Dumbshaming – hvor lavt kan man synke? av

June 3rd, 2014

I USA har man de siste dagene tatt et oppgjør med slutshaming. I Norge derimot har vi tydeligvis begynt med dumbshaming. Vi skal altså nå henge ut de som har andre motiver med sin utdannelse enn rene akademiske. Vi skal altså nekte de som ønsker, med en ganske høy egenandel, å ta norsk utdannelse i utlandet, bare fordi vi tror de bruker for mye tid på stranda og ikke nok i lesesalen.

Det er en enkel kritikk å komme med fordi det er det man gjerne kaller, også jeg mange ganger, tøysestudier. Det er PT-studier, Ex-phil og studier som handler mer om fysisk utfoldelse enn de høye akademiske standarder som vi finner på Universetet i Oslo. Denne enkle kritikken har interessante tilhengere også. Først er det altså McKinsey-sjef og Ap-mann Svein Harald Øygard som fyrer av en tirade mot badestudiene. Så er det utdanningsministeren fra Høyre, Torbjørn Røe Isaksen som er frampå og skal difrensiere mellom offentlige og private leverandører. Og jeg kan forstå dem begge, den ene scorer godt ved å snakke om tullestudier på NHH, og den andre scorer billige politiske poenger ved å være enig i noe finansministeren hans allerede har vært enig i.

Det som overrasker meg noe mer er all støtten den får i media, på facebook og på twitter. Er vi virkelig så elitistiske at vi ikke unner noen å gjøre noe vi selv synes er sløsing med tid? For la oss være ærlige, det handler ikke om at de ikke lærer, for det har vi ingen grunnlag for å si, det finnes ingen tall. Det handler om at de tar et studium vi ikke synes er verdt det.

Den verste kritikken jeg har sett til nå kommer likevel fra kommentator i BT og masterstudent i sammenlignende politikk ved Universitetet i Bergen, Maria Dyrhol Sandvik. For å ta noe fra andre avsnitt i artikkelen hennes,

Desse studieprogramma, der norske høgskular flyttar eit studietilbod til utlandet i samarbeid med kommersielle aktørar, bidreg ikkje til å gjere studentar verken smartare eller meir internasjonale.

Hun er ikke mild, og selvfølgelig helt uten noen form for dokumentasjon eller kilde. Videre sier hun,

Samfunnet taper på at studentar vel feil og så skiftar studium seinare.

Og så viser hun til en studie om at mange skifter studium. Uten på noe tidspunkt faktisk å dokumentere at denne utdanningen ikke øker produktiviteten som Øygard er så opptatt av. Og helt uten videre å godta at vi her har en diskusjon som ikke bare ikke er målt, men som helt åpenbart er nesten umulig å måle.

Men da vil jeg gjerne få si til deg Maria. Jeg synes det er forferdelig at du kan gå på Universitet i Bergen og studere samfunnsfag. For la oss være ærlige, om du kaller det statsvitenskap eller sammenlignende politikk, så er det statsvitenskap. Og så i Bergen da, jeg kan ikke stå inne for at noen lærer noe der som øker produktiviteten. Måler man i Nobelpriser er det f.eks. mye bedre å ikke ha noen høyere utdannelse enn å ha gått på UiB. Nei, og dette betales gjennom skatten? Du burde skamme deg, Maria, for å studere på et hvilestudium som du gjør. Du kunne tilogmed gått bort i gata til NHH, de har nå iallfall nesten én. NTH, for la oss være ærlige, det er ikke akkuratt Dragvoll som har bidratt her, har iallfall to vinnere. Som ikke er så verst mot Universitetet i Oslos seks.

Ser du hvor teit det blir å sette disse opp mot hverandre? Man må ha enkle, forutsigbare regler i et samfunn om man skal ha økonomisk vekst. Da å ha regler som at man kan studere norske studier hvor som helst, og man får dekket det samme som alle andre, er helt greit. Ikke heng ut de som går på skole i utlandet som badestudenter bare fordi du synes din bakgrunn er bedre. Skam dere!

TL;DR: Hvis studiet oppfyller NOKUT-kravene er det ingen grunn til å nekte dem tilsvarende utbetaling som andre steder.

En gammel slager til glede for nye lesere:
Stortinget – ikke utdannet, ikke dannet
av

December 15th, 2009

Et valg er over, og sammensetningen på Stortinget er i endring. Selv om man gang på gang hører at Norge har den lavest utdannede nasjonalforsamling i vesten, er utdanningsnivået på vei oppover. Iflg. Johan P. Olsen har “både utdanningsnivå og kompetanse hos stortingsrepresentantene [...] økt merkbart de siste årene.”

Hva betyr utdanningsnivået på Stortinget? I Norge øker det generelle utdanningsnivået kraftig, men la oss si at utdanningsnivået på Stortinget øker raskere enn i resten av samfunnet. Er det bra eller dårlig?

Abraham Lincoln snakket om styre valgt av, for og fra folket. Sånn er det ofte ikke. I mange land, og kanskje spesielt USA, kan man ikke engang stille til valg om man ikke har rett utdannelse og erfaring, samt mye penger. I dette lyset har det tradisjonelle svaret på utdannelsesnivåkritikken i Norge vært at nasjonalforsamlingens utdanningsnivå gjenspeiler folket. Insentivene til representantene vil da være parallelle til folket de styrer. Samtidig skaper dette andre problemer.

Representantene forstår ikke de store problemene og bruker derfor uforholdsmessig mye tid på småsaker med små konsekvenser. Man aksepterer eller fornekter saker som datalagringsdirektivet og bioteknologi uten å forstå problematikken. Man tar avgjørelser om høyere utdannelse uten engang å ha vært innom systemet. Det største potensielle problemet kan alikevel være at man mangler oversikten. Man ser ikke konsekvenser utover de direkte ønskede konsekvenser. Langtidseffekter tas ikke hensyn til og er ikke med planleggingsprosessen.

Det er en stor fordel med at Stortinget gjenspeiler folket. Det skaper mer legitimitet. Det er ikke en regjerende elite som man ser i USA og Storbritania. “Alle” kan bli med. Det man mister i politikerinnsikt kan mn altså ta igjen i mindre motstand i implementeringen.

I tillegg til den manglende utdannelse, er stortingsrepresentantenes manglende dannelse i media igjen. Peter Gitmark klager på at de ikke klarer å holde seg til reglene under nobelprisutdeling. De tar bilder med mobilen og oppfører seg som tenåringer. Dette er bare ett eksempel i en rekke av mobilspill, facebookbruk og SMSing i upassende situasjoner. Man har ironisk forhold til slottsmiddag og man leverer både bilder og tekst til tabloidpressen om offisielle tilstelninger.

Hva er det som gjør at de ikke klarer oppføre seg? Hvor kommer den manglende dannelse fra? For å forklare den manglende dannelse må vi til utvelgesesprosessen. Ettersom det er relativt enkelt å komme på Stortinget, i forhold til f.eks. den amerikanske kongressen, er det også mindre respekt for posisjonene fra de som holder dem. Når Jette Christensen slenger en kommentar om å stjele sølvtøy fra slottet, er det morsomt nok, men det er respektløst overfor deres posisjon som stortingsrepresentant. Dette er ikke et nytt fenomen, men det har endrende årsak. Når det før var arbeidere med politikerforakt, kanskje spesielt innenfor visse partier, er det nå flere unge representanter, mange hvis har blitt brakt opp gjennom partisystemet uten noen reell motstand eller profesjonell erfaring. Man kommer som blåøyd student inn i de offisielle rekker og oppfører seg deretter.

Utdanning er på ingen måte svaret på alt, men kanskje vi burde stille mer krav til representantene våre både i profesjonalitet, kompetanse og dannelse.

[Edit: Jeg skrev at det var Anette Trettebergstuen som hadde fleipet om sølvtøy, men tok feil. Beklager. Hun kom med en kommentar som ironiserte over bildeforbudet. Noe som viser den samme manglende respekt for nobelkomiteen og -prisutdelingen.]

Når debatten våser – om kognitiv dissonans i landbruket av

May 28th, 2014

Noen ganger leser man noe så dumt at man føler intelligensen synker når man leser det. Kronikken “Guud kor billig” er nettopp et sånn stykke. Jeg ble av artikkelforfatteren utfordret til å svare. Her er mitt svar på avsnitt for avsnitt:

«Det var då eg såg Debatten på NRK1 forrige torsdag at det tok litt fyr i topplokket mitt. Der fekk altså tungt subsiderte Trygve Hegnar sitte – altfor uimotsagt – og bjeffe om at bøndene må slutte å gnage etter meir pengar, får dei aldri nok? Og vi kan jo ikkje ha det slik at Norge skal ha den dyraste maten i Europa, blablabla, jabbajabba.Vel, Hegnar. Det er mykje i Norge som er dyrast i Europa. Vi har sikkert verdas dyraste økonomiblad, for den del. Og vaskemaskiner, øl, barberblad og husleige.»

Norge har den dyreste maten i Europa. Den norske maten var nesten 70 prosent dyrere enn i EU28 i 2012. Dette kan likevel ikke sammenlignes på måten du gjør, siden SSBs sammenligninger tar kjøtt som kjøtt. Det er ingen kvalitetsdifrensiering i disse målingene. Og man kan ikke stikke under en stol at noe så enkelt som tomater er av vesentlig bedre kvalitet i f.eks. Italia enn i Norge. Osten er bedre i Frankrike og Spania, og kjøttet er stort sett bedre over alt. Jordbærene våre er bra, men de er bare tilgjengelige en kort periode om sommeren, resten av året finnes de bare ikke. Kan man da sammenligne dem?

I tilleg vil jeg som fast londonboer si at vi ikke har den høyeste husleien, der går London oss en høy gang. London, som om du husker er i EU, er faktisk verdens dyreste by.

«Som den økonomiske eksperten du er, så er det merkeleg at du overser at vi også har eit særdeles høgt lønsnivå her til lands, som går hand i hand med kostnadsnivået.»

Ja, vi har et høyt lønnsnivå, som i stor grad skyldes høy effektivitet i økonomien. Det er ingen selvfølge at det skal føre til så mye dyrere mat. Her forsvinner logikken din totalt. Man kan si mye om timelønninger, men poenget er nettopp at man importerer mye mat, og denne er fremdeles dyr, fordi man velger å avgiftsbelegge den for å beskytte bøndene. Det er ikke høye kostnader i produksjonsleddet som driver prisene, det er ikke timelønna, det er avgiftene som skal beskytte bøndene. Du tar som utgangspunkt at all mat er produsert i Norge, men det er den da vitterlig ikke.

«Trur du diesel til traktoren er gratis? Nettingen til gjerdet? Likevel skal altså bøndene ha Norge-utgifter, men levere til Polen-prisar.»

Nå har ikke bøndene Norge-utgifter, siden dieselen bøndene bruker er avgiftsfri er den da altså mer enn 3,50kr billigere enn vanlig diesel. Nok et sted man subsidierer altså.

«Noko bøndene for så vidt også prøvar på, å levere til lågpris. Det er gammalt nytt at det er mellomledda og daglegvarekongane som sit att med pengane.»

Her opplever du pengeillusjon. Det er ganske vanlig, men gir igjen helt feil bilde. Dagligvarebransjen i Norge har vesentlig lavere driftsmarginer enn man har i Europa. Landbruket har også en vesentlig høyere driftsmargin enn dagligvarehandelen, men igjen, siden tallet er så høyt, fordi vi ikke faktisk produserer all maten i Norge, så blir du lurt av å høre de store store tallene.

«Tal frå Norsk Institutt for Landbruksøkonomisk Forsking, viser at ei bruttoløn i landbruket var på 284.000 kroner per årsverk. Dette er inklusiv det skattemessige jordbruksoppgjeret. Snittløna for andre lønsmottakarar var 487.400 kroner. Det er kring 200.000 kroner i skilnad, det. Og eg har aldri møtt ein vestlandsbonde som jobbar berre 7,5 timar for dag. Eg skal like å sjå Hegnar ta ei 15-timarsøkt i siloen midtsommars og finne ut om han gliser like nedlatande til bøndene etterpå. Lykke til.»

Jeg har da jobbet 15-timersøkter mange ganger, og dersom det er en gjennomsnittlig arbeidsdag for en bonde, så jobber han altså 87,5 prosent mer enn en normalarbeidstaker, som gjør at de 284.000 for et årsverk plutselig øker til 532 500. Og da har man ikke tatt inn om de jobber helger. Jeg vet at dette regnestykket blir feil, men det handler om å vise hvor gale tallene blir når du trekker dine meninger ut av tynne lufta, og ikke baserer dem på fakta.

«No er det altså heller ikkje slik som ein kan få inntrykk av, at bøndene er den einaste yrkesgruppa som blir subsidiert av staten. Media er eitt døme. Milliardar av skattekroner går kvart år med til at vi skal ha eit vitalt og mangfaldig medielandskap.

Jordbruksstøtta er på 434.000 kroner per årsverk, medan mediestøtta er på 1,25 millionar kroner per journalist. Fastlegen din er også subsidiert, mange yrkesgrupper er det. Skulle berre mangle.»

Ja, mange yrkesgrupper er subsidierte, men la oss nå ta for oss noen av disse. Mediestøtten skal sørge for mangfold i media. Støtten består av to ledd. Produksjonstilskuddet på 273 millioner (2010), og MVA-fritaket på ca 2,2 milliarder (2008). Du deler disse tallene opp pr journalist, som er en usaklig fremstilling da det er mange flere årsverk i mediebransjen enn journalistene. I tillegg gjelder disse tallene om avissalget ikke hadde endret seg om man ikke støttet, noe man åpenbart ikke mener, da man da ikke ville støttet avisene, så mva-tallet må reelt sett kuttes drastisk for å gi en reell alternativkostnadsberegning. Det kommer ikke i nærheten av bøndenes tall, men det er jo en morsom øvelse.

Fastlegen din er subsidiert, det er helt riktig. Og en sunn arbeidsstokk er viktig for et effektivt samfunn. Det samme gjelder skoler. Vi kan ikke opprettholde den luksusen vi tross alt har uten disse tiltakene. Vi kan derimot helt fint fortsette luksusen med billigere mat. Om noe vil vi øke nettopp denne levestandarden med den billigere maten. Så igjen bærer sammenligningen din i beste fall preg av uvitenhet, men heller mer mot totalt manglende forståelse for samfunnets bærebjelker.

«Men no er som vanleg bøndene som er fokus. Er det så nøye då? Vi kan jo importere billig mat, ikkje sant? (Og la oss for all del oversjå det faktum at EU subsidierer sine bønder også, i søkk og kav.)»

Ja, vi kan importere endel mat. Måten vi vet det på er at vi allerede gjør det. Vi importerer i bøtter og spann. Vi kjenner jo alle godt den gode norske mangoen, kiwien og den store norske jordbærindustrien i januar. I tillegg behandles mye av fisken som fiskes i Norge allerede utenlands, vi importerer kraftfor til kyrne, vi importerer traktorer, klær, ja selv smør importerer vi når det viser seg at den norske modellen ikke klarer å fylle hyllene.

Og ja, EU subsidierer de også. Og det er ikke noe i veien for å utgjevne subsidier med importtariffer, det som er problematisk er i det ene øyeblikket å ønske å difrensiere seg fra de andre landene, men så i det andre å skylde på et race to the bottom mellom nettopp de landene, slik du gjør. Det kalles kognitiv dissonans. Og jeg fikk da allerede på barneskolen høre at selv om vennene mine gjorde noe, så betød ikke det at det er riktig å gjøre. Det er kanskje annerledes nå til dags.

«Tja, det kan vi jo saktens. Men på same måten som eg kjenner at vegrar meg for å kjøpe klede eg veit er laga av barnearbeidarar, så har eg tungt for å glefse i meg daue dyr eg veit er produsert på store fabrikkar.»

Du vil kanskje ikke kjøpe klær laget av barn, men jeg tipper du blir varm i hjertet av å kjøpe fair trade kaffe. Hvorfor ikke fair trade kjøtt, melk, ost og smør? Hvorfor kan jeg få fair trade sjokolade, men ikke få fair trade poteter? Til jul vil jeg ha fair trade ribbe, fair trade pinnekjøtt og jeg vil lage surkål av fair trade kål. Men nei, der går visst grensa. Ikke hjelpe de fattige om man driver innen samme næring selv. Og disse «store fabrikkene» dine er vel strengt tatt bare gårder med flere dyr enn en tillater i Norge, et tall som bøndene selv ønsker å øke. Hvis du ikke mener det, men tenker på de store fabrikkslakteriene, så er vel ikke akkurat Nortura så langt bak der heller.

Dette er ganske enkelt, man må ikke kjøpe kjøtt fra «store frabrikker», du kan kjøpe mange alternativer, iallfall kan du det om vi åpner for å importere dem. For i dag kan du nesten ikke. I dag er det Nortura som med sitt monopol setter standarden i kjøledisken. Dersom du faktisk ønsker å kjøpe noe annet, så er du da hjertelig velkommen til det. Jeg tror bare du ønsker å kjøpe det billigste, og så vil overføre din dårlige samvittighet på noen andre. Da slipper du som forbruker å ta stilling til reelle valg. «Gi meg ett valg, og pass på at jeg ikke kan velge feil.» Det er en uansvarlig måte å drive et samfunn på.

«Det eine er dyrevelferden. Ein treng ikkje vere manisk vegetarianar for å få med seg at dyrevelferden ligg og blør på kapitalismen sitt altar. Det er og blir levande vesen, dette, uansett kor mange rekneark ein brukar. Dyr som kan kjenne smerte og frykt. Og glede, for så vidt, det veit alle som har sett lam som hoppar rundt på grønt gras.

Mange billig-dyr vi legg på grillen har ikkje opplevd det. Ifølge Rådet for Dyreetikk fins det mange døme på det.»

Dyrevelferd er viktig. Men det er ingen grunn til å si at vi ikke regulere den med økt handel. Vi kan sette klare standarder for dyrevelferd. Det er i dag ikke gode nok standarder i Norge, så at vi skal være så mye bedre enn svenskene f.eks. virker noe søkt.

«Eitt er gjøkalvoppdrett, som gjev oss deilig, lyst kalvekjøt på tallerkenen. Eg let rapporten frå Rådet tale for seg sjølv: «I mange europeiske land har produksjon av lyst kalvekjøtt lange tradisjoner. I den mer ekstreme industrielle form av denne produksjonen, som nå er forbudt i enkelte EU-land, holdes kalvene i mørke rom i svært trange båser eller bokser. Kalvene kan ikke snu seg og etterhvert knapt ligge. De fôres kun på melk (melkepulver) og utvikler ingen drøvtyggerfunksjon. Kalvene blir anemiske, noe som gir en ettertraktet lys, nesten hvit kjøttfarge.»»

Så du er altså mot å åpne opp landbruket etter en modell som allerede forbyr det du ikke liker? Det var denne kognitive dissonansen din igjen da.

«Det mest ironiske er å treffe på byfolk som gladeleg betalar 3000 kroner i månaden for at den sjuke bikkja skal ha spesialdiett, men i neste sekund stønnar og okkar seg over norske kjøtprisar. Sjå for deg vesle Fifi leve fastbunden heile livet i ein matfabrikk.»

For meg kan folk mate hunden sin med hva de vil, faktum er at kjøttpris og -kvalitet ikke matcher våre naboers. Det har da virkelig ingenting med om en hund spiser gåseleverpaté eller ikke. Så var det denne matfabrikken igjen da.

«Det andre er kva vi vil putte i oss. Ta den danske, billege svinesteika som eitt av mange eksempel. For å halde kostnadane nede får sjuke som friske dyr store mengder antibiotika, sånn just in case.

Det har enda med multiresistente bakteriar som ikkje let seg hindre av pencillin. Nærare bestemt den farlege bakterien MSRA CC 398, som også går på menneske. Det er rekna med at kring to millionar danske grisar er smitta, og i følge avisa Politiken har til no tre danskar døydd av bakterien. Menneske, altså.

Ikkje pokker om det er slik mat eg vil gje til ungane mine.

Meanwhile, in Norway, så har vi framleis eit forholdsvis reint landbruk. Det er få restar etter medisin og hormon i norsk mat, noko Mattilsynet testa i 2010.

Ok, så gjev vi blaffen i dyrevelferd og tek sjansen på bakteriane. Kva då?»

Skal dette liksom være noe særegent utenfor Norge? Veterinær og skribent Anne Viken har da flere ganger påpekt utbredt antibiotikabruk i norsk landbruk. Så dette gir du allerede til ungene dine.

I tillegg, og dette er helt essensielt, så kan vi fremdeles regulere antibiotikanivået i maten, selv om vi effektiviserer landbruket. Selv om vi reduserer landbruksstøtten. Vi kan fremdeles sette egne importkrav.

«Om vi ser litt utanfor oss sjølve og landegrensene, så er det ei verd der ute, der mange svelt.

Det blir fleire og fleire menneske på kloden, og alle treng faktisk ein bonde tre gongar dagleg for å bli mett. Og så skal vi sitte her på oljeberget og importere, i staden for å utnytte eigne ressursar? For ikkje å snakke om kor lite klimasmart det er. Så arrogant at eg blir dårleg.»

Her bommer du så kraftig at jeg blir kvalm. Du utviser en rikmannsarroganse som er så langt borte fra noen form for medmennesklighet at det er vanskelig å si noe. Men la oss prøve.

Å importere fra de fattigste landene i verden handler ikke om å ta fra noen maten sin, men å skape en økonomi som gjør at man har råd til å kjøpe den maten man trenger. Man har råd til å kjøpe land, utstyr, dyr og planter. Man har råd til å drive en gård, man har råd til å sende ens barn på skole og man har mulighet til et bedre liv. Det som skjer i dag er at vi er mer enn villige til å bruke u-hjelp på å bygge opp store prosjekter, men ikke villige til å kjøpe resultatet av disse. «Vi kan hjelpe deg å starte opp, men kan ikke tillate deg å tjene penger på driften.» Dette blir helt feil. Selv om vi fortsetter som før med EU bør vi i det minste åpne opp for reell import fra hele Afrika og hele sør-Asia. Vi kan gjøre en reell forskjell i verden, men velger ikke å gjøre det fordi forståsegpåere som deg mener at det ikke er klimavennlig.

Det som virkelig ikke er klimavennlig er å dyrke tomater i Norge. Drivhusdrift krever mye mer energi enn å sende de samme tomatene med båt. Det å ha oppvarmede fjøs krever enormt med energi, det samme gjør traktorene, kunstgjødselen og kraftforet. Ved å importere fra større og mer effektive anlegg vil vi kunne få en enorm klimagevinst. Og da har vi ikke engang begynt å prate om gevinsten ved ikke å spise kjøtt.

Som denne artikkelen sier, “Food miles are a good measure of how far food has traveled. But they’re not a very good measure of the food’s environmental impact.”

Du viser altså ikke bare en total mangel på forståelse for faget, men en vestlig arroganse som jeg ikke har sett maken til i all min tid som økonom.

«Det skulle vere unødvendig å påpeike at verda ikkje er ein stabil leikeplass, og at det kan komme tider der det å vere totalt avhengig av import kan slå smerteleg tilbake. Men alt dette bryr ikkje landbruksministeren seg om. Ho seier ja til korttenkt mat, utan å blunke.»

Matsikkerhet er et interessant tema. Krig kan komme, så det er et poeng ikke å være avhengige av andre. Men det er vi da vitterlig allerede. Selv maten vi produserer er som sagt tidligere avhengig av importert kraftfor, importerte traktorer, etc. Og når vi er inne på selvforsyning, så er vi vesentlig nærmere selvforsynte i fiskeindustrien enn i landbruket, men det ser ingen ut til å ha fått med seg.

«Tilbake til Debatten på NRK her om dagen, vi er inne i siste spørsmålsrunde. Programleiaren gjev alle sjansen til å svare på nokonlunde saklege spørsmål. Så kjem han til bondelagsleiar Nils Bjørke. «Så… hva skal dere blokkere i morgen, da?» I beste fall eit dårleg forsøk på å vere artig. Men det heile verka berre nedlatande og på grensa til pute-tv for min del.»

Jeg skal innrømme jeg ikke så denne spesifikke debatten, men bøndenes aksjon var barnslig og lite gjennomtenkt. De skaper bare mer fiendtlighet mot seg i et samfunn som allerede er lei av deres arroganse. Det de trenger er mer goodwill, ikke mindre.

«Bonden, til liks med maten han og ho produserar, fortener meir enn eit minimum av respekt. Dette er ikkje eit jordbruksoppgjer, det er eit verdival.»

Ja, det er et verdivalg, og det er viktig at vi tar et gjennomtenkt standpunkt. Ikke at vi bare raljerer avgårde med følerier dratt ut av lufta, slik du i din tekst gjør. Da ender vi opp uten hverken mat eller drikke.

Jeg må som et PS si at dette er den dårligste, minst gjennomtenkte teksten jeg har lest om norsk landbruks- og matpolitikk. Eneste grunnen til at jeg i det hele tatt ofret den en tanke var at den ble delt av så mange på facebook og twitter som trodde den faktisk inneholdt noe mer enn bare følerier. Jeg sitter igjen med den samme kvalmen som etter å ha diskutert Paulo Coelho med noen. Teksten får en til å føle seg bedre, fordi den sier masse som man ved første øyekast er enig med, for hvem vil vel ha MRSA i maten? Men når man går inn i hva som står der, er det selvmotsigende vissvass som ikke hører hjemme i noen avis, og spesielt ikke i en relativt seriøs en som BT. Jeg håper de siler ut sine kronikkforfattere bedre i fremtiden.

PPS: Jeg må også si en ting til. Det er ingen som er så negative til den norske bonden som de som støtter landbruksstøtten. Jeg tror ikke at vi vil miste landbruket om vi vesentlig reduserer landbruksstøtten. Noen vil kanskje ikke klare å holde på driften, mens andre vil kunne slå seg opp på faktisk effektiv drift. Det vil ikke være nok å overta en gård for å drive som bonde, men man må faktisk drive den som en business. Jeg har flere ganger argumentert for en økt profesjonalisering i landbruket, men for å oppnå det må vi ha en refordeling av produksjonsmidlene, og den får vi ikke med dagens landbrukspolitikk. Det er ingen menneskerett å være bonde, noe mer enn det er en menneskerett å være økonom.

Når ideologen ruller – om ideer og snøballeffekt av

April 3rd, 2014

Det er stor butikk i politikk. Alle som har vært borti en politisk bevegelse, kjøpt en politisk bok eller abbonnert på et politisk tidsskrift vet det. Noen av de som virkelig vet dette er våre venner i tankesmiene. Magnus Marsdal prøver gang på gang å overbevise oss om at venstresiden trenger hans Manifest Analyse, tross deres totale mangel på innflytelse og faglig tyngde. Det dukker stadig opp små smier med nye spennende ideer om hvordan politikken i norge skal påvirkes, nye magasiner lanseres, alle skal med. Men, det er bare to miljøer som virkelig har fått til det idelogiske og faglig tunge miljøet som kreves for faktisk å ha innflytelse i norsk politikk. Det ene mijøet består av miljøvernerne. Gjennom en årrekke har de påvirket norsk politikk med alt fra Natur og Ungdom som lenker seg fast i en ende, til forskerne i CICERO i den andre. Spesielt kommer Frederic Hauge og Bellona frem som de mest profesjonelle i dette i miljøet gjennom en årrekke. Men de er ikke så interessante i dette tilfellet, for det skal handle om det andre miljøet som har fått til reell innflytelse.

Civita og Minerva har de siste årene preget debatten på høyresiden i norsk politikk. Med tette bånd til ledende politikere, sterkt faglig miljø og et relativt romslig budsjett til å arrangere faglig og politisk relevante arrangementer, har disse klart å få til det som tankesmiene på venstresiden til nå bare har drømt om, nemlig å få reell innflytelse på politikken. Men, i dette rammeverket oppstår det et merkelig fenomen. Det er nemlig ikke alle som ønsker selve makten, de ruser seg bare på debatten.

Kristian Meisingset er en av disse. Og nå er han i gang igjen. Han kritiserte bibliotekene, fordi de hindret kommersielle aktører å operere i bokbransjen. Han har kritisert NRK for å drive med potensiell kommersiell virksomhet gjennom sine nettjenester og nå er det sport og barneunderholdning som står for tur. Han har skrevet bøker og artikler, velformulerte, om kanskje noe markedsekstreme. Som økonom liker jeg godt det han skriver, men nå er det på tide at noen sier fra. For Meisingset, det er noe du ikke har fått med deg i økonomien her.

Debatten om biblioteket ble en bra en, og boka di om hvordan private burde få gjøre jobben som i dag gjøres av det offentlige fordi markedet vil treffe bedre var sikkert bra (Jeg har ikke lest den, men antar den sier mye av det samme som alle artiklene du skrev om samme tema). Den initielle kritikken din av NRK er noe mer sketchy.

Det offentlige skal kanskje ikke gjøre noe det private kan gjøre bedre, men jeg har til gode å se private tjenester som kommer i nærheten av yr.no, ut.no og nrk.no/ytring. Det offentlige skal kanskje ikke bruke penger på å presse ut private aktører av markedet, men, og det er her dine forutsetninger svikter så inderlig, det er så uendelig viktig å skape et mangfold i risikoprofiler.

La oss ta Ytring som eksempel. Er det et problem at nrk.no, som et av Norges største nettsteder og som er en offentlig finansiert tjeneste, har en debattløsning som konkurrerer med de i det private? Dagsavisen har sin “Nye meninger”, som forøvrig må sies å være noe støttet av offentligheten gjennom pressestøtten. Aftenposten har sine debattsider bak en betalingsmur, det samme har mange av de andre nettavisene etterhvert. Disse vil da ha helt andre insentiver enn Ytring for hvilke meninger som kommer på trykk. Minerva vil ha klare insentiver som å tilfredsstille sine donorer og abbonenter, Civita for å tilfredsstille sin ideologiske linje. Og du Meisingset, for å fortsette å pushe din merkevare, ditt navn, som en dyktig og relevant kritiker av statssystemet, halvgjemt bak teppet om et ønske om bedre sluttresultat for forbrukeren, men uten å ta de reelle økonomiske forutsetningene inn over deg.

Det at du mener NRK bør trekke seg ut av skisporten, etter at TV2 ble slaktet under spesielt første del av OL, viser at du ikke faktisk ønsker konkurranse mellom forskjellige modeller, bare mellom forskjellige aktører innenfor samme reklamefinansierte modell. Den reelle konkurransen kommer bare om man har faktisk variasjon i aktørene som opererer. Fotball er populært og kan betales for å bli vist på diverse kanaler, ski til dels også. Men svikter seerne fordi konseptet er for dårlig, så er det viktig at NRK står der, klar til å vise hvordan det skal gjøres. Det er viktig at NRK byr på fotball-VM for de mange, samtidig som det kan produsere sakte-tv for ytterkantene. Det at alle finansierer dem betyr også at alle må tilbys noe, også de som sitter i midten. Også de som liker vinter-OL.

Debatt er gøy, men jeg får en følelse av at kritikken av kulturapparatet i offentlig sektor blir mer for å holde kunstig liv i en debatt enn for å fremme viktige poenger. Den siste kritikken virker bare ikke så gjennomtenkt som den første, men nå er liksom snøballen i gang. Når det først har fåt litt størrelse er det bare å skyve den videre og bygge på.

Mest fascinerende er det vel, Meisingset, og det beviser kanskje ditt poeng mer enn mitt, at i skrivende stund er øverste sak på nrk.no/ytring din kollega Mathilde Fasting og hennes kritikk av sekstimersdagen.

TL;DR: De dyktige tankesmiene holder liv i debatter selv etter at de gode poengene forsvinner. Jeg er kritisk.

Det er for lite snobberi i sosiale medier av

March 30th, 2014

Debatten om ekkokamre og unyttig ros raser videre. Noen mener det er bra at man støtter hverandre, selv om det er aldri så innholdsløst. Andre mener det setter en stopper for den gode debatten om man bare støtter hverandre hele tiden. Ståle Lindblad, som er en ekspert på sosiale medier, mener det er snobberi som driver kritikken mot all denne rosingen, og at å presse en “fåmælt dyslektiker i Steinkjer” ut av debatten gjør den fattigere. Det har han nok rett i. Det er nemlig ikke den fåmælte dyslektikeren som gjør debatten fattigere. Det er den voksende gruppen av menere som ikke har noe substans bak argumentene sine. Det er ikke den meningsløse rosen vi må til livs, men den meningsløse meningen. Det er ikke for mye snobberi i sosiale medier, det er alt for lite.

Man kan dele brukere av sosiale medier inn i en klassisk firefeltstabell.

Gode formuleringer Dårlige formuleringer
God forståelse God debatt Fagspesialister uten kommunikasjonsevner
Dårlig forståelse Mediefolk uten substans Facebook

Denne tabellen viser godt situasjonen i enhver debatt i sosiale medier. Den gode debatten som alle ønsker foregår mellom folk som både har god forståelse og kan formulere seg fornuftig. Og det kan variere fra emne til emne hvor folk havner. Noen kan veldig ofte finne seg i den situasjonen at de kan veldig mye om et emne men ikke klarer å skrive noen fornuftige fomruleringer, og at de dermed ikke slår gjennom i debatten. Kunnskapen deres blir bare støy. Og mangler man både presentasjon og substans er man sannsynligvis i en debatt på Facebook.

Men, de aller fleste mediefolk, om de er rådgivere for de store mediehusene, journalister eller eksperter i sosiale medier, havner i boksen under “Gode formuleringer”, men hvor det blir innholdsløst pjatt som bare sies fordi det er viktig at de har en mening. I rettferdighetens navn har ofte iallfall eldre journalister og medierådgivere et fagfelt de kan noe om, men skoler som Westerdahls og Høgskolen i Volda sørger fint for at det er lengre og lengre mellom journalister som kan noe utover “journalistfaget”. Det er i denne boksen ekkokamrene oppstår.

Rosen er altså ikke et problem fordi den sies, ei heller burde man prøve å nekte folk å rose, dersom den roser gode argumenter med innhold. Problemet er alle forståsegpåerne som helt uten kunnskap tror de kan formulere seg ut av enhver debatt. Det er de som på skolen sa “skulle ønske mer av karakteren gjaldt muntlig, fordi jeg er så god å snakke for meg” som forpester debatten. De som unnskylder mangelen på faglig innsikt med at de er, som det heter på engelsk, “a people person”. Og spesielt nedbrytende for den gode debatten, mye mer enn innholdsløs ros, er de uten noe relevant utdannelse, uten noen form for logisk eller faglig innsikt som uttaler seg og blir hørt på kun fordi man ikke må være snobber. De som gjemmer seg bak mobbehistorier og som støttes av andre forståsegpåere uten innsikt hver gang de uttaler seg. Da er det ikke rosen som ødelegger debatten, men rekkene av føleri og innholdsløse argumenter.

Det er ikke for mye snobberi, det er for lite. De med faglig innsikt må ikke være redde for å slå ned på tåpeligheter fra innsiktsløse, og så kan man heller prøve å styre rosingen mot de som faktisk forstår det de prater om.

TL;DR: Hvis du sitter på god innsikt, ikke tillat de som ikke gjør å diskutere.

Feildiagnoser og dårlige unnskyldninger – om regjeringens skattelettelser av

November 29th, 2013

Leger og kirurger har et interessant forhold. Som pasient går man til sin fastlege,som gjerne diagnoserer og sender videre til en spesialist, om det er noe galt. Denne legen anbefaler en behandling, kanskje en operasjon som da kirurgen utfører. Dette er selvsagt en forenkling, men i grove trekk er det sånn det virker. Økonomer og politikere har mye det samme forholdet. Økonomene i SSB eller Finansdepartementet stiller diagnosen og de politiske rådgiverne anbefaler en behandling og politikerne utfører behandlingen.

Som i medisinen kan det være uenigheter. Symptomene er ofte klare, årsakene kanskje mindre klare og behandlingen kanskje usikker på mange måter. Forsiden på Dagsavisen, onsdag 27. november er et godt eksempel på at disse usikkerhetene har slått helt feil for Erna Solberg.

Symptomet er klart, kostnadsnivået i Norge er for høyt sammenlignet med våre handelspartnere. Årsaken har man tolket til å være for høyt lønnsnivå, og behandlingen som skal løse dette er at staten tar en større del av lønnsøkningen gjennom skattekutt fremfor å legge denne på arbeidsgivere som allerede sliter med å oppfylle lønnskrav. Dette passer godt inn i den sittende regjeringens ideologiske grunnlag, men ikke så godt med den faktiske økonomien.

At kostnadsnivået er for høyt kan ha to årsaker:
1. Privat sektor etterspør arbeidere og presser lønninger oppover.
2. Offentlig sektor etterspør arbeidere og presser lønningene oppover.

I Norge kan man argumentere for at begge deler skjer. Vi har en stor privat sektor med enorm inntjening, spesielt innen olje og gass, som presser lønningene oppover. Vi har også en offentlig sektor som i likhet med privat sektor de siste 30 årene har latt sin lønnspolicy bli ledet av den stadig økende lønnen i olje og gass, kanskje heller enn i andre sektorer.
Det som blir spørsmålet er om skatteletter kan løse noe av dette, og nei, det kan det altså ikke. For det første fører skatteletter i beste fall til økt forbruk, som får fart på økonomien. Men problemet er ikke at økonomien går for sakte. Om noe går økonomien for fort. Man ønsker en reduksjon i kostnadsnivået, ikke øke etterspørselen etter arbeidskraft enda mer. For det andre, selv om skattelettene kommer i sammenheng med at både privat og offentlig sektor da ikke trenger å gi like mye i lønnsøkning, så vil den tilgjengelige inntekten fremdeles øke, og da ikke ha den bremsende effekten som påstås fra regjeringen.

At man ønsker å redusere skattenivået basert på en ideologisk tanke om redusert statlig aktivitet er helt greit, men ikke kom her og si at det er på grunn av det den faktisk gjør det stikk motsatte av. Ikke kom her og si at det er for å bremse kostnadsveksten. Hvis de faktisk ønsker å bremse kostnadsveksten må de redusere lønnsøkningene i offentlig sektor, og det er politisk for risikabelt. Tenk om de ikke blir gjenvalgt.

#Puppetirsdag – om definisjonsmakt i livets spill av

November 27th, 2013

I går var det tirsdag, og på twitter betyr det #puppetirsdag. Da legger jenter ut bilde av brystene sine, gutter legger ut bilder av bryster de liker, og det hele har vel egentlig en slags uskyldig humoristisk undertone. Det hele kommer derimot fra #tittytuesday (NSFW), som er langt fra så uskyldig og humoristisk. Der legges det ut bilder av nakne bryster, jenter legger ut bilder av seg selv og gutta hyller dem.

Hva skyldes det at tittytuesday og puppetirsdag aksepteres? Hva er det som gjør at man opplever det å vise puppene sine på nettet, om de er nakne eller påkledd, er greit? Hvorfor ler vi ekstra høyt når en mann legger ut bilde av sine pupper? “Det blir jo helt feil lizzm”. Det hele kommer ned til definisjonsmakt.

Hvem har definisjonsmakten i samfunnet vårt? Hvem er det som setter grensene for hva som er greit? I dag, som så ofte gjennom historien, er det i hovedsak hvite heterofile menn som har denne definisjonsmakten, og hvite heterofile menn liker pupper. Skal man være rebelsk må man nærme seg grensene for hva de hvite heterofile mennene mener er samfunnets etablerte rammer. Det er bare om man krysser disse grensene man er edgy og alternativ. Det er bare om man holder seg innenfor samfunnsdefinisjonen til den hvite heterofile mannen at man virkelig kan gjøre suksess.

Den vågale musikken er en tyngre versjon av våre fedres musikk, Kvelertak har bare slengt en elgitar og en vokalist på besetningen til Beatles. Kanye West rapper om kvinner på en måte som er over streken for den gjennomsnittlige hvite heterofile mann, men ikke så mye. Det er fremdeles godt innenfor definisjonsuniverset hans. Det er den ulovlige fantasien. Hadde han gått utenfor. Rappet om homofili, om å gjøre forferdelige ting med en mann eller ung gutt ville det nok ikke solgt så bra.

På en arbeidsplass snakker man om kvinneandel, om fargerikt fellesskap og om seksuell likestilling. Den hvite heterofile mannen er bare standarden, han er normen alle andre er avvik fra. Han kan gjøre det godt og dårlig, men har ofte et bedre utgangspunkt. Han er normen, så han har ingenting å bevise.

John Scalzi ordlegger seg enkelt og godt forståelig i sin spillmetafor.

In the role playing game known as The Real World, “Straight White Male” is the lowest difficulty setting there is.

You can lose playing on the lowest difficulty setting. The lowest difficulty setting is still the easiest setting to win on. The player who plays on the “Gay Minority Female” setting? Hardcore.

In The Real World, you don’t unlock any rewards or receive any benefit for playing on higher difficulty settings. The game is just harder, and potentially a lot less fun.

Man skal ikke unnskylde at man er født hvit mann, men alle, både kvinner og menn, hvite og mørke, kan jo samtidig huske på at veldig ofte er samfunnet definert av disse, og om vi ønsker et samfunn som er likestilt, ikke alltid gi etter. Kanskje sørge for at spillet blir lettere å spille for alle de andre også.

Hun setter dagsorden – om rasisme og kvinnehat av

November 19th, 2013

En ung kvinne har de siste dagene satt dagsorden i Norge. Iallfall i twitternorge. Warsan Ismail, kjent som @somalieren på twitter, startet først emneknaggen #norskrasisme ved å fortelle en kort historie om sin mor, som fikk sendt schäfere etter seg da Ismail selv var fem år gammel. Debatten begynte å storme, og selv om det alltid er noen sleivspark, så ble det fortalt om alt fra den forferdelige enkelthendelse til den gjennomgående, men like vonde, hverdagsrasismen.

I dag har Ismail satt dagsorden igjen med sitt innlegg om kvinnehat i musikk, kanskje spesielt i hip-hopen. Hun trekker frem eksempler på grovt kvinnehat, både i mannlige og kvinnelige artisters tekster. Hun skriver godt om noe man skulle tro var et marginalt fenomen, men plukker eksemplene fra noen av de mest populære artistene og låtene på radio og tv nå om dagen.

Jeg sitter igjen med hevede øyenbryn, men ikke så mye fordi jeg er sjokkert over hip-hopens kvinnesyn, som en metalfan må jeg innrømme jeg har hørt verre enn dette, men fordi det er så mainstream. Det er så mainstream at jeg ikke har reagert før. Joda, jeg er negativ til å bruke ord som “bitches and hoes” men dette er da så mye verre. Og jeg har hørt på disse sangene og ikke reagert. Det jeg hever mine øyenbryn for er hvor enkelt denne unge kvinnen, denne medisinstudenten, klarer å vise meg hvor feil jeg har tatt. Hun klarer å vise både at det er mainstream, og at det er galt.

I kommentarfeltet får hun kritikk for å være muslim. Man mener visst at det å kritisere kvinnehat er hyklersk som muslim, fordi Islam er kvinneundertrykkende i seg selv. Nå er all religion kvinneundertrykkende, vi er bare mer sekulære i Norge enn mange andre steder, men det undergraver ikke poenget hennes likevel. Å hylle voldtekt er aldri greit, og å si fra om at det å hylle voldtekt ikke er greit undergraves ikke av at man bærer sjal. Det undergraves heller ikke av at man tilhører en religion. Å stå opp mot kvinnehat er viktig, og jeg håper at flere tenker seg om en ekstra gang før neste gang de opphøyer artister som promoterer nettopp dette hatet. Jeg vet jeg vil.

Jeg anbefaler folk å lese innlegget hennes, lese bloggen hennes og å følge henne på twitter. Warsan Ismail, god jobb og lykke til videre.

Den destruktive bloggeren – om rosabloggere og kritikere av

November 13th, 2013

Vi kan dele de fleste kommentatorer generelt og bloggere spesielt i to hovedgrupper. De konstruktive og de destruktive. Veldig ofte er man ikke rendyrket den ene eller andre, men man heller til den ene eller andre siden.

Den konstruktive bloggeren har et positivt utsyn i sin tekst. Ved å skape noe nytt, ved å fremheve tanker satt sammen på nye måter forbedres materien, forbedres verden. Fremfor å kommentere på det eksisterende, spesielt kritisere det eksisterende, skaper den konstruktive bloggeren noe. Om ikke alltid skaper noe nytt, så i det minste skaper noe. Den destruktive bloggeren ser hva som er galt i det som allerede finnes, hvordan det er galt og kritiserer dette, gjerne ved å beskrive hvordan det kan forbedres eller endres. Målet for den destruktive bloggeren er ikke så mye å endre det eksisterende, ikke å skape.

Jeg er en destruktiv blogger. Jeg ser hva som er galt og kritiserer det. Noen ganger kommer jeg med noen forslag om hvordan det kan endres, men det er oftest dårlig skjulte klager på hvordan det eksisterende er galt. Det handler om å fjerne dagens løsning, noen ganger om å gjøre den bedre. En av årsakene til at jeg er en destruktiv blogger er at det er mye enklere enn å være konstruktiv. Forskjellen ligger nemlig i kreativitet, i innovasjon.

Rosabloggerne, matbloggerne og mammabloggerne får ofte høre at de ikke er seriøse bloggere, at de ikke bringer noe ordentlig til bordet. Jeg har nok selv gjort narr av dem noen ganger, gjerne mer i å oppnå en latter hos mitt publikum enn i en agenda om å undergrave deres bidrag til bloggosfæren, men likevel noe ufortjent. Rosabloggerne er nettopp konstruktive bloggere. Ja, det er superenkelt å gå inn på en hvilken som helst rosablogg og ta fra hverandre alt de mener om politikk, økonomi, og hva det skulle være. Det er enkelt å kritisere en jente i tenårene og begynnelsen av tjueårene for å fokusere for mye på utseende og for lite i kritisk tenkning. Som sagt, det er enkelt å være destruktiv. Det som derimot ikke er så lett er å kle seg fint, ta gode bilder og skape en interessant atmosfære rundt seg. Det er ikke så lett å ta hverdagslige ting som ens barn gjør og beskrive det på en måte som fenger lesere, selv om det ikke alltid er helt grammatisk korrekt. Det er ikke lett å eksponere seg selv foran tusenvis av lesere på en positiv måte.

Jeg sier ikke at de konstruktive bloggerne alltid skaper noe som har stor verdi, ikke engang alltid positiv verdi. Det viktige er at de skaper noe. De gjør mer enn systematisk å gjennomgå feilene i et politisk system eller i et selskap. De gjør mer enn å kritisere hva som er galt i verden. De bidrar til vekst.

Jeg skulle av og til ønske jeg var en konstruktiv blogger, og jeg prøvde meg litt med en #dagensantrekk-runde på instagram. Det førte bare til at det ble en parodi, og dermed en kritikk av rosabloggere og deres bidrag til en vakrere verden.

Jeg har nok fanget meg selv i den destruktive kategorien, og det er helt greit. Vi trenger noen til å dekonstruere og forbedre det eksisterende. Hvis ikke kommer vi ikke dit vi ønsker, men det kanskje en smule trist at selv i mitt forsøk på å skape ble det bare kritikk. Det sier vel noe om hvor jeg hører hjemme.

En økonom skifter på senga av

September 2nd, 2013

Som nyseparert er det mye å venne seg til. Etter å ha bodd ti år sammen med en annen person, er det mange problemstillinger man bare ikke har tenkt på på lenge. En av disse er å vaske sengetøy. Jeg har dobbelseng med to sett sengetøy. Hvordan kan optimere vaskerutinen på disse?

Det finnes to åpenbare løsninger, enten bare bruke én dyne og én pute, eller ligge halve perioden på den ene siden og halve på den andre. Ingen av disse er gode løsninger. Bare å bruke ett sett sengetøy ser veldig tåpelig ut i en dobbelseng. Og om man da skulle få en gjest må man begynne å legge på sengetøy midt på natta. Ikke en god løsning. Ei heller fungerer det å ligge halve tiden på hver side, da den ene siden åpenbart er bedre enn den andre. Det er min side. Nok en gang ingen løsning.

En annen løsning kunne vært å ligge på samme side, men bytte dyne halvveis i perioden. Joda, men jeg må fremdeles da vaske lakenet før det er tid for å vaske dyna, og det er hverken effektivt eller miljøvennlig å vaske halvskitne dynetrekk for ofte.

Det er ikke renslig å skifte på begge dynene, men bare vaske det ene trekket. Har det vært på senga så må det vaskes.

Nei, optimeringsproblemet blir avveiingen mellom miljø og å måtte skifte deler av senga om gangen. På marginen er det nok det umiddelbare som presser det langsiktige. Hver gang jeg skifter på senga så vasker jeg ett rent dynetrekk.

Innovasjon Norge feiler oss – men kan fikses av

August 21st, 2013

Jeg leser med mild skuffelse at Bipper-Gründer Silje Vallestad mottar penger fra Innovasjon Norge. Hun sier at det ville lønnet seg å betale Nofas i Drammen til å skrive søknaden for henne, og hun har nok rett i det. Jeg skal innrømme at jeg ikke synes Bipper er et spesielt fornuftig produkt, men om man skal tro oppslagene i avisene er jeg ganske alene der. Det er derfor interessant at Vallestad kvalifiserer til midler fra Innovasjon Norge. Et selskap som det er stor grad av privat interesse for trenger vel ikke penger fra staten? Men hvis staten ikke skal gi penger til de bra produktene, skal de da gi til de dårlige? Dette virker rart.

Problemet bunner i to problemer. Først er det en misforståelse om hva man faktisk trenger som gründer. Man trenger penger, men man trenger ikke gratispenger. Man har som gründer selvsagt lyst på gratispenger, det er det vel ingen tvil om, men gir ikke det skjeve insentiver? Hvis noen kommer til deg og sier at «vi vil gi deg masse penger hvis du klarer å overbevise oss om at du er flink», så vil du legge mye krefter i å overbevise om at du er flink. Når du da har fått pengene er det ikke lenger noe som holder noe over deg for faktisk å levere. Det er ikke så bra.

Problem nummer to er relatert til hvilke bransjer Innovasjon Norge støtter. I veldig stor grad støtter de landbruket. Det er et problem. Landbruket i Norge er nemlig lagt opp til ikke å operere med aksjeselskap som eieform. Det går an, og flere har prøvd, men det er ikke en foretrukken form da odelslov og andre mer eller mindre formelle institusjoner regner en gård og en bonde som én enhet.

Måten Innovasjon Norge burde fungere på er nemlig veldig enkel. De burde bli en blåkopi av Statens Pensjonsfond Utland, eller Oljefondet, men med innenlandsinvesteringer. Et fond som investerer i høyrisikoprosjekter, men hvor investeringen gir en eierandel. Hvor investeringen forplikter fra begge sider. Det blir altså Innovasjon Norges mål å tjene penger på investeringene. På samme måte som lånekassen skal bruke rentene på å tilby lån til flere studenter, kan Innovasjon Norge tjene penger som de skal investere i flere bedrifter.

«Men vil ikke det bare øke ineffektivt statlig eierskap i det private markedet?» Jo, det vil det. Men det kan vel umulig være verre enn dagens system hvor man bare gir ut penger gratis? Det vil skape bedre insentiver, samt at det vil gi Innovasjon Norge en faktisk mulighet til å pushe innovasjon. Om noe kan Innovasjon Norge legge seg på en høyere risikoterskel enn andre, da de i prinsippet kan få tildelt den samme mengden penger de får i dag, men samtidig har en forventet fortjeneste. Man kan til og med sette som krav at Innovasjon Norge ikke skal eie mer enn en viss andel, samt må selge seg ut etter et visst antall år, selv om det ikke nødvendigvis er god business. Man kan lønne disse Innovasjon Norge-medarbeiderne som man lønner alle andre investeringsfolk, etter provisjon på hvordan investeringene deres går.

På sikt vil man da, som med oljefondet, hente ut evt avkastning og sette inn i statsbudsjettet. Da vil sirkelen være komplett. Sånn skulle jeg ønske Innovasjon Norge fungerte.

En økonom hører på musikk – øya 2013 av

August 10th, 2013

Nå er Øyafestivalen snart over for i år og bakrusen står for alvor klar til å slå inn i morgen. Jeg har gjennom denne festivalen skrevet om corporate branding, om køståing og om valg av t-skjorte, men har ikke skrevet om musikken.

La oss ha det klart at jeg skriver ikke dette innlegget BARE fordi Haraball sa de synes det er teit å skrive om brandingen og ikke om musikken, selv om det hjalp godt i avgjørelsen å skrive dette innlegget. Jeg skriver også fordi det var så mange bra band at de er verdt å skrive om.

Festivalen, for min del iallfall, begynte stålbra med Oslo Faenskap. Det er godt å se at det finnes solid god metall i hovedstaden også og at det ikke bare er vestlendingene som styrer metallskuta om dagen. Hvis det er to skiver jeg skal kjøpe etter denne festivalen må det være Blood Command og Oslo Faenskap, solide band og stålbra vokal.

Endel band leverte nøyaktig det man forventet. Black Debbath er for flinke til hva de driver med, men de har det vel gøy. Ingen store overraskelser, men et solid festivalband.

Wu-Tang Clan var skuffende, men det så ut som de som hadde gledet seg også fikk det de forventet, så det var jo fint for dem.

Onsdagen avsluttet med Blurs halvannen time med nittitalls hitparade. Til tider litt eksperimentelt, men de leverte det vi ventet på, og alle gikk fornøyde derfra. Definitivt høydepunktet for min del på onsdagen.

Jeg burde vært på Kvelertak, men har ventet 17 år på å se Blur. Satser på å få sett Kvelertak i løpet av høsten eller vinteren.

Torsdagen ga meg god solid hiphop/r&b eller hva det heter med Dreamon fra Oslo. Definitivt verdt en lytt.

Kanadiske Grimes serverte eksperimentell electronicapop med to dansere på scenen. Litt usikker på hvem som var mest fornøyd med å være på Øya av henne og publikum, hun var iallfall superhappy.

Torsdagens høydepunkt var Godspeed You! Black Emperor fra Canada. Chill instrumentalrock på slutten av en lang dag ga en god følelse.

Honningbarna gikk akkurat på scenen da jeg kom på fredagen. Dett er et band jeg bare har hørt på radio/nett før, og de er virkelig bra live. De interagerer med publikum og ser virkelig ut som de koser seg på scenen. Som de selv sa “Det er ikke lett å være sinna på en dag som denne” med referanse til den strålende solen, og de hadde sikkert rett i det. Men da skjulte de det godt.

Blood Command var som sagt en av festivalens store musikalske opplevelser. Bergensbandet beviser i godt selskap med John Olav Nilsen og gjengen at det ikke bare er gitarkamerater og idolvås som kommer fra vestlandsbyen. Denne festivalens merch-budsjett gikk med til en Blood Command-skjorte som jeg vil bære med stolthet.

Etter Blood Command flyttet jeg og et par tusen av mine nærmeste venner oss til Kraftwerk. Electronica er gøy det, og Kraftwerk er vel best i klassen. Men den helt store opplevelsen er det ikke, 3D-show til tross.

Lørdag har definitivt stått i rockens tegn. Haim var første band for meg. De tre amerikanske søstrene leverte hele pakken tross forkjølelse og feber. Liker man litt rockete sinnapop er Haim verdt en titt.

Festivalen største turnaround for min del var Truls. Kjent fra Lukestar, noe jeg ikke visste da jeg kom på konserten, gjorde Truls en deilig chilloutkonsert. Jeg var veldig skeptisk, men ble sannelig motbevist.

Festivalens beste bandnavn må være Pissed Jeans fra New York. Deres solide gitarrock og stødige vokal ga publikum en opplevelse av rockefestival som trengtes oppi all electronicapop og death metal i dag.

John Olav Nilsen og gjengen sang på sin sedvanlige Bergensdialekt og leverte rock til østlandet med en sikkerhet som sammen med Blood Command kan være med på igjen å krone Bergen til rockehovedstad i Norge.

Tidligere nevnte Haraball var for meg stødig, men kanskje litt standard rock. Morsomt å se norske band levere høy kvalitet fra scenen, og når de i tillegg slenger med leppa om ens innlegg, må man bare elske dem.

I skrivende stund sitter jeg på festivalens klare høydepunkt. Slayer leverer alltid, og i dag er intet unntak. Festivalens klart tøffeste trommesett og trommis kombinert med en hitparade uten like må bare bli toppscore på terningen. Det var Slayer som for 17år siden viste meg hvor bra metal kan være, og de gjør det i år igjen.

Alt i alt har det vært en stålbra musikalsk opplevelse å være her på Øyafestivalen. Vi snakkes på Tøyen til neste år.

En økonom kler seg til festival – Øya 2013 av

August 10th, 2013

I tillegg til god musikk, lange køer og kommersiell suksess, er Øyafestivalen et sted for å vise frem sin gode motesans og for å inspirert av andre. For å se og bli sett om du vil. Og, som økonom er det intet unntak.

Når man kler seg må man gjøre marginale avveiinger mellom funksjonalitet, utseende og komfort. Hvor mye komfort er du villig til å gi opp for å bedre utseende? Hvor mye funksjonalitet trenger du før det går for mye ut over akseptabelt utseende? Festivallivet kompliserer dessverre denne prosessen, da det gir oss en ekstra variabel å hensynta, nemlig kred.

Kred, en forkortelse for kredibilitet, som i denne kontekst må sies å være en fornorsking av cred eller credibility. Direkte oversettes dette til troverdighet. Når folk ser deg, tror de at du har peiling på musikk? Tror de at du er festivalnoob eller kan du bare gjennom et førsteinntrykk skape forventning om en interessant samtale om musikk?

Det hele handler om hvilket inntrykk man ønsker å gi. For meg begynte uka rolig. Med jobb om dagen, og festival om kvelden er en enkel Eton-skjorte og jeans veldig greit. Scorer høyt på komfort og utseende, noe lavere på funksjonalitet og gir i prinsippet lite kred. Beskjeden antrekket sender er ganske enkelt “kommer rett fra jobb til festival.”

Fredag var det derimot tid for å dra frem en gammel klassiker, bandskjorten. Dette er et enkelt plagg som kan, med det riktige motiv, gi masse kred. Det er likevel viktig å huske at dette er et high risk-/high gain-spill.

Tøffest i klassen? 1. VGS

Mitt personlige sikre ess når det gjelder festivalskjorter er min “Live Intrusion” Slayer-skjorte fra 1996. Den er gammel nok til å vise at jeg har vært fan lenge, og bandet er større og mer anerkjent enn de fleste andre band jeg ser på festival. Den scorer høyt på rockecred. Den funker derimot ikke i dag, lørdag, da Slayer skal spille i dag. Jeg liker Slayer, men er ingen fanboy, og da bør man unngå å bruke bandet på scenens skjorter. Utfordringen blir da, hvis slayerskjorta mi er den som gir meg mest rockekred, hva bruker jeg da på slayerkonserten?

Choices choices... #Kvelertak #StarWars #KISS #JerryGarcia #FooFighters #RunDMC #Chicago #øya2013

Mine valg er blant andre:

  • Kiss – gir lite kred, og har høy harryfaktor. En litt kulere utseende skjorte kunne funket ironisk, men denne funker nok bedre på Norway Rock enn på Øya.
  • Foo Fighters – fra Quart 2005, gir litt kred på gitarrockekonserter, men du mister mye kred om du stiller med mye mildere rock enn det som er på scenen.
  • Chicago eller Jerry Garcia – disse gir nok mest gamliskred, men skal man menge seg med musikkinteresserte er Chicago et fint band å prate om, fordi de fleste over 40 kjenner dem ganske godt.
  • Kvelertak – en av mine to skjorter med Kvelertak pleier å være en vinner, men siden de er veldig i vinden, og de spilte på onsdag har veldig mange fjortiser fått seg kvelertakskjorter, og da forsvinner mye kred. Ikke gå med skjorter på den festivalen/konserten du kjøpte dem.
  • Star Wars villains – denne skjorten er interessant fordi den kan treffe veldig godt uten å gi musikkred i seg selv. Mange rockere, spesielt metalrockere er ganske interessert i kulturelle fenomener ofte beskrevet som nerdete. Star Wars er klart inne på den banen. Skaper ikke rockekred, men skaper nerdekred.

Ingen av disse gir meg likevel det jeg ønsker å formidle. Jeg tar derfor et hint fra hipsterkulturen. Hvis jeg ikke kan gå større enn Slayer, så går jeg mye mye mindre. Å bruke en bandskjorte med et band som åpenbart er et metalband, men som få eller ingen har hørt om ennå. Et band som er stålbra, men trenger litt tid på seg før de har slått an stort. Jeg kjører skjorte fra Ampmandens Døtre. Den gir kred samtidig som den skaper nysgjerrighet. Den scorer høyt på tre av de fire variablene, den er pen, komfortabel og gir kred, og den er ikke direkte upraktisk. Saken er løst.

Topp stemning på #Blitz

Dere som skal på Øya i dag har garantert allerede vært gjennom denne prosessen, men dere som skal på festival eller konserter fremover kan tenke litt gjennom variablene utseende, komfort, funksjonalitet og kred, og avgjøre hvilke oppofrelser dere vil gjøre på marginen.

Go big or go micro. #AmpmandensDøtre #øya2013

En økonom står i kø – Øya 2013 av

August 9th, 2013

Ølkø. #øya2013

Festivallivet fortsetter, og denne økonomen har oppdaget at en essensiell del av dette er å stå i kø. Om man skal kjøpe billett, hente festivalbånd eller komme inn, køen møter deg fra første sekund og henger med deg inn til øl- og matkjøp og å flytte seg mellom scenene.

I økonomien lærer man at kø er et resultat av for lavt tilbud eller for lav pris. Ved å stå i kø får man en tidskostnad som tilbyderen ikke får dra nytte av, iallfall ikke direkte. Står du i ølkø kunne du vært villig til å betale mer for ølen for å slippe å stå i kø.

Hvorfor koster da en halvliter øl på Øya 75kroner, og ikke f.eks. 150? Ringnes ville solgt noe færre, køene ville vært kortere, men inntjeningen ville vært større. Det har med tidshorisont å gjøre. Her og nå er jeg mer enn villig til å betale 150 kroner for en halv liter øl, men når jeg skal planlegge sommeren planlegger jeg ikke med å dra på en festival hvor ølen koster 150 kroner, uansett hvor korte køene er.

Dette burde forklare kø i et økonomisk perspektiv, men nå er det endelig min tur å kjøpe øl, så det er bare å spørre om det skulle være noe som ikke er klart.

Edit: på “ølpalasset koster fancyøl 90 kroner for 0,4l og det er ingen kø. Dermed kan betalingsvillige få mindre kø og køvillige betale mindre.

En økonom på festival – Øya 2013 av

August 9th, 2013

Stress å gå mange ganger. #øya2013

Første dag med Øyafestivalen er gjort, og som økonom sitter jeg igjen med mange inntrykk. Musikken er stålbra, og bookinggjengen har nok en gang klart å kombinere gamle helter med unge lovende på en fornuftig måte. Men nok om musikken, det Øya klarer som ingen andre klarer er å skape en kommersialisme rundt festivalen uten at den mister kredibilitet som festival.

Vi kan dele hele festivalen inn i tre deler. Corporate-sponsorer, frivillige organisasjoner/aktivistgrupper og salgsboder. Disse tre gruppene skaper til sammen en dynamikk som er vanskelig å fake. Det krever både god forretningssans og reelt engasjement å sette sammen en kommersielt god festival.

Corporate-sponsorene jeg la godt merke til, og dette er basert på hva jeg så på festivalens første dag, uten noen research utover dette, var DNB med sin lounge og sine trøbåter (heter det trøbåter på bokmål?); Aftenposten, med sin lounge hvor jeg tipper du kan lese avisen eller noe; og Gule Sider med sin mobilladestasjon og utdeling av tepper og regnponchoer, samt en liten kunstig holme med en sofa på. Corporate-sponsing skal egentlig trekke ned kredibiliteten til en festival, og kanskje spesielt Gule Sider står i fare for å gjøre akkurat det. Men, ved å fokusere på sine kjernekompetanser innenfor mobil og informasjon, samt noen enkle, men definitivt festivalrelevante, give-aways har de klart å skape en positiv atmosfære.

DNB stiller med betalingssentraler over hele festivalen og sørger derfor for at man slipper disse cash-kortene som har blitt så populære. Her er bank- og kredittkort som gjelder. Av banker er DNB en med et ganske ufarlig image, og tross deres til tider ikke helt heldige uttalelser, se gjerne tidligere innlegg i denne blogg om bankers risikoprofil, klarer de å fremstå som en veldig riktig del av festivalen. At Aftenposten stiller opp som sponsor bygger opp under Oslo-tilhørigheten, noe jeg som lokal synes er viktig. Øya skal være en Oslo-festival mer enn Hove er en Arendals-festival.

De frivillige organisasjonene stiller sterkt opp. I tillegg til hærskarene av frivillige som jobber på selve festivalen, som gjør en kjempejobb, er det frivillige fra Natur og Ungdom som plukker tomme ølglass og gir festivalen miljøkred så det holder.

Sist, men definitivt ikke minst er alle salgsbodene. Her er det alt fra Illegal Burger med sine vidunderlige kjøttkreasjoner til Mathallens kjøtt-, fisk- og vegetartilbud. De har egne vegetarboder som selger morsom alternativ mat og popcornbod for de som ønsker sånt. De har Ringnes pilsner overalt, noe jeg ikke er kjempefornøyd med, men de har en egen bar med flere typer øl midt på hovedområdet, om det skulle knipe. Tretorn låner ut gratis støvler, samt selger til 300 kroner paret. Deichmanske bibliotek stiller med høytlesning fra unge forfattere i bokteltet sitt, om musikken skulle bli litt mye for en litterær sjel. Min favorittbod så langt må være Hjellnes Consult, hvor man kan leke arkitekt og designe neste års festivalområde.

Denne salige blandingen av små gourmetsjapper, alternative veggissjapper og morsomme påfunn gir festivalen byprofilen den trenger, samtidig som den legger seg ved siden av mainstream. Speilingen mot Barcode-bygningene og den harde business skaper kontrasten til den sultende kunstner og hipsterne som skulle ønske de var nettopp det.

Min erfaring med Øya er udelt positivt, og det er som økonom en fryd å se en festival som tjener penger uten å måtte selge sjela til de store kommerse kreftene. Neste år flyttes festivalen til Tøyen, noe jeg tror kan være bra, selv om den kanskje ikke klarer å beholde kontrasten på samme måte. Jeg kommer iallfall til å være der for å se.

Konkurranse mellom markedsplasser er også konkurranse – om monopolmakt og appstore av

August 7th, 2013

Man prater mye om konkurranse i disse dager. Der mange til stadighet viser manglende forståelse for grunnleggende konsepter som monopol og monopolmakt er i det elektronisk app-markedet. Spesielt gjelder dette rundt smarttelefoner.

La meg prøve å forklare de grunnleggende prinsippene:

  1. Den mest populære definisjonen av monopol er når man er eneste selger av en vare eller tjeneste. Vinmonopolet er de eneste som kan selge vin i butikk i Norge. De har klar monopolmakt.
  2. Monopolmakt, ofte referert til som markedsmakt, er når et selskap har prissettende makt. Det er et enormt vidt begrep, men i hovedsak betyr det at selger kan sette en pris som fører til mer eller mindre salg, avhengig av hva prisen er. Vinmonopolet har mye monopolmakt. De kan sette prisen på en vin, og da vil folk kjøpe eller ikke kjøpe den vinen basert på vinens kvaliteter, inkludert pris. De kan i hovedsak ikke gå et annet sted og kjøpe den samme vinen for en lavere pris. Coca-Cola har også monopolmakt, men mye mindre. De kan sette prisen på en av sine leskedrikker som de ønsker, og folk vil kjøpe eller ikke kjøpe den. Men til forskjell fra Vinmonopolet har Coca-Cola erstatninger som er likere i smak og effekt. Blir en Coca-Cola for dyr, kan man kjøpe en Pepsi. Coca-Cola bruker derfor mye penger på reklame for å øke sin monopolmakt. De ønsker at folk skal ta et valg om å kjøpe en Coca-Cola helt uavhengig av hva en Pepsi måtte koste.

Reelle monopoler er ekstremt sjeldne. Vanligvis handler det bare om å se på konkurransesituasjonen i et videre perspektiv enn det man gjør. Vinmonopolet er de eneste som selger vin i butikk, men dette betyr ikke at de ikke har konkurranse fra systembolaget i Sverige, eller fra duty free-shoppingen på flyplasser og på ferjer. De har også konkurranse fra ølsalg i dagligvarebutikker, restauranter og barer, samt alkoholfrie drikker. Forskjellen er bare hvordan du ser på markedet. Er det vin i butikk i Norge, vin i butikk i kjøreavstand, vin generelt, alkoholholdig drikke generelt, kosedrikke eller all drikke som er det relevante markedet?

I smarttelefonmarkedet ser vi mye av det samme. Apple, med sin agencymodell, kritiseres for å ha monopol på apps på sine iPhones, men da er markedet ganske snevert. Man snakker altså om monopol på godkjenning, ikke prissetting, av apps til én spesifikk smarttelefon. Man kan da kjøpe en Samsung-telefon med Android, eller en Nokia-telefon med Windows. Da kjøper man seg inn på et annet marked. Blir app-prisene på iPhone for høye, så kan man kjøpe en Windows-telefon og der få tilgang til et annet marked. Kjøper man Android-telefon får man tilgang til et marked organisert helt annerledes enn Apples Appstore.

Det samme så vi på nittitallet og tidlig på 2000-tallet med EUs kamp mot Microsoft. De misbrukte sin monopolmakt ved å holde på Internet Explorer som standardinstallasjon i Windows. Det var helt feil. For det første, så førte IEs usedvanlig dårlige kvalitet til at man hadde stor vilje til å utvikle alternativer. For det andre, så ble det bedre og bedre alternativer til Windows generelt. Både Linux og MacOS hadde en hyppig utvikling i perioden. EU kunne altså spart sine midler og heller brukt dem på å støtte forskningen på alternative teknologier