Archive for January, 2009

The Regulatory Difficulties in Implementing the ‘EU ETS’ av Dag

Thursday, January 29th, 2009

Denne oppgaven er satt i sammenheng med faget jeg hadde 3. semester på ‘Political Economy’-mastergraden – Political Economy and Regulation.

Som oppgavetittelen tilsier omhandler oppgaven de regulatoriske implikasjonene som inntreffer under implementeringen av kvotehandelsystemet. I oppgaven tar jeg for meg veien frem til implementeringen av systemet i EU samt til en viss grad de underliggende årsakene til systemet. Videre følger en “analyse” av første del av kvotesystemet (2005-2007) for deretter å se på de foreløpelige resultatene som fremkommer av del 2 (2008-2012), samt noen tanker om videre drift og forventede resultater. Store deler av oppgaven er videre dedikert til en spesiell teori innenfor fagfeltet regulering, nemlig ‘positive theory of economics’.

Håper oppgaven vil være til nytte for de som leser oppgaven, selv om jeg erkjenner at det er kanskje kun for “spesielt interesserte” personer :o)

the-regulatory-difficulties-inimplementing-the-eu-ets

Altfor lite og altfor sent! | Raudt av Jon

Wednesday, January 28th, 2009

Altfor lite og altfor sent! | Raudt.

Her hadde jeg tenkt å legge ut om hvorfor Rødts store plan ikke stemmer overens med moderne økonomiske prinsipper og hvordan regjeringens plan kanskje ikke treffer, men på helt andre plan enn det Rødt mener. Det kommer jeg ikke til å gjøre, kanskje mest fordi jeg er enig med Torstein Dahle i flere av hans argumenter.

Jeg synes ikke pakken er for stor, ei heller at den egentlig kommer for sent, men at kommunenes tapte inntekt ikke kompenseres nok er ikke bra. At man ikke bruker penger på fattige, som jeg har påpekt tidligere, er skammelig, men ikke spesielt for denne krisen.

At man bruker penger på oppussing av offentlige bygg er vel og bra, og man burde ha gjort det uansett, og det vil støtte byggebransjen, men at man ikke bruker mer på offentlig transport er ikke bra. Skal man først stappe penger i økonomien så kan man iallfall gjøre noe som gir samfunnet positive virkninger, hvis ikke er det ingen vits.

Kanskje vi må ha Rødt tilbake på stortinget?

Markedets egenvilje av Jon

Sunday, January 25th, 2009

Når man hører markedet bli beskrevet i samfunnsøkonomiske tekster, får man følelsen av at markedet er en person, eller iallfall innehar personifiserte trekk. Jeg skal her gå gjennom to måter å tenke på markedet på, hver med sine styrker og svakheter.

Den første måten å tenke på markedet på, som ofte er den moderne tolkningen av Adam Smiths usynlige hånd, er at markedet har en kollektiv rasjonalitet. Hva et individ gjør er ikke interessant, fordi man på aggregert nivå vil uansett oppnå rasjonalitet. Dette vises ofte i markedskrysset, når prisen går opp vil etterspørsel gå ned. Kollektiv rasjonalitet støttes av mye statistikk. Hvis man tar gjennomsnittet av et utvalg, sies det, vil det nærme seg de teoretiske sannheter, gjennomsnittet av gjennomsnittene desto mer.

Denne logikken er en forklaring på wikipedias suksess. Den kollektive rasjonaliteten vinner fordi det er så veldig mange som er innom og kan korrigere informasjonen. I markedets tilfelle sier man at markedet finner løsningen, ikke fordi markedet har utdanning eller fri vilje, men fordi det er så mange markedsaktører at den kollektive rasjonalitet vil seire uansett. Markedet har altså en iboende egenvilje og egen rasjonalitet.

Den andre måten å se på markedet innebærer å nettopp ikke se på markedet, men å se på de individuelle aktører. Smith er inne på den tanken også i dette sitatet.

Det er ikke ut fra slakterens, ølbryggerens eller bakerens velgjørenhet at vi forventer mat på bordet, men fordi det er i deres egeninteresse at vi får det. Vi appellerer ikke til deres medmenneskelighet, men til deres egeninteresse, og vi snakker aldri med dem om våre egne behov, bare om deres egen vinning. Det er bare tiggeren som velger å stole på sine medborgeres menneskekjærlighet..

De individuelle aktører trenger å bytte goder til seg for å øke sin nytte, og gjennom å finne den måten man kan få mest nytte for innlagt innsats vil man spesialisere seg. Det er ett punkt i sitatet jeg tenderer til å være uenig i fra det synspunktet Smith protretterer i sitatet, det er at tiggeren ikke appellerer til vår egeninteresse. Tiggeren nyttemaksimerer gitt sin situasjon, å gjøre noe annet enn å tigge er slitsomt, og iallfall om man skal komme seg inn i en annen situasjon, det krever svært mye. Hans situasjon gir også oss en mulighet til å kjøpe oss god samvittighet, altså utfører han en tjeneste, på lik linje med bakeren bryggeren og slakteren, som han får betalt for. Det er ikke alle som trenger hans tjeneste, men noen er villig til å betale for den.

TIlbake til poenget. Hvis man igjen ser på wikipedia, vil denne måten å se markedet på, altså som individuelle aktører, innbære at man ser ikke på den kollektive rasjonalitet, men den individuelle ekspertise. Siden alle er eksperter på noe, om det så er såpeserier på tv eller astrofysikk, vil ethvert individ kunne bringe noe til bordet på wikipedia. Det er ikke kollektivismen men individualismen som er viktigst. Markedet finner ingen løsning, men motiverte og kunnskapsrike individer, gründere, gjør.

Man kan godt si at det ikke spiller noen rolle om man bruker den ene eller andre beskrivelsen av markedet, og for mange gjør det ikke det. Men, forskjellen utpeker seg spesielt i hvilke insentiver man ønsker for å fremme f.eks. økonomisk vekst. Tror man på kollektiv rasjonalitet og iboende egenvilje hos markedet, må man insentivere på tilbud og/eller etterspørselssiden generelt, så vil markedet finne løsningen. Tror man derimot på individuelle aktører er det kanskje bedre å insentivere enkeltinnsatser, iallfall i tillegg til de mer generelle innsatser.

Selvfølgelig kan man enkelt argumentere for at begge syn er riktige, og at det er en blandingssituasjon, og det er her det interessante poenget kommer. Hva med de situasjoner der den individuelle og den kollektive interesse ikke går sammen. Man kjenner den problemstillingen blant annet gjennom fellesgoder, og da er det ikke lenger uviktig hvilken definisjon av markedet man har. Med markedet som individualist, vil fellesgodet bare bli brukt opp om det finnes en erstatning i den kollektive rasjonaliteten. Med markedet som samling av individer vil fellesgodet bli brukt opp hvis man ikke beskytter det. Da må myndighetene steppe inn sier man, men der igjen er dualiteten, stemmer man for en politiker som vil sikre fellesgodet eller som vil passe på at jeg kan gjøre som jeg vil?

Det siste eksemplet jeg vil dra frem av denne dualiteten er fra en pubdiskusjon. Stortinget bestemmer sin egen lønn. Hvis man setter opp lønna i dårligere tider, som nå, risikerer man å miste troverdighet. Hvis man ikke gjør det får man ikke den fine nye bilen man hadde så lyst på. Hvis man er en prominent stortingspolitiker kan det ha en egennytte å si at “jeg viser moderasjon”, men som en helt ukjent representant uten sikkerhet for å komme med i neste valg har det lite å si. Vil da Stortinget noen gang stemme ned en lønnsøkning, jeg som heller mot individualismen, tror ikke det. Jeg tror at de individuelle hensyn alltid vil overstyre de kollektive, og at man derfor må smøre økonomien med en stor offentlig sektor som kan ta støyten når det går feil vei en stund og en korreksjon må til, og at mennesklig innovasjon må ikke bare legges til rette for, men direkte insentiveres.

Aksjemarkedets rolle i finanskrisen, et svar til Civita av Jon

Monday, January 19th, 2009

Civita – FINANSKRISEN: er ikke det frie markedets krise.

Marius Gustavson i Civita har skrevet et dampende innlegg om finanskrisen og dens årsaker. Hans endelige resonnement lyder som følger.

Det er ikke mangel på reguleringer som har vært hovedproblemet, selv om feilregulering har spilt en viktig rolle, men feilslåtte politiske inngrep og feil i hvordan selve systemet er utformet. Det er disse tingene som nå bør reformeres for på denne måten å legge grunnen for et mer stabilt amerikansk og internasjonalt finanssystem i framtiden.

Jeg er for det meste enig med Gustavson, men han får i for stor grad tunnelsyn. Staten, ikke minst den amerikanske, må ta sin del av skylden, men ikke hele. Det har i de siste nesten ti år foregått, som så mange ganger før, en generell overvurdering av selskapers verdi. En aksje, som representerer en andel av et selskap, har i teorien en verdi som reflekterer markedsaktørenes* forventning om verdien i selskapet. Hvis aksjens verdi overstiger enhver forventning om selskapsverdi, f.eks. på grunn av spekulasjon i selve aksjen, ikke den bakenforliggende verdi, eller forventning om selskapet snur, vil akjsekursen synke.

Det man sitter igjen med, rent teoretisk, er argumentet at børsen som helhet ikke kan stige mer, på lang sikt, enn de noterte selskapenes vekst. Dette har skjedd, det skjer faktisk overraskende ofte, og det er det vi kaller en boble. Når man da får en markedskorreksjon, boblen sprekker, så kan det føre til store tap i finanssektoren. Når denne boblen sprekker, ikke bare samtidig som, men på grunn av en underminering av et stort antall verdipapirer, som skjedde i fjor høst, så kan føre til større nedgang enn den nødvendige korreksjonen.

Det som er mest interessant med denne boblen, mer enn noen annen, er at den ikke bare raserte børskurser, slik at aksjeverdiene ble lavere enn selskapsverdien, som førte til store tilbakekjøp hos endel selskaper, men også at den førte til store avdekkinger av svindlere, halvdårlige investeringer og NBIMs manglende fremsynhet, mistillit til finanssystemet og en total pulverisering av Islands finanssektor.

Selvfølgelig bør man regulere fornuftig, om regulering i seg selv kan være fornuftig. Men slikt som dette skjer med gjevne mellomrom, med forskjellig styrkegrad. Statens viktigste rolle kan ikke være å forhindre at bobler sprekker, men å ha en velferdsstat som sikrer at økonomien er smidig nok til å kunne omstille seg uten at halve landet blir gående langtidsledige. Staten skal gjøre det enkelt for en oppsagt arbeider/funksjonær/leder å kunne komme seg ut igjen. Staten skal gjøre det enkelt for en gründer å starte opp nettopp det foretak som kan være bakgrunnen for den neste boblen.

*Jeg vil i et senere innlegg komme tilbake til bruken av ‘markedet’ som subjekt.

SV vil ha sluttpakker for prostituerte av Jon

Sunday, January 18th, 2009

SV vil ha sluttpakker for prostituerte – nyheter – Dagbladet.no.

SV mener man må hjelpe prostituerte som ønsker å gå bort fra dette verdens eldste yrke ved å gi dem en sluttpakke, i likhet med andre bedrifter. Dette er kanskje en av de beste ideene å komme fra den fronten på veldig lenge, så lenge det gjøres på riktig måte.

Først og fremst må man ha et ordentlig tilbud, ikke bare slenge dem en bunt penger og si lykke til. Man må ha oppfølging og sette krav, samtidig som man åpner mulighetene for utvikling av kompetanse. Det er mye staten bør holde seg utenfor, dette er ikke en av de tingene.

En god sluttpakke, selvfølgelig utviklet i samarbeid med brukerne, kan være opplæring tilpasset utdannings- og ambisjonsnivå, videregående opplæring i omsorgssektoren, tilbud om studiekompetanse, hvis krav til studiekompetanse eller realkompetanse oppfylles tilbud på lik linje med nye studenter, selv om man er eldre enn maks aldersgrense på endel goder. Hvis skole ikke er helt greia, finnes det lærlingeordninger ut over den tradisjonelle veien. Man må få hjelp med eventuelle rusproblemer, boligproblemer og lignende.

Det er viktig at man ikke mister fokus, og bare slenger penger på problemet, da løses det aldri. En naturlig ting å spørre seg selv er om ikke andre vil kunne misbruke et sånt system, andre som ikke er prostituerte. Mitt svar er bare å la dem gjøre det, benytt dette som en mulighet til å gi alle som vil en ny start på livet, ikke bare de som er prostituerte, men alle som har havnet på det sagnomsuste skråplanet. Man trenger ikke engang differensiere på kjønn, det er ikke som om det er lettere for menn å komme på rett kjøl i dagens samfunn.

Hvis et sånnet program virker, noe man vil måtte være forberedt på at det ikke nødvendigvis gjør for alle, vil man ikke bare redde mange skjebner, men også potensielt spare masse i trygdeutbetalinger på sikt.

Jeg ønsker SV lykke til, og håper de andre partiene ser nytten, både sosialt og økonomisk.

Konkurransemyndighetenes forbannelse av Jon

Sunday, January 18th, 2009

I de fleste vestlige markedsøkonomier setter man stor lit til sine konkurransemyndigheter for å kunne utnytte markedskreftene til det fulle. Spesielt høyresiden, men etterhvert også venstresiden i politikken er veldig fornøyde når man avdekker skjevheter i markedet, ulovlig samarbeid og monopolvirksomhet.

Hvis man derimot går langt nok til høyre, i de marker liberterianerne jager, dukker noen spennende argumenter opp. Man snakker om ineffektiviteten i konkurranseregulering. Jeg tenkte nå å ta en rask gjennomgang i hvorfor dette er interessante argumenter.

Først må man kartlegge målsettingen, ønsker man kort sikt nytte eller lang sikt nytte. Med dette mener jeg lave priser nå, eller økt økonomisk vekst og dermed velstand over tid. Til det første målet funker dagens norske konkurransereguleringer helt flott, det er det andre som er problemet.

Teorien er at man gjennom konkurranseregulering, altså forbud mot monopolvirksomhet og konsolideringsrestriksjoner, opprettholder sterke markedsaktører som endres i et sakte tempo, slipper små aktører inn på samme marked, holder priser nede og metter markedet gjennom insentiver til å drive med det samme som markedslederen, bare litt mer effektivt. Hvis man derimot har monopol, som er ineffektivt og dyrt, så er insentivene tilstede for store paradigmeskift, men senere og til vedvarende høyere pris for monopoltjenesten

Historiske eksempler

Jeg vil gjerne dra frem to eksempler, det ene fra økonomien i Europa i slutten av det tjuende århundret, og det andre fra politikken i USA og Frankrike på syttenhundretallet .

Margaret Thatcher og hennes hjelpere, privatiserte telefoni i Storbritania på sytti og åttitallet, og i løpet av de neste tjue år fulgte de fleste land etter. Ved å sette fokus på det naturlige monopol, skape “rettferdige priser” på telenettet, både mobilt og fastnett, holdt man tilbake utviklingen av alternativ. Det som etterhvert ble IP-telefoni kunne ha kommet både raskere og blitt bra tidligere om man konkurrerte med en gigantisk ineffektiv monopolist enn når man konkurrerer mot et, i følge konkurransemyndighetene, velfungerende marked. Man ble så låst i teorien om naturlig monopol at man glemte at et monopol er bare monopol sålenge det ikke finnes konkurrenter, ikke sålenge man styrer en spesifikk teknologi.

Det finnes eksempler på at disse kreftene virker, og de sterkeste finnes i politikken. Staten har monopol på å ta inn skatter ved bruk av makt. Når dette monopolet blir for ineffektivt, dukker det opp konkurrenter. To eksempler på disse er den amerikanske og den franske revolusjon. Da kongen av England, George om jeg ikke husker feil, og hans menn ble for grådige, ville ikke kolonistene lenger finne seg i et system som i deres øyne var urettferdig og undertrykkende. De laget et alternativ som vant i markedet, USA ble til.

Det samme gjaldt i Frankrike. Da borgerne ikke lenger fant seg i å ikke ha råd til brød og de ikke ønsket å spise kake laget de et alternativ til det monarkiet som hadde regjert så lenge. Til forskjell fra USA så gjorde franskmennene dette noen ganger, og de er ikke vanskelige med å true med å gjøre det igjen. Revolusjon er en reaksjon på uønsket monopol, og ineffektivt monopol er ofte uønsket.

Hva betyr dette?

Det er klart at mitt bevis er bare anekdotisk og kanskje litt greit tilpasset, og jeg har liten støtte for å si at et samfunn uten konkurranseregulering vil ha større vekst på lang sikt. Men, debatten i dag fokuseres så ofte, som i telefoneksemplet, på konkurranse basert på eksisterende, og i verste fall utdatert teknologi. Hvis man derimot har et samfunn som insentiverer innovasjon, vil kanskje slippe å tenke så mye på reguleringen.

Monopol i jernbanen oppfordrer til lastebiltransport, det er greit, den kjøper de fleste. La oss ta den litt videre. Monopol i fasttelefoni oppfordrer til IP-telefoni over andre nett og mobiltelefoni, monopol i mobiltelefoni oppfordrer til paralelle nettverk, monopol i fossile drivstoff oppfordrer til alternative drivstoff og ikke minst monopol i IT-systemer fører revolusjonerende og bedre alternativer som f.eks. åpen kildekode.

Mange bruker argumenter om strøm som at vi ikke kan ha monopol på goder som er så sterkt knyttet til store kapitalinvesteringer i nettet, men det gjelder jo bare med dagens dominerende teknologi. Desentralisert strømproduksjon er fullt mulig med eksisterende teknologi, og med den økte fokus på fornybare kilder vil monopol i elektrisitet kunne insentivere utvikling av solceller, vindkraft, gasskraft på mindre skala og mange andre innovasjoner i energitilførsel.

Man vil kunne bygge en mer effektiv industri over tid, til forskjell fra dagens effektivitet nå. Man vil kunne fokusere på innovasjon og forskning, fremfor markedsandeler og rettferdige priser.

Konklusjon

Det disse argumentene prøver å få frem er diskusjonen om konkurransemyndighetene har rett fokus. Det er klart at man må ha institusjoner som etterforsker korrupsjon, man må fremdeles la staten oppfylle sine plikter, sette standarder innen HMS, kjøps-, forbrukerkjøps- og kontraktsrett. Men, å passe på konsolideringer i et marked som kanskje er mer effektivt uten innblanding fra ineffektive aktører på sidelinjen, det er kanskje ikke statens jobb.

Konkurransemyndighetenes forbannelse er nemlig at når de søker effektivitet i dag, så ødelegger de for vekst og effektivitet på lang sikt.

The Best and Worst Jobs in the U.S. – WSJ.com av Jon

Saturday, January 10th, 2009

John Christian, matematiker extraordinaire, la ut denne linken på Facebook. Den er verdt å ta en titt på for alle studenter. Det er en artikkel om de beste og verste jobbene i USA.Et forskningsprosjekt har listet 200 jobber fra best til verst, kanskje en masteroppgave for noen her i Norge?

“Nineteen years ago, Jennifer Courter set out on a career path that has since provided her with a steady stream of lucrative, low-stress jobs. Now, her occupation — mathematician — has landed at the top spot on a new study ranking the best and worst jobs in the U.S.”

The Best and Worst Jobs in the U.S. – WSJ.com.

Metoden som ligger bak studien.

Hele lista på 200 jobber.

55 Essential Economics Websites av Jon

Wednesday, January 7th, 2009

Samfunnsøkonomibloggen Intute har samlet 55 briljante økonomisider på nett til glede for enhver student, forsker eller bare venn av økonomifaget. Kan sterkt anbefale en titt på denne siden. De er også på twitter.com/intuteeconomics.

Intute: Social Sciences Blog » Blog Archive » 55 Essential Economics Websites.

Høyre vil ha tøffere krav til lærerstudenter av Jon

Sunday, January 4th, 2009

Høyre vil skjerpe inntakskravene til norsk lærerutdanning ved å sette minimumskrav til matte og norskkarakterer. Ine Marie Eriksen Søreide sier at “har man såvidt bestått i norsk og matematikk fra videregående, så er sjansene ganske små for at du blir en god norsk- og matematikklærer etter lærerutdanningen.”

Selvfølgelig har hun et poeng i at man ønsker flinkere norsk- og mattelærere, men dette kan da umulig være den beste måten å gjøre dem bedre på. Jeg vil heller foreslå to ting som kanskje kan hjelpe på lærersituasjonen, når det gjelder unge lovende lærere.

1. Gjør studiet vanskeligere. Ved å ha et hardere studium får man to effekter. Først får man sorteringseffekten, de “dårlige” studentene søker ikke de harde studiene, og de som faktisk gjør faller av etterhvert. Etterpå får man effekten av at studentene må jobbe mye hardere for å komme gjennom skolen med ståkarakterer, dermed lærer de mye mer enn de ville ha gjort i dagens system.

2. Endre insentivene til skolene. Dagens studiepoengsinsentiver er bra til å få studenter gjennom, men gjør lite for den faglige kvaliteten. Hvis man klarer å insentivere til høy faglig kvalitet, f.eks. gjennom å belønne positiv tilbakemelding på ekstern evaluering, uten å straffe for nødvendig stryk, nevnt ovenfor, vil man kunne sette fokus på kunnskap hos skoleledelsene også. Dette gjelder selfølgelig lærerskolene.

Det er ikke bare lærerutdanningen som er problemet, man har i dag et system som belønner enkle fag med høy ståprosent. Man belønner ikke faglig kvalitet i høy nok grad. Som student blir man presset gjennom et system mer og mer samlebåndfiksert. Det er selvfølgelig ikke optimalt at alle bruker ti år på en bachelorgrad, men noe større faglig fleksibilitet enn dagens system er muligens nødvendig.

Som halvstudert jurist burde Søreide selv se at dagens system for høyere utdanning har mye større problemer enn at barne- og ungdomsskolelærere ikke kan matematikk eller norsk, problemer som kan løses mer med bruk av markedslogikk enn inntakskrav.

Vil ha tøffere krav til lærerstudenter. (Hoyre.no)

Saken på NRK.no