Content marketing – kan vi ikke heller bare si innholdsreklame? av

June 8th, 2015

Om man hører på reklamefolkene på sosiale medier er det content marketing som er tingen om dagen. Innholdsreklame, som det heter på norsk, uten at noen bruker norske ord om dagen, er ikke like godt mottatt over alt. Mange er skeptiske til nettopp den type reklame, og det finnes noen hode argumenter for akkurat det. Jeg skal prøve å si noe om de positive sidene ved innholdsreklame, noe om de negative sidene, vise til hvorfor dagens reklamefolk tilsynelatende ikke kjenner historien i sin egen bransje og til slutt runde av med å svare på spørsmålet som alle ser ut til å stille seg selv, er innholdsreklame keiserens nye klær, altså vås uten verdi.

Hans-Petter Nygård-Hansen, som en representant for reklameindustrien, skriver følgende på sin blogg:

Det kan virke som vi har fått en helt ny måte å drive markedsføring på bare i løpet av de siste måneder. Det er feil. Innholdsmarkedsføring eller «content marketing» er ikke noe nytt, og har vært en økende trend de siste 3 årene.

Oi, tre år er jammen lenge. Innholdsreklame har nok eksistert noe lengre. I middelalderen dro konger og høvdinger rundt på skalder som underholdt med sanger og fortellinger om kongens heroiske akter. Kom og bli underholdt, bli tilhenger av kongen samtidig. I moderne tid har man eksempler som Dr.Ötkers bakepulver med oppskrift på siden av pakken, som senere ble bakebok. Man har Michelinguiden som skulle selge dekk og mang et firma har publisert tidsskrifter med god og nyttig informasjon til bønder, husmødre og andre yrkesgrupper. Selv har jeg kastet mang en Notaravis uten å lese den, et glimrende eksempel på god gammel innholdsreklame.

Er egentlig det så galt da? Nei, innholdsreklame kan være veldig bra. Når opplysningskontoret for kjøtt lager en kokebok, så lager de den sånn at folk kan lage kjøttretter. De har ekspertisen og de har ingenting de trenger å bevise. De er gode på kjøtt, rettene ser deilige ut og jeg kjøper kjøtt fra deres medlemsbedrifter for å lage maten. Perfekt. Hva om Coca-Cola gjør det samme? Kanskje Coca-Colas nye sommerkampanje er “grill med coca-cola.” Spennende oppskrifter på grillmat, tilfeldig plassert ved brusen i butikken. Den grillmaten ser god ut, kanskje jeg må ha med en colaflaske også. Egentlig også helt greit skulle en tro.

Hva med Bratz-bladet? Spesifikt siktet mot barn for å selge Bratz-dukker. Man kjøper et blad som basically er reklame rettet mot barn. Transformers-serien på TV, Pokemon, Barbie-filmene; selskaper som Bandai, Mattel og Nintendo tjener store penger på å lage tv og film spesifikt laget for å selge leker og spill til barn.

Det er her innholdsreklame blir vanskelig. Det er nemlig veldig vanskelig å regulere innholdsreklame. Man kan regulere aviser og magasiner til å merke betalt innhold, men kan man regulere McDonalds-appen som lar deg hoppe rundt i et platformspill for å samle gule buer? Kan man regulere GI Joe-filmene på lik linje med andre reklamer? Hvor går da grensen mellom spillefilm som reklame og merchandising fra spillefilm?

Reklamebransjen, igjen representert ved Hansen, mener at innholdsreklame gir deg som kunde merverdi, at det vil skape omtale i både tradisjonelle og nye medier basert på godt innhold. Alt dette er flott, men bransjen har ikke klart å komme opp med en god løsning på det evinnelige problemet, hvordan regulerer man en bransje som man i utgangspunktet ikke stoler på?

Er innholdsreklame keiserens nye klær? Igjen ja og nei. Å lage godt innhold til ens kunder skaper reell verdi man enten kan ta betalt for eller man kan bruke det som salgsfremmende virkemidler, og er man virkelig god er det begge deler. Det viktigste å huske på, er at sier man “JEG ELSKER CONTENT MARKETING” så har man grunnleggende misforstått hva det handler om.

Anbefalt lesning:
Jeg hater Content Marketing

En enklere skatt – Del 3: Sånn skal det gjøres av

June 5th, 2015

De forrige to postene på bloggen har først vist at skattesystemet i Norge er for komplekst, og deretter vist at skattefradragene både er komplekse og usosiale. Vi trenger altså å gjøre noe for å endre systemet til bli bedre og enklere å manøvrere i. Vi trenger en firefelts motorvei å seile nedover heller enn en bykjerne å kjøre seg vill i.

Løsningen er å foreslå et nytt system for inntektsskatt. Prinsippene forblir de samme, progressiv skatt hvor de som har mest bidrar med mer enn de som har minst. Både nominelt og relativt. Man må sikre refordelingen samtidig som man gjør det så enkelt som mulig.

Forslaget mitt er ganske enkelt bygget opp*. Først må man ha et høyt innslagspunkt. Tjener man mindre enn dette innslagspunktet betaler man ikke skatt i det hele tatt. Alt man tjener over innslagspunktet betaler man full inntektsskatt på. Denne skatten inkluderer både dagens ordinære inntektsskatt og trygdeavgift. Deretter betaler man en flat prosent opp til neste innslagspunkt, hvor toppskatten slår inn. Derfra og opp betaler man den samme marginalskatten uansett hvor mye man tjener.

I Norge, gitt dagens nivåer både på totale skatteinntekter og den enkeltes skattenivå, vil en fornuftig fordeling kunne være:

skattegrafikk.001

  1. Null skatt opp til 100 000 kroner
  2. 35 prosent skatt mellom 100 000 kroner og 650 000 kroner
  3. 47 prosent skatt på all inntekt over 650 000 kroner

Det høye innslagspunktet vil erstatte de fleste skattefradragene for flertallet av skattebetalerne. De som tjener under 110 000 kroner vil betale samme eller mindre skatt enn i dag, null kroner, og vil derfor ha høyere tilgjengelig inntekt. Dette vil være vekstfremmemde fordi å øke tilgjengelig inntekt hos de som har minst ofte fører til økt forbruk heller enn økt sparing.

Skatten man betaler på alt man tjener mellom 100 000 kroner og 650 000 er 35 prosent. Dette basert på at dagens inntektsskatt, som er på 27 prosent, pluss trygdeavgiften på 8,2 prosent blir 35 prosent, sånn ca. Dermed vil ingen betale mer i skatt mellom disse to summene enn de gjør i dag.

I dag slår toppskatten inn på 550 550 kroner og er på ni prosent før den øker til 12 prosent på 885 600. I det foreslåtte systemet vil den slå inn direkte på 12 prosent på 650 000. Altså vil den starte ved et noe høyere enn dagens lavere innslagspunkt, men med full styrke med en gang. Man har altså et enkelt, progressivt skattesystem.

Skattetabell

Når man ser på tallene så viser de at intensjonen funker. Sammenlignet med dagens nivåer vil man se at det er først når man er i inntektsbolken 500 000-749 999 at man øker beskatningen, og da svært lite. Gjennomsnittskattebetaleren ligger på 25 prosent skatt av bruttoinntekten og selv når man tjener over 1,5 millioner er skatten bare 4 prosentpoeng høyere enn i dag. Dette er nivåer alle vil kunne leve fint med, og som vil styrke refordelingseffekten, samtidig som den gjør skatten mer oversiktlig.

Forhåpentlig har disse tre innleggene ført til et økt fokus på inntektsskatten, at den ikke fungerer så bra som vi skulle ønske og hva vi kan gjøre for å forbedre den.

*Og selv om jeg her foreslår tall, er det viktig å presisere at jeg bare har tilgang til deler av tallmaterialet, og at økonomene i Finansdepartementet sikkert kan regne seg frem til bedre spesifikke grenser.

En enklere skatt – Del 2: Enklere uten fradrag av

June 3rd, 2015

Inntektsskatten er en som en italiensk pizza, alle har en mening om hvordan den skal være og hva den skal inneholde, men når alt kommer til alt er det enkelheten som gir den gode smaken. I forrige innlegg i denne serien ble det skrevet om hvordan skattesystemet er oppdelt i for mange nivåer og ikke har en entydig prosent. I dag er fokuset på en av tingene som virkelig gjør den norske skatten kompleks, alle skattefradragene man kan ha.

Skattefradragssystemet er en kafkaesk labyrint bygget for å belønne for attraktiv oppførsel og for å trekke velgere ved å støtte de tilsynelatende trengende. Man har klart å skape et system som ikke skiller de trengende fra de bidragssterke, men skiller de som kan bruke skatteloven til sin fordel fra de som nettop ikke kan. Man har laget et system hvor noen av de berettigede skattefradragene er forhåndutfylt i selvangivelsen, mens andre ikke er. Staten kan ikke forventes å vite alt man driver med, men kan man egentlig forvente at den enkelte skattebetaler vet hva man har rett til? I tillegg har man skapt et system hvor de som tjener mye kan trekke fra sin skattbare inntekt på bekostning av de som tjener mindre. Har du nok lønn til å betjene et huslån får du penger av staten til å betjene rentene på bekostning av de som må leie og ikke får rentefradraget.

Skattefradragene er ganske mange, men de kan i hovedsak deles inn i tre grupper:

1. Fradrag på utgifter til inntekts erverv

  • Kostnader ved skattepliktig utleie av fast eiendom(RF-1189)
  • Udekket underskudd fra tidligere år

2. Fradrag for å insentivere visse handlinger

  • Arbeidsreiser
  • BSU
  • Fagforeningsfradrag
  • Finnmarksfradrag
  • Fisker- og sjømannsfradrag
  • Foreldrefradrag (barnepass)
  • Fradrag for festetomt
  • Gave til organisasjon
  • Kostnader til doktorgrad
  • Pendler (utgifter til kost og losji)
  • Renter av gjeld
  • Standardfradrag for utenlandske arbeidstakere

3. Fradrag fordi man trenger litt ekstra penger

  • Minstefradrag
  • Sykdomsutgifter
  • Uførhet
  • Underholdsbidrag til tidligere ektefelle

Den første gruppen, fradrag på utgifter til inntekts erverv, virker i utgangspunktet veldig fornuftig. Man kan trekke fra på skatten de pengene man personlig bruker for å tjene lønna si. Man får igjen penger for ulemper gjennom jobben, analogt til at man må betale skatt på de fordeler man får gjennom jobben. Problemet er bare at det ikke er så enkelt. Man har gjennom stadig utglidning skapt et system hvor man har begynt å blande næringsskatteregler inn i inntektsskatten. Dersom man har utgifter i forbindelse med jobb kan man enten sette opp et system som behandler dette hos arbeidsgiver eller som tillater å sette opp næringsvirksomhet hvor man kan skatte etter næringsskattreglementet. Man trenger ikke rote inn disse reglene i inntektsskatten. Da vil disse fradragene være unødvendige.

I tillegg har man minstefradraget. Det er et litt tricky fradrag fordi det egentlig skal dekke alle slags småutgifter som dukker opp i jobbsammenheng. Selv om dette fradraget i seg selv er en forenkling av fradragssystemet, er det bare ikke nødvendig, og er i de fleste andre systemer byttet ut med et innslagspunkt for skatt, som både er mer forutsigbart og mer fornuftig.

Gruppe to er mer interessant enn gruppe en. Man har gjennom årevis med politisk kamp mellom høyre- og venstresiden satt opp et system for å insentivere visse handlinger, gjerne uten å fjerne den forrige regjeringens innfall. Man har gjenlevninger fra en tid hvor det drev hele samfunnet fremover å insentivere folk med rentefradrag, BSU og fradrag for festetomt for å gjøre det mer attraktivt å kjøpe bolig enn å spare på andre måter.Problemet er bare at man subsidierer boligkjøp for de som har mye skattepenger fra de som leier, ofte de som har mindre. Man pusher boliginvestering heller enn annen investering. I en gryende økonomi det er ganske fornuftig, men i et fleksibelt moderne samfunn blir det bare en kompliserende faktor i et allerede forvirrende skattelandskap.

Reisefradrag og fradrag for å pendle fra utlandet er satt opp for å gjøre det mer attraktivt å bo i mindre sentrale strøk, selv om man må pendle til jobb, evt om man bor i utlandet og pendler inn til Norge for å jobbe og å bidra med skatt. Finnmarksfradraget finnes for å overtale folk til å bo i Finnmark. Fisker- og sjømannsfradraget finnes for å holde folk i lite attraktive industrier. Det er fint at man støtter spesifikke næringer, at man støtter store enkeltgrupper for å få godvilje i valg. Men å gjøre inntektsskatten ytterligere vanskelig bare fordi man tror det kan sanke noen stemmer blir ikke fornuftig. Jeg tror iallfall ikke at det er reisefradraget som gjør at noen bor på landet når jobbene er i byen, og om det er sånn så kanskje det å fjerne dem kan skape mer arbeid i distriktsnorge. Disse fradragene er altså unødvendige.

Fagforeningsfradraget finnes for å insentivere fagforeningsmedlemsskap. Jeg har selv vært medlem i en fagforening, og hadde mange fordeler med det. De fordelene er lett verdt medlemsskapssummen, allerede før skattefradraget. Jeg mener det å være organisert i arbeidslivet er veldig fornuftig, men at noen andre, gjerne da de som ikke er organiserte, de som tjener minst i samfunnet, skal betale for det virker for meg noe søkt. Sånn er det for nesten hele rekken med fradrag. Det kan ha gode hensikter, men resultatet blir et veldig kompleks, og til dels ganske urettferdig system.

Den tredje og siste gruppen er fradragene man har fordi man er i en gruppe som i en politiske kampanje kan synes å trenge litt ekstra penger. Man har skattefradrag for uføre, de som betaler underholdningsbidrag* barnebridag og syke. Selv om det er fint at disse har mer penger til rådighet, og det kan ha en god sosial effekt, forutsetter skattefradrag at man først har tjent nok til at fradraget har noen nytte, så pr definisjon vil dette ikke være de mest trengende. I tillegg krever mange av fradragene at man kan sannsynliggjøre eller bevise at man har hatt utgiftene, noe som kompliserer prosessen for de som trenger dem mest. De må altså finnes bedre måter man kan dekke disse behovene.

Det finnes en fjerde gruppe med skattefradrag, og det er den difrensierte trygdeavgiften. Man kan nemlig ganske enkelt se på den som skattefradrag for visse grupper. Er man under 17 år eller over 69 år betaler man 5,1 prosent trygdeavgift på inntekt. Man betaler også 5,1 prosent på pensjonsinntekt. På såkalt “annen næringsinntekt” når man er mellom 17 og 69 år og ikke i primærnæringer betaler man 11,4 prosent. Så ikke så mye et fradrag som et tillegg der. Det finnes mange gode grunner for den enkelte variasjon, men nok en gang blir det bare eksempler på en for kompleks skattestruktur.

Skattefradragssystemet er virkelig den kafkaeske drømmers belønningssystem. Det setter et virkelig bilde på det engelske ordtaket “The road to hell is paved with good intentions”. Man har altså, gjennom gode intensjoner, klart å lage et system som er for komplekst til å gjennomføre det vi ønsker at det skal gjøre, og er til dels svært usosialt. Det virker i verste fall direkte motsatt retning av den refordelende effekten som er selve grunnlaget for inntektsskatten. I et forbedret skattesystem bør vi ha null fradrag og heller lage et system som har et høyt innslagspunkt, et system som tar seg av fradragene til de som har minst, uavhengig om de passer inn i visse kriterier og som subsidieres av de som har mest. En reell refordelende effekt.

*Barne Underholdningsbidragspengene er skattepliktige for mottaker

Når økonomer skal løse problemer – om elbiler og busser av

June 2nd, 2015

Steinar Juel, sjeføkonom i Nordea, har sett seg lei på at elbilene i Oslo skaper kø for bussene i morgenrushet. De 1400 elbilene som passerer i kollektivfeltet daglig gjør bussene, i følge Juel, opp til 10 minutter forsinket. Han mener at elbilene skaper unødvendige forsinkelser og at kostnaden ved forsinkelser er tilsvarende til at elbilene betaler 240 kroner hver.

Jeg har sympati med Juel, og som god samfunnsøkonom ser tanken om å tallfeste ineffektivitet som en god en. Problemet er bare at Juels modell, som vi økonomer ofte blir kritisert for, er litt for enkel. Kan vi løse dette på en bedre måte?

For å finne den bedre løsningen må vi spørre hva det er vi faktisk ønsker å oppnå. Vi kan sette opp problemet med tre påstander.

1. Vi ønsker at folk skal kjøre elbil over bensinbil for å redusere utslipp. (TØI)

2. Vi ønsker at folk skal kjøre buss over bil. (Regjeringen)

3. Vi ønsker at bussen kan kjøre uhindret i kollektivfeltet (Juel)

Det er i dag, i følge Juel, 1400 elbiler og 120 busser i kollektivfeltet. Antaller taxier er ikke nevnt. Disse som andel av 88 000 kjøretøy per døgn (2010).

Å sikre påstand 3. er ganske enkelt. Man kan bare fjerne elbilen fra kollektivfeltet. Det vil lite trolig ha noen effekt på 2. og vil om noe påvirke 1. negativt. Jeg tror løsningen er å begynne i den andre enden. Gjør det lite attraktivt å kjøre bensinbil. Det er mange måter å løse sånt på, men personlig er jeg tilhenger av rushtidsavgift. Kollektivtrafikk kjører gratis i kollektivfeltet; elbiler kjører gratis i det vanlige feltet; og bensinbiler betaler difrensiert rushtidsavgift basert på biltettheten, inkludert elbiler i den tettheten, med en makspris på f.eks. 1000 kroner.
En sånn løsning vil insentivere både kollektivtransport og elbil, samtidig som den vil disinsentivere bensinbiler. Den vil kanskje ikke få ned totaltrafikken på sikt ettersom flere og flere bytter til elbil, men den vil i det minste sørge for at elbilspredningen når kritisk masse og skaper nettverksøkonomiske fordeler.

På kort sikt vil en slik ordning spre trafikken utover i døgnet, og på lengre sikt vil elbilbruken skape løsninger som elektrisk tungtransport, mer bruk av jernbane og økt ladestasjonstetthet. På den måten får vi renere luft, og Juel trenger ikke tenke på at bussen hans blir forsinket.

En enklere skatt – Del 1: hvor komplisert skal det egentlig være? av

June 1st, 2015

Inntektsskatten er selve kjernen i de fleste vestlige skattesystem. Den skal refordele inntekt, og sørge for at man bidrar etter evne til felleskapet. Skatten skal sikre at alle medlemmer av samfunnet har mininumsbehovene dekket. For å sikre en at disse effektene er sosialt refordelende har man såkalt progressiv skatt. De som har mest betaler ikke bare nominert mer skatt, men også en høyere prosent.

Norge har i prinsippet et ganske enkelt skattesystem. Vi har 27 prosent normal inntektsskatt*. Dette var 28 prosent før sittende regjering, men et enkelt skattelette her og der er relativt ukomplisert.

Jeg skal i tre artikler fremover skrive om skattesystemet i Norge, hva som er bra, hva som er dårlig og hvorfor jeg mener vi kan forenkle det ganske mye. I dette første innlegget skal jeg gå gjennom de forskjellige skatteprosentene og forklare hvorfor vi ikke egentlig ikke trenger den oppdelingen som vi har. I andre innlegg skal jeg skrive om fradragene, hvorfor har vi dem, og trenger vi dem egentlig? I tredje og siste innlegg skal jeg foreslå et skattesystem jeg mener er enklere og bedre, og som vil kunne gjøre selvangivelsesutfyllingen enda enklere. Jeg skal ikke ta inn over meg bedriftsbeskatning eller andre avgifter.

Så, hva er egentlig inntektsskatten i dag? Vel, hvis man tjener opp til 550 550 kroner, så er den 27 prosent. Mellom 550 550 kroner og 885 600 betaler man de 27 prosentene og toppskatt på 9 prosent. Over 885 600 kroner betaler man de 27 prosentene pluss 12 prosent toppskatt. I tillegg betaler man av det man tjener over 49 650 kroner trydgeavgift. På lønnsinntekt, sykepenger og lignende, for personer i alderen 17 til 69 år er trygdeavgiften 8,2 prosent**. Nå begynner det å bli litt klønete her.

Altså, i teorien hart man 27 prosent skatt fra første krone***, med trygdeavgift fra ca 50 000 kroner. Kan det være nødvendig å gjøre det så komplisert? Det korte svaret er nei. Skatten burde være så enkel at man kan forklare den i tre enkle setninger:

  1. Under X betaler man null skatt.
  2. Mellom X og Y betaler man normal inntektsskatt på a prosent
  3. Over Y betaler man ytterligere toppskatt på b prosent

Det skattesystemet vil være så forutsigbart og enkelt at man ikke bare må kunne forvente at enhver lønnstager skal forstå det, men selvstendig næringsdrivende som betaler inntektsskatt vil også enkelt kunne forholde seg til skatten uten å gå om regnskapsfører. Samtidig beholder man prinsippet om progressiv skatt, som er en kjerne i det norske skattesystemet. De som har mest skal betale mest. 

Et slikt nytt system vil også forenkle skatteberegningene i staten. Det vil unektelig føre til en innlemming av trygdeavgiften i ordinærskatten, men det vil også gjøre inntektsskatten mye mer oversiktlig. Man kan kontrollregne med et enkelt firemillionerraders excel-ark. Mye enklere for alle involverte.

I neste del vil jeg forklare hvorfor et slikt system vil trenge å forenkle skattefradragene og på hvilken måte det gjøres best. Har dere noen opplevelser med hvordan skattesystemet er unødvendig vanskelig? Del gjerne i kommentarfeltet.

*Jeg vil i den grad jeg klarer prøve å bruke 2015-satser, men jeg beklager om det her og der blir noen 2014-satser med i teksten.
**Jeg vil komme tilbake til forskjellige trygdeavgiftssatser i neste del om skattefradrag.
***Minstefradraget vil tas opp i neste del om skattefradrag

Noen kilder:
Skatter, avgifter og toll 2015 – Statsbudsjettet
Trygdeavgift – skatteetaten

Hvem spår best? – Presidentvalget 2016 av

May 15th, 2015

Det er snart tid for å snøre valgstøvlene igjen. Ja, ikke til kommunevalget i Norge, men til den store festen. Presidentvalget i USA i 2016. Nok en gang har vi ingen sittende president som kan stille, vi har et spennende felt med ytre høyre dekket av Ted Cruz og venstresiden dekket av vår alles kjære sosialdemokrat Bernie Sanders, med spennende kandidater som Carly Fiorina, Marco Rubio, Hillary Clinton og Jim Webb i midten. I min bok er det viktigste å følge med på hvilket parti som tar det, og da er det ingen meningsmålinger som slår “Winner takes all” hos Iowa electronic markets.

Universitetet i Iowa har satt opp en gamblingside hvor man kan spille på hvem som vinner valget i 2016. Man kjøper “aksjer” i hvem man tror vinner valget og ved avgjort valg får man en utbetaling. Konseptet er ganske enkelt. Man kan handle på to måter. 1. man kan kjøpe to andeler samlet, en Demokrat- og en Republikanerandel, for en dollar. 2. Man kan kjøpe noen andres andel for en pris man byr på. Hvis du har en andel for det partiet som vinner, så får du utbetalt en dollar. Ganske enkelt. Spørsmålet blir da, hvor mye er du villig til å betale for den dollaren utbetalt?

HVa er så nytten av dette, er det ikke bare lotto? Nei, det er ikke helt lotto. Fordi, om du kan null om politikk, så kan du kjøpe og ha flaks, men om du kan litt om politikk har du en liten fordel. Og kan du mye om politikk har du en kjempefordel. Du kjøper f.eks. 100 dollar med 50/50, selger det partiet du tror vil tape tidlig, mens det er verdt rundt 50 cent, og holder på det partiet du tror vil vinne til slutten. Eller, enda bedre, om folk flest tror det motsatte av deg, så kan du kjøpe billig bare de andelene du tror vil vinne, og så få utbetalingen. Du kan spille på det faktum at det alltid kommer noen politiske skandaler, alltid dukker opp noen skjeletter i skapene, det er mye å spille på.

Disse effektene gjør at de som investerer har bedre kunnskap om valget enn menigmann. De lar seg ikke farge av kortsiktige bevegelser på samme måte som meningsmålingene. Og dess flere som spiller, dess mer kunnskap legges inn i dette markedet. Vi vil altså kunne få en svært nøyaktig prediksjon veldig tidlig.
IEM Graph
Så, hva er scoren? Vel, i begynnelsen av mai 2015, for et valg som skjer i 2016, så leder Demokratene. En Demokrat-andel handles 13 mai for 56,5 cent og en Republikaner-andel for 43,6 cent. Det er ikke gitt at dette er riktig, men jeg tror iallfall at det er et godt signal om at Republikanerne må ta noen grep om de i det hele tatt skal klare å dra denne i land.

PS. Det er ikke så enkelt å spille på IEM fra Norge, men det er iallfall interessant å følge med på.

Les mer her:
Wikipedia om Iowa Electronic Markets
Wikipedia om Prediction Markets

Imperiet slår tilbake – om det britiske valget av

May 12th, 2015

Det en gang så stolte folket i Storbritania har nok en gang gått til valgurnene for å stemme på sine representanter i Parlamentet. Av de 650 enkeltrepresentantkretsene, tok de Konservative hjem 331 plasser. Det britiske politiske landskapet er generelt ganske enkelt oppdelt. De Konservative tar valgkretsene i den engelske landsbygda, mens Arbeiderpartiet tar byene og Skottland. Utover det er det noen omstridte områder som kan slå begge veier. Denne gangen ble det ikke helt sånn. De Konservatives fremgang sikret altså rent flertall i parlamentet, og den første rene konservative regjeringen siden John Majors regjering på nittitallet. Men, har det britiske folket egnetlig blitt mer konservative? Har de gamle tilhengerne av imperiet tatt på seg buksene og overbevist resten av befolkningen?

Svaret til det er ganske enkelt nei.For det første har ikke folk blitt spesielt mye mer konservative. De konservative gikk bare frem 0,8 prosentpoeng totalt og bare 1,6 prosentpoeng i England. Til sammenligning gikk Arbeiderpartiet frem 3,6 prosentpoeng i England. Den store overraskelsen, og en av de to store bevegelsene var den store tilbakegangen til Liberaldemokratene. De gikk fra 57 til 8 representanter i Parlamentet.

Liberaldemokratene har her klart å vise den store svakheten med å være et lite middelparti i det som essensielt er et topartisystem. Etter forrige valg ble mange av velgerne deres misfornøyde med at de støttet en svært konservativstyrt politikk, så de som ikke ønsket konservativt styre stemte heller på Arbeiderpartiet. I frykt for å miste disse velgerne la Liberaldemokratene seg nærmere Arbeiderpartiet og mistet dermed de som ønsket fortsatt koalisjon med de Konservative. Dermed mistet man velgere til begge sider, og mistet nesten hele partigruppen.

Den andre store bevegelsen i Parlamentet var at skottene, etter å ha valgt ikke å forlate den britiske unionen tid, tilsynelatende hadde fått opp sulten på egenråderett. De stemte i sine 59 kretser i Skottland inn 56 representanter fra det Skotske nasjonalistpartiet (SNP). SNP er i all hovedsak ganske i tråd med Arbeiderpartiet, om kanskje noe lengre til venstre, men med hovedfokus på et fritt Skottland.

Men, selv med en fremgang i andel stemmer på 1,5 prosentpoeng siden forrige valg, var den store taperen det britiske Arbeiderpartiet. Med en uklar politikk, og med en lite likt og venstrevridd leder i Ed Milliband, har Arbeiderpartiet klart å støte fra seg alle som ikke er i den harde kjernen. Selv Ed Milibands bror, David Miliband var ute på BBC og kritiserte kampanjen som uklar og for lite inkluderende.

Nå får vi for første gang på 18 år ren Konservativ-regjering i Stortbritania, og det blir spennenede å se om David Cameron og hans kumpaner vil klare å gjennomføre valgløftene om full sysselsetting og lavere skatter. Hvem vet, kanskje en ren flertallsregjering er det som skal til for å gjenoppbygge Storbritania, kanskje Imperiet slår tilbake.

Kilder:
Valgresultatene (BBC)
Cameron tells Cabinet to focus on opportunity and compassion

Da oljemarkedet ble marked av

February 4th, 2015

Det går ikke så bra med krona om dagen, og da jeg for tiden bor i England merker jeg at sparepengene mine ikke akkurat er verdt supermye. Dette er fordi den norske økonomien er så sterkt knyttet til olje, og som de fleste etter hvert har fått med seg har oljeprisen sunket kraftig de siste seks månedene. Man sitter da igjen med to spørsmål, hvorfor skjedde dette, og er det et problem?

Det finnes mange forklaringer på hvorfor oljeprisen har sunket så mye som den har, og spennet er bredt. Det spekuleres om konspirasjoner, og det nevnes kostnader, nedgangstider og monopol. Det hele kan egentlig summeres i en ganske enkel setning. Oljemarkedet har plutselig blitt konkurransedrevet.

La meg forklare. Olje og gass er kanskje det mest politisk styrte godet i verden. Nesten alle land som produserer olje og gass har en nasjonal handlingsplan, en nasjonal energipolitikk. I noen lands tilfeller er det tatt hakket lenger, og man har formet en internasjonal koalisjon som samhandler rundt produksjonsmengde for å kontrollere oljeprisen, OPEC. Saudi Arabia, som største produsent i medlemslandene har vært hoveddriveren for å tilpasse mengden på markedet, en slags selvutnevnt markedsregulator som har nasjonalt insentiv til å holde pris høy på sikt, fremfor å pumpe ut maksimum på kort tid.

Landene som importerer olje og gass har gjerne mindre politisk styring. De har selvsagt reguleringer, men sjeldent noe som begrenser egen produksjon noe særlig. USA var inntil veldig nylig en massiv olje- og gassimportør. Amerikanerne har hatt noen debatter om hvor de skal bore vs hva som skal vernes, men generelt har det handlet om å få så mye olje som mulig, for å begrense å måtte stole på import.

Hva skjer da når en kjempeimportør blir en eksportør i et politisk system uten noe interesse for markedsregulering og i et marked med salgspris langt over kostpris? Da får man mange små produsenter som pumper ut olje og gass i bøttevis og drukner verdensmarkedet. Man får økt tilbud, og dermed også redusert pris. Insentivene blir å kjøre på med oljen så lenge man tjener penger på det, oljemarkedet begynner å nærme seg et fritt marked og oljeprisen nærmer seg kostpris.

Er dette et problem? Det korte svaret er nei. Lav oljepris, om det brukes fornuftig, vil drive vekst i andre områder av økonomien. Det blir billigere å kjøre, billigere å fyre, billigere å lage plastikk, billigere å lage mat. Man kan altså skape økt vekst i mange andre sektorer når oljenæringen sliter. Det er selvsagt kjedelig for de som jobber spesifikt i oljeindustrien eller de som er avhengige av skatteinntekter basert på høyere oljepris, men for alle andre er dette en mulighet til kraftig økning i levestandard uten økning i inntekt. Det vil ha spesielt stor virking på fattige økonomier.

Når vi står på toppen av verden og klager, er det viktig å huske på at vår nyttereduksjon er liten sammenlignet med den enorme nyttegevinsten i mange andre land.

Dumbshaming – hvor lavt kan man synke? av

June 3rd, 2014

I USA har man de siste dagene tatt et oppgjør med slutshaming. I Norge derimot har vi tydeligvis begynt med dumbshaming. Vi skal altså nå henge ut de som har andre motiver med sin utdannelse enn rene akademiske. Vi skal altså nekte de som ønsker, med en ganske høy egenandel, å ta norsk utdannelse i utlandet, bare fordi vi tror de bruker for mye tid på stranda og ikke nok i lesesalen.

Det er en enkel kritikk å komme med fordi det er det man gjerne kaller, også jeg mange ganger, tøysestudier. Det er PT-studier, Ex-phil og studier som handler mer om fysisk utfoldelse enn de høye akademiske standarder som vi finner på Universetet i Oslo. Denne enkle kritikken har interessante tilhengere også. Først er det altså McKinsey-sjef og Ap-mann Svein Harald Øygard som fyrer av en tirade mot badestudiene. Så er det utdanningsministeren fra Høyre, Torbjørn Røe Isaksen som er frampå og skal difrensiere mellom offentlige og private leverandører. Og jeg kan forstå dem begge, den ene scorer godt ved å snakke om tullestudier på NHH, og den andre scorer billige politiske poenger ved å være enig i noe finansministeren hans allerede har vært enig i.

Det som overrasker meg noe mer er all støtten den får i media, på facebook og på twitter. Er vi virkelig så elitistiske at vi ikke unner noen å gjøre noe vi selv synes er sløsing med tid? For la oss være ærlige, det handler ikke om at de ikke lærer, for det har vi ingen grunnlag for å si, det finnes ingen tall. Det handler om at de tar et studium vi ikke synes er verdt det.

Den verste kritikken jeg har sett til nå kommer likevel fra kommentator i BT og masterstudent i sammenlignende politikk ved Universitetet i Bergen, Maria Dyrhol Sandvik. For å ta noe fra andre avsnitt i artikkelen hennes,

Desse studieprogramma, der norske høgskular flyttar eit studietilbod til utlandet i samarbeid med kommersielle aktørar, bidreg ikkje til å gjere studentar verken smartare eller meir internasjonale.

Hun er ikke mild, og selvfølgelig helt uten noen form for dokumentasjon eller kilde. Videre sier hun,

Samfunnet taper på at studentar vel feil og så skiftar studium seinare.

Og så viser hun til en studie om at mange skifter studium. Uten på noe tidspunkt faktisk å dokumentere at denne utdanningen ikke øker produktiviteten som Øygard er så opptatt av. Og helt uten videre å godta at vi her har en diskusjon som ikke bare ikke er målt, men som helt åpenbart er nesten umulig å måle.

Men da vil jeg gjerne få si til deg Maria. Jeg synes det er forferdelig at du kan gå på Universitet i Bergen og studere samfunnsfag. For la oss være ærlige, om du kaller det statsvitenskap eller sammenlignende politikk, så er det statsvitenskap. Og så i Bergen da, jeg kan ikke stå inne for at noen lærer noe der som øker produktiviteten. Måler man i Nobelpriser er det f.eks. mye bedre å ikke ha noen høyere utdannelse enn å ha gått på UiB. Nei, og dette betales gjennom skatten? Du burde skamme deg, Maria, for å studere på et hvilestudium som du gjør. Du kunne tilogmed gått bort i gata til NHH, de har nå iallfall nesten én. NTH, for la oss være ærlige, det er ikke akkuratt Dragvoll som har bidratt her, har iallfall to vinnere. Som ikke er så verst mot Universitetet i Oslos seks.

Ser du hvor teit det blir å sette disse opp mot hverandre? Man må ha enkle, forutsigbare regler i et samfunn om man skal ha økonomisk vekst. Da å ha regler som at man kan studere norske studier hvor som helst, og man får dekket det samme som alle andre, er helt greit. Ikke heng ut de som går på skole i utlandet som badestudenter bare fordi du synes din bakgrunn er bedre. Skam dere!

TL;DR: Hvis studiet oppfyller NOKUT-kravene er det ingen grunn til å nekte dem tilsvarende utbetaling som andre steder.

Når debatten våser – om kognitiv dissonans i landbruket av

May 28th, 2014

Noen ganger leser man noe så dumt at man føler intelligensen synker når man leser det. Kronikken “Guud kor billig” er nettopp et sånn stykke. Jeg ble av artikkelforfatteren utfordret til å svare. Her er mitt svar på avsnitt for avsnitt:

«Det var då eg såg Debatten på NRK1 forrige torsdag at det tok litt fyr i topplokket mitt. Der fekk altså tungt subsiderte Trygve Hegnar sitte – altfor uimotsagt – og bjeffe om at bøndene må slutte å gnage etter meir pengar, får dei aldri nok? Og vi kan jo ikkje ha det slik at Norge skal ha den dyraste maten i Europa, blablabla, jabbajabba.Vel, Hegnar. Det er mykje i Norge som er dyrast i Europa. Vi har sikkert verdas dyraste økonomiblad, for den del. Og vaskemaskiner, øl, barberblad og husleige.»

Norge har den dyreste maten i Europa. Den norske maten var nesten 70 prosent dyrere enn i EU28 i 2012. Dette kan likevel ikke sammenlignes på måten du gjør, siden SSBs sammenligninger tar kjøtt som kjøtt. Det er ingen kvalitetsdifrensiering i disse målingene. Og man kan ikke stikke under en stol at noe så enkelt som tomater er av vesentlig bedre kvalitet i f.eks. Italia enn i Norge. Osten er bedre i Frankrike og Spania, og kjøttet er stort sett bedre over alt. Jordbærene våre er bra, men de er bare tilgjengelige en kort periode om sommeren, resten av året finnes de bare ikke. Kan man da sammenligne dem?

I tilleg vil jeg som fast londonboer si at vi ikke har den høyeste husleien, der går London oss en høy gang. London, som om du husker er i EU, er faktisk verdens dyreste by.

«Som den økonomiske eksperten du er, så er det merkeleg at du overser at vi også har eit særdeles høgt lønsnivå her til lands, som går hand i hand med kostnadsnivået.»

Ja, vi har et høyt lønnsnivå, som i stor grad skyldes høy effektivitet i økonomien. Det er ingen selvfølge at det skal føre til så mye dyrere mat. Her forsvinner logikken din totalt. Man kan si mye om timelønninger, men poenget er nettopp at man importerer mye mat, og denne er fremdeles dyr, fordi man velger å avgiftsbelegge den for å beskytte bøndene. Det er ikke høye kostnader i produksjonsleddet som driver prisene, det er ikke timelønna, det er avgiftene som skal beskytte bøndene. Du tar som utgangspunkt at all mat er produsert i Norge, men det er den da vitterlig ikke.

«Trur du diesel til traktoren er gratis? Nettingen til gjerdet? Likevel skal altså bøndene ha Norge-utgifter, men levere til Polen-prisar.»

Nå har ikke bøndene Norge-utgifter, siden dieselen bøndene bruker er avgiftsfri er den da altså mer enn 3,50kr billigere enn vanlig diesel. Nok et sted man subsidierer altså.

«Noko bøndene for så vidt også prøvar på, å levere til lågpris. Det er gammalt nytt at det er mellomledda og daglegvarekongane som sit att med pengane.»

Her opplever du pengeillusjon. Det er ganske vanlig, men gir igjen helt feil bilde. Dagligvarebransjen i Norge har vesentlig lavere driftsmarginer enn man har i Europa. Landbruket har også en vesentlig høyere driftsmargin enn dagligvarehandelen, men igjen, siden tallet er så høyt, fordi vi ikke faktisk produserer all maten i Norge, så blir du lurt av å høre de store store tallene.

«Tal frå Norsk Institutt for Landbruksøkonomisk Forsking, viser at ei bruttoløn i landbruket var på 284.000 kroner per årsverk. Dette er inklusiv det skattemessige jordbruksoppgjeret. Snittløna for andre lønsmottakarar var 487.400 kroner. Det er kring 200.000 kroner i skilnad, det. Og eg har aldri møtt ein vestlandsbonde som jobbar berre 7,5 timar for dag. Eg skal like å sjå Hegnar ta ei 15-timarsøkt i siloen midtsommars og finne ut om han gliser like nedlatande til bøndene etterpå. Lykke til.»

Jeg har da jobbet 15-timersøkter mange ganger, og dersom det er en gjennomsnittlig arbeidsdag for en bonde, så jobber han altså 87,5 prosent mer enn en normalarbeidstaker, som gjør at de 284.000 for et årsverk plutselig øker til 532 500. Og da har man ikke tatt inn om de jobber helger. Jeg vet at dette regnestykket blir feil, men det handler om å vise hvor gale tallene blir når du trekker dine meninger ut av tynne lufta, og ikke baserer dem på fakta.

«No er det altså heller ikkje slik som ein kan få inntrykk av, at bøndene er den einaste yrkesgruppa som blir subsidiert av staten. Media er eitt døme. Milliardar av skattekroner går kvart år med til at vi skal ha eit vitalt og mangfaldig medielandskap.

Jordbruksstøtta er på 434.000 kroner per årsverk, medan mediestøtta er på 1,25 millionar kroner per journalist. Fastlegen din er også subsidiert, mange yrkesgrupper er det. Skulle berre mangle.»

Ja, mange yrkesgrupper er subsidierte, men la oss nå ta for oss noen av disse. Mediestøtten skal sørge for mangfold i media. Støtten består av to ledd. Produksjonstilskuddet på 273 millioner (2010), og MVA-fritaket på ca 2,2 milliarder (2008). Du deler disse tallene opp pr journalist, som er en usaklig fremstilling da det er mange flere årsverk i mediebransjen enn journalistene. I tillegg gjelder disse tallene om avissalget ikke hadde endret seg om man ikke støttet, noe man åpenbart ikke mener, da man da ikke ville støttet avisene, så mva-tallet må reelt sett kuttes drastisk for å gi en reell alternativkostnadsberegning. Det kommer ikke i nærheten av bøndenes tall, men det er jo en morsom øvelse.

Fastlegen din er subsidiert, det er helt riktig. Og en sunn arbeidsstokk er viktig for et effektivt samfunn. Det samme gjelder skoler. Vi kan ikke opprettholde den luksusen vi tross alt har uten disse tiltakene. Vi kan derimot helt fint fortsette luksusen med billigere mat. Om noe vil vi øke nettopp denne levestandarden med den billigere maten. Så igjen bærer sammenligningen din i beste fall preg av uvitenhet, men heller mer mot totalt manglende forståelse for samfunnets bærebjelker.

«Men no er som vanleg bøndene som er fokus. Er det så nøye då? Vi kan jo importere billig mat, ikkje sant? (Og la oss for all del oversjå det faktum at EU subsidierer sine bønder også, i søkk og kav.)»

Ja, vi kan importere endel mat. Måten vi vet det på er at vi allerede gjør det. Vi importerer i bøtter og spann. Vi kjenner jo alle godt den gode norske mangoen, kiwien og den store norske jordbærindustrien i januar. I tillegg behandles mye av fisken som fiskes i Norge allerede utenlands, vi importerer kraftfor til kyrne, vi importerer traktorer, klær, ja selv smør importerer vi når det viser seg at den norske modellen ikke klarer å fylle hyllene.

Og ja, EU subsidierer de også. Og det er ikke noe i veien for å utgjevne subsidier med importtariffer, det som er problematisk er i det ene øyeblikket å ønske å difrensiere seg fra de andre landene, men så i det andre å skylde på et race to the bottom mellom nettopp de landene, slik du gjør. Det kalles kognitiv dissonans. Og jeg fikk da allerede på barneskolen høre at selv om vennene mine gjorde noe, så betød ikke det at det er riktig å gjøre. Det er kanskje annerledes nå til dags.

«Tja, det kan vi jo saktens. Men på same måten som eg kjenner at vegrar meg for å kjøpe klede eg veit er laga av barnearbeidarar, så har eg tungt for å glefse i meg daue dyr eg veit er produsert på store fabrikkar.»

Du vil kanskje ikke kjøpe klær laget av barn, men jeg tipper du blir varm i hjertet av å kjøpe fair trade kaffe. Hvorfor ikke fair trade kjøtt, melk, ost og smør? Hvorfor kan jeg få fair trade sjokolade, men ikke få fair trade poteter? Til jul vil jeg ha fair trade ribbe, fair trade pinnekjøtt og jeg vil lage surkål av fair trade kål. Men nei, der går visst grensa. Ikke hjelpe de fattige om man driver innen samme næring selv. Og disse «store fabrikkene» dine er vel strengt tatt bare gårder med flere dyr enn en tillater i Norge, et tall som bøndene selv ønsker å øke. Hvis du ikke mener det, men tenker på de store fabrikkslakteriene, så er vel ikke akkurat Nortura så langt bak der heller.

Dette er ganske enkelt, man må ikke kjøpe kjøtt fra «store frabrikker», du kan kjøpe mange alternativer, iallfall kan du det om vi åpner for å importere dem. For i dag kan du nesten ikke. I dag er det Nortura som med sitt monopol setter standarden i kjøledisken. Dersom du faktisk ønsker å kjøpe noe annet, så er du da hjertelig velkommen til det. Jeg tror bare du ønsker å kjøpe det billigste, og så vil overføre din dårlige samvittighet på noen andre. Da slipper du som forbruker å ta stilling til reelle valg. «Gi meg ett valg, og pass på at jeg ikke kan velge feil.» Det er en uansvarlig måte å drive et samfunn på.

«Det eine er dyrevelferden. Ein treng ikkje vere manisk vegetarianar for å få med seg at dyrevelferden ligg og blør på kapitalismen sitt altar. Det er og blir levande vesen, dette, uansett kor mange rekneark ein brukar. Dyr som kan kjenne smerte og frykt. Og glede, for så vidt, det veit alle som har sett lam som hoppar rundt på grønt gras.

Mange billig-dyr vi legg på grillen har ikkje opplevd det. Ifølge Rådet for Dyreetikk fins det mange døme på det.»

Dyrevelferd er viktig. Men det er ingen grunn til å si at vi ikke regulere den med økt handel. Vi kan sette klare standarder for dyrevelferd. Det er i dag ikke gode nok standarder i Norge, så at vi skal være så mye bedre enn svenskene f.eks. virker noe søkt.

«Eitt er gjøkalvoppdrett, som gjev oss deilig, lyst kalvekjøt på tallerkenen. Eg let rapporten frå Rådet tale for seg sjølv: «I mange europeiske land har produksjon av lyst kalvekjøtt lange tradisjoner. I den mer ekstreme industrielle form av denne produksjonen, som nå er forbudt i enkelte EU-land, holdes kalvene i mørke rom i svært trange båser eller bokser. Kalvene kan ikke snu seg og etterhvert knapt ligge. De fôres kun på melk (melkepulver) og utvikler ingen drøvtyggerfunksjon. Kalvene blir anemiske, noe som gir en ettertraktet lys, nesten hvit kjøttfarge.»»

Så du er altså mot å åpne opp landbruket etter en modell som allerede forbyr det du ikke liker? Det var denne kognitive dissonansen din igjen da.

«Det mest ironiske er å treffe på byfolk som gladeleg betalar 3000 kroner i månaden for at den sjuke bikkja skal ha spesialdiett, men i neste sekund stønnar og okkar seg over norske kjøtprisar. Sjå for deg vesle Fifi leve fastbunden heile livet i ein matfabrikk.»

For meg kan folk mate hunden sin med hva de vil, faktum er at kjøttpris og -kvalitet ikke matcher våre naboers. Det har da virkelig ingenting med om en hund spiser gåseleverpaté eller ikke. Så var det denne matfabrikken igjen da.

«Det andre er kva vi vil putte i oss. Ta den danske, billege svinesteika som eitt av mange eksempel. For å halde kostnadane nede får sjuke som friske dyr store mengder antibiotika, sånn just in case.

Det har enda med multiresistente bakteriar som ikkje let seg hindre av pencillin. Nærare bestemt den farlege bakterien MSRA CC 398, som også går på menneske. Det er rekna med at kring to millionar danske grisar er smitta, og i følge avisa Politiken har til no tre danskar døydd av bakterien. Menneske, altså.

Ikkje pokker om det er slik mat eg vil gje til ungane mine.

Meanwhile, in Norway, så har vi framleis eit forholdsvis reint landbruk. Det er få restar etter medisin og hormon i norsk mat, noko Mattilsynet testa i 2010.

Ok, så gjev vi blaffen i dyrevelferd og tek sjansen på bakteriane. Kva då?»

Skal dette liksom være noe særegent utenfor Norge? Veterinær og skribent Anne Viken har da flere ganger påpekt utbredt antibiotikabruk i norsk landbruk. Så dette gir du allerede til ungene dine.

I tillegg, og dette er helt essensielt, så kan vi fremdeles regulere antibiotikanivået i maten, selv om vi effektiviserer landbruket. Selv om vi reduserer landbruksstøtten. Vi kan fremdeles sette egne importkrav.

«Om vi ser litt utanfor oss sjølve og landegrensene, så er det ei verd der ute, der mange svelt.

Det blir fleire og fleire menneske på kloden, og alle treng faktisk ein bonde tre gongar dagleg for å bli mett. Og så skal vi sitte her på oljeberget og importere, i staden for å utnytte eigne ressursar? For ikkje å snakke om kor lite klimasmart det er. Så arrogant at eg blir dårleg.»

Her bommer du så kraftig at jeg blir kvalm. Du utviser en rikmannsarroganse som er så langt borte fra noen form for medmennesklighet at det er vanskelig å si noe. Men la oss prøve.

Å importere fra de fattigste landene i verden handler ikke om å ta fra noen maten sin, men å skape en økonomi som gjør at man har råd til å kjøpe den maten man trenger. Man har råd til å kjøpe land, utstyr, dyr og planter. Man har råd til å drive en gård, man har råd til å sende ens barn på skole og man har mulighet til et bedre liv. Det som skjer i dag er at vi er mer enn villige til å bruke u-hjelp på å bygge opp store prosjekter, men ikke villige til å kjøpe resultatet av disse. «Vi kan hjelpe deg å starte opp, men kan ikke tillate deg å tjene penger på driften.» Dette blir helt feil. Selv om vi fortsetter som før med EU bør vi i det minste åpne opp for reell import fra hele Afrika og hele sør-Asia. Vi kan gjøre en reell forskjell i verden, men velger ikke å gjøre det fordi forståsegpåere som deg mener at det ikke er klimavennlig.

Det som virkelig ikke er klimavennlig er å dyrke tomater i Norge. Drivhusdrift krever mye mer energi enn å sende de samme tomatene med båt. Det å ha oppvarmede fjøs krever enormt med energi, det samme gjør traktorene, kunstgjødselen og kraftforet. Ved å importere fra større og mer effektive anlegg vil vi kunne få en enorm klimagevinst. Og da har vi ikke engang begynt å prate om gevinsten ved ikke å spise kjøtt.

Som denne artikkelen sier, “Food miles are a good measure of how far food has traveled. But they’re not a very good measure of the food’s environmental impact.”

Du viser altså ikke bare en total mangel på forståelse for faget, men en vestlig arroganse som jeg ikke har sett maken til i all min tid som økonom.

«Det skulle vere unødvendig å påpeike at verda ikkje er ein stabil leikeplass, og at det kan komme tider der det å vere totalt avhengig av import kan slå smerteleg tilbake. Men alt dette bryr ikkje landbruksministeren seg om. Ho seier ja til korttenkt mat, utan å blunke.»

Matsikkerhet er et interessant tema. Krig kan komme, så det er et poeng ikke å være avhengige av andre. Men det er vi da vitterlig allerede. Selv maten vi produserer er som sagt tidligere avhengig av importert kraftfor, importerte traktorer, etc. Og når vi er inne på selvforsyning, så er vi vesentlig nærmere selvforsynte i fiskeindustrien enn i landbruket, men det ser ingen ut til å ha fått med seg.

«Tilbake til Debatten på NRK her om dagen, vi er inne i siste spørsmålsrunde. Programleiaren gjev alle sjansen til å svare på nokonlunde saklege spørsmål. Så kjem han til bondelagsleiar Nils Bjørke. «Så… hva skal dere blokkere i morgen, da?» I beste fall eit dårleg forsøk på å vere artig. Men det heile verka berre nedlatande og på grensa til pute-tv for min del.»

Jeg skal innrømme jeg ikke så denne spesifikke debatten, men bøndenes aksjon var barnslig og lite gjennomtenkt. De skaper bare mer fiendtlighet mot seg i et samfunn som allerede er lei av deres arroganse. Det de trenger er mer goodwill, ikke mindre.

«Bonden, til liks med maten han og ho produserar, fortener meir enn eit minimum av respekt. Dette er ikkje eit jordbruksoppgjer, det er eit verdival.»

Ja, det er et verdivalg, og det er viktig at vi tar et gjennomtenkt standpunkt. Ikke at vi bare raljerer avgårde med følerier dratt ut av lufta, slik du i din tekst gjør. Da ender vi opp uten hverken mat eller drikke.

Jeg må som et PS si at dette er den dårligste, minst gjennomtenkte teksten jeg har lest om norsk landbruks- og matpolitikk. Eneste grunnen til at jeg i det hele tatt ofret den en tanke var at den ble delt av så mange på facebook og twitter som trodde den faktisk inneholdt noe mer enn bare følerier. Jeg sitter igjen med den samme kvalmen som etter å ha diskutert Paulo Coelho med noen. Teksten får en til å føle seg bedre, fordi den sier masse som man ved første øyekast er enig med, for hvem vil vel ha MRSA i maten? Men når man går inn i hva som står der, er det selvmotsigende vissvass som ikke hører hjemme i noen avis, og spesielt ikke i en relativt seriøs en som BT. Jeg håper de siler ut sine kronikkforfattere bedre i fremtiden.

PPS: Jeg må også si en ting til. Det er ingen som er så negative til den norske bonden som de som støtter landbruksstøtten. Jeg tror ikke at vi vil miste landbruket om vi vesentlig reduserer landbruksstøtten. Noen vil kanskje ikke klare å holde på driften, mens andre vil kunne slå seg opp på faktisk effektiv drift. Det vil ikke være nok å overta en gård for å drive som bonde, men man må faktisk drive den som en business. Jeg har flere ganger argumentert for en økt profesjonalisering i landbruket, men for å oppnå det må vi ha en refordeling av produksjonsmidlene, og den får vi ikke med dagens landbrukspolitikk. Det er ingen menneskerett å være bonde, noe mer enn det er en menneskerett å være økonom.

Når ideologen ruller – om ideer og snøballeffekt av

April 3rd, 2014

Det er stor butikk i politikk. Alle som har vært borti en politisk bevegelse, kjøpt en politisk bok eller abbonnert på et politisk tidsskrift vet det. Noen av de som virkelig vet dette er våre venner i tankesmiene. Magnus Marsdal prøver gang på gang å overbevise oss om at venstresiden trenger hans Manifest Analyse, tross deres totale mangel på innflytelse og faglig tyngde. Det dukker stadig opp små smier med nye spennende ideer om hvordan politikken i norge skal påvirkes, nye magasiner lanseres, alle skal med. Men, det er bare to miljøer som virkelig har fått til det idelogiske og faglig tunge miljøet som kreves for faktisk å ha innflytelse i norsk politikk. Det ene mijøet består av miljøvernerne. Gjennom en årrekke har de påvirket norsk politikk med alt fra Natur og Ungdom som lenker seg fast i en ende, til forskerne i CICERO i den andre. Spesielt kommer Frederic Hauge og Bellona frem som de mest profesjonelle i dette i miljøet gjennom en årrekke. Men de er ikke så interessante i dette tilfellet, for det skal handle om det andre miljøet som har fått til reell innflytelse.

Civita og Minerva har de siste årene preget debatten på høyresiden i norsk politikk. Med tette bånd til ledende politikere, sterkt faglig miljø og et relativt romslig budsjett til å arrangere faglig og politisk relevante arrangementer, har disse klart å få til det som tankesmiene på venstresiden til nå bare har drømt om, nemlig å få reell innflytelse på politikken. Men, i dette rammeverket oppstår det et merkelig fenomen. Det er nemlig ikke alle som ønsker selve makten, de ruser seg bare på debatten.

Kristian Meisingset er en av disse. Og nå er han i gang igjen. Han kritiserte bibliotekene, fordi de hindret kommersielle aktører å operere i bokbransjen. Han har kritisert NRK for å drive med potensiell kommersiell virksomhet gjennom sine nettjenester og nå er det sport og barneunderholdning som står for tur. Han har skrevet bøker og artikler, velformulerte, om kanskje noe markedsekstreme. Som økonom liker jeg godt det han skriver, men nå er det på tide at noen sier fra. For Meisingset, det er noe du ikke har fått med deg i økonomien her.

Debatten om biblioteket ble en bra en, og boka di om hvordan private burde få gjøre jobben som i dag gjøres av det offentlige fordi markedet vil treffe bedre var sikkert bra (Jeg har ikke lest den, men antar den sier mye av det samme som alle artiklene du skrev om samme tema). Den initielle kritikken din av NRK er noe mer sketchy.

Det offentlige skal kanskje ikke gjøre noe det private kan gjøre bedre, men jeg har til gode å se private tjenester som kommer i nærheten av yr.no, ut.no og nrk.no/ytring. Det offentlige skal kanskje ikke bruke penger på å presse ut private aktører av markedet, men, og det er her dine forutsetninger svikter så inderlig, det er så uendelig viktig å skape et mangfold i risikoprofiler.

La oss ta Ytring som eksempel. Er det et problem at nrk.no, som et av Norges største nettsteder og som er en offentlig finansiert tjeneste, har en debattløsning som konkurrerer med de i det private? Dagsavisen har sin “Nye meninger”, som forøvrig må sies å være noe støttet av offentligheten gjennom pressestøtten. Aftenposten har sine debattsider bak en betalingsmur, det samme har mange av de andre nettavisene etterhvert. Disse vil da ha helt andre insentiver enn Ytring for hvilke meninger som kommer på trykk. Minerva vil ha klare insentiver som å tilfredsstille sine donorer og abbonenter, Civita for å tilfredsstille sin ideologiske linje. Og du Meisingset, for å fortsette å pushe din merkevare, ditt navn, som en dyktig og relevant kritiker av statssystemet, halvgjemt bak teppet om et ønske om bedre sluttresultat for forbrukeren, men uten å ta de reelle økonomiske forutsetningene inn over deg.

Det at du mener NRK bør trekke seg ut av skisporten, etter at TV2 ble slaktet under spesielt første del av OL, viser at du ikke faktisk ønsker konkurranse mellom forskjellige modeller, bare mellom forskjellige aktører innenfor samme reklamefinansierte modell. Den reelle konkurransen kommer bare om man har faktisk variasjon i aktørene som opererer. Fotball er populært og kan betales for å bli vist på diverse kanaler, ski til dels også. Men svikter seerne fordi konseptet er for dårlig, så er det viktig at NRK står der, klar til å vise hvordan det skal gjøres. Det er viktig at NRK byr på fotball-VM for de mange, samtidig som det kan produsere sakte-tv for ytterkantene. Det at alle finansierer dem betyr også at alle må tilbys noe, også de som sitter i midten. Også de som liker vinter-OL.

Debatt er gøy, men jeg får en følelse av at kritikken av kulturapparatet i offentlig sektor blir mer for å holde kunstig liv i en debatt enn for å fremme viktige poenger. Den siste kritikken virker bare ikke så gjennomtenkt som den første, men nå er liksom snøballen i gang. Når det først har fåt litt størrelse er det bare å skyve den videre og bygge på.

Mest fascinerende er det vel, Meisingset, og det beviser kanskje ditt poeng mer enn mitt, at i skrivende stund er øverste sak på nrk.no/ytring din kollega Mathilde Fasting og hennes kritikk av sekstimersdagen.

TL;DR: De dyktige tankesmiene holder liv i debatter selv etter at de gode poengene forsvinner. Jeg er kritisk.

Det er for lite snobberi i sosiale medier av

March 30th, 2014

Debatten om ekkokamre og unyttig ros raser videre. Noen mener det er bra at man støtter hverandre, selv om det er aldri så innholdsløst. Andre mener det setter en stopper for den gode debatten om man bare støtter hverandre hele tiden. Ståle Lindblad, som er en ekspert på sosiale medier, mener det er snobberi som driver kritikken mot all denne rosingen, og at å presse en “fåmælt dyslektiker i Steinkjer” ut av debatten gjør den fattigere. Det har han nok rett i. Det er nemlig ikke den fåmælte dyslektikeren som gjør debatten fattigere. Det er den voksende gruppen av menere som ikke har noe substans bak argumentene sine. Det er ikke den meningsløse rosen vi må til livs, men den meningsløse meningen. Det er ikke for mye snobberi i sosiale medier, det er alt for lite.

Man kan dele brukere av sosiale medier inn i en klassisk firefeltstabell.

Gode formuleringer Dårlige formuleringer
God forståelse God debatt Fagspesialister uten kommunikasjonsevner
Dårlig forståelse Mediefolk uten substans Facebook

Denne tabellen viser godt situasjonen i enhver debatt i sosiale medier. Den gode debatten som alle ønsker foregår mellom folk som både har god forståelse og kan formulere seg fornuftig. Og det kan variere fra emne til emne hvor folk havner. Noen kan veldig ofte finne seg i den situasjonen at de kan veldig mye om et emne men ikke klarer å skrive noen fornuftige fomruleringer, og at de dermed ikke slår gjennom i debatten. Kunnskapen deres blir bare støy. Og mangler man både presentasjon og substans er man sannsynligvis i en debatt på Facebook.

Men, de aller fleste mediefolk, om de er rådgivere for de store mediehusene, journalister eller eksperter i sosiale medier, havner i boksen under “Gode formuleringer”, men hvor det blir innholdsløst pjatt som bare sies fordi det er viktig at de har en mening. I rettferdighetens navn har ofte iallfall eldre journalister og medierådgivere et fagfelt de kan noe om, men skoler som Westerdahls og Høgskolen i Volda sørger fint for at det er lengre og lengre mellom journalister som kan noe utover “journalistfaget”. Det er i denne boksen ekkokamrene oppstår.

Rosen er altså ikke et problem fordi den sies, ei heller burde man prøve å nekte folk å rose, dersom den roser gode argumenter med innhold. Problemet er alle forståsegpåerne som helt uten kunnskap tror de kan formulere seg ut av enhver debatt. Det er de som på skolen sa “skulle ønske mer av karakteren gjaldt muntlig, fordi jeg er så god å snakke for meg” som forpester debatten. De som unnskylder mangelen på faglig innsikt med at de er, som det heter på engelsk, “a people person”. Og spesielt nedbrytende for den gode debatten, mye mer enn innholdsløs ros, er de uten noe relevant utdannelse, uten noen form for logisk eller faglig innsikt som uttaler seg og blir hørt på kun fordi man ikke må være snobber. De som gjemmer seg bak mobbehistorier og som støttes av andre forståsegpåere uten innsikt hver gang de uttaler seg. Da er det ikke rosen som ødelegger debatten, men rekkene av føleri og innholdsløse argumenter.

Det er ikke for mye snobberi, det er for lite. De med faglig innsikt må ikke være redde for å slå ned på tåpeligheter fra innsiktsløse, og så kan man heller prøve å styre rosingen mot de som faktisk forstår det de prater om.

TL;DR: Hvis du sitter på god innsikt, ikke tillat de som ikke gjør å diskutere.

Feildiagnoser og dårlige unnskyldninger – om regjeringens skattelettelser av

November 29th, 2013

Leger og kirurger har et interessant forhold. Som pasient går man til sin fastlege,som gjerne diagnoserer og sender videre til en spesialist, om det er noe galt. Denne legen anbefaler en behandling, kanskje en operasjon som da kirurgen utfører. Dette er selvsagt en forenkling, men i grove trekk er det sånn det virker. Økonomer og politikere har mye det samme forholdet. Økonomene i SSB eller Finansdepartementet stiller diagnosen og de politiske rådgiverne anbefaler en behandling og politikerne utfører behandlingen.

Som i medisinen kan det være uenigheter. Symptomene er ofte klare, årsakene kanskje mindre klare og behandlingen kanskje usikker på mange måter. Forsiden på Dagsavisen, onsdag 27. november er et godt eksempel på at disse usikkerhetene har slått helt feil for Erna Solberg.

Symptomet er klart, kostnadsnivået i Norge er for høyt sammenlignet med våre handelspartnere. Årsaken har man tolket til å være for høyt lønnsnivå, og behandlingen som skal løse dette er at staten tar en større del av lønnsøkningen gjennom skattekutt fremfor å legge denne på arbeidsgivere som allerede sliter med å oppfylle lønnskrav. Dette passer godt inn i den sittende regjeringens ideologiske grunnlag, men ikke så godt med den faktiske økonomien.

At kostnadsnivået er for høyt kan ha to årsaker:
1. Privat sektor etterspør arbeidere og presser lønninger oppover.
2. Offentlig sektor etterspør arbeidere og presser lønningene oppover.

I Norge kan man argumentere for at begge deler skjer. Vi har en stor privat sektor med enorm inntjening, spesielt innen olje og gass, som presser lønningene oppover. Vi har også en offentlig sektor som i likhet med privat sektor de siste 30 årene har latt sin lønnspolicy bli ledet av den stadig økende lønnen i olje og gass, kanskje heller enn i andre sektorer.
Det som blir spørsmålet er om skatteletter kan løse noe av dette, og nei, det kan det altså ikke. For det første fører skatteletter i beste fall til økt forbruk, som får fart på økonomien. Men problemet er ikke at økonomien går for sakte. Om noe går økonomien for fort. Man ønsker en reduksjon i kostnadsnivået, ikke øke etterspørselen etter arbeidskraft enda mer. For det andre, selv om skattelettene kommer i sammenheng med at både privat og offentlig sektor da ikke trenger å gi like mye i lønnsøkning, så vil den tilgjengelige inntekten fremdeles øke, og da ikke ha den bremsende effekten som påstås fra regjeringen.

At man ønsker å redusere skattenivået basert på en ideologisk tanke om redusert statlig aktivitet er helt greit, men ikke kom her og si at det er på grunn av det den faktisk gjør det stikk motsatte av. Ikke kom her og si at det er for å bremse kostnadsveksten. Hvis de faktisk ønsker å bremse kostnadsveksten må de redusere lønnsøkningene i offentlig sektor, og det er politisk for risikabelt. Tenk om de ikke blir gjenvalgt.

#Puppetirsdag – om definisjonsmakt i livets spill av

November 27th, 2013

I går var det tirsdag, og på twitter betyr det #puppetirsdag. Da legger jenter ut bilde av brystene sine, gutter legger ut bilder av bryster de liker, og det hele har vel egentlig en slags uskyldig humoristisk undertone. Det hele kommer derimot fra #tittytuesday (NSFW), som er langt fra så uskyldig og humoristisk. Der legges det ut bilder av nakne bryster, jenter legger ut bilder av seg selv og gutta hyller dem.

Hva skyldes det at tittytuesday og puppetirsdag aksepteres? Hva er det som gjør at man opplever det å vise puppene sine på nettet, om de er nakne eller påkledd, er greit? Hvorfor ler vi ekstra høyt når en mann legger ut bilde av sine pupper? “Det blir jo helt feil lizzm”. Det hele kommer ned til definisjonsmakt.

Hvem har definisjonsmakten i samfunnet vårt? Hvem er det som setter grensene for hva som er greit? I dag, som så ofte gjennom historien, er det i hovedsak hvite heterofile menn som har denne definisjonsmakten, og hvite heterofile menn liker pupper. Skal man være rebelsk må man nærme seg grensene for hva de hvite heterofile mennene mener er samfunnets etablerte rammer. Det er bare om man krysser disse grensene man er edgy og alternativ. Det er bare om man holder seg innenfor samfunnsdefinisjonen til den hvite heterofile mannen at man virkelig kan gjøre suksess.

Den vågale musikken er en tyngre versjon av våre fedres musikk, Kvelertak har bare slengt en elgitar og en vokalist på besetningen til Beatles. Kanye West rapper om kvinner på en måte som er over streken for den gjennomsnittlige hvite heterofile mann, men ikke så mye. Det er fremdeles godt innenfor definisjonsuniverset hans. Det er den ulovlige fantasien. Hadde han gått utenfor. Rappet om homofili, om å gjøre forferdelige ting med en mann eller ung gutt ville det nok ikke solgt så bra.

På en arbeidsplass snakker man om kvinneandel, om fargerikt fellesskap og om seksuell likestilling. Den hvite heterofile mannen er bare standarden, han er normen alle andre er avvik fra. Han kan gjøre det godt og dårlig, men har ofte et bedre utgangspunkt. Han er normen, så han har ingenting å bevise.

John Scalzi ordlegger seg enkelt og godt forståelig i sin spillmetafor.

In the role playing game known as The Real World, “Straight White Male” is the lowest difficulty setting there is.

You can lose playing on the lowest difficulty setting. The lowest difficulty setting is still the easiest setting to win on. The player who plays on the “Gay Minority Female” setting? Hardcore.

In The Real World, you don’t unlock any rewards or receive any benefit for playing on higher difficulty settings. The game is just harder, and potentially a lot less fun.

Man skal ikke unnskylde at man er født hvit mann, men alle, både kvinner og menn, hvite og mørke, kan jo samtidig huske på at veldig ofte er samfunnet definert av disse, og om vi ønsker et samfunn som er likestilt, ikke alltid gi etter. Kanskje sørge for at spillet blir lettere å spille for alle de andre også.

Hun setter dagsorden – om rasisme og kvinnehat av

November 19th, 2013

En ung kvinne har de siste dagene satt dagsorden i Norge. Iallfall i twitternorge. Warsan Ismail, kjent som @somalieren på twitter, startet først emneknaggen #norskrasisme ved å fortelle en kort historie om sin mor, som fikk sendt schäfere etter seg da Ismail selv var fem år gammel. Debatten begynte å storme, og selv om det alltid er noen sleivspark, så ble det fortalt om alt fra den forferdelige enkelthendelse til den gjennomgående, men like vonde, hverdagsrasismen.

I dag har Ismail satt dagsorden igjen med sitt innlegg om kvinnehat i musikk, kanskje spesielt i hip-hopen. Hun trekker frem eksempler på grovt kvinnehat, både i mannlige og kvinnelige artisters tekster. Hun skriver godt om noe man skulle tro var et marginalt fenomen, men plukker eksemplene fra noen av de mest populære artistene og låtene på radio og tv nå om dagen.

Jeg sitter igjen med hevede øyenbryn, men ikke så mye fordi jeg er sjokkert over hip-hopens kvinnesyn, som en metalfan må jeg innrømme jeg har hørt verre enn dette, men fordi det er så mainstream. Det er så mainstream at jeg ikke har reagert før. Joda, jeg er negativ til å bruke ord som “bitches and hoes” men dette er da så mye verre. Og jeg har hørt på disse sangene og ikke reagert. Det jeg hever mine øyenbryn for er hvor enkelt denne unge kvinnen, denne medisinstudenten, klarer å vise meg hvor feil jeg har tatt. Hun klarer å vise både at det er mainstream, og at det er galt.

I kommentarfeltet får hun kritikk for å være muslim. Man mener visst at det å kritisere kvinnehat er hyklersk som muslim, fordi Islam er kvinneundertrykkende i seg selv. Nå er all religion kvinneundertrykkende, vi er bare mer sekulære i Norge enn mange andre steder, men det undergraver ikke poenget hennes likevel. Å hylle voldtekt er aldri greit, og å si fra om at det å hylle voldtekt ikke er greit undergraves ikke av at man bærer sjal. Det undergraves heller ikke av at man tilhører en religion. Å stå opp mot kvinnehat er viktig, og jeg håper at flere tenker seg om en ekstra gang før neste gang de opphøyer artister som promoterer nettopp dette hatet. Jeg vet jeg vil.

Jeg anbefaler folk å lese innlegget hennes, lese bloggen hennes og å følge henne på twitter. Warsan Ismail, god jobb og lykke til videre.