Hva jeg har lært av en uke på Mannegruppa Ottar av

August 3rd, 2017

Det har vært endel skriverier i avisene om Mannegruppa Ottar, en facebook-gruppe med ca 55 000 medlemmer. I hovedsak er medlemmene norske menn. De har vært i avisene fordi de vitser om mange emner som ganske enkelt kan kalles kontroversielle, nå sist om emner og personer knyttet til angrepet som skjedde 22. juli 2011. Og det er helt sant, de har definitivt vitset med dette. Det er samtidig stemmer innad i gruppa som viser sin motstand til denne vitsingen.

Jeg leste for noen år siden en veldig god artikkel om utfordringene med likestilling. Argumentet til artikkelforfatteren var at likestillingkampen ikke handler om at menn, spesielt hvite menn, alltid gjør det så fantastisk bra i livet. Det er vanskelig å komme seg opp og frem uansett hvem man er. Likestillingskampen handler mer om at andre grupper, kvinner, ikke-hvite, LGBTQ og andre må kjempe mot både institusjonell og personlig diskriminering i tillegg til den samme kampen som hvite menn må kjempe. Sammenlignet med et dataspill spiller hvite menn på “easy” mot en farget transperson som spiller på “expert mode”. Man kan fremdeles dø i spillet på “Easy”.

Og det finnes en stor gruppe hvite menn som sliter med spillet på “Easy” og disse føler seg oversett i et samfunn som setter stor fokus på å få frem alle de andre gruppene. Feminister, LGBTQ-forkjempere, interesseorganisasjoner mot diskriminering av innvandrere og flere jobber alle for spesifikke grupper, og disse hvite mennene føler at ingen kjemper for dem. Dette reflekterer godt valgkampen i USA i fjor. Trump vant ved å henvende seg spesifikt til hvite menn. Han melket denne følelsen av utelatthet godt, og vant. FrP har vist seg flinke til å spille på de samme poengene i Norge, noe som forklarer deres oppslutning i Norge.

Det finnes nemlig veldig mange flere av disse mennene i Norge enn jeg hadde trodd. En uke på Mannegruppa Ottar viser definitivt dette. Ikke alle på denne gruppa er sånn, men et klart flertall av gruppas aktive medlemmer er. Det er unge menn fra utkantnorge som taler tung innvandringsmotstand uten noen gang å ha møtt en innvandrer; det er middelaldrene menn som ønsker våpenpolitikk tettere lagt opp til en amerikansk republikaners forståelse av deres andre grunnlovstillegg; det er menn som mener feminister ikke ønsker likestilling, men faktisk å fjerne menn fra samfunnet. Dette virker selvsagt rart for mange av oss, men det er etterhvert en ganske stor andel av befolkningen som på den ene siden klager på hvor vanskelig det er å få rettmessige penger fra NAV og samtidig klager på hvorfor det er så høy skatt. Det er folk som mener at 25% at skatten går til kulturpolitikk, og at det betyr at de som har minst subsidierer kulturtilbudet til de rike. Det er folk mener at fordi de er hvite er de overstående enhver person med annen hudfarge.

Det jeg har lært av en uke på Mannegruppa Ottar er at det finnes utrolig mye kreativitet i de mørke hjørner av utkantnorge (og forsåvidt mer sentrale strøk). Til tross for at det er mye klaging i denne gruppa, mye ufint, så er det også mye morsomt. Mennene som føler samfunnet jobber mot dem har funnet en lukket gruppe hvor de kan få utspill for sine frustrasjoner. Alle studier viser at dess mer man repeterer en handling, dess mer ønsker man å gjøre det enda mer. De som bokser “for å få ut aggresjonen” blir mer aggresive, og de som sitter og vitser rasistisk på Mannegruppa Ottar blir nok mer rasistiske. Men det er tross alt det de gjør, de sitter på internett og vitser til et publikum som består både av likesinnede og av meningsmotstandere. De får passet sitt påskrevet når de går for langt, men de får også hjelp når de lurer på hvordan de skal løse noe med “kjerringa”.

Mannegruppa Ottar er ikke en maktfaktor i Norge. Det er en i hovedsak humorbasert gruppe bestående av menn fra i hovedsak de lavere samfunnslag. De som føler seg oversett, de som føler seg utelatt fra de sosiale fremskritt som gjøres. Da blir det kanskje litt urettferdig å i tillegg bli angrepet i media fordi journalister har litt lite å gjøre den dagen.

Er jeg et dårlig menneske? Ja det er du! – om Godhetstyranniet av

June 22nd, 2017

Dette innlegget ble opprinnelig skrevet i desember 2015, men ble av diverse grunner aldri publisert. Det er fremdeles like aktuelt, men noen av referansene kan kanskje virke litt utdaterte. Kos dere med dette:

Det er i disse dager mye snakk om flyktinger, asylsøkere og innvandring. Det kommer nå så mange asylsøkere til Europa og Norge at selv tidligere moderate viser sine ekte meninger om innvandring i Norge. “Det er fint at vi kan hjelpe, men vi kan ikke hjelpe så mange.” Vi som støtter innvandringen og asylsøkerne sier at innvandring jevnt over lønner seg, ikke bare finansielt, men også menneskelig. Men det er egentlig et ikke-poeng, fordi det er så mange forbehold som må tas på begge sider at det ikke egentlig er en fruktbar debatt. Så hva handler det egentlig om?

Det handler om godhet og medmenneskelighet. Vår nylig utnevnte Asyl- og Inkluderingsminister Sylvi Listhaug gikk ut mot godhetstyranniet, eller som NRK sier:

“Sylvi Listhaug hevder alle som tar til orde for en streng innvandringspolitikk framstilles som «fæle mennesker».”

Problemet er bare at Listhaug og hennes meningsfeller, som stadig øker i antall, er nettopp “fæle mennesker”. Man argumenterer med poenger som at “vi må bevare velferdsstaten” og “vi kan ikke bli minoritet i eget land”. Dette er bare vås.

Vi må ta mot alle som kommer. Absolutt alle. Om de er fra Syria, Ghana, Libanon, Australia eller Equador spiller ingen rolle. Alle som tror de kan få et bedre liv i Norge må få komme inn og prøve seg. Vi kan gjerne skille mellom de som trenger asyl og de som er såkalte lykkejegere, men vi kan ikke nekte noen av dem adgang. OG ALLE SOM MENER VI SKAL SENDE FOLK UT AV LANDET ER DÅRLIGE MEDMENNESKER. Om økonomien i landet går noe ned, beveger seg mot gjennomsnittet i Europa, er det en pris det er verdt å betale, fordi de som kommer vil få det så uendelig mye bedre. Dette er langt fra et nullsumspill. En familie som kommer fra Syria vil få en nytteøkning som er så stor at den minimale nyttenedgangen vi kan risikere å få i Norge bare ikke oppveier den. Gjennomsnittsnytteøkningen er for stor til å overse den.

At de som vil sende folk ut, eller av en eller annen grunn kutte bistandsbudsjettet for å hjelpe folk i Norge, er dårlige medmennesker er ikke godhetstyranni, det er bare godhet. Ikke å ville dele det norske samfunnet med seg er egoistisk og direkte ondskapsfullt. Vi kan ikke sitte på sidelinjen og se på at folk lider. Krigen i Syria er bare det nyeste ekspemplet på at dette skjer, vi må stille opp for verden. Nå!

Kjønn, legning, og samfunnsøkomnomi langt ute på høyrekanten – hvorfor Buchanan passer i den moderne identitetsdebatten av

June 21st, 2017

Kjønn og legning er hete temaer om dagen. Til stadighet hører man om hva man kan gjøre for å tilpasse seg den nye hverdagen med økte rettigheter for homofile, nye kjønnsidentiteter og mye annet. Man ønsker å tilpasse samfunnet til enhver kjønns- og seksualidentitet og legning, og man krever likebehandling av alle former for identitet. Dette er selvsagt vanskelig for lederne i en sosialdemokratisk stat som ikke bare ønsker å behandle alle likt, men aktivt å likestille alle.

Problemet med dette ønsket om aktivt å likestille alle er at det er forferdelig vanskelig. På den ene siden er det vanskelig fordi det er mange som ikke ønsker integrasjon og som ikke ønsker likestilling. På den andre siden er det vanskelig fordi at de som støtter denne politikken vil styre den. Grunnen til den store motstanden mot offentlig styring på ytre høyrekant i samfunnsøkonomien er ikke at man ønsker et stort forskjellssamfunn, selv om det ikke er gitt at man ikke ønsker det heller, men at man ikke tror at staten er det rette organet til å justere markedsøkonomien. Dersom man prøver å styre det dynamiske og raskt bevegende markedet vil styringsmekanismene være utdatert før man får implementert dem. Til forskjell fra Ragnar Frisch, som mente at det man manglet for å kunne styre økonomien var gode parametere; så mente Buchanan at det ikke handler om manglende parametre, men at variablene knyttet til de parametrene oppstår og forsvinner så fort at innen parameteren eksisterer er den ikke lenger brukelig til styring.

Dette er det helt analogt til det vi ser i kjønns- og legningsdebatten. I dag ble det presentert en slide på et foredrag som ble gjengitt på twitter:

I utgangspunktet er dette en morsom slide, mest fordi den går mot noen av de veldig tradisjonelle argumentene som har blitt brukt mot de heteronormativt homofile. Problemet er bare at det er veldig mange som ikke passer inn i den tradisjonelle heteronormative definisjonen av homofil. Argumentene mot LGBTQ-personer ikke lenger, “du må være hetero,” men oftere “er du hetero eller homo, gutt eller jente? Bestem deg!” Ved å bruke argumenter som på sliden over, ender man opp med å kjempe legnings- og identitetskampen på heteronormativ bane. Det tjener ikke kampen.

Kjønnsidentitet og legning er altså for mange en dynamisk og flytende tilstand, ikke ulikt personers og bedrifters rolle i markedet. Preferansene endres ikke bare ved at man oppdager sin egen identitet, men ved at man over tid veksler mellom forskjellige identiteter og tilstander. Dette kan for mange virke underlig, men da kan man kanskje også få en forståelse av hvordan livet i et samfunn som forventer statisk identitet kan være. Rammene for å likestille den enkelte blir da utdatert før man får sjansen til å oppdage den enkeltes identitet.

Derfor er vi tilbake til liberterianerne. Buchanan sier at staten ikke må blande seg i markedet fordi det er umulig å forstå preferansene til aktørene på en måte som kan føre til god styring. Det samme gjelder kjønnsidentitet og legning. Staten må innse at å prøve å likestille kjønnsidentitet og legning med aktiv politikk er ikke bare vanskelig, men umulig. Det man må gjøre er å åpne sinnet og bare fjerne den begrensende reguleringen. Det er få eller ingen grunner til å ha toaletter delt på kjønn, dersom man er redd for trakassering må man bekjempe trakassering. Det er ingen grunn til å separere speiderne på kjønn, som i KFUM/KFUK og Boy Scouts of America. Det er ingen grunn til å skille mellom legninger på noen som helst måte. Vi har et samfunn som helt åpenbart har et flertall av par med forskjellig kjønn, men det betyr bare at det er rom for andre konstellasjoner, uten at noen skal få skattefordel og andre ikke skal. Ekteskap, arv, adopsjon, foreldre og medforeldre er alle tilpasset et heteronormativt syn på homofile, ikke en flytende legning og kjønnsidentitet. Nei, vi må slutte å tenke i statiske, rigide former og heller ta inn over oss den dynamiske og flytende kulturen.

Kanskje vi kan lære litt samfunnsøkonomi på veien….

Århundrenes utfordringer – om klima og migrasjon av

May 23rd, 2017

Det er ingen tvil om at hvert århundre har sine definerende utfordringer. På 1700-tallet var det industrialisering og urbanisering; på 1800-tallet var det politisk revolusjon, nasjonalisme og etablering av middelklassen. 1900-tallet var definert av kald krig og oppbygging av supermakter. Det later til å være liten tvil om at 2000-tallet kommer til å være definert av klimaendringer og migrasjon. Jeg meldte meg søndag kveld inn i Miljøpartiet de grønne, fordi det er det eneste partiet som tar disse to utfordringene på alvor.

Man kan godt argumentere at det åttende største partiet i det 119. største landet i verden ikke kan gjøre så mye, men det er så grundig å misforstå hele situasjonen. Selv et lite parti i et lite land kan være driveren til en relevant endring i politikken vår. De to relevante påstandene som bare MDG tar på alvor er:

1. Vi må føre en politikk som reduserer menneskapt klimaendring og som i så stor grad som mulig reverserer utviklingen i CO2-utslipp og som vi har sett så langt.

2. Vi må tilrettelegge for så fri migrasjon som mulig for bedre å la befolkning flytte fra lavproduktive områder til høyproduktive områder og for å unngå at den nødvendige produktivitetsutviklingen driver økte klimatruende utslipp.

Både konflikt- og klimaflyktninger er blant migrantene som allerede flytter på seg, og det er ingen tegn til at det kommer til å reduseres. Utviklingsfondet sier, i følge magasinet Agenda ( https://agendamagasin.no/artikler/klimaflyktninger/ ), at bare i Etiopia trenger mellom 15 og 20 millioner mennesker mathjelp. Det vil altså enten være behov for å flytte mat til Etiopia, eller for å la befolkningen i Etiopia flytte til områder som tåler en stor befolkningsøkning, som f.eks. Norge.

Når vi går til stemmeurnene i høst er det fristende å tenke på lommebok og på (K)RLE, på naving og vei, men skal vi få gjort noe med de store utfordringene må vi vise at vi stemmer på de partiene som tar disse utfordringene på alvor, og det er det bare ett parti i Norge som gjør i dag. Det er det bare Miljøpartiet de grønne som gjør. 

Vi må øke forskjellene i det norske samfunnet av

April 24th, 2017

Det er snart valg igjen, og som vanlig er det tid for den evinnelige ulikhetsdebatten. Jonas Gahr Støre sier fra APs landsmøte at Høyre ønsker større ulikheter i Norge. Bent Høie slår tilbake i Politisk kvarter på NRK radio i dag med at Regjeringen har gjort mye for å gi alle “like muligheter” for å komme seg opp i samfunnet. Han viser til at de har stimulert til arbeidsplasser og at de satser på forskning og utdanning i alle ledd. Det er helt riktig at de to tingene er drivere for mer likhet, men så sier han noe oppsiktsvekkende. Regjeringens stramme asylpolitikk bidrar til mindre ulikheter.

Dette er strengt tatt riktig. Det er riktig at hvis man ikke får flere fattige inn i landet, så vokser gruppen av fattige mindre. Dette er forøvrig noe Arbeiderpartiet er helt enige med Regjeringen i. Dette er også den største grunnen til at vi trenger MER ULIKHET I NORGE!

Vi er et av verdens aller rikeste land. Ikke bare har vi høyt BNP pr person, men selv de fattigste av oss er relativt rike. Dette betyr i all hovedsak at nesten enhver innvandrer kommer fra et samfunn med lavere gjennomsnittsrikdom. Det er uansett om det er EU-innvandring, asylsøknad eller annen innvandring. Derfor skal vi, som Høyre sier, satse på utdanning og forskning. Vi skal som Ap vil lage et samfunn som reduserer ulikheter generelt. Men viktigst av alt skal vi øke ulikhetene enormt ved drastisk å øke antallet innvandrere og asylanter i Norge. Dette vil være med å bidra til mindre ulikheter internasjonalt og det vil bidra til et bedre samfunn i Norge som er klart til å takle utfordringene som kommer.

Konkurransemyndighetene ødelegger økonomien – Monopoler er markedets største innovasjonsfaktor av

January 29th, 2016

I de fleste vestlige markedsøkonomier setter man stor lit til sine konkurransemyndigheter for å kunne utnytte markedskreftene til det fulle. Spesielt har høyresiden vært fokuserte på en velfungerende markedsøkonomi, men etterhvert er også venstresiden i politikken veldig fornøyde når man avdekker skjevheter i markedet, ulovlig samarbeid og monopolvirksomhet. Konkurransemyndighetene kan gjennomføre razziaer om man mistenker brudd på lover og regler i markedet.

Men, selv om man er markedstilhenger, er det ikke sånn at man nødvendigvis mener at man skal bryte opp monopoler. Det finnes nemlig de som mener at innovasjon er viktigere enn et perfekt balansert marked og at konkurransemyndighetenes håndheving fører til mindre innovasjon, og jeg er nok i den gruppen. Disse er veldig ofte liberterianere som mener at all inngripen av myndigheter skaper ineffektivitet. Og selv om jeg ikke er enig i at det alltid gjelder, så mener jeg at det i mange tilfeller er ineffektivt å gripe inn i konkurransesituasjoner. La oss ta en rask gjennomgang i hvorfor disse argumentene er interessante.

Det første og mest essensielle steget når man skal analysere en avgjørelse er å kartlegge målsettingen. Det er helt forskjellige krefter som spiller inn om man ønsker nytte på kort sikt eller på lang sikt. Er målsetningen at man på kort sikt ønsker å gi forbrukere lavere priser i det eksisterende markedet eller ønsker man å utvikle et velfungerende deregulert marked på lengre sikt? Dagens konkurranseregler er laget for å ivareta det første, men dårlig utstyrt til å takle langtidsnytte. Reglene kveler nemlig kreativ destruksjon.

Det som skjer er at man bryter opp monopolene for å sikre at konkurranseeffektene man lærer om i mikroøkonomien virker. Og ofte er det riktig, konkurranseeffektene virker… litt. Problemet er at om man nekter ICA og COOP å slå seg sammen, så sikrer det ikke bare konkurransen mellom de to, det hindrer problemene monopolvirksomhet skaper, som gjør at man får reell innovasjon. Altså, forbud mot monopolvirksomhet og konsolideringsrestriksjoner, opprettholder sterke markedsaktører som endres i et sakte tempo. Veldig ofte tillater man små aktører tilgang til markedet på det som virker som fornuftige premisser, basert på de stores markedstilnærming. Man holder prisene lave og metter markedet med aktører som gjør nøyaktig det samme som markedslederen, bare marginalt mer effektivt. Alt fordi det er målet med konkurransepolitikken.

På den andre siden, hvis man slutter å bryte opp monopoler og å tvinge små aktører inn i markedet, vil man i begynnelsen få et marked som er ineffektivt og dyrt. Men, man vil ha mange misfornøyde konsumenter at det skapes muligheter for større endring. Insentivene tilstede for store paradigmeskift og man vil styre markedet mot større innovasjon og mindre business as usual med flere aktører.

Historiske eksempler

Vi kan se på noen gode eksempler på at dette ikke skaper de riktige markedseffektene. To eksempler på monopoler som ble regulert unødvendig var telefoni i Europa på åtti- og nittitallet og nettlesere i Microsoft Windows på nitti- og 2000-tallet. To eksempler på monopoler som falt gjennom innovasjon fremfor regulering var den franske og den amerikanske revolusjon, samt tv-tjenester i Norge.

Margaret Thatcher og hennes hjelpere, privatiserte telefoni i Storbritannia på sytti og åttitallet, og i løpet av de neste tjue år fulgte de fleste land etter. Ved å sette fokus på det naturlige monopol, skape “rettferdige priser” på telenettet, både mobilt og fastnett, holdt man tilbake utviklingen av alternativ. Det som etterhvert ble IP-telefoni kunne ha kommet både raskere og blitt bra tidligere om man konkurrerte med en gigantisk ineffektiv monopolist enn når man konkurrerer mot et, i følge konkurransemyndighetene, velfungerende marked. Man ble så låst i teorien om naturlig monopol at man glemte at et monopol er bare monopol sålenge det ikke finnes konkurrenter, ikke sålenge man styrer en spesifikk teknologi.

Det andre eksemplet er at Microsoft Windows kom med Internet Explorer forhåndsinstallert, og det mente EUs konkurransemyndigheter at var monopolvirksomhet. Microsoft misbrukte sin stilling som produsent av operativsystemet til å presse sine produkter gjennom. EU tok Microsoft til retten og kjempet i årevis. Da saken endelig var over var Internet Explorer langt fra den mest populære nettleseren og alternativer som Firefox, Opera og Chrome var enten under utvikling eller allerede på markedet. Markedet hadde løst det lenge før konkurransemyndighetene. Man hadde dermed brukt utallige millioner på en sak som ikke ville løst noe man ikke klarte på egenhånd.

Det finnes flere eksempler på at disse kreftene virker, selv når myndighetene ikke ønsker å gripe inn. Det sterkeste finnes nok i politikken. Staten har monopol på å ta inn skatter ved bruk av makt. Når dette monopolet blir for ineffektivt, dukker det opp konkurrenter. To eksempler på disse er den amerikanske og den franske revolusjon. Da kongen av England, George, og hans menn ble for grådige, ville ikke kolonistene lenger finne seg i et system som i deres øyne var urettferdig og undertrykkende. De laget et alternativ som vant i det politiske markedet, USA ble til.

Det samme gjaldt i Frankrike. Da borgerne ikke lenger fant seg i å ikke ha råd til brød og de ikke ønsket å spise kake laget de et alternativ til det monarkiet som hadde regjert så lenge. Folket tok til våpen og rev ned monarkiet. De valgte å bryte ned monopolet for et nytt styresett. Til forskjell fra USA så gjorde franskmennene dette noen flere ganger, og de er ikke vanskelige med å true med å gjøre det igjen. Revolusjon er en reaksjon på uønsket monopol, og ineffektivt monopol er ofte uønsket.

Et litt mer fredelig og iallfall nærmere eksempel i tid og geografi er kabel-tv-monopolene i Oslo. Det er ikke én aktør som styrer hele byen, men hver enkelt aktør har sine områder, sine blokker. Er man i et Get-område er Canal Digital ikke tilgjengelig, og motsatt. Dette er det man på fagspråket kaller naturlig monopol, fordi det ikke lønner seg å legge et paralellt kabel-tv-nett når det allerede finnes et. Men, i likhet med monopolene i telesektoren er det bare et monopol innenfor den spesifikke teknologien. Etter mange år med kabelmonopol kan man i dag ha bredbånds-tv via ADSL eller fiberoptikk, man har digitale bakkesignaler som hentes inn via antenne. Dette er selvsagt i tillegg til alskens strømmetjenester som tilbys på nettet. Man trenger ikke bryte opp kabel-tv-monopolene fordi det ikke er reelle monopoler. Men, hadde man tvunget disse aktørene til å tilby bedre og billigere tjenester ville det kanskje tatt lengre tid å få de gode nye tjenestene.

Hva betyr dette?

Det er klart at mine beviser er bare anekdotiske og kanskje litt greit tilpasset argumentet mitt, og jeg har liten kvantitativ støtte for å si at et moderne vestlig liberalt samfunn uten konkurranseregulering vil ha større vekst på lang sikt, siden sånne samfunn ikke egentlig finnes. Men, debatten i dag fokuseres så ofte, som i telefoneksemplet, på konkurranse basert på eksisterende, og i verste fall utdatert teknologi. Hvis man derimot har et samfunn som insentiverer innovasjon vil kanskje slippe å tenke så mye på reguleringen.

Monopol i jernbanen oppfordrer til lastebiltransport, det er greit, den kjøper de fleste. La oss ta den litt videre. Monopol i fasttelefoni oppfordrer til IP-telefoni over andre nett og mobiltelefoni, monopol i mobiltelefoni oppfordrer til paralelle nettverk, monopol i fossile drivstoff oppfordrer til alternative drivstoff og ikke minst monopol i IT-systemer fører revolusjonerende og bedre alternativer som f.eks. åpen kildekode.

Mange bruker argumenter om elekstrisitet som at vi ikke kan ha monopol på goder som er så sterkt knyttet til store kapitalinvesteringer i nettet, men det gjelder jo bare med dagens dominerende teknologi. Desentralisert strømproduksjon er fullt mulig med små innovative forbedringer av eksisterende teknologi, og med den økte fokus på fornybare kilder vil monopol i elektrisitet kunne insentivere utvikling av solceller, vindkraft, gasskraft på mindre skala og mye annen desentralisert energitilførsel.

Et argument mot denne metoden å se på konkurranseregulering er at noen ganger erstattes monopol av nye monopol, men det er ikke i seg selv en dårlig ting. Det er bare en del av hva Schumpeter kaller kreativ ødeleggelse. Gjennom innovasjon må tidligere kjernevirksomheter legges ned og nye bygges opp. Telefax må vike for epost, stearinlysene må vike for lyspærene. Det er ingen tvil om at det er bevegelse i riktig retning, selv om det kan ha store konsekvenser. Yahoo hadde nesten monopol frem til Google dukket opp og tok nesten hele markedet. På sikt vil noen andre ta over, uten at det er noe galt i det.

Dette betyr ikke at vi aldri skal regulere markeder, det betyr bare at monopoler ikke skal slås ned på i seg selv. Man vil kunne bygge en mer effektiv industri over tid, til forskjell fra dagens effektivitet nå. Man vil kunne fokusere på innovasjon og forskning, fremfor markedsandeler og rettferdige priser. Mange har klart å få gode markedsandeler ved å være bedre enn monopolisten, eller som man sier så fint på engelsk “the incumbent”.

Konklusjon

Hele denne argumentasjonsrekken viser at dagens reguleringsregime konkurransemyndighetene opererer etter ikke lenger er relevant for de fleste markeder. Vi må ha en diskusjonen om hva som er riktig fokus og retning for markedspolitikken i Norge. Det er klart at man må ha institusjoner som etterforsker korrupsjon, innsidehandel og som regulerer oppførselen på markedet. Man må fremdeles la staten sette standarder innen HMS, kjøps-, forbrukerkjøps- og kontraktsrett. Men, å passe på konsolideringer i et marked som kanskje er mer effektivt uten innblanding fra ineffektive aktører på sidelinjen, det er kanskje ikke statens jobb.

Konkurransemyndighetenes forbannelse er nemlig at når de søker effektivitet i dag, så ødelegger de for innovasjon, vekst og effektivitet på lang sikt.

Har inflasjonsmålet utspilt sin rolle? av

January 27th, 2016

Renta som settes av Norges Bank brukes i prinsippet til å sette prisen for banker som låner penger av Norges Bank. Denne styringsrenta kan da gjøre lån billigere og dyrere for bankene som igjen kan gjøre lån billigere og dyrere for sine kunder. Bankene er ikke pålagt å bringe kutt eller økninger videre til sine kunder, men vil ofte gjøre det på grunn av konkurransen i låne- og sparemarkedet.

Dersom man tror på keynesianernes skriverier om makroøkonomien vil en lavere rente føre til økt aktivitet i økonomien. Det blir f.eks. billigere å ta opp huslån, så folk kan bygge dyrere hus, dyrere bil og lignende. Evt. vil mindre av ens tilgjengelige inntekt gå til å betale lån, og dermed kan man bruke mer på alt annet, inkludert investeringer. Dette skaper økonomisk vekst. I tillegg til økonomisk vekst kan det økte presset i økonomien skape økt inflasjon siden etterspørselen etter arbeidskraft og andre innsatsfaktorer går opp. Mange sentralbankere, inkludert de i Norges Bank, tror på keynesiansk politikk og de bruker da inflasjonen som en enkel operasjonalisert mål på om renta bør opp eller ned. Dersom inflasjonen i Norge er over det langsiktige inflasjonsmålet på 2.5% er presset i økonomien noe høyt, og man bør sette opp renta litt. Er inflasjonen i Norge derimot under 2.5% er presset for lavt og man setter ned renta. Dette er så innarbeidet i den norske bevisstheten at man ikke lenger stiller spørsmål ved hvordan dette virker.

Det er likevel to problemstillinger som er viktige å belyse.

  1. Det keynesianske argument virker bare om folk faktisk tror at politikken virker.
  2. Sentralbanken vet bare hvordan man skal sette renta om inflasjonen ikke styres utenfra.

Den første problemstillingen er ugrei, dersom folk tror at rentenivået vil endre seg videre, er det ingen grunn til å tilpasse seg den nye hverdagen. Og siden folk er risikoaverse vil de alltid la være å handle om det er stor usikkerhet. Dermed vil det ikke holde å gjøre små endringer i renten, man risikerer å måtte gjøre store endringer i renten for å skape endret forbruksmønster. Store endringer i renten gjør økonomien lite forutsigbar og skaper bare mer usikkerhet, spesielt i internasjonale befifter. Altså må folk tro på politikken om den skal ha noen effekt.

I tillegg vil altså Norges Bank basere hvordan renta skal settes på inflasjonen i Norge. Problemet er bare at mye av prisinflasjonen settes i økonomier som er grunnleggende forskjellige fra den norske. Forbruksvarer er ofte produsert i Asia, korn er stort sett produsert i Tyskland, USA og Kasakhstan, biler og mye annet som påvirker de målte inflasjonstallene. De vil da kunne få kunstig høye eller kunstig lave inflasjonstall og vil ikke sette renta til det nivået som gagner den norske økonomien mest.

Både på nittitallet og 2000-tallet var det et problem at folk ikke trodde på renteendringene. Markeder krasjet og folk husket høye renter. Sentralbanken satte ned rentene kraftig, men folk reagerte ikke. Man fortsatte å presse ned renter og man skapte en ny normal med veldig lave renter. Man fikk en inflasjonstilpasning på renter veldig nært null. Gjennom hele 2000-tallet og spesielt i tiden etter 2008 gjorde den økte internasjonaliseringen, hvor eksport av olje og fisk, samt økt lønnsinflasjon satte lønninger, og importerte varer satte priser fikk man en mismatch og en manglende evne til å ha fornuftige meninger om hvor renta skulle være. Låst til inflasjonsmålet måtte Norges Bank sette ned renta i en periode med sterk lønnsvekst, noe som viste seg å føre til en svært sterk vekst i boligprisene, de eneste prisene som er helt uavhengige av inflasjonen i utlandet.

Ser man disse faktorene sammen er det tydelig at inflasjonsmålet dermed ikke lenger er en fornuftig regel for å styre pengepolitikken i Norge. Vi må ha en mer holistisk vurdering av økonomien og vi må be Norges Bank bruke sin ekspertise til å sette renta basert på en dypere vurdering enn dagens regelregime. Man må også i mye større grad bruke pengepolitikken og finanspolitikken sammen, og la politikerne på Stortinget ta sin del av ansvaret for den norske økonomien. Det er en ny tid, vi trenger nye virkemidler.

Polecon plagierer – Om delingsøkonomien av

January 26th, 2016

Dette innlegget er lånt uten å spørre om lov av Gunn Storrø fra Trondheim. Hun har endel spennende tanker, i et litt rotete innlegg om delingsøkonomien. Jeg tok meg den frihet å kopiere hennes tekst og rydde litt opp i den. Jeg har lagt til noen linker og prøvd å gjøre språket litt klarere. Jeg er ikke nødvendigvis enig i alt, men har prøvd ikke å endre noen av meningene i innlegget. Jeg håper dette tas som den hyllest til originalen jeg mener det er. Originalen er her: http://gunnstorro.blogg.no/1453731344_25012016.html

I Norge er delingsøkonomien i startfasen. Bare siden jeg begynte å blogge i september 2015 da jeg hadde mine første blogginnlegg til nå i 2016 har delingsøkonomien fått et vesentlig større fokus hos LO og NHO. Regjeringen og Stortinget skal utarbeide nye lover og regler for den nye økonomien. Hvordan skal markedet behandles? Hvem skal tildeles lisenser, løyver og konsesjoner og hvordan skal dette gjøres. Ikke minst er det viktige spørsmål rundt forsikring og ansvar for disse nye tjenestene. Såfremt saken kommer til stortingsbehandling de neste to årene, har vi et Stortingsflertall med uttalt markedsliberalistisk standpunkt. Disse vil ønske mest mulig frie markedskrefter og minst mulig regulering.

Kanskje hadde den skotske økonomen Adam Smith (1723-1790) sagt om dagens situasjon: «Finnes det et marked for de nye tjenestene, vil forbrukeren leie produktet». Adam Smith var den første til å beskrive de frie markedskreftene, og til å forklare hvorfor disse bør støttes.

De første som omfavner det nye i samfunnet er early adopters i den andre enden har vi skeptikerne. Early adopters har såkalt first mover advantage. De vil kunne benytte seg av introduksjonstilbud, ofte lavere priser og ikke minst spenningen ved å bruke nye tjenester. Skeptikerne vil ha fordel av en gjennomtestet tjeneste, mindre risiko for feil og ha mulighet til å velge de beste tjenestene fremfor å måtte prøve alt for å finne de bra.

Def. Delingsøkonomien:

Privatpersoner som selger tjenester eller leier ut tjenester ved hjelp av nettsider/sosiale media/mobilapp. Dette gir reduserte transaksjonskostnader. Tjenesten kan være alt fra tid, kunnskap, seng eller en drill (Wikipedia/ Gunn)

Utfra denne definisjonene gir The Guardian (20 mai 2015) en god oversikt hva delingsøkonomi er:

  1. Konsumenter som deler med andre konsumenter, ikke leie eller leasing av varer fra et firma til konsumenter.
  2. Konsumenter som gir hverandre midlertidig tilgang til et gode. Det handler ikke om å overføre eiendomsretten til noen.
  3. Bedre utnyttelse av fysiske eiendeler, ikke som at konsumenter yter tjenester til hverandre.

De største og mest kjente tjenestene i dag er Uber og Airbnb. Men, utfra denne definisjonen er ikke Uber et selskap i delingsøkonomien, men en «tappekransøkonomi», skriver professor Tor W. Andreassen.

Norge har i den siste tiden tatt i bruk teknologi som gir mulighet for oppstart av nye bedrifter i delingsøkonomien. De mest kjente norske aktørene i dag er nok Nabobil og Leieting. Hos Nabobil tegner man en kollektiv forsikring ved utleie av bil hos If Skadeforsikring, en ordning som løser en av de store utfordringene i delingsøkonomien. Leieting har ikke noe tilsvarende i dag.

Her er noen eksempler på norske tjenester:

  • Nabobil: Formidler bilutleie fra privatpersoner
  • Leieting: Utleie av motorsag, drill etc
  • Hytteutleie: Formidling av hytter fra privatpersoner
  • Velg Bedre: Knytter sammen sosiale entreprenører og næringsliv gjennom handel og bærekraftige varer
  • Graphiq Design Collective: Tjeneste for å knytte designere til oppdragsgiverer
  • Lydelig: Markedsplass for usignerte musikkartister, der artistene blant annet kan bookes til spillejobber
  • Weclean: Formidler hjemmerenholdstjenester gjennom app
  • Champ: Tjeneste som lar brukerer finne treningspartnere og komme i kontakt med personlig trenere
  • Vpark: Formidler utleie av parkeringsplasser mellom individer og selskaper
  • Jobber: Delingstjenester for lokale småjobber
  • Jobbr: Delingstjenester for lokale småjobber
  • Wace: Markedsplass for utleie av forskjellige varer og produkter

Framvekst av ny teknologi vil gi oss en enklere hverdag, lettere tilgang til tjenester og et større mangfold i utvalg av tjenester! Men, det er mange lokale regelverk disse tjenestene må forholde seg til. For eksempel har myndighetene i Nederland valgt en løsning hvor de har satt ett tak på 60 overnattingsdøgn i året. I tillegg skal alle turister skal betale samme skatt som man må på hotell, men Airbnb vil ikke dele sine overnattingsdata med myndighetene. Så det har vist seg å bli vanskelig.

Da gjenstår det bare å se hvordan Stortinget og Regjeringen ønsker å tilrettelegge for den nye økonomien. For å ivareta sikkerhet for forbrukere, burde det være gode reguleringer. Men hvordan skal løyver, lisenser, konsesjoner og forsikring organiseres? Og ikke minst, hvordan skal myndighetene beskatte den nye økonomien? Dette er viktige spørsmål man må samarbeide med bransjen for å finne ut.

Kilder:

  • Dagens Næringsliv
  • Professor i tjenesteinnovasjon – NHH – Tor W. Andreassen
  • EU – The Collaborative Economy – Impact and Potential of Collaborative Internet and Additive Manufacturing

Den kooperative frilanser – et business case av

January 25th, 2016

LOs største problem med Uber og andre aktører i delingsøkonomien, eller løsarbeiderne som LO kaller dem, er at man går fra å være tradisjonelt ansatt til å være selvstendig næringsdrivende. Nå sitter det tusenvis av fotografer, journalister, musikere, taxisjåfører, lastebilsjåfører og andre frilansere og titter på hverandre og forstår ikke helt problemet. Det å være frilanser er nemlig ikke noe nytt. Frilansere har eksistert i lange tider. Hvordan skal disse ha de rettighetene som myndighetene gir tradisjonelt ansatte? Jeg har et forslag, start et kooperativ. Dersom denne løsningen allerede finnes, er det veldig bra, men om det ikke gjør, her er min skisse på hvordan dette kooperativet ser ut.

Jeg vil kjøre Uber-bil. Jeg melder meg inn i frilanserkooperativet, betaler en medlemskontigent/kjøper en medlemsandel. Der kjøper jeg som frilanser en pensjonsforsikring, jeg får alle rettigheter og skatteplikter en ansatt i et hvilket som helst annet firma vil ha. Jeg må betale normal inntektsskatt, men kan også få sykepenger om jeg skulle bli langtidssyk. Jeg vil gjennom den felles sykeforsikringsordningen kunne ta normale sykedager og heve normal sykelønn, jeg vil ha tilgang til advokat, skatterådgiver og annen hjelp om det skulle trenges. Det vil være en fagforening for de som ikke har arbeidsgiver. Mine rettigheter vil være knyttet til arbeidsprosent, som jeg vil kunne regulere som jeg fritt ønsker det, akkurat som det er for andre ansatte. For frilanssjåfører vil kooperativet fremforhandle bilforsikring og for frilanshåndverkere vil man kunne møtes for å danne midlertidige prosjektteam.

Det viktige er at man kan beholde den trygge norske velferdsstaten i den fremtidige økonomien. Det vil være i alles interesse at vi ikke gir slipp på det samfunnet vi har brukt lang tid på å bygge opp bare fordi appene kommer.

Taxinæringen har helt rett – lenge leve Uber av

January 22nd, 2016

Alle yrkessjåfører må ha løyve, taksameter må være i bilen for å kunne dokumentere kjøring. Så enkelt er det, og alle er enige i det.

Problemet er bare at definisjonene i dagens lovverk er utdaterte. Det tradisjonelle taxiløyvet krever kjentmannsprøve og mye annet, det er begrenset antall av løyver tilgjengelige og det skaper dårlige og dyre ordninger. Kjentmannsprøver erstattes av GPS og ved å tilpasse deltidskjøring vil man kunne skape sjåfører som legger litt oppå annen arbeidsinntekt, arbeidsledighetsstønad og annet.

I tillegg er definisjonen av taksameter ikke tilpasset at man i dag kan ha dette taksameteret som en app på mobiltelefonen. Alle turer registreres med rute og pris, samt vil man ha dokumentert turen på egen epost/mobiltelefon. Det er alltid kvittering, alltid sporbarhet.

Vi må la reguleringen styrkes, gi alle taxier, uber-sjåfører og mange andre mulighet til å kjøre, og utvikle seg videre med tiden.

Gjør døren høy, gjør porten vid – Robotene kommer for å gi oss mer fritid av

January 11th, 2016

Marte Gerhardsen skriver i Aftenposten at robotene kommer for fullt inn i arbeidslivet og at det må reguleres slik at vi ikke får økt ledighet. Det er en forutsigbar og forståelig politisk arbeiderpartireaksjon på trusler mot arbeidsstokken. Saken er bare at om dette gjøres riktig vil det ikke være en trussel, men bare et gode.

For det første har robotene allerede kommet. Det er automatikk i sveising, trykking, scanning og mye annet som allerede har erstattet ansatte. I tillegg vil vi ha automatikk som kan rapportere regnskapstall, gjøre rettsoppslag og mye annet. Men dette er igjen ikke noe som er nytt, det er bare bredden som er ny, og det handler mer om resten av økonomien enn om kunstig intelligens.

Den store forandringen som skjer er at mer og mer data og metadata er digitalt tilgjengelig. Lovdata har alle lover og alle dommer man trenger, google books og andre tjenester har et enormt utvalg av skrevne tekster. Nå man fyller ut timekortet på jobb er det digitalt, når man betaler med kort digitaliseres handlevanene. Dette handler om at sluttbrukeren, enkeltkonsumenten nå er mer fortrolig med elektronikken.

I tillegg er folk villige til å gjøre mer selv. Nettbank fungerer fordi folk ikke forventer at noen andre skal fylle ut ens giro. Jeg bor for tiden i England og går nesten aldri til en betjent kasse på supermarkedet, selvbetjeningen er raskere og bedre. Når én ansatt kan overvåke 12 kasser er det klart det lønner seg, og bedre service blir det også.

Hver enkelt av oss blir dermed mer produktive. Det kan vi løse som amerikanerne, med mer penger til eierne. Vi kan løse det som tyskerne, med høyere lønninger eller vi kan løse det som svenskene, med kortere arbeidsdager. I stedet for å øke arbeidsledigheten kan vi altså korte ned arbeidstiden.

Med økt produktivitet er det enkelt å rettferdiggjøre sekstimersdagen. Hvis en relativt billig løsning kan gjøre jobben min to timer enklere kan jeg enten gjøre mer eller jeg kan gjøre det samme på to timer mindre. Men det er ikke noe privatøkonomien vil klare på egenhånd. Her må LO, NHO og myndigheter jobbe sammen og komme til et godt kompromiss. På NHO-konferansen som foregår nå er det mange som spår videre nedgang i økonomien, og det er nå vi virkelig har muligheten til å endre ting.

Ved å gjøre de store endringene i nedgangstider vil vi være bedre rustet til oppgangstidene. La oss innføre sekstimersdagen nå, så kan vi drive den norske økonomien fremover i årene som kommer. Robotene må komme og de må komme fort, sånn at vi får tatt et par timer ekstra i marka på kvelden.

Nå kommer Uber og tar deg – NHO bommer om delingsøkonomien av

January 7th, 2016

I Dagens Næringsliv i julen sa NHO at de ikke helt vet hvordan de skal behandle delingsøkonomien representert av AirBnB og Uber. NHO viser dermed mer enn noen gang at deres rolle er gått ut på dato.

NHO tar feil på to områder, først og fremst er ikke delingsøkonomi noe nytt, og deretter er ikke delingsøkonomi noe de skal bry seg om i det hele tatt.

Delingsøkonomien er som sagt ikke ny. Om noe er det den eldste økonomien vi har. I tillegg, ved å kalle det delingsøkonomi tillegger man det en slags nyvinning fra internettalderen. Men hva er egentlig delingsøkonomi? Det er at man tilbyr bruk av sine egne ting til andre mot betaling. Er dette forskjellig fra når bonden kommer hjem til deg med traktor for å fikse hagen din? Eller når en taxisjåfør kjører deg i sin egen bil? Jeg har mange ganger bodd på B&B som bare var noens hjem de hadde lagt til noen soverom i her i England. Den eneste forskjellen fra den “vanlige” økonomien er at kapitaleieren er så mye mye mindre.

Så hva skal da NHO bry seg med denne for? De skal ikke det. NHOs viktigste rolle er som arbeidsgiverrepresentant i de store sentraliserte tarifforhandlingene. Dette er ikke den eneste rollen de har tatt på seg, men det er den viktigste og største.

Når NHO Reiseliv vil “gjøre noe med” Uber og AirBnB, så er ikke det forskjellig fra om NHO Handel og Kontor skulle “gjøre noe med” loppemarked. De skal ikke finkjemme Finn.no eller Ebay for å se hvem som selger hva. Eller sjekke Etsy for hjemmelagede skjerf.

Det er på tide at man ser at det den norske økonomien trenger er klar og rettferdig regulering. Det er ingen forskjell på å kjøre for Oslo Taxi og å kjøre for Uber, men en av dem er lov og den andre er ikke. Ved å fjerne taxiløyvet, og bedre regulere persontransport uavhengig av kjentmannsprøve vil man øke konkurransen og dermed kvaliteten på transport i Norge.

Ved å regulere all utleie av hjem hensiktsmessig og enkelt, vil det ikke være noe problem å ha hotell også.

Skatt må selvsagt betales, men det er da ikke noe nytt. Og bare ved å samarbeide med de nye formidlerne vil myndighetene klare å utnytte de nye mulighetene til økonomisk vekst.

NHO må innse at de er en fordums institusjon som må fornye både politikk, fremgangsmåte og forståelse av økonomien for å bidra positivt i årene fremover.

Postmann Pat – et forsvar for en stakkars offentlig tjenestemann av

November 23rd, 2015

Aftenspostens Henning Carr Ekroll har forstått journalistikkens rolle. I det jeg bare kan anta er små velfortjente pauser fra terrorisme, krig, flyktininger og politikk har han skrevet noen humoristiske stykker, først om Brannman Sam og så om Postmann Pat.

“Fem punkter ved Postmann Pats virksomhet som burde granskes av myndighetene” (Aftenposten)

Han beskriver Pat som i beste fall en lite effektiv postmann, og i verste fall direkte farlig for samfunnet rundt seg. Han ser på Pat gjennom de kritiske brillene en god journalist skal se på samfunnet, men ikke alt holder helt mål. Det er ikke at Aftenpostens gravejournalistikk ikke er kritisk nok, men i dette stykket er det viktig å påpeke noen formildende omstendigheter.

Først og fremst, det bedriftsøkonomiske aspektet i artikkelen er noe overdrevet. Pat er ansatt av Royal Mail for å levere post og pakker i Yorkshire-dalene. Dette er et tynt befolket område av England som gjør at enhver postomdeling vil være lite lønnsom, om ikke direkte ulønnsom. Det er i tillegg et område hvor det er langt fra enkelt å rekruttere det mest effektive og jobbsultne personellet til en antatt lavtbetalende og kjedelig jobb.

I tillegg til bedriftsøkonomien sies det at spesialpakkeservicen til Pat ikke kan være spesielt effektiv, da han tilsynelatende er eneste mann som kjører og leverer pakker. Selv om vi bare får se Pat alene på pakkesentralen er det ikke gitt at han er eneste utkjøringsansatte. Vi får også bare se Ben som spedisjonsansvarlig, da det helt åpenbart jobber en større stab på omdelingssentralen. Det kan være både personvernhensyn, HMS-policy og en effektivt oppdelt timeplan som gjør at de andre post- og pakkeomdelerne ikke er til stede samtidig som Pat. Ikke alle er komfortable med det nivået kameraene følger livet til innbyggerne i Greendale med når Pat er rundt dem. Også, med Pats veldokumenterte kjøreferdigheter, Ville du vært i det lageret når Pat kjører trucken rundt?

Et annet element er at det tilsynelatende er mye unnasluntring, eller “shirking” som foregår i hverdagen til en postomdeler. Pat bruker riktignok tiden sin på mye annet enn direkte på post- og pakkelevering, men i en tid hvor postomdeling i Storbritannia er både delprivatisert og konkurranseutsatt vil det være viktig for Royal Mail å ha et godt forhold til kundene sine, slik at disse skaper et politisk insentiv til å holde på den offentlige postomdelingen.

Jeg synes det er viktig med fokus på offentlig forbruk, selv om det kan virke som Ekroll tror dette er privat virksomhet, men nok en gang slår pressen altså ned på en enkel offentlig tjenestemann som i lys av privatiseringstrusler og nedleggingsfare prøver så godt han kan å gi dalfolket i Yorkshire sin kobling til omverdenen, bomgiring eller ikke.

Nybyggerlandet Norge – god innvandringspolitikk av

November 18th, 2015

I en av verdenshistoriens største migrasjoner tok USA på 1800- og deler av 1900-tallet imot millioner av mennesker fra Europa. De som kom ble tildelt en liten bit land og kunne dyrke denne som de ville. Det var få støtteordninger, noe som sikret at de som kom kunne bidra. De som ikke lykkes returnerte en erfaring rikere og kanskje med en slant i lommen. Det er på tide vi gjør det samme.

Bygdenorge trenger en innsprøytning av friske gener og mange rundt om i verden trenger å komme seg bort.Det høres for meg ut som en glimrende match.

Ideen er ganske enkel. Staten, gjennom stat, kommune og fylke eier ca 1/5 av alt fastlandsareal. I tillegg vil man gjennom oppkjøp kunne kjøpe en stor videre andel av bygdenorge. Jeg har i tillegg flere ganger argumentert mot odelsordningen, som vil sikre ytterligere omsetning av eiendommer. Deretter tar vi disse eiendommene, deler dem opp i fornuftige størrelse for landbruk eller annen næring, avhengig av hvor de holder til, og gir dem bort til de som vil ha dem.

Folk kan altså få gratis eiendommer om de oppfyller visse krav:

  1. De må bo på denne eiendommen.
  2. De må ikke eie noen annen fast eiendom i Norge eller i utlandet ved overtakelsestidspunktet.
  3. De må ikke motta annen støtte enn eiendommen fra staten.
  4. De må bo på den i 10 år før den kan selges, men verdiøkningen teller ikke som inntekt når den selges etter 10 år (gjerne med noen unntak som å skulle flytte innenfor samme region etc.).

Disse kravene vil sikre at folk, uavhengig om de er norske eller utenlandske, vil kunne komme til den norske bygda og revitalisere næringen der. Det spiller i prinsippet ingen rolle hvor de kommer fra, men de må ha mulighet til å drive hvilken som helst næring på eiendommen sin, inkludert boligutleie, landbruk etc. Ved å skape nybyggerkultur i bygdenorge vil vi skape et push i bygdenorge som er sårt trengt i et land hvis hovednæring er veldig tett knyttet til oljeprisen.

Market failure og måledilla – Høyresidens skitne hemmelighet av

November 17th, 2015

Det foregår en debatt i skole, helsevesen og barnehage om hvorfor alt skal måles. Osloskolen, styrt opp til veldig nylig av et høyredominert byråd, har i årevis brukt uendelig mye tid på å skulle måle alle slags læringseffekter. Alt skal måles, og helst publiseres. Dette skyldes tre ting, to man sier høyt og en de prøver å holde hemmelig. Nå er Høyre i regjering og skal måle sykehus, barnehager og skoler i hele landet. Fagforeninger reiser seg i uenighet, men siden ingen helt har fått med seg hva som faktisk skjer, så slås det ikke tilbake med de riktige virkemidlene. Høyre kan dermed slåss på sin hjemmebane, og vinner sakte men sikkert.

Først sier man det handler om valg. Foreldre, elever og pasienter vil være bedre rustet til å velge hvilken skole som er best, hvilket sykehus man vil til eller hvilken barnehage man vil sette barna sine i om man har informasjonen tilgjengelig. Det er selvfølgelig sant, om det man måler er relevant. Problemet er at det er forferdelig vanskelig å måle de riktige tingene. Og måler man feil ting, som man ofte gjør, så vil man ikke bare få feil resultater, men ofte feil insentiver. I Osloskolen har man allerede sett oppslag om elever som øver til kartleggingsprøvene, de som skal kartlegge hvordan resten av undervisningen står til. Dersom man øver spesifikt til disse prøvene vil resten av undervisningen lide og man vil ikke lære det man skal, bare det som er lett å måle.

Det andre man sier er at ved å måle så kan man styre bedre. Dette er igjen selvfølgelig sant, om man kan måle noe man kan endre gjennom bedre styring. Dersom en klasse gjør det dårlig i matematikk kan man ansette en ny mattelærer, og dersom for mange pasienter får infeksjon kan nekte leger å gå med slips, men vil det alltid hjelpe? Målingene gjør det lettere å flytte avgjørelser høyere opp i hierarkiet. Politikerne kan bestemme at Akersnes skole trenger bedre mattelærere fordi elevene gjør det så dårlig i matte, eller at Bjørnehiet barnehage må ha flere førskolelærere fordi barna ikke prater nok norsk, uten noen gang å ha vært på skolen eller i barnehagen, bare fordi bedre tall i målingene ser fint ut i valgkampen. Man tenker ikke over at å desentralisere avgjørelser, å la overleger, rektorer og barnehagebestyrere ta avgjørelsene selv ofte fungerer mye bedre.

Det er likevel noe fristende over disse to argumentene. Både på høyre- og venstresiden ønsker man at både foreldre og politikere skal ha verktøy til å gi barna den beste skolen og barnehagen, og pasientene den beste helsetjenesten. “Hvor galt kan det være?”

Problemet er at de lyver til deg. Ingen av de to over er hovedgrunnen til all målingen. Hovedgrunnen er privatisering med statlig støtte. Det er forferdelig vanskelig å drive tradisjonelt offentlige tjenester i det private markedet. Det er nettopp derfor de er offentlige tjenester. På engelsk snakker man om “Market Failure”, markedet feiler fordi å ha reell konkurranse krever informasjon på begge sider av transaksjonen. Og det er her målingene kommer inn. Ved å utvikle et målingssystem som fungerer for skole, helse og barnehage kan politikerne veldig enkelt ta inn private aktører som ønsker å tjene penger.

Hvis jeg skal kjøpe en sjokolade jeg ikke har prøvd før kan jeg lese på pakken hva den inneholder, og jeg har jo spist Freia Melkesjokolade før, så jeg har noe å sammenligne med. Dersom det er en Stratos er den ganske lik annen sjokolade jeg har spist før og jeg vet jeg vil sannsynligvis like den, men dersom det er en Troika, så er den veldig forskjellig fra de jeg har hatt før. Jeg vet ikke på forhånd hvor god den er. Den eneste måten å finne det ut på er å kjøpe den og prøve den. Den koste 25 kroner og det er en liten investering for å finne ut om jeg liker den. Men hva om jeg skal kjøpe all sjokoladen jeg skal spise i resten av mitt liv, eller enda mer, hva om jeg skal kjøpe all sjokoladen mitt barn skal spise i resten av sitt liv på en gang? Barnet har aldri spist sjokolade før og vet ikke hvilken det vil like. Og det bør iallfall ikke være noen statlig støtte som går til mitt sjokoladeforbruk, selv om det sannsynligvis er gjennom landbrukssubsidier.

Å skulle velge skole eller barnehage er enda vanskeligere. Man vet ikke den relle effekten før mange år senere og selv med alle slags målinger så vet man ikke om resultatene har noen effekt før man ser på elevene som voksne. Markedet for skole og barnehage blir altså veldig mye mer komplisert enn det for sjokolade. I tillegg, dersom sjokoladeprodusenten tjener masse penger på at jeg kjøpte sjokoladen, så er det greit. Sjokoladen har en pris, og om den er for høy kjøpe jeg ikke sjokolen. Verdien sjokoladen gir meg er enkel å stadfeste. Verdien av undervisning er umulig å stadfeste. Hvordan skal jeg vite om mitt barn får undervisning verdt en viss sum i en barnehage over enn annen? Det eneste jeg vet er at barnehagen drives med et mål om at barna skal ha det best mulig innenfor de statlige rammebetingelsene.

Dette gjelder derimot ikke om det er privat barnehage. Da skal også eierne tjene penger. De skal ha noe igjen for investeringen sin. Hvis jeg setter mine ti millioner i banken får jeg en god rente, kjøper jeg bolig får jeg solid verdistigning, så skal jeg investere i en skole, et sykehus eller en barnehage må jeg i det minste få igjen like mye som banken eller bolig. Westerdalselevene så ut til å bli tatt helt på senga da investorene der hentet ut utbytte, men det er nok mest fordi de underviser i kreative fag og ikke økonomi. Dette er ikke bare naturlig, men en gitt følge av privat business i skolesystemet. Det vil altså være helt naturlig, som vist gang på gang, at man reduserer summen brukt på undervisning og pasienter for å hente ut profitt fra disse institusjonene. Om disse får statlig støtte eller ikke som inntekt er likegyldig for meg som investor.

Men Høyre viser da til stadighet til gode eksempler i utlandet, sier du. Ja, dette er fordi mange private aktører i barnehage-, skole- og helsesektoren i utlandet ofte ikke er private aktører i den tradisjonelle meningen. Mange skoler, som BI, er private i meningen “ikke-statlig” men er non-profit-institusjoner, ofte organisert som stiftelser. De eier altså seg selv, og har ikke noen eiere som skal ha masse profitt. Disse vil altså unngå profittmålet og dermed ikke lide under den samme markedsproblematikken som det rene private markedet. Dette er igjen noe som høyresiden ikke sier så høyt, fordi målet er private investeringer og privat inntjening, som stiftelsene da per definisjon ikke gjør.

Det er altså viktig å forstå at målingene handler om mer enn å få gode lærere og leger, det handler om mer enn norsktalende barn i barnehagene. Det handler om å lage et system som er grunnleggende privatøkonomisk, men det høres ikke så bra ut, så det snakker de ikke om. De sniker inn et system som vil gjøre bred innføring av profittskoler og profittsykehuser innenfor statlige rammer og med statlig støtte enkelt.

Les mer:
VG: Høyre-topp vil ha profittskoler

Manifest: Privatskoleprofitørene http://www.manifesttidsskrift.no/privatskoleprofitorene-3/

Jan Arild Snoen: Nei til profitt i skolen er nei til mange profesjonelle aktører

Kristin Clemet, Civita: Profitt, prinsipper og pragmatikk

Nye Meninger: Vi lytter til fagfolk