Nyheter eller mat – embedding er løsningen av Jon

February 25th, 2010

Jeg har tidligere skrevet om Øyvind Solstads undring over manglende linker fra vg.no og db.no til nrkol.no på ol-stoff. Da dette ble skrevet om på NRKbetas blogg, fikk de mange reaksjoner. Den mest interessante var Bjørn Smedstads sammenligning med restauranter.

Går jeg på en restaurant og spør om en bestemt rett, vil jeg sjelden oppleve at de sier “nei, da må du gå til restauranten lenger ned i gaten”. De skryter heller av det de faktisk har på menyen.

Solstad svarer med:

Interessant sammenligning med restauranter. Fra mitt ståsted så er det imidlertid slik at det her ikke er snakk om konkurrerende retter. Tvertimot at det er som du spør kokken hvilken gård som leverer kjøttet, og da vil en god restaurant kunne gi deg svar på det og si at det er her råvarene kommer fra.

Jeg mener altså ikke at VG skal lenke til NRKs artikler om OL. Det ville være helt hull i hodet. Men til videoene, som er råvarene.

Det er her mitt opprinnelige poeng kommer inn. Embedding er løsningen. For å dra Smedstads metafor videre kan man se på Oslo Mekaniske Verksted som VG eller Dagbladet. De fokuserer på sin spesialitet, bra øl og koselige lokaler, og tilbyr muligheten for embedding av egen favorittmat. De har menyer fra lokale take-awaysteder, eller du kan ta med din favorittmat.

Sammenligningen til Solstad blir ikke feil, men den er ikke god. NRK er ikke kilden til nyhetene, OL er kilden, NRK er den medbrakte maten du burde kunne nyte inne i Dagbladets koselige lokaler med godt øl. Dersom NRK åpner for å legge videoer rett inn på andres websider, vil alle kunne nyte disse fantastiske programmene og tjenestene. Man vil kunne anbefale og spre innholdet på en helt annen måte enn man kan i dag. Man vil nyte OL-stafettens høydepunkter i saker om smøring, doping og medaljer.

Integrering i sivilsamfunnet – om etniske foreninger av Jon

February 25th, 2010

Sandnes’ store sønn Shahzad Rana er ute og snakker om støtten til innvandrerforeninger. Han sier i Aftenposten at etniske foreninger ikke bør få støtte, da disse motvirker integrering.

Å måle disse effektene er vanskelig, men man kan enkelt finne analogier fra andre land, for eksempel fra kirkene i USA. Når man samles i til dels lukkede etniske grupperinger vil fellesnevnerne kunne bli dyrket og beskyttet fra endring i mye større grad enn i opphavslandet.

I USA ble de tyske, norske og svenske innvandrere i Minnesota og Nord-Dakota avskjermet og dyrket lutheranismen, og beholdt den vesentlig mer konservativ enn hvordan troen utviklet seg i opphavslandene.

Spørsmålet man da kommer til er todelt, er denne utviklingen noe man bør hindre, og er måten å hindre det å ikke støtte etnisk baserte foreninger?

For å ta det siste først, det kan være uheldig å støtte, som er Shahzad Rana sier, foreninger som separerer deler av befolkningen fra hverandre. På den andre siden er det dumt å ha et for strengt reglement, som kan føre til systematisk utestengelse av innvandrere fra sivilsamfunnet.

Man kan støtte foreninger som tradisjonelt har hatt ord på seg for å være integreringsfremmende, idrettslag og korps. Foreninger som disse setter deltakerne på samme nivå, med fokus på lag og samspill. Problemet er de som ikke føler seg hjemme eller har foreldre som ikke verdsetter de integrerende tiltak. Da vil man fort kunne havne utenfor.

Det andre spørsmålet, om man i det hele tatt bør prøve å stoppe denne utviklingen beskrevet av Rana, er jeg mindre sikker på. Bør man ikke støtte alle foreninger på lik linje? Kristne foreninger som speideren settes det sjelden krav til. Skal denne regelen bare gjelde foreninger som får støtte fra IMDI? Det virker rotete.

Den beste løsningen er å formalisere forholdet mellom sivilsamfunn og stat. Sette opp ett sett med regler som gjelder for absolutt alle foreninger, da vil ikke bare regelverket være lett å forholde seg til, man vil kunne sette anti-eksklusjonsegler, som igjen vil virke positivt på integreringen.

Jeg er delvis enig med Rana, disse foreningene kan på kort sikt hindre integrering, men ved å strukturere sivilsamfunnet bedre, kan vi rydde opp i problemene bedre enn om vi bare nekter enkeltgrupper støtte.

EDIT:

Forskningen kommer som vanlig med et entydig svar, det kommer an på.

Noe du lurer på del 3 – spør om hva du vil av Jon

February 18th, 2010

Nå er det lenge siden det har vært noe særlig aktivitet på polecon.no. I den anledning tenkte jeg å ta den enkle løsningen, å svare på hva som helst som leserne skulle finne på å lure på. I god stil kan man spørre om hva som helst og jeg skal prøve å svare så godt som jeg kan. Tidligere høydepunkter har vært å forklare paretooptimalitet og hvordan stråling fra hydrogen kan brukes til å måle galakserotasjon. Jeg svarer i kommentarfeltet.

Kjør spørsmål!

OL fra alle kanter – NRK og nye medier av Jon

February 18th, 2010

OL er overalt. Vi ser det på tv, leser om det i avisene og ikke minst følger med på nett. NRK har satset stort og har i tillegg til HDTV og dekning i to kanaler, alle grenene på nett, både direkte og i opptak, i høy oppløsning. Dette er en kjemperessurs for alle som vil følge med på hva som har skjedd i de kanadiske fjell.

I den anledning spurte i dag NRKs techguru Øyvind Solstad om det var forståelig at VG og Dagbladet ikke linker til NRKs OL-videoer når de omtaler sakene. Jeg vil si at det er det absolutt, og det er bare en grunn til det, de får ingenting igjen. Hvis de leder en leser inn på nrkol.no, så er det ingen grunn til at leseren skal komme tilbake. Det er ingen linker tilbake. Det NRK ikke at tenkt på er det første og viktigste punktet i enhver forhandling: Hvordan kan vi gjøre kaka større?

Løsningen er enkel, embedding. For de som ikke kjenner konseptet, så er det f.eks. når du ser en YouTube-video på en blogg. Det er tydelig at det er YouTube, og du kan enkelt klikke deg inn på YouTube ved å trykke på videoen. Mange medieselskaper opererer med denne type teknologi, så det er ikke det tekniske som er problemet.

Det som ser ut til å være problemet, og da kan man godt se bort fra de midlertidige problemstillinger som rettigheter til OL-arrangement, er at mediebedriftene har et old-mediasyn på mediekonsumet til folk. Konsumerer de media hos noen andre, gjør de det ikke hos meg. Med embedding av video vil man kunne konsumerer media fra NRK og Dagbladet samtidig. Det vil skape en merverdi for alle involverte og ikke minst sette fokus på det vanvittig bra nett-tvtilbudet NRK faktisk har.

EDIT: NRKbeta har skrevet et innlegg om dette

Jeg skulle ønske det fantes automatgir – om tenketanker og deres humanister av Jon

January 20th, 2010

Jeg skulle ønske det fantes et system der man slapp å forholde seg til clutch og girspake når man kjører. Et system med kjøregir, ryggegir, og kanskje et eller to lavgir til lange nedoverbakker. Hadde ikke det vært vidunderlig? Det er på høy tid at bilprodusentene lager et sånnet system.

Dette er metaforen jeg sitter igjen med etter å ha lest Mathilde Fastings innlegg i Aftenposten, “Fagskillene må bygges ned“. Hun etterspør mer samarbeid mellom fagretninger som har hatt samarbeid i årtier. For å gå tilbake til bilmetaforen, produsentene har kanskje ikke reklamert for automatgir direkte, men så har jeg jammen ikke spurt noen heller.

Jeg sier ikke at det godt ikke kan være mye mer samarbeid enn det er, men å legge det frem som en revolusjonær ide er å dra det litt langt.

Fasting, fra Civita, viser alikevel at hun forstår potensialet til økonomi, om enn så lite opplyst om fagets felt. Det er en god forbedring fra Ali Esbati fra Manifest analyse som i bilmetaforen setter seg inn i passasjersetet og klager på manglende ratt og pedaler.

Det er flott med økonomisk engasjement, men det hadde vært fint med litt kunnskap også.

Flytogets bane – om avtalt regulering og naturlig monopol av Jon

January 14th, 2010

Et av de vanskeligste problemene i økonomisk teori er hvordan man skal oppnå effektivitet under naturlig monopol. Jeg har tidligere argumentert for at på lang sikt er ingen monopol naturlige, og derfor ikke et reelt problem, men på kort sikt ser det annerledes ut.

Her er problemet: NSB har i Norge jernbanenonopol. Den eneste strekningen de selv ikke er eneste aktør er Asker-Oslo-Gardermoen, der går også flytoget. Til forskjell fra NSB, får ikke flytoget driftssubsidier fra staten. Billettinntektene til og fra Gardermoen er ikke nok, sier flytoget, til å dekke deres kostnader. De ønsker derfor å ta med passasjerer mellom de andre stasjonene.

NSB har hatt mye problemer de siste årene med kansellerte avganger og mange forsinkelser og ønsker ikke økt konkurranse inn og ut av Oslo.

Nå har det begynt en kjøpslåing som skal hjelpe begge firmaene å bli fornøyde. Det er da viktig at regulatorene ikke lar seg lure. Politikerne må her ikke begynne å peke å tilpasse reguleringen som NSB og flytoget vil, de må regulere til det beste for forbrukerne.

I Aftenposten foreslår NSB å sette på en avgift på å gå av og på på Gardermoen, for å kompensere for subsidiene. Dette vil bare gi dyrere billetter. Flytoget foreslår at NSB ikke får stoppe på Gardermoen i det hele tatt, det vil være helt forferdelig for alle passasjerene som bor steder flytoget ikke stopper, f.eks. nordover.

Alle avtaler begge partene er enige om vil svekke forbrukernes rolle og gjøre tilbudet dyrere og dårligere.

Det jeg foreslår er at NSB fremdeles er subsidiert, men at flytoget får slippe av og på passasjerer som det vil på hele ruta si. Det vil være positivt for passasjerene og gi gode insentiver til NSB.

Slakktivismens forbannelse – de hører jo på oss av Jon

January 13th, 2010

Slakktivisme, eller slacktivism som det gjerne kalles, er aktivisme fra sofakroken. Når man gjennom nye mediekanaler, spesielt på Internett prøver å påvirke politikere og andre. Den store hiten er selvfølgelig facebookgrupper for alt mulig. Om det er urge på halvannenlitersflaske eller drømmehagen tilbake på skjermen, er dette lobbyisme på lavt nivå.

Oppgaven til politikerne blir gjerne å sortere de viktige sakene fra de mindre viktige. Med en stadig mer tabloidisert presse er hjelpen derfra liten. det vanligste trikset med klassisk lobbyisme er å øke prisen på politikerkontakt. Ikke nødvendigvis ved å ta betalt, men ved å være vanskelig å få tak i. Da vil i hovedsak bare de som mener sin sak er virkelig viktig være villig til å stå på.

Så langt er alt greit, men så er det en gang slik at ikke alle politikere er ute etter det som er viktigst. Noen ønsker bare å score noen billige poenger. Det er da slakktivismen kan gjøre ordentlig skade.

La oss ta to eksempler. Først er det denne drømmehagensaken. Ved å starte en gruppe som ønsker drømmehagen tilbake har noen slakktivister fått med seg en haug med andre slakktivister. Dette har nå FrP hengt seg på og skal nå ta denne problematikken til stortinget. Sånn rent bortsett fra at detaljstyring av NRK fra politisk hold kan være problematisk, er ikke dette et kjempeproblem.

Det andre eksemplet er vesentlig verre. La oss si at det er en gruppe som ønsker strengere straffer for endel dommer, det være seg narkotika, fyllekjøring, vold eller pedofili. Følger politikerne slakktivistene da, så blir det fort straffer som ikke er fornuftig fra et fagperspektiv. Det er direkte farlig.

Slakktivismen er nok bra, men bare om den ikke dreper aktivismen, og iallfall bare om politikerne ikke legger all kritisk sans til side.

Den vanskelige konkurransen – om begravelser og kistepriser av Jon

January 8th, 2010

Det finnes mange typer konkurranse der ute, Hilde-Gunn Londal beskriver en type hvor institusjoner inesterer tid og penger i å skaffe seg midler fra staten. Vi kjenner alle typen hvor tilbydere konkurrerer på pris om kunder, men hva om prisen gjøres irrelevant? Ikke gjennom prissamarbeid, men fordi kunden ikke ønsker lav pris.

Et sånnet marked er begravelser. Når noen man bryr seg om dør, står man ofte med endel ting som skal ordnes kjapt. Det er viktig at det gjøres verdig og fint, ikke at man skal ha det til en lav pris. Man ønsker å vise at man brydde seg og få en flott kiste med alle tilhørende detaljer. Da kan begravelsesbyråene, med god samvittighet, tilby dyre pakker med høyt påslag.

Er dette markedssvikt? Nei, det er bare definert et annet konkurransegrunnlag. Når man snakker om begravelsesbyråer, vil man ikke anbefale for lav pris, men på kvalitet.

Hva da om man ønsker lav pris? Det kan være mange grunner til å ønske lavere pris. Det beste tipset, som gjelder i alle bransjer, er å kjenne markedet. Det er vanskelig å vite hvor man kan spare om man ikke vet hva som finnes. Dersom man har tid, kan man ringe til flere og settedem mot hverandre, be om billigere kiste og å spare på detaljer. Faktisk vil man for en gitt pris kunne få til ganske mye, ettersom insentivene for begravelsesbyråene helt klart er til stede for å hjelpe selv de med dårlig råd. De ønsker virkelig ikke dårlig presse som kan få dem til å se indiskrete ut.

Problemet er alikevel at når en kjær dør, så har man ikke gjort dette. Man ønsker ikke å snakke om døden før den plutselig er her, og da er ikke prisen så viktig lenger. Da ringer du de du fikk anbefalt fordi de “var så flinke”. Gitt disse insentivene funker konkurransen bra, men den senker ikke prisen.

Beste oppfinnelse i 2009 – tunfisk på land av Jon

January 7th, 2010

For en tid siden kom jeg over en liste med de viktigste oppfinnelsene i 2009. På andreplass på den listen var oppdrettstunfisk, i tanker og bassenger på land. “Tank bred tuna” som det gjerne kalles, er en revolusjon som kan bety enormt mye for tre segmenter av vår hverdag og natur.

1. Tunfiskkjøtt vil kunne bli mye billigere på sikt og være en fornuftig og sunn næringskilde for en stadig voksende befolkning i land som Kina og India.

2. Den til tider nesten utryddede makrellstørjen vil kunne få komme tilbake til naturlige nivåer i havet og de samfunn som er avhengige av den vil kunne fange uten det enorme overfisket som må til i dag.

3. Delfiner dør ofte i nettene til dette fisket, og vil dermed kunne bli reddet og tatt vare på.

Tunfiskoppdrett i seg selv er ikke noe nytt, det som er nytt fra 2009 er muligheten for å drive denne oppdretten på land. Land med mye plass og stort matbehov vil kunne drive oppdrett uten tanke for smitte, flukt eller forurensing, et økende problem i oppdrett i havet.

Dette kan for mange virke ubetydelig, men det er nok et steg mot en mer effektiv matproduksjon i en evig voksende verden.

Leseåret 2010 – om konkurranse og leseglede  av Jon

January 6th, 2010

2010 er leseåret, det skal i fire år fremover satses fra staten på å få folk til å lese mer. Kampen for bøkene i en verden hvor DVD er blitt billigere enn en pocketbok er ikke enkel. Bokprisingen er høy, og det er mange grunner til det. En av grunnene er den vertikale integreringen mellom forlag og utsalg, en annen er mangelen på konkurranse mellom aktørene, både på forlagssiden og på utsalgssiden. Den store synderen er alikevel folks preferanser. 

De kjente forfatterne har monopol på sine ideer. Hvis jeg liker Jo Nesbø, så hjelper det ikke at Anne Holts bok er billigere. Forfatterne har dermed markedsmakt, det har også forlagene som har disse forfatterne i stallen sin.  

Hvis vi virkelig ønsker billigere bøker må vi større grad være villige til å bytte fra nye bøker til pocketbøker, fra bokkjøp til bibliotek. Markedet for varer som bare selges i Norge er for lite til å forvente ordentlig konkurranse, men noe kan vi da klare.

Utover det vil jeg ønske alle som er involvert i leseåret masse lykke til. Jeg håper flere oppdager den gleden det er å sette seg ned med en bok, om det er Jonathan Franzens Korrigeringer eller Franklin W. Dixons Hardyguttene, om det er Harry Potter eller Freakonomics. Ingen spenning er så god som den i en god bok. 

Husk også at så lenge man leser, spiller det liten rolle om det er tegneserier, magasiner, aviser eller bøker. Alt funker og alt er moro.  

Det beste tiåret så langt – but you ain’t seen nothing yet av Jon

January 5th, 2010

Aftenposten, og mange medier med dem har erklært at de siste ti år har vært et fryktens tiår. De tar så grundig feil.

Dette har vært det beste tiåret på alle målbare variable. Folk har aldri levd lenger, vi har aldri vært friskere, vi har aldri vært rikere, det har aldri vært tryggere enn det har vært de siste ti år. Det har aldri vært mindre korrupsjon, mer vekst og mer handel. Krig har aldri tatt så få liv som i de forrige ti år, selv om norske soldater er involvert.

Vi har sett samfunn utvikle seg, de fattigste bli rikere, medisin bli billigere og lettere tilgjengelig. Aldri har flere tatt utdannelse på alle nivåer, aldri har færre gått sultne.

Med den stadige utvikling i alle deler av verden bør vi ikke bare prise det forrige tiår, men vi har all grunn til å være optimistiske for de neste ti.

Globalisering, frihandel og nord-sørinvestering kommer til å stå sterkt de neste ti år. Landbruk og basisproduksjon vil spres i den tredje verden for å tilfredsstille økende etterspørsel i den første og andre.

Miljø vil naturligvis stå sterkt, og man vil etterhvert som oljereservene tømmes få arbeidsledige ingeniører i bøtter og spann som vil gjøre det arbeidsledige ingeniører gjør, finne opp nye vidunderlige løsninger. Det trenger ikke være alternative drivstoff, det kan være noe så enkelt som en mer effektiv motor.

Flere mennesker vil flytte på seg i de neste ti år enn de forrige ti, noen helt frivillig, mens andre vil bli drevet fra sine hjem. Vi vil ta imot flere med åpne armer ikke fordi de trenger det, men fordi vi trenger det. Det vil selvsagt være spenninger mellom muslimer og kristne, men det vil bli flere sekulære på begge sider som vil bygge bruer som aldri før.

Med all oppgang og nedgang vil de neste ti år være de beste ti noensinne, akkurat som de forrige ti.

Caligulas gjestebud – om klimakvoter og politikere av Jon

January 5th, 2010

Det er mange misforståelser rundt klimakvoter, kanskje spesielt hos de som deler ut disse. Kvotene eksisterer ikke som unnskyldninger for å la industrien fortsette å spy ut klimagasser, ei heller for at fattige land skal kunne selge sine for profitt. Grunnen til deres eksistens er simpelthen at man skal kunne sette en maksgrense for utslipp og deretter la en markedsløsning avgjøre hvem det er mest effektivt for å forurense og hvem som kan gjøre andre tiltak.

Det vi ser i dag er at systemet ikke virker, både fordi myndigheter velger å dele ut for mange kvoter, og fordi de samme myndighetene subsidierer kvotene. Man svømmer i kvoter og utslippene er ennå ikke dithen at kvotene har blitt nådd. De rike blir rikere, mens de fattige ikke har noe utbytte av systemet.

Mitt forslag til ordentlig kvotesystem er enkelt. Man deler ikke ut flere kvoter enn det som allerede er gitt ut, slutter å subsidiere i form av refusjon av CO2-avgift og krymper kvotene år for år. Har man kjøpt kvoter et år, så vil det representere 10 prosent mindre året etterpå.

Dette har en fordel og en ulempe. Ulempen er i hovedsak at etter en kort stund vil mye industri ikke kunne fortsette, det vil bli for dyrt å produsere. Fordelen er derimot at det vil bli en enorm etterspørsel for miljøtiltak og man vil få redusert utslipp drastisk.

Dette kommer nok ikke til å skje, miljø er ikke viktigere enn arbeidsplasser i Norge. Det kan alikevel være en god pekepinn mot å forbedre et litt dårlig system.

Bort med det gamle – hva skjer i 2010? av Jon

December 31st, 2009

Polecon.no har hatt et fint 2009, men nå nærmer 2010 seg med stormskritt og vi må se fremover. Neste år håper jeg på å få flere skribenter, både faste og gjesteskribenter til å skrive på bloggen. Håper på å utvide noen av emnene fra 2009 til hele artikler, kanskje få dem publisert som kronikker, leserinnlegg eller på andre blogger. Hvis noen har lyst å skrive, si fra, så skal vi nok få fikset noe. Stort sett alle som skriver om politikk og økonomi er velkomne, nesten uansett politisk retning.

Jeg håper på å skrive litt gjesteinnlegg på andre blogger og håper på å delta litt mer aktivt i politikken. Håper på å ha over hundre lesere i gjennomsnitt pr dag. Gjennomsnittet for 2009 var 55, men med en klar stigende trend, med over 100 pr dag i september og november.

… og så skal jeg gifte meg med min Anita :)

Godt nytt år alle sammen,

hilsen Jon, skribent og redaktør, polecon.no

Matmomsen – nødvendig avgift på nødvendige goder av Jon

December 30th, 2009

For noen år siden ble matmomsen (merverdiavgiften på mat) halvert. All mat som du kjøper og tar med deg hjem skulle ha moms på 13 prosent. Dette skulle gjøre mat billigere. Noen mente tilogmed at det skulle gjøre matproduksjon mer lønnsom for bøndene. Begge deler var bare sprøyt.

Om momsen er nødvendig i det hele tatt er en egen diskusjon, men ettersom det er en forbruksavgift regnes den ofte som en mer rettferdig skattlegging enn inntektsskatt. Jeg er ikke nødvendigvis enig i det argumentet, men det er fin måte for staten å få inntekter. Problemet kommer når man kutter inntjeningen til ingen nytte.

Momskuttet på mat er et godt eksempel på tiltak som kommer når folk som bare kan litt økonomi slipper til med sine dårlige ideer. Nå er ideene om å kutte hele matmomsen fremme, helt sikkert støttet av de norske kjøpmennene, som er de som tjener på momskuttet.

For at momskutt skal ha de ønskede effekter, må det enten være tilnærmet fri konkurranse i matbransjen, eller kjøpmennene må ikke vite at prisene plutselig har sunket, begge helt absurde forutsetninger. Ettersom folks etterspørselspreferanser etter mat ikke endres, er det ikke behov for kjøpmennene å senke prisene noe særlig. De trenger bare å oppjustere sin inntjening. På leverandørsiden gjør momsen ingenting med konkurransen, og vil iallfall ikke påvirke bondens inntjening, flere ledd tidligere. Matmomsen hogger bare inn i kjøpmennenes profitt, og vil derfor, som alle andre avgifter være et omfordelingsverktøy.

For å ta den teoretiske forklaringen, ettersom konkurransen blant kjøpmenn i Norge er monopolistisk konkurranse, vil ikke moms påvirke den optimale mengden solgt, og dermed ikke prissettingen.

Det eneste halv matmoms har gjort er å komplisere systemet og å skape mer profitt for kjøpmenn. Hvis man faktisk ønsker billigere mat, kan et godt forslag være å fjerne de absurd høye tollgrensene på mat, over 400 prosent på kjøtt, og droppe fastprisregimene på landbruksprodukter i Norge. De reduksjonene vil også havne i lommene på kjøpmennene, men kan i det minste føre til økt konkurranse i sektoren.

Forskningens forbannelse – om forskningsråd og politikk av Jon

December 24th, 2009

Politisk satsing på forskning er interessant. I likhet med all politikk setter man gjerne opp grenser for hva som er rett og galt å forske på, uten hensyn til de respektive fagmiljøer. Det er selvfølgelig en sannhet med modifikasjoner, men at man hindres å drive viktig forskning på foster i Norge svekker oss som forskningsnasjon. Det er alikevel ikke hovedproblemet.

I større og større grad er det forskningsrådet som bestemmer forskningen i Norge. Etthvert prosjekt må gjennom rådets nåløye. Det er mange gode argumenter for en slik ordning. Det som er synd er at det er politisk vilje, selv med et storting som er positive til forskning, for å i økende grad redusere rammebevilningene til universitetene, og en forskningsrådsløsning skaper et alibi for å slippe å stå for store enkeltbevilninger.

Hovedproblemet skapes derimot hvis man har et storting, som man har hatt i Norge lenge, som er kritiske til visse typer forskning eller all forskning generelt. Da kan man redusere bevilningene til forskningsrådet og beholde universitetenes rammebetingelser på det allerede kuttede nivået alikevel stå for “ingen kutt til institusjonene.”

Dette problemet er i hovedsak foreløpig teoretisk i Norge, men et problem som er mye mer konkret er at forskningsrådet simpelthen ikke kan ha oversikt over alle områder som det søkes midler til. Man kan selvfølgelig få fagpersoner til å evaluere prosjektet, men til slutt må man ta et valg og enten gi eller ikke gi midler til et prosjekt. Hvilke kriterier er det da som gjelder? Det ender ofte opp med å være hvor velskrevet søknaden er, noe som ikke kan være optimalt for noen parter.

Jeg synes forskningsrådet gjør en god jobb, og jeg misunner dem ikke jobben med å plukke ut hvem som får og hvem som ikke får, men vi burde øke grunnstøtten til universitetene, sånn at den generelle forskningen og ikke minst forskerrekrutteringen ikke svekkes ytterligere.