TV på nett er fremdeles nisjeprodukter. Skal de bli noe mer enn det, må pakkene bli bedre. Apple har en god modell, med stykkpris på leie. Andre har også det, og flere og flere kommer. Abonnementstjenestene er fremdeles litt for svake til å være verdt det, men kan komme sterkt tilbake når konkurransen øker det neste halvåret. Jeg kommer nok til å holde meg til iTunes og gratis nettstreaming, inkludert BBC-programmer på youtube.

Posted in Samfunnsdebatt | No Comments »

« Older Entries