Selvfølgeligheter på rad og rekke – hvor er innsikten i #SoMe? av

March 28th, 2012

Sosiale medier, eller #SoMe om man skal snakke internettsk, har vært veldig i vinden de siste årene. Bedrifter anbefales å bruke alt fra blogg, Facebook og Twitter til Path, Google Plus og FourSquare for å promotere sin virksomhet. Man er opptatt av at man ikke skal reklamere, men føre dialog. Man skal ikke bare forholde seg til skryt, men også til kritikk, og helst svare saklig og være hjelpsom, men ikke være for personlig og lite profesjonell. Man henviser til Stormberg, til Telenor og andre som har fått til en positiv bruk av sosiale medier, man viser til feilslåtte strategier, og prøver å si noe om hvorfor nettopp dette gikk galt, og hvorfor om man bare hadde fulgt den ene eller andre SoMe-guruen, så ville alt gått så mye bedre. Problemet er bare at det er helt åpenbart hva som gikk galt. Det er helt åpenbart hva de burde ha gjort. Det er så uendelig enkelt å si i ettertid hva man kunne ha gjort for ikke å gå i fella som ble gått i. Det eneste som blir presentert av disse ‘ekspertene’ er selvfølgeligheter. Det er selvfølgeligheter som ikke bare ikke gir innsikt, men som ødelegger debatten.

Det nyeste eksemplet på disse selvfølgelighetene er innlegget på kampanje.no av Helena Makhotlova og Eivind Savio under tittelen “Det finnes ingen ROI for sosiale medier“. Det er en oppsummering av hvorfor man ikke kan måle return on investment (ROI) på tradisjonell måte når man ser på sosiale medier. Den har fint språk og er lett og lese. Men, den er full av de samme selvfølgeligheter som resten av debatten. Et godt eksempel er at “Spørsmålet om ROI må stilles riktig for å kunne besvares. ” Really??

Det vi trenger er en debatt som gir oss innsikt, en som gir oss noe holdbart å diskutere. Det vi trenger er data. Eksperter som uttaler seg har som oftest et produkt de skal selge, de skal vise at om en bedrift kjøper timer av dem, får de høyere kompetanse enn om de kjøper av noen andre. Til syvende og sist trenger vi at de som faktisk investerer i sosiale medier måler effekten av sine kampanjer og legger ut resultatene. Vi trenger at de som faktisk har fått seg innsikt i dette markedet deler den med seg som tall, ikke bare at de som sitter på kommunikasjonssiden erklærer suksess eller ikke ut fra hvor godt kampanjen ble likt på Twitter eller hvor mange likes den fikk på Facebook. Frem til noen selskaper faktisk kommer frem med tall, blir det en debatt full av luft og blottet for innsikt. Da vil selvfølgelighetene seire.

Ja, jeg ser ironien i at dette innlegget i seg selv er fullt av selvfølgeligheter, men noen måtte si noe. Jeg håper at mine selvfølgeligheter i det minste er støttet av noen reelle eksempler og ikke bare vissvass tatt ut av lufta.

Tags: , ,
Posted in Samfunnsdebatt | 1 Comment »

En gammel slager til glede for nye lesere:
Effektivt miljøvern av

July 7th, 2009

Snubla over dette leserinnlegget som Trude og jeg skrev på masteren en gang i 2007, og som aldri kom på trykk i Aftenposten. Det passer jo like bra nå som da.

Lars Mjøen er lei av miljøstoff i avisene og Ole Mattismoen er blitt en journalist ute av kontroll som roper ulv. Samtidig påstås det at klima selger og det er grunnen til dette enorme fokuset. Hvis Lars Mjøen og hans bekjente er representative for den norske befolkningen burde vel Aftenposten slutte å skrive om klimaproblematikken og heller konsentrere seg om norske b-kjendisers opptreden på diverse premierer på mer eller mindre vellykkede revyer i Tigerstaden. Hvis målet var å selge aviser da.

Forhåpentligvis fortsetter Aftenposten å holde fokuset på ”Het Klode” en stund til, for vi er langt fra målet. Klimaforliket er nok et eksempel på at mye må gjøres, nok et eksempel på at politikernes vilje til å gjøre reelle endringer er fraværende, og den lille vilje som finnes er verken tilstrekkelig eller økonomisk effektiv. Innovasjonen blir hengende etter.

Ikke langt nok
I likhet med så mange andre, promoterer Lars Mjøen taktikken fra den kalde krigen, så lenge ingen andre gjør noe, så skal iallfall ikke vi. I en verden der ”ingen andre gjør noe” så burde vi gjøre dobbelt så mye. Det holder ikke at vi er karbonnøytrale i 2030 når vi eksporterer olje og gass som aldri før. Vi kan ikke diskutere kvotehandel så lenge kjøp av kvoter gir oss rett til å slippe ut mer, bare vi betaler litt ekstra.

Legg heller noen solide rammer rundt det totale utslippet og legg på avgifter som stemmer overens med disse. Ikke vær så teknologispesifikk. Den statlige teknologiplanleggingen rundt biodrivstoff og hydrogenbiler er ikke effektiv. Det er ikke statens jobb å pålegge næringslivet satsingsområder, men å legge til rette for innovasjon i markedet.

Hvordan promotere innovasjon?
Først og fremst, sett solide mål. Et kvotesystem med aggressiv minsking av kvoter vil sørge for mindre samlede utslipp. Gjennom harde kvoteauksjoner vil de industriene som kan, legge mye penger i innovasjon for å minske eller fjerne sine utslipp, mens andre vil kjenne løkka rundt halsen. Kan de ikke eksistere i et lavutslippssamfunn, så har de ikke livets rett, uavhengig om de heter StatoilHydro eller Aker Kværner. Innovasjonen vil komme i form av nødvendighet, ikke i form av statlige subsidier til fremtidig satsing.

Biler og brensel
Den samme må gjøres i privatmarkedet. Ikke forby biler med store utslipp eller hus med oljefyring, men legg til rette for salg av lavutslippsteknologi uten å legge bånd på innovasjonen.

Benytt i større grad differensierte avgifter. Eiere av alle biler som har lavere utslipp enn en viss grense slipper å betale avgifter. Samtidig settes avgiftene på høyt forurensende biler og drivstoff generelt høyt opp. I en sånn situasjon spiller det ingen rolle for konsumenten hva slags drivstoff det brukes, bare at det ikke brukes mye. Det vil legges til rette for innovasjon i lavutslippsteknologi der den er mest effektiv.

En lavutslippsgrense bør være aggressivt satt, og halveres minst hvert tiende år. Da vil enhver konsument ha mye igjen for å velge et miljøvennlig alternativ, med mulighet for å velge noe annet om man må.

Hvem bestemmer?
Det vi frykter, som man kan se spor av i debatten i dag, er at næringslivet skal være hovedleddet i den miljøpolitiske prosessen. Hoveddelen av næringslivet har ikke interesse i hurtig og nødvendig innovasjon, og kan kun gi input om mulig teknologisk fremgang innenfor sine lønnsomhetskalkyler. Det er bare å se på debatten rundt StatoilHydro og deres argumenter mot CO2-rensing. I stedet for dagens system, må man innse at akademia og embetsverket er instansene som burde pålegges ansvaret for å nå målet som settes av politikerne. Da vil tilsynelatende uenige politikere kunne enes om en felles styring, og heller ha en debatt om de store rammene. Dette er ikke ulikt ordningen rundt Statens pensjonsfond utland.

Miljøpolitikk er ikke et ideologisk spørsmål, men et vitenskapelig, og i stedet for å slå hverandre i hodet med stiliserte argumenter vil det heller være mulighet for å igjen vekke den norske dugnadsånden som for tiden begynner å bli noe utvannet i jakten på firedagersuken og den tynneste flatskjermen hos Elkjøp.

Tags: , ,
Posted in Samfunnsdebatt | 4 Comments »

Leserens frihet trampes på – om bokloven og dårlige rapporter av

February 24th, 2012

Norge er et land hvor markedsliberalismen står sterk både på høyre- og venstresiden av politikken. Man setter forbrukernes interesser foran kapitalistenes, og har bare unntaksvise avvik fra konkurransetanken. Ett sted setter vi allikevel menigmanns interesser til siden, og det er i bokbransjen. Vi har avtaler mellom produsenter og utsalgsaktører som setter felles priser og som sterkt regulerer tilbudet av bøker. Denne kartellvirksomheten står nå for fall, men det vil politikerne på Stortinget stoppe.

Arbeiderpartiet har i Stortinget foreslått en boklov som i stor grad lar staten prise bøker i samråd med hovedaktørene i bransjen. Det er litt overraskende, men Ap har med jevne mellomrom funnet på markedsfiendtlige sprell, hvor Datalagringsdirektivet bare er det siste i rekken. Det mer overraskende er at deres partner i DLD-saken, Høyre, også er for boklov.

Høyre partiet som etter sigende vil redusere statens innflytelse på hverdagen vår, og mener markedsmekanismer løser problemstillinger bedre enn byråkratiet mener altså at byråkratiet skal beste prisene på det vi leser, og dermed også hva vi skal lese.

Argumentene for er mange. I en høringsrapport fremlagt kulturdepartementet, skrevet i hovedsak av litteraturvitere ved Universitetet i Oslo, sies det at land som Frankrike og Tyskland, som begge har en tilsvarende boklov, har bredere litteratur enn land som ikke har bokolov. Land med boklov har heller ikke spesielt høyere priser. Ja, med unntak av Sverige og Danmark som har god bredde, store internasjonale forlag og de laveste prisene i undersøkelsen.

Det rapporten klarer, er å argumentere for at de to landene som har det beste systemet er Danmark og Sverige, men at vi allikevel bør velge systemet til Frankrike, fordi det ikke er så mye dårligere. At vi tilsynelatende har mer til felles med Frankrike og Italia enn England, Danmark og Sverige. Er det bare jeg som ser den logiske bristen her?

La oss få noe klart med en gang. Grunnen til at dette i det hele tatt kommer opp er at det har dukket opp et problem ingen helt vet hvordan man skal hanskes med. Problemet man snakker om er ebøker.

Oslo Economics skrev en rapport tilsvarende den ovennevnte, hvor de valgte ikke å omtale ebøker i noen særlig grad, fordi det var utenfor dagens marked og dermed utenfor rapportens område. De anbefalte likevel å øke konkurransen endel fra dagens modell.

Rapporten fra litteraturviterne ser ut til bare å ha misforstått ebøker totalt. Og mener løsningen for å redde litteraturen er å redde de utdaterte markedsmodellene og de utdaterte markedsaktørene. Men, de berører kjernen i problemet. Ingen vet helt hva man skal gjøre med ebøker.

De store forlagene kjøpte for noen år siden bokforretninger for å kontrollere en større del av næringskjeden. Nå viser det seg at det ikke var en kjempeplan. Med ebøker kan enhvert lite bakromsforlag sette opp sin egen butikk uten noe særlig kapital. Den eneste måten å beskytte næringsmodellen sin på er å sørge for at ebøker koster minst det samme som papirbøker, og at konkurransen på papirbøker ikke blir for sterk. Det er nøyaktig det bokloven skal gjøre.

Man argumenterer med bredde i litteraturen, men når enhver forlagsredaktør kan sette opp sitt eget ebokforlag er ikke bredden problemet. Ei heller er dybden problemet. Gode bøker er gode bøker, og om man vil selge dem for en høy pris, kan man gjøre det så mye man vil. En boklov vil bare gjøre det vanskeligere å difrensiere mellom gode og dårlige bøker. En boklov vil sette priser vesentlig høyere enn de burde være, og dermed, ironisk nok, redusere bredden i litteraturen. En boklov vil vanskeliggjøre tilgang på ebøker, og vil redde markedsmodellen til papirforlagene i noen år.

Færre vil lese når det er dyrere å lese. Færre vil lese når tilgangen ikke er optimal. Men ikke minst vil en boklov sette staten som ansvarlig for noe staten ikke er best på. Staten vil være ansvarlig for bokpris og -distribusjon. Staten er god på mye, men pris- og kvotesetting feiler de ofte på. Ref. smørkrisen i julen.

Når Ap og Høyre står samlet på Stortinget bak en lov som vil fortsette å gi bokbransjen urimelig markedsmakt, er det én person som står på barrikadene for leseren, for forbrukeren. Overraskende nok er det Kulturminister Anniken Huitfeldt. Hun har vist seg svært kjølig til boklov, og kan se ut som hun setter leserens interesser foran bransjens. Fortsett gjerne sånn, så skal du se vi klarer det som Høyre ikke klarte under Bondevik, reell liberalisering av bokmarkedet i Norge.

Tags: ,
Posted in Samfunnsdebatt, Samfunnsøkonomi | 7 Comments »

Nettnøytalitet er dårlig politikk – om innovasjon og konkurranse av

February 1st, 2012

Det foregår i disse dager en kamp om internett. Skal nettet reguleres til å være kommersielt nøytralt, eller skal man la kommersielle aktører betale for reservert båndbredde? Gjengs holdning i nettdebatter er at nøytralt nett er bedre. Man sier at det skaper lik tilgang for alle, og da kan mannen i gata drive innovasjon, litt som denne bloggen kanskje gjør.

Det som kanskje ikke er så selvfølgelig, men som er et viktig poeng, er at nøytralt nett hindrer innovasjon. Nøytralt internett minner veldig om situasjonen skapt av konkurransemyndigheter, som jeg har skrevet om før. Skal man skape reell innovasjon må man få fart på Schumpeters kreative destruksjon, man må skape misnøye og behov i markedet som kan fylles av kreative, innovative ideer.

Nøytralt nett fører til at alle kan prøve seg på lik linje, det krever ingen kommersielle fortrinn å ha en tilstedeværelse på nettet. Det er få stordriftsfordeler. Som vi alle har lært i mikroøkonomien, fører stordriftsfordeler til monopol, og monopol er kjipt. Men monopol er bare kjipt dersom innovasjonen selv blir blokkert.

Teorien er veldig lik naturlig monopol. Det er for dyrt å bygge parallelle nett, så man må regulere tilgangen. Problemet er at det bare ikke stemmer. Det er mange historiske eksempler på at nettopp naturlige monopol fører til vidunderlige innovasjoner. Trailertransport, parabolantenner, internett via kabel-tv, VoIP og mange flere tjenester har oppstått nettopp på grunn av naturlige monopol. Ved å regulere Telenor til å dele mobilnettet sitt billig, ødelegger man for lønnsomheten ved å bygge et nytt mobilnett. Ved å regulere bokpriser reduserer man lønnsomheten ved alternative forlagsmodeller. Det blir ikke kreativ destruksjon uten destruksjon.

Tilbake til nettnøytralitet, det er altså ikke et naturlig monopol, men effektene er slående like. Men, her er konkurransen tosidig. På den ene siden er det konkurransen med et alternativt nett. Tor-prosjektet er til dels et slikt prosjekt, i all hovedsak bygget på å anonymisere brukere. Ved å tilby mer eller mindre nettnøytralitet kan et slikt nett konkurrere med det tradisjonelle internett, men det et ikke hovedargumentet. For på den andre siden kommer man til problematikken om å konkurrere på nettet, når nettilbyderen, eller ISPen, kan ta betalt for nettrafikk fra aktører som ønsker prioritet. Igjen er dette positivt for innovasjon. Det tvinger frem det beste i konkurrentene, som må veie opp for den manglende båndbredden.

La oss ta et eksempel: Dersom VG betaler norske nettilbydere for dobbel fart på nettet har de kjøpt seg en fordel. Da kan man som konkurrent respondere på to måter, enten kan man kjøpe samme båndbredde, eller så kan man oppveie med bedre innhold, for som man sier, “content is king”. På samme måte som man ikke forbedrer effektiviteten i et land ved å redusere skatter eller presse ned valutaen, vil man ikke forbedre tjenesten sin betraktelig ved å kjøpe seg større båndbredde. Nøytralitet holder liv i de dårlige tjenestene og lar oss holde på gammeldagse, utdaterte løsninger. Nøytraliteten er ikke bare ikke nødvendig, det er direkte skadelig mot innovasjon.

Ved å droppe å regulere nettnøytralitet vil man også skape en mye mer spisset nettbransje. Man vil som investor kreve mer av tjenestene, samtidig som man vil få enda bedre mål på om tjenester er gode eller dårlige. Tjenester med dårlig innhold, som i tillegg går seint vil gå dukken raskere, og Schumpeters kreative destruksjon vil få mer moment. Dette har vi sett gang på gang, med industrier som dør hen, tross regulering som er laget for å holde liv i dem. Tenk hvor mye fortere det hadde gått uten den reguleringen.

Det er selvfølgelig ikke bare fryd og gammen med manglende nettnøytralitet. På kort sikt vil tilbudet bli noe dårligere, med monopollignende situasjoner som vil skape irritasjon for brukere. Det er alikevel nettopp denne irritasjonen som skaper den ekstra innovasjonen, som vi ikke får bare med de tradisjonelle insentivene.

Når nesten alle jeg kjenner står på barrikadene for nettnøytralitet sitter jeg hjemme og håper politikerne lar seg kjøpe av nettilbyderne, for bare da kan man skape den opprørsstemningen som skapte Firefox, som har gjort linux til et av de store operativsystemene, og som har gjort at vi i dag kan velge blant flere mobilnett i Norge. Nettnøytralitet dreper den virkelige innovasjonen, for å gi oss litt kortsiktig båndbredde.

 

Tags: , , , ,
Posted in Samfunnsdebatt, Samfunnsøkonomi | No Comments »

Hellas og Keynes – en oppklaring av

January 7th, 2012

En av de bedre bloggene i Norge er Sven Egil Omdals Eurobloggen. I dag har han et innlegg hvor han håper at Keynes og Krugman tar feil, med tanke på innsparingene som foregår i Hellas. Teorien er ganske enkel, i følge Keynes skal man drive motsyklisk politikk, altså skal staten bruke penger i dårlige tider. Det man ser er derimot store innsparinger som blir satt i gang, såkalte austerity measures, for å bruke moteordet. Omdal er nå bekymret for at hvis Keynes har rett så vil det gå enda dårligere med Hellas enn det allerede har gjort. Men Omdal, og flere med ham, har ikke fått med seg selve kjernen i Keynes argument.

Keynes sa at man skal bruke penger i dårlige tider og ikke frykte gjeld, men man skal også kutte i gode tider og nedbetale den gjelden. Man skal ha underskuddsbudsjett når det er lite skattepenger, fordi man vil få det igjen når økonomien kommer på fote igjen. I følge nyere flerperiodeteorier i makroøkonomi gjør det ikke så mye om staten ikke klarer å nedbetale gjelden, det greit så lenge gjelden ikke vokser raskere enn økonomien. Det er i disse to argumentene Hellas får problemer.

Når man ser på den greske økonomien er det to ting som slår en. For det første har de ikke hatt et budsjettoverskudd siden 1972. De har altså ikke fulgt Keynes’ regel om å ha underskudd i dårlige tider og overskudd i bedre tider. De har lånt, men ikke betalt tilbake. For det andre har gjelden bare siden 1995 vokst fra 101 prosent av BNP til estimerte 142 prosent av BNP i 2012. Gjelden vokser altså vesentlig raskere enn økonomien som sådan.

Omdal, Krugman og hans meningsfeller kan godt ha rett i at kuttene i Hellas vil gjøre vondt verre, men man kan ikke lege økonomien om man fortsetter i samme retning som før. Man må først få utgiftene til å matche inntektene, før man kan tenke på videre keynesiansk politikk.

Bilde av den greske statsøkonomien

Kilde: Gecodia

Tags: , , ,
Posted in Samfunnsøkonomi | No Comments »

Paul Romers fristad – Hong Kong i Honduras av

October 12th, 2011

Dette innlegget ble først publisert hos den glimrende nettpublikasjonen Minerva. Der kan man også lese stykket Hong Kong på Cuba av Civitas Marius Doksheim. Les også gjerne boka Knowledge and the Wealth of Nations, for et bedre innblikk i Romersk vekstteori og dens forhistorie.

På åttitallet drev en ung amerikansk guvernørsønn med et spennende prosjekt. Han ville utvikle en ny økonomisk vekstteori som forklarte bedre forskjellene på fattige og rike land. Paul Romer, sønn av guvernør Roy Romer i Colorado, syntes ikke den nyklassiske Solow-modellen godt nok forklarte de faktiske observasjonene, teknologisk utvikling var så mye viktigere. Gjennombruddet kom i 1990 da han publiserte artikkelen Endogenous Technological Change, og viste at den generelle teknologiske utviklingen i et land har enormt mye å si for dets økonomiske vekst, og at fattige land mangler nettopp den teknologiske utviklingen.

Romer har i mange år drevet både med samfunnsøkonomi som professor i Chicago, på Stanford og nå sist på NYU, han her bygget opp et selskap som driver med nettbaserte læringsløsninger, men han har aldri helt klart å slippe taket på problematikken rundt rike og fattige land. Han har derfor i det siste snakket endel om Charter Cities. Det mest kjente av hans foredrag er et han holdt for TED Talks i 2009, A radical idea unveiled: Charter Cities.

Tanken er enkel, man i et fattig land setter av et tomt geografisk område, gjerne etter Singapore-modellen, hvor staten eier alt land. Her sier man at landets lover ikke gjelder, men området har sine egne lover, sin egen charter. Man henter inn privat kapital til å bygge veier, lufthavn, sjøhavn, og bygninger, sånn at man etter relativt kort stund har en fungerende by. De tjenester som det kan være naturlig at vertslandet stiller med, betales for med leieinntektene av landet som byen ligger på. Dette vil i følge Romer i hovedsak være offentlig skole og et offentlig helsevesen for å holde minimumsproduktiviteten oppe.

Alle skal da være velkomne til å komme til byen, både fattig og rik, både store og små selskaper. Det skal være et alternativ for land i nærheten av byen, hvor man skal kunne migrere for å få jobber i alle sektorer, fremfor å dra illegalt til USA. Man kan bidra i formell sektor, som betyr både bedre betingelser, og mulighet for kompetanseøkning. Kompetanseøkning ikke bare for de arbeidende, men for hele generasjoner etterhvert som det blir en aktiv migrering inn og ut av byen.

Det er naturlig at man vil se en høy grad av arbeidskraftsintensive sektorer i begynnelsen, men også at man vil se selskaper som synes det er vanskelig å operere i fattige land på grunn av høy grad av korrupsjon også vil migrere til disse frie økonomiske sonene for å sette opp kontorer. Banker, investeringsfond og diverse industrialister vil i teorien kunne nyte stor glede av å sette opp sine bedrifter i disse byene. Arbeiderne vil strømme til, som man ser i Singapore og Hong Kong, for å jobbe i lavproduktive sektorer, for å sende barn på gode skoler, og for å skape nye liv for sine familier.

Noe av kritikken har vært at om man skal sette opp en Charter City, vil det egentlig være forskjellige fra bare å satse på industri? Vil ikke landets korrupsjon og ofte tvilsomme politiske kultur sive inn i den nye byens styre og stell også. Romer argumenterer at det ikke vil det. Som nevnt vil det være egne lover for dette området, men det vil også være egen politistyrke, eget rettsystem og egne demokratisk prosess. Lovteksten, eller Charteren om du vil, vil man ikke la vertslandets politikere utforme, men man henter inn en stat som er kjent for ryddig juridisk system til å utarbeide den. Man lar den samme eller en tilsvarende stat sette opp rettsystemet og styret, i en startfase. Så setter man opp en prosedyre for gradvis overføring av demokratisk selvstyre til selve byen og dens innbyggere. Til slutt tar denne samarbeidsstaten ansvar for å være siste ankeinstans, for å sikre at rettssystemet beholder sin uavhengighet i tvister mellom byens selvstyre og andre aktører. Det hele høres så enkelt ut når Romer forklarer det.

Det synes tydeligvis styret i Honduras også, for de har sagt ja til å være med på dette prosjektet. I februar 2011 meldte Romer at Honduras’ nasjonalforsamling har godkjent, i en tostegsprosess, et grunnlovstillegg som åpner for spesielle utviklingssoner (RED), hvor man kan sette opp en charter city, veldig lik modellen til Romer, men hvor man krever en 2/3 flertall i nasjonalforsamlingen for hver gang man skal sette opp en RED, 2/3 flertall for alle dommere som skal jobbe i rettsystemet i denne RED, simpelt flertall for alle internasjonale bi- og multilaterale avtaler som REDen inngår med andre land eller organisasjoner og simpelt flertall for å ratifisere alle lover som settes opp for REDen.

Det neste steget nå, i følge Romer, er å ha en åpen offentlig diskusjon på detaljer som beliggenhet, utenlandsk statlig støtte til prosessene og å lodde interessen hos investorer. Romer mener at mange av de 75 000 som forlater Honduras for å jobbe i USA heller kan komme til en ny by hvor de ikke er illegale, men hvor de ønskes velkommen med åpne armer og kan jobbe i formell sektor. De kan dermed ikke bare delta positivt i den økonomiske utviklingen i Honduras, men de kan bidra til teknologispredningen som Romer på åtti- og nittitallet viste at var så enormt viktig for økonomisk vekst.

Tags: , , , , ,
Posted in Samfunnsdebatt, Samfunnsøkonomi | No Comments »

Apple etter Jobs – døende kjempe eller sulten ungdom? av

October 6th, 2011

Etter at nyheten om Steve Jobs’ død ble sluppet har bloggere og journalister skrevet mange fine ord om ham, hans liv og selskapet han stiftet og for 30 år siden gikk på børs med. Anekdoter som da han bare ville ha én dollar i årslønn for å komme tilbake som CEO etter at Apple hadde hatt noen år på dunken, og gjenskapte gløden i selskapet som for andre gang revolusjonerte IT-industrien. Man refererer til hvordan Apple gjenskapte forbrukermaskinen med iMac, lagde en laptop for folket med iBook, revolusjonerte trådløstilgang med Airport, skapte en ny sjanger musikkspillere med iPod, viste at man kan bekjempe piratnedlasting med en bedre løsning i iTunes Music Store, revolusjonerte smarttelefonen med iPhone og sist har definert nettbrettkategorien med iPad, alt under Jobs’ ledelse.

Men det er historie. Hva så fremover? Vil Apple klare å opprettholde tempoet? Vil de klare å revolusjonere markedet like mye som de har gjort? Sannsynligvis ikke. Apple vil som så mange andre kjemper før dem, stå i fare for å få Wyatt Earps skjebne. Når du er den beste revolvermannen i vesten, er det alltid noen som vil prøve seg, og til slutt vil en mann klare det. Da er man død. Denne skjebnen hadde IBM, AOL, GM og mange andre selskaper.De finnes ennå, men gjerne nedskjært og langt fra markedsledende. Deres navn forbindes ikke lenger med banebrytende, revolusjonerende produkter, og de er i dag en radmager kopi av et en gang stort imperium. Grunnen er ganske enkel. De mistet evnen til å fornye seg, så unge sultne selskaper kom og overtok markedet, slik som markedsledere ofte gjør.

Er da Apple dømt til en skjebne som sin egen skygge? Ikke nødvendigvis. Mange selskaper, inkludert Apple selv, har vist at man kan fornye seg om man virkelig ønsker det, har snudd seg og igjen blitt en sulten ungdom. Kroneksemplet på en industri som gjør nettopp dette er oljeserviceindustrien. Selskaper som Nabors, Halliburton og National Oilwell Varco gjør oppkjøp etter oppkjøp, de fornyer seg ved ikke bare å vokse organisk og forske på nye løsninger, men ved å kjøpe opp alt som finnes av ny, spennende teknologi. Hvorfor bruke milliarder på å utvikle nytt verktøy når man kan kjøpe seg noen som er spesialiserte på det for noen millioner. Dette er ikke noen nyhet i IT-sektoren heller. Se på Microsoft, de har kjøpt små firmaer i årevis, vi husker alle kjøpet av FAST.

Apple har allerede begynt på denne trenden. Et googlesøk på “Apple acquires” gir 186 000 treff. Sist er oppkjøpet av Siri for halvannet år siden, som tidligere i denne uka var stornyheten i iPhone 4s. Jeg tror ikke at vi vil se den samme type revolusjonering som vi har sett fra apple de siste 15 årene i tiden fremover, men kanskje de heller får den faktiske skjebnen til Wyatt Earp, å leve et langt liv og bli den siste gjenlevende av sine brødre. Ved å opprettholde oppkjøp så kan Apple fornye seg nok til at ved neste store gjennombrudd i bransjen, står de klare til å gi forbrukerne en mer elegant løsning enn konkurrentene, som vanlig.

Tags: , , , , , ,
Posted in Samfunnsdebatt | No Comments »

Bistand – kuttes eller omfordeles? av

October 6th, 2011

Civitas Erik Løkke skriver i Dagens Næringsliv et innlegg under tittelen “En bedre verden uten bistand?” at bistand har mange negative effekter. Bl.a. skriver han, kan bistand bidra “til å undergrave ansvaret lokale politikere har overfor egne velgere.” Jeg er ganske enig i dette, men man må her se på problemstillingen med tanke på å løse fattigdomsfella, og kanskje spesielt hente inspirasjon fra Paul Romer. Man må øke kunnskapsnivået, øke produktiviteten i befolkningen, og da er det viktig å skille mellom tre typer bistand om man skal begynne å kutte.

Direkte nødhjelp er kanskje den viktigste typen bistand vi bidrar med. Når folk sulter eller tørster ihjel, når det er flyktningeleire med hundretusener, og opptil millioner, av mennesker i de verste mulige kår, må man steppe opp og hjelpe.

Direkte økonomisk bistand er kanskje den mest skadelige typen bistand, om man støtter seg til tanken om negativ bistandseffekt. Man sprøyter penger inn i regimer som ofte er lite demokratiske, lite oversiktlige, og hvor det er vanskelig å ha kontroll på pengene. Man gir penger til prosjekter som de lokale ledere kanskje burde prioritert selv, men ikke trenger fordi det kommer utenfra. Ikke at de hadde prioritert det uten bistanden.

Indirekte økonomisk bistand er kanskje en bedre måte å gi bistand, men vi bør bli flinkere å kombinere den med handel. Vi kan f.eks. si at om et selskap setter i gang industriproduksjon i et fattig område, er den norske staten med på å betale for de nødvendige utdanningsinstitusjonene for å gjøre lokalbefolkningen produktiv. Dersom Aker får et oppdrag for å bygge en oljeinstallasjon, så binder den norske staten seg til å delta i utdanning av lokale, dersom Aker binder seg til å bruke en viss prosent lokale i arbeidet. Gjerne utover de local content-krav som finnes i området.

Problemet i dag er at bistand går til det som antas er viktig, basert på eksisterende krav, mens det det burde gå til er å øke produktiviteten i befolkningen sånn at investeringer i og ansettelse av lokal arbeidskraft blir mulig. Til det trengs i hovedsak helse og utdannelse, i tillegg til handel.

Dersom vi ikke ser oss blinde på bistandsteori, men heller åpner grensene for handel, investerer lokalt, og bidrar til produktivitetsøkning i befolkningen, får vi den effekten Løkke ønsker.

Tags: , , ,
Posted in Samfunnsdebatt, Samfunnsøkonomi | 3 Comments »

Strategikonsulent gift med sushikokk ønskes – om bygdenorges framtid av

September 7th, 2011

Skribent Jakob Arvola har blogget om bygdenorge, og har kommet med noen forslag på hvordan bygda kan unngå å dø. Han har noen gode forslag, men skraper bare overflaten. Essensen er likevel at bygdenorge lukker øynene for problemstillingen som står foran dem. Hvis de ikke utvikler seg, vil bygda dø.

Spørsmålet de må stille seg selv er tredelt. Hva er vi bra på? Hva kan vi bli bra på? Hva må vi bli bra på? Ikke bare i et norsk perspektiv, men internasjonalt. Vi må se på hvor vi er, og hvor vi vil, se på portermodeller og tenke konkurransefordeler, men først og fremst må vi definere hvem vi henvender oss til.

Vi kan henvende oss til tre grupper. Nordmenn fra landet som bor i byen og kan komme tilbake, nordmenn fra byen som kan flytte til landet og utlendinger som kan flytte hit for å bo på landet. Den første gruppen er ikke så interessant. Ikke fordi man ikke ønsker at tilbakeflytting skal skje, men fordi man kan anta at de har et rimelig bevisst forhold til hvorfor de bor der de bor, og at ved endrede forutsetninger, vil de vurdere disse. Den andre gruppen er noe mer interessant. Nordmenn fra byen ønsker noen ganger å flytte, og gitt gode insentiver vil nok endel kunne overtales. Den siste gruppen er alikevel den mest interessante. Utlendinger, kanskje spesielt fra steder med lite plass og mye folk, Nederland, Danmark, Japan, deler av Tyskland, deler av Kina, deler av USA etc. vil være attraktive innflyttere til f.eks. Finnmark og Sogn og Fjordane.

Men hva kan vi lokke disse gruppene med? Hva er vi gode på? Vel, det er en ting vi er veldig gode på, og det er plass. Småsteder deler ut tomter i massevis mot at folk kommer for å bo der. Vi er også gode på natur og naturlige råvarer. Vi har villfisk langs hele kysten, bær i fjellet, frukt i store områder og viltkjøtt spredd over det ganske land. Vi er veldig gode på sau, og oppdrettsfisken er blant verdens beste. Om noe sesongbetont, har vi et fantastisk spiskammers. Dette er noe vi er stolte av og gjerne viser fram, men det er langt fra alt vi kan tilby. Vi er overraskende bra på teknologispredning. Vi har digitalt fjernsynsnett som dekker nesten hele landet. Mobilt bredbånd, fast brebånd, høy veistandard om enn litt smal, gode språkkunnskaper og generøse støtteordninger for distriktsbedrifter. Kommer man til bygdenorge vil man kunne dra godt nytte av gode sentraliserte tilbud og god lokal geografi.

Den åpenbare fortsettelsen er å spørre neste spørsmål, hva kan vi bli bedre på? Vi kan bli ganske mye bedre på å se mulighetene som ligger i små og mellomstore lokalsamfunn. Dersom en sushikokk og en siviløkonom flytter til en liten kystby, kan man se for seg å sette opp som strategikonsulent for å hjelpe lokale bedrifter konkurrere, samt inngå avtaler med lokale fiskere for spesialisert eksport til restauranter over hele verden som ønsker høykvalitetsfisk, og er villige til å betale godt for den.

Vi kan bli bedre på å se gjensidig nyttige avtaler som en måte å styrke lokalt næringsliv. En tom fjellhall i Sogn og Fjordane er ubrukelig på egenhånd, men som serverpark for regionale it-tjenester kan slike lokaler være svært nyttig.

Vi kan til slutt bli bedre på markedsføring. Hvis vi ønsker at byfolket og utlendingene skal komme til bygda, må vi fortelle dem at det er mulig, og hva som venter dem. “We have space, you have a job, let’s get together.” Eller “if you can work from home, you can work from the fjords.” Eller “if you thought farming was hard, imagine having this view to distract you.” Ja, jeg er ingen markedsfører, men dere tar poenget.

Hva må vi bli bedre på da? Jo, vi må i større grad, som de sier på engelsk, level the playingfield. Altså, vi må tillate at innflyttere ikke diskrimineres mot bare fordi noens familie ikke har bodd et sted i all tid. Vi må fjerne odelsloven. Vi må insetivere at gårder blir lagt på markedet og kjøpt av de som har vilje og nytte av å kjøpe en gård. Samtidig må man droppe å insentivere ineffektivt landbruk gjennom sterkt vridende subsidier som ikke belønner effektivitet og kvalitet. Vi må tillate at landbruket organiseres i foretak, ikke “gårder” med de plikter og rettigheter det innebærer. Til slutt må vi strømlinjeforme byråkratiet, sånn at det ikke tar flere år å få opphold, mange måneder å få byggetillatelser og tilpasse byråkratiet til flere språk enn norsk og litt engelsk.

Dersom vi stiller oss disse spørsmålene og gir dem tilfredsstillende svar vil vi være langt på vei mot å hindre en avfolking av den norske landsbygda.

Posted in Samfunnsdebatt | 1 Comment »

Det delte FrP – liberalister vs verdikonservative av

August 18th, 2011

De fleste norske partiene har et solid idealistisk grunnideal. Høyre er konservative, ønsker mindre offentlig inngripen og mindre stat; Venstre er liberale, ønsker mer handlefrihet; Arbeiderpartiet er sosialdemokrater og så videre. Det eneste partiet som ikke har en klart definert ideologi er Fremskrittspartiet. Det er kanskje litt urettferdig, da FrP lenge har prøvd å markedsføre seg som liberalister, og i ganske stor grad er faktisk Fremskrittspartiets ungdom nettopp det. FpU er ganske tydelige på mindre stat og mer handlefrihet, iallfall mye mer enn morpartiet. Men der også finner man de ødeleggende motsetninger man ser over hele linja i FrP.

Problemet er at når den ene siden av partiet ønsker privat handlefrihet, ønsker den andre at religionsfriheten skal oppheves og at muslimer skal tvinges til psykiatrisk behandling; er mot kjønnsnøytral ekteskapslov og mot homofil adopsjon.

Når den ene siden ønsker EU-medlemsskap og frihandelsregimer, ønsker ikke partiledelsen å ta stilling til EU-spørsmålet, da mange av deres velgere tydelig er mot.

Når egentlig hele partiet er for lavere skatter og mindre stat, er minst halve også for økte offentlige investeringer, mer penger til politi, strengere straffer (dermed mer penger til fengsler) styrket psykisk helsevern og styrket eldreomsorg.

Men det verste eksemplet på dobbelmoralismen er at man beskriver seg selv som markedsliberalister, men ønsker å stenge grensene for flyt av arbeidskraft, og prøver å argumentere med “jeg vet hva markedet trenger, og det er ikke disse.”

FrP burde vært delt i to. Liberalistene burde ta med seg sin økonomisk forståelige og sammenhengende politikk og gjenreise Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep, så kan de verdikonservative isolasjonistene ta med seg sine 90 prosent av velgerbasen og fortsette som før.

Tags: ,
Posted in Samfunnsdebatt | 2 Comments »

Popp – når boligbobla sprekker av

August 17th, 2011

Under tittelen Den store boligboblen skrev økonomene Morten Josefsen og Ole Røgeberg i mai i år at vi er inne i en boligboble som på et eller annet tidspunkt er nødt til å sprekke. Det er jeg helt enig i. Jeg er faktisk enig i alt de skriver helt til nest siste setningen. Det eneste jeg er uenig i i hele artikkelen er dette:

[...] og politikerne må gjøre dette med minst mulig smerte. Første skritt er å innrømme at vi har et problem.

Dette er en hjertelig advarsel, sånn rent bortsett fra at vi ikke egentlig har et problem. Problemet er nemlig så utrolig kortsiktig. La meg forklare.

Under en boligboble, som forklart godt i kronikken, bygges det for mange boliger av for høy standard, til for høye priser, på for kort tid. Underbygget av en for lav rente, for gode lånebetingelser og for store forhåpninger om prisvekst på både lang og kort sikt. Når da en av disse feilene rettes opp, om det er gjennom en renteoppgang, vekstreduksjon eller andre grunner, som mangel på tilgjengelig kreditt, vil grunnlaget for denne enorme utbyggingen forsvinne. I tillegg vil man ikke lenger ønske å kjøpe de allerede eksisterende boligene til like høye priser. Man trekker seg ut av markedet, og sitter på den boligen man har. Da blir det færre kjøpere, men også noe færre selgere. Prisene i markedet synker, men så lenge man ikke må selge, er det ikke et problem.

Problemet oppstår når da noen har lånt mer penger enn de klarer å betjene, eller når de av andre grunner blir tvunget til å selge boligen sin. Da vil det bli flere som selger enn som er villige til å betale den gamle markedsprisen for boligen, og de som selger går på et tap. Dersom dette tapet er større enn egenandelen de opprinnelig la inn i boligen har de et kjempeproblem. De vil ikke bare sitte igjen med null, men med gjeld, selv etter salget. Dette er svært uheldig. Dess flere som selger, dess flere vil ha tapt penger på at boblen fikk blåse seg sånn opp i utgangspunktet.

Men, og dette er ganske viktig, det betyr at boligmarkedet oversvømmes av billige boliger av svært høy kvalitet og gjør at barrierene for å komme inn på boligmarkedet reduseres drastisk, og gir unge og til dels fattige en mulighet til å eie fremfor å leie. Dette er tilsvarende mekanismer som gjorde internett allment tilgjengelig undet IT-boblen. Boblens totale effekt er altså så positiv at man ikke har noe igjen for å hindre den. I tillegg er hele bobleeffekten disiplinerende. Har man først gått på en smell med for høye lån og stigende rente, vil man passe seg neste gang. Det samme vil bankene gjøre om de ikke får pengene sine. På langt sikt blir dermed markedet veldig mye bedre.

Tags: , , , ,
Posted in Samfunnsøkonomi | 1 Comment »

Opprørene i London – om sosial mobilitet av

August 9th, 2011

Opprørene i London i det siste har vært voldsomme og ødeleggende. Noen er overrasket, mens andre er forskrekket. Parlamentet skal samles for å diskutere hva man skal gjøre med disse demonstrantene, man skal sette inn mer politi mot dem, men det er nok en gang kur mot symptomene, ikke mot årsakene. Forstå meg rett, man må selvfølgelig stoppe demonstrantene, og politiet er det rette verktøyet til å gjøre det, men man må ikke se det så smalt. Samtidig som man setter inn politi må man tørre å se på hva som står bak disse opprørene. Man må se på hva som gjør at det i England er en stadig økende forskjell på fattig og rik. Politiet kan ikke føre en krig med køller og skjold, når det er sosiale ordninger som er den eneste løsningen på sikt. Det er en krig politiet aldri kan vinne, det kan bare politikken løse.

Det hele er ganske enkelt. Dersom man setter inn politi først, kjører på med strengere straffer, og etterpå skal se på hva man kan gjøre for å sikre mot tilsvarende ødeleggelser får man det man har hatt i så mange år allerede. Man har i Storbritania lav og synkende sosiale mobilitet, og når man har store og økende fattige grupper som gradvis blir fratatt rettigheter og muligheter som borgere blir det gnisninger. At en som blir skutt av politiet er utløseren er ikke så relevant som hva som gjør at så mange blir med i opptøyene.

Det som er det mest ironiske er at løsningen er ikke bare bra for butikkvinduer og parkerte biler, det er også bra for den britiske økonomien. Det viktigste staten kan gjøre er å sørge for en utdannet og frisk arbeidsstyrke som kan delta i arbeidsmarkedet og som kan være med på innovasjon og entreprenørskap. Det får man ikke om det bare er de rikeste og minst sultne som får utdanning og helsetjenester. Når britene velger å kutte tjenester som promoterer sosial mobilitet, så må man se hva slags gnisninger som kommer fra det. Køller og skjold hjelper kanskje på svært kort sikt, men uten at man samtidig jobber med de bakenforliggende problemene og viser at det er vilje til å løse alvorlige sosiale utfordringer, betyr det ingenting.

Tags: , , ,
Posted in Samfunnsdebatt | 1 Comment »

USAs nedgradering – et spørsmål om valgsystem av

August 9th, 2011

Standard & Poors nedgradering av USAs statsgjeld i helgen har skapt stor usikkerhet på verdens børser og i mange av verdens banker. Har USA nå så mye gjeld at de ikke lenger kan betjene den? Står den amerikanske staten på et bristepunkt? Nei, svaret er mye enklere enn det. Synderen er det amerikanske valgsystemet.

I USA har man enmannskretser i et flertallssystem. Det systemet gjør at man velger en representant i hver valgkrets, til forskjell fra Norge, hvor man har proporsjonal representasjon og velger flere fra hver krets.

Problemet med det amerikanske valgsystemet er at det skaper over tid kun to partier, som er splittet på samme sted over alle aksene. Det blir ekstremt liten vilje til kompromiss. (For en mer detaljert forklaring, se Arend Lijpharts Patterns of Democracy.)

Denne manglende kompromissviljen så man nå sist i debatten rundt økning av gjeldstaket. På den ene siden nekter man å kutte i goder, og på den andre siden nekter man å øke skattene, og da viser man verden at man ikke er villige til å komme til kompromisser som fører til nedbetaling av gjeld. Da, sammen med dårlig økonomisk vekst, viser man at gjelden øker mer enn det man klarer å betjene.

Det eneste S&P kan gjøre da, er å nedgradere gjelden til amerikanerne, og si at låner du ut til USA, så er utsiktene for å få pengene tilbake mindre enn optimale. I tillegg sier de at disse utsiktene kommer til å bli dårligere i framtiden.

USA bør ikke bare finne et kompromiss på statsbudsjettet, de bør endre valgordning og sørge for at et bredere spekter av befolkningen er representert slik at de viktige diskusjonene ikke lenger er prinsippspørsmål som ingen er villige til å gi slipp på. Proporsjonal representasjon trengs nå.

Tags: , , ,
Posted in Samfunnsdebatt | 1 Comment »

EU kan ikke vinne i Hellas – om insentiver og eierskap av

July 1st, 2011

Av alle etterdønningene etter finanskrisen, så har man merket det best i Hellas. Da kreditten forsvant og etterspørselen gikk ned ble grekernes fundamentale systemsvakheter blottlagt. De hadde for mange pensjonerte, for få i arbeid, for mye skattesvindel og for lite effektivitet i økonomien. Grekerne må kutte, og de må kutte mye. De må øke skatter, redusere svindel, kutte velferdstilbud, pensjon og andre trygdeytelser. Det sosiale sikkerhetsnettet reduseres drastisk og grekerne er forbanna. Dette er nemlig EUs krav om de skal få støtte til å komme seg ut av hullet de har havna i. 

EU har altså blitt syndebukken for at grekerne må rydde opp i rotet sitt. Men EU er nå i en situasjon hvor uansett hva de gjør, så kan de ikke vinne. 

Dersom EU går inn og redder den greske økonomien, uten å rydde opp først, vil de måtte gjenta redningen igjen og igjen og igjen. Grekerne vil forstå at de ikke bare ikke trenger å rydde opp, de trenger ikke forholde seg til at det gikk galt i utgangspunktet. EU vil sitte igjen med svarteper hver eneste runde. 

Det andre alternativet er om EU redder grekerne, men krever opprydning først. Dette ser ut til å være løsningen de går for nå, selv on enkelte argumenterer at opprydningen bare er overfladisk. Ved å få en ny høyere pensjonsalder, ikke lenger 54, vil arbeidsstyrken kunne produsere mer, men på kort sikt vil det øke arbeidsledigheten. Ved å redusere sosialgodene vil man insentivere til arbeid, men samtidig skape stor usikkerhet i arbeidsmarkedet og dramatisk øke fattigdom i landet. Ved å redusere svindel og øke skattenivået, vil det bli høyere skatteinntekter til å drive politikken som er igjen, men samtidig vil nok noen enkeltbedrifter flagge ut. Disse programmene vil alikevel gjøre at Hellas kan forbli i Euroen, få redusert inflasjonen og balansere statsbudsjettet. Men, EU vil fremdeles være syndebukken, og EU-motstanden vil få sterk grobunn i nasjonalistiske bevegelser i både land  som kan tenkes å komme i samme situasjon, og i land som må betale for redningspakken. 

Den tredje metoden, som fra mitt long term rational choice-perspektiv virker som den mest fornuftige er å la dem rydde opp selv. Dette har ikke noe med et “dette fortjener de når de har stelt seg sånn”-perspektiv, men med eierskap til både problemer og påfølgende løsning. Hvis folket ikke får en krisepakke, men må klare seg med de standard EU-overføringer, vil alle i landet måtte trekke sammen og de vil bli tungt følelsesmessig involvert i løsningen. Det vil bli en massiv negativ vekst, enorm arbeidsledighet og betraktelig økning i fattigdom. Men samtidig vil en slik løsning minimere risikoen for senere tilbakefall gjennom “husk hva vi gikk gjennom for å rydde opp”. Dette er parallelt med det som skjedde i Norge med solidaritetsalternativet i lønnskampen på nittitallet. Man trakk sammen for å redusere lønnsveksten i konkurranseutsatt sektor, og fikk da eierskap til løsningen (at det ikke helt funket på lang sikt er en annen sak). EU vil bli syndebukk for ikke å ha hjulpet, men grekerne vil ende opp med en styrket økonomi og en større samlet forståelse av hva som må til for ikke å havne i slikt uføre igjen. 

Uansett hva EU gjør, kommer de til å tape i Hellas. La oss derfor håpe at de gjør noe som maksimerer grekernes velferd på sikt og ikke oppfordrer til videre sløsing med offentlige midler. 

Tags: , ,
Posted in Samfunnsdebatt | No Comments »

Togmonopolet må bort – om NSB og Jernbaneverket av

June 30th, 2011

NSB er i vinden igjen. Togmonopoloet i Norge viser med NSB i samarbeid med sin søsterorganisasjon Jernbaneverket at man trenger ikke være effektive så lenge løftet om effektivitet en gang i fremtiden foreligger til enhver tid. De politiske reaksjonene lar ikke vente på seg, den ene siden mener at løsningen er konkurranseutsetting og privatisering av både tog og banedrift, mens den andre kritiserer ledelsen i de involverte organisasjoner uten å berøre systemet noe særlig. Det eneste man er enig om, er at den nåværende situasjonen ikke er spesielt heldig.

Jernbane, som et av gulleksemplene på naturlig monopol, har mange iboende insentiver mot privatisering. Konkurranse vil være lite hensiktsmessig, fordi man ikke vil være tjent med å bygge parallelle skinneganger. Dette er bare sant om man ikke har andre valg, om man ikke kan ta buss i stedet.

Mitt forslag er at Jernbaneverket fortsetter som eier av skinnene, men at de leier dem ut til private aktører gjennom auksjon, som så må drive vedlikehold, men som også står fritt til å leie ut bruksrett til de aktører som måtte ønske det. Ikke bare NSB.

Den løsningen vil unngå problemet vi har sett med strømnettet, med kommunale foretak som har tatt ut enorme summer i utbytte uten å reinvestere noe i vedlikehold og oppgradering. Samtidig vil staten beholde samferdselspolitisk kontroll, og auksjonsmekanismen vil sørge for at den aktøren med størst interesse vil få kontrakten. Her kan man selvfølgelig variere auksjonsform etter hvilke insentiver man ønsker å spille på.

Som jeg har skrevet før er jeg ikke nødvendigvis stor fan av monopolbusting, men når det er offentlig regulerte og eide monopoler er saken ofte en annen.

Tags: , , , ,
Posted in Samfunnsdebatt | No Comments »

Trekantproblemer i reklame-TV av

June 29th, 2011

Kommersiell, reklamefinansiert tv er rammet av markedssvikt. De vil aldri kunne tilby det folk etterspør. Vel, de vil kunne tilby ganske mye av det folk etterspør, men de vil aldri treffe helt. Ikke fordi de ikke vil, men fordi det ikke er den som etterspør programmer som betaler.

La oss ta som utgangspunkt at den reklamefinansierte fjernsynskanalen ønsker å tilby et bredt spekter av programmer for å tekkes seere i alle aldre, kjønn og samfunnslag. Det er vel og bra, men alle insentiver trekker dem bort fra dette. Kanalens annonsører ønsker å reklamere for spesifikke, gjerne kjøpesterke, lett påvirkelige grupper. De ønsker at kanalen skal ha serier som treffer målrettet et forutsigbart publikum. Serier som Gossip Girl, Torsdag kveld fra Nydalen og tilogmed gamle repriser av Pacific Blue har helt avgrensede publikumsgrupper det er enkelt for en annonsør å forholde seg til. De varer ikke lenger enn at man enkelt kan reklamere mellom programmene, og skulle man være så heldig å kjøre sine sendinger fra andre land kan man enkelt bryte av programmene for reklamepauser i den innebyggede reklamepausedramaturgien.

De vil altså få en overfokusering på de programmene som ikke bare trekker mange, men også lett avgrenselige, og kommersielt interessante seergrupper. Dermed ville f.eks. TV2 få penger til å by på OL, de ville hatt penger til å by på fotball, om de hadde fått sjansen til å by. De ville derimot ikke sendt en sending hvor pitchen ville gått noe som: “Vi har lyst å ta opp hele reisen til Hurtigruten, sende det direkte på en fulldekningskanal over fem dager og legge det ut på nett både under og etterpå.” “Javel? Hvem er målgruppa?” “Nei, si det. Vi håper noen litt her og litt der. Da vi prøvde det samme med jernbanen fikk vi litt blest på nettet. Det trakk endel folk, egentlig i alle aldre. Ja, og endel utlendinger likte det også, de er en målgruppe også.” Sånt fungerer ikke fullt så bra fra et kommerst perspektiv.

Hva er så alternativet? Vel, et ganske enkelt alternativ er betal-tv. HBO har hatt stor suksess med mange gode tv-serier de site årene. De har enkelt og greit sagt at de er villig til å ikke tilfredsstille alle, fordi de som de sikter mot er villige til å betale for å se på. De kan leve av abonnentene sine. Det er markedsmodellen til Canal plus og TV1000 også, men med mer sport og mindre originale serier. TV2, i sin jakt på betalingsvillighet har også innført betalingskanaler på både sport og film. Problemet er selvsagt at et lite mediemarked som Norge vil ha problemer med å samle nok abonnenter til å betale for ordentlig satsing.

Tags: , ,
Posted in Samfunnsdebatt | No Comments »

« Older Entries