Archive for April, 2009

Noe du lurer på – spør om hva du vil av

Thursday, April 30th, 2009

Når man dingler rundt på nett, om man leser bra halvpolitiske feministblogger eller fjortissblogger om mote, så er det tydelig en trend å kjøre spørsmålsrunde, en runde for ens lesere til å spørre om hva de vil. Jeg tenkte, siden det nærmer seg eksamenstid for mange unge lovende studenter, og siden dette er en glimrende mulighet til å finne ut om noen egentlig leser denne blekka, så skal jeg altså da svare på dine spørsmål. Post spørsmålene dine i kommentarfeltet, så svarer jeg samme sted.

I prinsippet kan man spørre om hva som helst, jeg må innrømme at mine styrker ligger i den akademiske krysning av politikk og økonomi, men kan litt om mye. Jeg vil bare ta bort et spørsmål dersom det er laaangt over streken, men er egentlig mer bekymret for at spamfilteret til wordpress skal gå litt bananas, så det vil sjekkes daglig.

Spørsmålsrunden vil være åpen fra posteøyeblikk til Søndag 10. mai 2009. Det er litt over en uke og burde vel holde. Kjør spørsmål :)

Tags:
Posted in Internett | 10 Comments »

Dårlige løsninger er udemokratiske – om altinn og skatt av

Wednesday, April 29th, 2009

Etter å ha sittet med selvangivelsen i altinn.no, har jeg oppdaget noe spennende. For å få fyllt ut sin selvangivelse med alle de fradrag en er berettiget og alle de plikter man skal oppfylle, må man være en krysning av informatiker og revisor. Man må ha tid og ressurser til å sette seg inn i regelverket, for deretter bare finne at webløsningen på altinn ikke holder mål.

Jeg har altså identifisert to problemer jeg ser på som svært udemokratiske. Først og fremst har vi et dårlig tilrettelagt skattesystem. Jeg er ingen forkjemper for flat skatt, men dagens system kan forenkles drastisk. Ved å fjerne endel av fradragene og særavgiftene, helst slik at de veier opp for hverandre, vil man lage et skattesystem som det vil være enkelt for enhver å følge. Man kan faktisk fjerne alle fradragsordninger og heller ha inntektsskattenivå på alt som kan kategoriseres på personinntekt, for bedrifter kan vi fortsette som før.

Som en god nummer to har vi nå et system for levering av selvangivelse som er så dårlig at man bør kunne argumentere seg ut fra enhver anklage om skatteunndragelse på ren bekostning av uforståelig webløsning. Dette bærer preg av utviklere som over lengre tid had lagt den ene ad-hoc løsningen oppå den andre uten noen form for helhetsprosess. I likhet med løsningene til endel bedrifter som insisterer på å holde utviklingen in-house, har altinn blitt lag på lag med helt greie løsninger, som til sammen ikke holder mål. Hadde dette vært sidene til komplett.no ville de ikke holdt ut ett år. Kundene ville forlatt siden uten å handle noe som helst.

Det er selvfølgelig ikke bare altinn.no som er en dårlig løsning på nett, nettbanken til Nordea er ikke spesielt bra den heller. Altinn stiller alikevel i særklasse, fordi de ikke har insentiver til å forbedre den. Det er ikke politisk risikabelt å ikke gjøre noe med det fra toppen, og ikke ønskelig eller innenfor budsjettrammene å gjør noe med det fra bunnen.

Disse to probleme gjør at man får et skattesystem som til de grader jobber for en liten og ressurssterk del av befolkningen på bekostning av de svakere og mindre rike. De svakeste kan risikere å straffes selv om de selv sier fra at det har skjedd en feil, og dermed er “rettferd skjedd”. Det at man klarer å fokusere mer på oljeboring i Barentshavet og staten som minoritetseier i industriselskaper når skattesystemet er så skjevt og udemokratisk forundrer meg. Men det er vel kanskje problemet, de som forstår systemet utnytter det, og de som ikke gjør ser ikke hva som er galt.

Tags: , , ,
Posted in Samfunnsdebatt | 2 Comments »

Does the dividing line between ‘high’ and ‘low’ politics mark the limits of European integration? – The case of Justice and Home Affairs av

Wednesday, April 29th, 2009

The development of justice and home affairs (JHA) as a European Union policy-making field has gone from a pragmatic and unobligated type of collaboration outside the European Community towards a closer cooperation within the EU. Effective ‘laboratories’ such as the Council of Europe, TREVI and Schengen have been active parts in the development.

Further, we can see driving factors as overcoming transnational challenges, spillover effects from the internal market and Europeanization contributing to the quite rapid development of the JHA. Still, there is a way to go for creating an effective arena of freedom, security and justice in Europe. There is evidence that the partition of `high’ and `low’ politics confines the European integration, put in proof from the more lately British, Irish and Danish opt-outs from the Reform Treaty. 

I will in this essay give a brief historical overview of the historical development of the JHA, then a more analytical approach for understanding the status-quo and I will use the Reform Treaty as an example of my belief that state sovereignty still is valid as a restraint for transiting this area from intergovernmentalism into the Community method. 

Download paper

Tags: , ,
Posted in Oppgaver | No Comments »

Government Growth av

Wednesday, April 29th, 2009

Government spending has grown relative to government output in most countries with elected governments in the post-war era. This increase is claimed to be independent of budget and tax systems, federal or national governments, and the size of bureaucracy. However, the relatively rates of change in different countries are dependent on different arrangements.

The aim of my little research was to say something about the growth of governments between 1995 and 2005 for some 20 selected OECD-countries. I have use the Borcherding government growth model to estimate a predicted growth rate and then compare this to the actual growth rate. In general, the predicted growth rates are positive and the actual growth rates are negative. Openness matters, as well as election systems.

I wanted to detect which characteristics of a country that can influence the government growth rate. My overall suspicion is that all the countries in my sample have experienced a growth in government. This prediction is this is especially aimed at the Scandinavian welfare states. I suspect that the growth rate is smaller in the liberal welfare states as the United Kingdom, and the corporatist welfare states of Continental Europe and in the US. I will also expect that the larger increase in GDP per capita, the larger the increase in government growth will be. Since we can witness more and more advanced welfare states, I will also expect the growth rates of rival goods to be higher than the non-rival goods. The wave of New Public Management (NPM) can restrain this growth, so I expect the country of the NPM-origin, the UK, to have a smaller growth rate – which I believe holds for other liberal democracies and the US as well. Further, I believe that semi-presidential democracies and single-party majority governments will have a smaller growth rate, since this can function as controllers of inefficient universalistic allocation and overspending. Another suggestion is that majoritarian election democracies have a larger government growth than proportional representation democracies.

Finally, I will also suspect small and open economies to have larger public expenditure to be able to stand against economic shocks, than the big and more self-sufficient countries in my sample.

Curious? Check the findings in the attached paper.

Download paper

Tags: , ,
Posted in Oppgaver | No Comments »

Bokanmeldelse – Global Catastrophes and Trends the Next 50 Years av

Saturday, April 25th, 2009

Global catastrophes and trends
Global catastrophes and trends: the next fifty years
Vaclav Smil; The MIT Press 2008
WorldCat•LibraryThing•Google Books•BookFinder

Det er kanskje snevet av overlegenhet over boken som gjør den mest interesant. Forfatteren dekker både økonomi, historie og naturvitenskap i sin analyse av de forskjellige truslene menneskeheten står ovenfor de neste 50 årene. Smil skriver i innledningen om fordelen av å kunne lese orginal tekster på italiensk og russisk, samt han forteller om sine studier av kinesisk, japansk og arabisk – noe som skaper et visst forventningspress.

Boken handler ikke om scenarioer da forfatteren ikke vil fabulere om oppdiktede verdener 50 år frem i tiden og boken driver heller ikke med forutsigelser, dvs. ikke noe forsøk blir gjordt noe forsøk på å tidfeste enkelte hendelser. Smil virker grundig skolert i sjanseberegning og det er dette redskapet som brukes til å illustrere utfordringene vi står ovenfor. Som tittelen tilsier er boken delt inn i katastrofer og trender, og tar for seg katastrofene først. I tur og orden blir alt fra kjempevulkaner og global oppvarming til kriger og terrorisme omhandlet, analysert og kvantifisert. Det er mulig å få et inntrykk av at boken tar litt lett på enkelte temaer, for eksempel blir trusler som ’peak oil’ nærmest avfeid, for denne boken handler ikke om reelt eller oppfattet ubehag, den handler om katastrofer og selv om ’peak oil’ skulle inntreffe så blir det ingen katastrofe av den grunn, olje blir bare veldig dyrt. Med en slik vinkling er boken konsekvent skrevet og dette gir større tyngde til de teamer som kvantifiseres som en større trussel mot liv og helse – epidimier og større kriger.

Delen om trender er annerledes og omhandler de største økonomiske og kulturelle blokkene i dag og den utviklingen disse står ovenfor de neste 50 årene. I tur og orden blir Europa, Japan, USA, Russland, Kina og den islamske verden analysert med henblikk på demografi, miljø og andre problemer av strukturell art. Kina vil vokse seg langt sterkere enn i dag, men står ovenfor store interne spenninger og miljørelaterte problemer. USA vil fortsette å svekkes relativt sett, men har sammenlignet med de andre aktørene så få interne problemer at landet trolig vil beholde sin posisjon som verdens ledende nasjon. Boken er skrevet før finanskrisen traff med full tyngde og det er en fornøyelse å lese om forfatterens kritikk av landets eksessive konsumerisme finansiert med lånte midler. Smil er ikke nådig om Europas fremtid, EU’s vekst må til syvende og sist stoppe hvis ikke hele prosjektet skal velte. Når Europa allerede har millioner av tyrkiske innvandrere som bor i gettoer som hittil har motsatt seg samtlige forsøk på integrering så er sjansen for en vellykket integrering av Tyrkia inn i det europeiske felleskap lik null. Om den muslimske verden fremtid er Smil veldig lite optimistisk, det som fremstår som farligst er de sammenfallende men omvendte demografiske utviklingene i Europa og i den muslimske verden. Europa har en befolkning som aldres raskt og det er ingen utsikter til noen økning i antall barnefødsler, den muslimske verden har en eksplosiv befolkningsvekst uten noen mulighet for skape noen fremtid for nye generasjoner. Resultatet er stor muslimsk utvandring til Europa med påfølgende potensial for politisk ustabilitet.

I innledningen av boken legger Smil listen ganske høyt for seg selv og det er med glede leseren legger merke til at boken innfrir. Smils kjølige og langsiktige analyser av trusler og trender er en behagelig avveksling fra tabloid krisemaksimalisering, kortsiktighet og politisk korrekthet. Boken anbefales sterkt.

Vaclav Smil – Global Catastrophes and Trends the Next 50 Years

Tags: , , , , , , ,
Posted in Bokanmeldelse | No Comments »

Desentralisert effektivitet – om åpenhet og EDB av

Sunday, April 19th, 2009

I den norske politikken har vi i hovedsak to sider, den ene siden vil sette ut alt på anbud mens den andre vil nekte innsyn i så my som mulig. Det er muligens satt litt på spissen, men det vi mangler er en gyllen middelvei. Det vi trenger er noen som er villige til å ta konsekvensen av at sentrale avgjørelser ofte er ineffektive og at sollys er den beste medisin. Vi trenger åpenhet om byråkratiet. Vi må vite hvor mange saker som prosesseres i et hvert NAV-kontor, hvor mange som bor av hvert kjønn, alder og inntektsnivå i hver kommune, hvor mange som har jobb i bostedskommune og hvor mange som ikke har jobb til enhver tid. Selvfølgelig finnes endel av denne informasjonen allerede, men ikke i stor nok grad. Hvis man skal være i stand til å effektivisere det norske byråkratiet må man iallfall være i stand til å måle det.

I tillegg sitter det norske byråkratiet på veldig god kompetanse i elektronisk databehandling. Mange flinke programmere og nettverksfolk som kan bidra til å lage fantastiske åpne løsninger i samarbeid med det store open source-miljøet ute i den vide verden. Ved å få til ordentlig informasjonsdeling både ut i verden og innad i det byråkratiske systemet kan vi få skreddersydde løsninger til en lavere pris og med bedre brukervennlighet enn man sitter med i dag. Man kan få nynorsk, bokmål og samisk i de systemer man ønsker det, og det vil være en enkel sak å tilpasse nye løsninger til det eksisterende system. Man kan tilogmed spe på med proprietære systemer der det skulle være ønskelig, hvis man trenger noe som ikke finnes i den åpne sfære.

En stor utgiftspost i det offentlige er hardware. Fornying av maskinparken vil kunne begrenses kraftig ved bruk av åpne lettvektssystemer, og man vil gjennom en gradvis utfasing av proprietære systemer slippe å bruke penger på omleggingen samtidig som fornying av maskinpark, som man ofte må med oppgradering til ny versjon av MS Windows.

Det viktigste i en disse to prosessene, i likhet med enhver informasjonsbasert prosess, er at man får til et godt informasjonsdelingsopplegg.

Les mer:
tu.no – Lokker med billig data – Teknisk Ukeblad.

Kaster ut lukkede systemer – digi.no : Bedriftsteknologi.

- Offentlige data må frigis – digi.no : Juss & samfunn.

Tags: , , ,
Posted in Samfunnsdebatt | 5 Comments »

Kjønnssamfunnet – hvorfor likestilling er en drøm av

Saturday, April 18th, 2009

Nesten daglig hører vi utsagn som “vi vil bare behandles likt” og “kvinner trenger ikke særbehandling” fra de harde feministene. Dette er veldig misvisende av to årsaker. For det første forutsetter dette at det ikke er systemet det er noe galt med, men at sålenge damer behandles likt med menn innenfor systemet så vil de klare seg på linje med menn. For det andre er likestillingstiltakene laget slik at menn skal kunne forstå og kunne innføre dem i arbeidsplassen og av og for kvinner i hjemmet.

Det første problemet er at systemet er grunnleggende diskriminerende. Det er ikke alltid mot kvinner, men det er grunnleggende diskriminerende mot alle brudd på tradisjonelle kjønnsroller. Et argument som blir brukt mot at det er så få kvinnelige ledere er at de velger familie foran karriere, eller at de går glipp at sjanser fordi de tar lengre permisjoner, har i hovedsak høyere sykefravær eller er mindre aggressive. I tillegg er menn diskriminert mot i foreldretvister, siden barn antas å måtte bo hos mor de første årene, og dermed ikke kan bo hos far fordi det har bod hos mor så lenge. Det er en klar overvekt av skillsmissebarn som har mor som hovedomsorgsperson og “alminnelig samvær” med far, altså en gang i uken og annenhver helg.

Det andre problemet er at hvordan kan likestillingstiltak i hovedsak laget av og for den ene siden i en konflikt fungere? Menn blir bedt om å ansette flere kvinner i styrer og som ledere, men de vet ikke hvordan. Da er den eneste løsningen kvotering. I akademia er likestillingsproblematikken vesentlig mindre enn i f.eks. finansbransjen, hovedsaklig fordi det er flere kvinner på alle nivåer i akademia. Kvinner kvoteres inn mange steder, og det er helt nødvendig for at systemet skal tilpasse seg begge kjønn over tid. Å kvotere inn kvinner i ASA-styrene er på kort sikt kanskje uheldig, men på lang sikt kan det være med på å bygge et mindre skjevt system. Mannspanelet er en god idé med en dårlig gjennomførelse. Det å ha, i større grad, menn som veier inn på avgjørelser i barnefordelingssaker og familietvister er en god idé. Ikke på individnivå, men iallfall på systemnivå. Kanskje kvotering her vil være til det beste for barna? Far kan ikke få mindre enn 40% samvær, med mindre det foreligger bevis for omsorgssvikt.

Et godt eksempel på at det offentlige ikke har tilpasset en virkelighet med full likestilling er at barnevernet og likestillingsombudet er under samme departement. Det vil si at samtidig som man kjemper for kvinners rettigheter i arbeidsplassen, og det vil da være naturlig å ha en kvinne som likestillingsminister, skal man altså da kjempe for likestilling i barnefordelingssaker, en stilling i hvor det i større grad vil være naturlig å ha en mann.

Frem til det offentlige tar konsekvensen av noen tusen år med diskriminerende kjønnsrollemønster og innfører kvotering begge veier, vil ikke diskrimineringen slutte, ikke fordi det er manglende vilje, men fordi systemet er så grunnleggende feil bygget opp at det ikke er mulig. På kort sikt kan dette føre til mange store overskrifter som ikke er heldige, og da er det nok ikke politisk vilje til sånt i Norge, da vil det nok ikke skje.

Les mer om likestilling:

Styrk kvinners rettigheter – kultur – Dagbladet.no.

Menn er 15% mer verdt enn kvinner? – slik kan vi ikke ha det…! | Labyrinten; mitt univers.

Mannskamp for likestilling – Meninger – Kronikker – Aftenposten.no.

Ja til likestilt samfunnstjeneste- Meninger – Ringen – Aftenposten.no.

Mediespeil om kjønn og likestilling i forskning.

Far får ikke vite hva barnet feiler – nyheter – Dagbladet.no.

Men kontantstøtten var ikke død. Den rører på seg. – Nyheter – Dagbladet.no.

Useriøst om likelønn og likestilling – Kultur – Dagbladet.no.

Tags: , ,
Posted in Samfunnsdebatt | No Comments »

Manglende IT-kunnskap i samfunnsforskningen – om The Gathering og spillover-effekter av

Sunday, April 12th, 2009

I Norge er man opptatt av sunn frisk ungdom, av ungdom som er ute og går på ski, trener og driver sport. Det har alikevel i det siste kommet mange artikler i nyhetene om at ungdommen lærer viktige egenskaper i World of Warcraft og at man bygger viktige nettverk i facebook. Men betyr egentlig dette noe?

Det utdannes i Norge i dag altfor mange samfunnsvitere uten grunnleggende IT-kunnskap. Nå snakker jeg ikke om evnen til å bruke Word til å skrive vitenskapelige artikle eller Powerpoint til å lage en presentasjon, det er ikke lenger kunnskap, men instinkt. Jeg snakker om evnen til å google frem den informasjonen man trenger, til å bruke internett til å finne programvare som gjør nøyaktig den oppgave du skal ha løst. Mangelen er i ferd med å bli et så stort problem at man kan sammenligne det med å ikke kunne slå opp i et leksikon.

Man kan ikke lenger være student i Norge uten å bero seg på internett. Man får ikke oversikt over et fagfelt før man har vært gjennom scholar.google.com flere ganger for å søke opp artikler som gir nye artikler og nyere artikler.

Man kan ikke lage et fornuftig datasett i Excel uten å kunne enkle =if()-formler eller sette sammen flere datasett uten å bruke visse indekseringsteknikker. Da vil enkel forskning ta for lang tid. Man kan ikke basere seg på å finne datasettene ferdig laget, eller la andre sette dem sammen, da vil man mangle grunnleggende forståelse i hva de prøver å si.

Da hjelper det ikke at man har lært organisatoriske teknikker i WoW eller at man har det riktige nettverket på facer’n. Da hjelper det ikke at man går aldri så fort på ski eller er aldri så god i fotball.

Selvfølgelig må man ha den teoretiske kunnskapen i orden, man skal gjerne være i god form til å sitte og jobbe i timevis, men uten grunnleggende kunnskap i elektronisk databehandling, så hjelper det så uendelig lite. Forskningen går fort, så man kan ikke sitte og tvinne tommeltotter og si “jammen jeg valgt ikke IT-studier.”

Studentene har en plikt å lære seg de mest grunnleggende teknikkene selv. Det skal ikke være skolens eller noen andres ansvar, hvis ikke kan de ikke ansettes i vitenskapelige stillinger, hvis ikke kan de ikke forske effektivt.

Løsningen på dette problemet er alikevel enklere enn man skulle tro. I skrivende stund er det mange unge friske mennesker som er ute i skogen og går på ski, nyter sin påskeferie med familie og venner. Dette burde de kanskje revurdert. Det er nemlig en annen gjeng som sitter i vikingskipet og utveksler erfaringer og kunnskap rundt nettopp databruk i den store eventen The Gathering.

De skaper et miljø som innhar nettopp de klustereffekter Michael Porter snakker om i sine teorier. Når man kommer sammen i et så tett miljø vil man få spillover-effekter som gjør at din kunnskap helles over i meg gjennom samtale, observasjon og interaksjon. Designinteresserte vil finne sammen, skribenter vil finne sammen og man vil få en informasjonsdeling som er helt unik. Det viktigste er at man plukker opp grunnleggende teknikker som gjør at man forstår oppbyggingen av informasjonssamfunnet i en mye større grad enn før, og kan dermed relatere til det med en mye større selvfølgelighet enn våre foreldre og deres foreldre.

Så om ungdommen skal bli effektive forskere, det være seg i historie, språk eller sosiologi. Send dem på The Gathering i påsken, så kanskje det fremdeles er håp for forskningen i Norge.

Tags: , , , , , ,
Posted in Internett, Skole & Utdanning | 2 Comments »

Skal en yrkesgruppe stå sammen eller konkurrere – om fangens dilemma og fotografer i Stavanger av

Friday, April 10th, 2009

I spillteori kjenner man godt til konseptet fangens dilemma. Skal man dele goden eller prøve å lure den andre parten? Det er spørsmålet som stilles. Nå viser det seg at dette konseptet har blitt tv-show i England, som vist i bloggen  Etterretninger – Mandag Morgen.

For å ta en kort oppsummering, så bygger dilemmaet på en anekdote om to menn arrestert for å ha gjort et brekk og presentert noen muligheter. Hvis ingen av dem sier noe til politiet, så får begge 1 år i fengsel, hvis begge plaprer så får de 3 år i fengsel. Hvis den ene tyster på den andre, men den andre ikke sier noe, så får den som tystet gå fri, mens den som ikke sa noe får 5 år. Hvis skurk 1 da ikke sier noe, så kan 2 gå helt fri ved å snakke, hvis skurk 1 snakker, så kan skurk 2 få 2 år mindre i fengsel ved å snakke. Altså, vil det lønne seg for den enkelte skurk å fortelle politiet alt, helt uavhengig av hva den andre gjør, selv om det beste til sammen hadde vært om ingen sa noe. Hvis en da skal få begge til å holde smella må det altså være en belønning for å ikke si noe som overgår belønningen ved å snakke, eller en straff ved å snakke som er større enn belønningen ved å snakke. Det er en såkalt Nash-likevekt i å tyste.

I yrkeslivet blir man ofte presentert det samme dilemmaet. Et eksempel kan være at man jobber på en fabrikk som lager bøtter. Ti mann jobber på linja og jobber saktere enn de kunne ha gjort. Den dagen det begynner en ny mann som er like flink å lage bøtter som de andre, så står han mellom å vise sjefen at han kan lage bøtter raskere enn de andre gjør, da vil han bli belønnet men de andre vil bli straffet. Men, han kan også gå inn i linja og bare lage bøttene i den samme fart som de andre, noe de alle vil tjene på, men han nye vil tjene mindre.

Da vil de to naturlige tingene å gjøre, for hans kolleger, være å true ham med juling om han viser sjefen at bøtter kan lages raskere, eller gi ham en belønning for ikke å vise det. Fagforeninger virker i stor grad på den måten. Selvfølgelig ikke bokstavlig, og det er mange andre nyanser rundt fagforeninger, men en av oppgavene til en fagforening er å hindre at de sterke arbeiderne får fordeler foran de svake arbeiderene ved å hindre det valget fra å tas. Man skal altså ikke belønnes for å være sterk, fordi man ikke skal straffes for å være svak.

I Stavanger har nå, som de sier i de Forenede Stater, the shit hit the fan. Erik Jørgensen, en frilansfotograf har gått til det steg å kritisere fotografkolleger for det arbeid de har gjort, han har også kritisert den enes reaksjon på den opprinnelige kritikk. Han har fått tilsvar, og det har blitt en etterhvert spennende sak å følge med på. Siden dette skal være en delvis faglig blogg er det ikke så interessant hva som sies frem og tilbake, men det interessante er: hva er følgene av en sånn debatt?

Til forskjell fra den vanlige debatten innad i yrkesgrupper har denne plutselig blitt veldig offentlig, og det er i hovedsak to punter jeg vil fremheve som følger av denne debatten.

  1. Debatten gjør potensielle kunder mer klar over hva de forskjellige fotografene mener er godt og dårlig håndtverk. Den viser til forskjellige eksempler og gjør leseren mer bevisst på det fotografene mener er viktige kriterier for å dømme et fotografi.
  2. Debatten skaper mer konkurranse innad i fotografmiljøet i Stavanger. Den kan med dette ha gjort at en eller flere fotografer ikke lenger vil brukes i samme grad, eller at de må forbedre seg for å bli brukt. Noen kan tilogmed bli stemplet som lite flinke av andre fotografer.

Her har Erik helt klart valgt tystestrategien i fangens dillemma, klart kunne fotografene sannsynligvis tjent på at kundene ikke vet hva som er bra eller dårlig håndtverk, de kunne ha snekret sammen noen bilder kjapt og ingen hadde gjort noe med det, det var jo sånn det var. Ved å velge å tyste, tar man et aktivt valg mot dette, fordi man ser at man kan tjene mer på at konkurransen blir hardere og de dårlige forsvinner. Man kan si at fangens dillemma her går direkte mot Adam Smith, ved å gjøre det beste for seg selv, skader man for fellesskapet, helt i strid med Smiths grunnleggende tanker om konkurranse.

At det skjer blant fotografer som stort sett jobber frilans er ingen overraskelse, men se for deg at dette skulle skje i andre yrker. Hva om polititjenestemenn skulle offentlig gått ut å si hva de mener er god og dårlig politiskikk. Hva om de hadde pekt ut politimenn som ikke følger denne. Ville vi da fått et bedre eller dårligere politi. Jeg er ganske sikker på at fagforeningen og deres Arne Johannesen ville si at politiet ville tatt skade av dette, mens tilhengere av frikonkurranse kanskje ville synes det var en god idé for å effektivisere en gammlmodig og inngrodd etat.

Det samme gjelder forsåvidt advokater, leger og lærere. Hva om de hadde gått ut med hva som er god og dårlig praksis. Ville man fått et bedre helsevesen om jeg visste hva andre leger synes om min fastlege? Det er et interessant tema. I akademia er det nettopp det som skjer, man får kritikk av sine egne, av ekspertene på sitt felt. Noen ganger slår det feil, nye teorier får ikke grobunn fordi de som kritiserer er satt i sine vaner, men veldig ofte fører det til effektiv forskning. Veldig ofte kan man gjennom såkalte “peer-reviews” få stilt de rette spørsmålene som gjør teoriene sterkere og forskningen bedre.

Jeg synes Eriks peer-reviews er bra. Jeg synes han skal fortsette med det. Og, ikke minst synes jeg at vi skal bli flinkere til å gjøre det i andre sammenhenger også. Vi må nok i sånne tilfeller oftere følge Smith enn Nash.

Tags: , , , , ,
Posted in Internett, Samfunnsdebatt | 2 Comments »

Oljeselskapene tjener penger på olje, hvem skal tjene på vind? av

Wednesday, April 8th, 2009

Teknisk Ukeblad forteller i en artikkel at oljegiganter dropper vindkraftsatsingen sin. Dette kommer vel neppe som en overraskelse på noen som har fulgt oljeprisen i det siste. På samme måte som det satses mye på alternativ energi når oljeprisen er høy, satses det lite på alternativ energi når oljeprisen er lav. Oljegiganter som Shell og BP kan ikke mer forventes å satse på vindkraft nå, enn NSB kan forventes å satse på damplokomotiv. Derfor er det moro at miljøvernere som hyllet disse selskapene for ett års tid siden nå er skuffet over de samme.

Statkraft blir fornærmet når Senterpartiet vil ha statvind, og FrP avviser ideen om eget vindkraftselskap. Fakta er alikevel at Statkraft ikke har en særegen interesse i vindkraft, de er et kraftselskap som skal produsere strøm av de beste tilgjengelige ressurser, fra økonomisk ståsted. Selv om det er langsiktig satsing, vil deres handlingsplan sette gasskraft som mer lønnsom enn vind, og dermed satse på dette.

Senterpartiet har helt rett i at hvis det skal være et overordnet mål å satse ordentlig på vindkraft i Norge, så må man ha et selskap som er dedikert til dette, ikke et som setter opp gasskraftverk når gassprisen synker. Det trenger selvfølgelig ikke være statlig, men at det må konkurrere på miljøgevinst og andre ikke-økonomiske fordeler er nok ufravikelig, og det betyr avgiftsbelegging av forurensende produksjon. Men det er bare hvis det er et mål med vindkraft i Norge. Foreløpig har det ikke vært politisk vilje til å overstyre kommuner som takker nei til vindparker,  og det har ikke vært politisk vilje til å avgiftsbelegge etter utslipp. Da kan man anta at et fraværende Statvind betyr manglende politisk vilje til å gjøre noe med vår hovedinntektskilde, vår elskede olje.

Les mer:

Vil ha tusenvis av nye grøne arbeidsplassar – Stavanger Aftenblad.

- Sp – ein tragedie for fornybar energi – Stavanger Aftenblad.

Tags: , , , ,
Posted in Energi, Samfunnsdebatt | No Comments »

En grønn fremtid – et skalaperspektiv av

Wednesday, April 8th, 2009

Det er veldig debatt om miljøvennlige kraftressurser om dagen. Debatter raser om vindparker, fossefall, kjernekraft og CO2-lagring. Det som nesten bare snakkes om i små fagkretser, nerdekretser om du vil, er skalaen på disse energikildene. Hvor mye skal produseres av hver enkel form, i hvilke ramer? I all hovedsak er det tre nivåer man snakker om, mikronivå, hver enkel husstand produserer sin strøm med vindmøller, solpanel, vannkraft eller lignende som er tilgjengelig i nærområdet; mesonivå, man produserer strøm basert på fornybare kilder til en gruppe husstander, småsamfunn, i begrenset mengde til bruk der; eller makronivå, man produserer strøm og fører inn i det generelle strømnettet.

På det første nivået, i mikroskala,  har man holdt på lenge. Alt fra å dekke hustak med solceller til den ene lille vindmøllen som produserer strøm på hytta. Man har allerede funnet kreative løsninger for å produsere strøm til eget forbruk, og man kan tilogmed finne løsninger som pumper strøm tilbake i strømnettet når det produseres mer enn det brukes. Dette er genialt til en hytte, en enebolig eller et småbruk, og det kan lette statens oppgave å levere strøm mange ufremkommelige steder spredd rundt i verden. Man kan ha mikrosystemer som produserer strøm til vannrenseanlegg, pumpestasjoner og kjøling i strøk hvor dette kan bety forskjellen på liv og død. Det som mangler er ikke løsninger, ei heller vilje, her må man bare gi teknologien tid til å effektiviseres.

Makronivået er det mest omtalte om dagen. Man setter opp vindfarmer over en lav sko i hele Nordsjøen, spesielt utenfor Danmark, Tyskland og Storbritania. Statoil og Statkraft fikk nettopp en kjempeavtale om Sheringham Shoal-parken, det som kommer til å bli en av verdens største vindparker. Den baseres på allerede eksisterende teknologi, med relativt små turbiner. Tyske vindparker opererer allerede med turbiner på 5-6 megawatt (MW), og flere selskaper jobber med turbiner på 7-10 MW til å produsere kraftige tilførsler av strøm til havs. Ulempen er at den ugjevne tilførselen av strøm krever massive investeringer i kraftnettet fra sentralt hold, til ofte tynt befolkede områder.

Det mest interessante nivået er alikevel mesonivået. Kan man gjennom økt desentralisering av kraftproduksjon få til i særlig skala det man har fått til på Utsira, i StatoilHydros forsøksprosjekt. Ved å ha to 600-kilowattsturbiner i sammenheng med et hydrogenbrenselcelleanlegg, har man fått til en løsning hvor man tilfører gjevn strøm til en gruppe husstander gjennom et veldig enkelt prinsipp. Når vinden produserer mer strøm enn nødvendig, går resten til å produsere hydrogengass gjennom elektrolyse, som senere brukes i brenselceller til å tilføre strøm når man ikke produserer nok. Dette prinsippet bør man kunne bruke flere steder. Noen har gjort forsøk med å bruke ekstra kraft til å punpe vann til kamre som lagrer det til vannturbiner som kan gå når vinden skaper for lite strøm selv.

Andre løsninger man kan se for seg er å ha en kombinasjon av mikro- og mesonivå, å ha tak dekket med solceller som går mens man venter på bedre vindforhold. Man kan se for seg at store bedrifter, ja kanskje hele bygder blir egenforsynt med strøm fra sine små vindturbiner, bølgekraftverk og hydrogenbrenselceller.

Det som er viktig i en sånn kampanje, er at man kan ikke gi industrien konkurransefordeler foran noen annen kraftkunde. Man må avgiftsbelegge skitten kraft og drive fri forskning som kan plukkes opp av de forskjellige aktørene for å skape effektive produksjon av fornybare energikilder.

Man kan ikke forvente at oljefondet skal fikse disse problemene, kunnskapen må spres hos innovatørene, og den beste måten å gjøre det på, er å gjøre som man har gjort i et bredt nasjonal samabeid, etablere forskningssentre som Censes, IFE og lignende, som forsker på morgendagens teknologi. Innovasjonen ligger gjemt i hodene til dagens sjuendeklassinger, de som blir morgendagens gründere.

Hvis staten er villig til å være med på å skaffe løsningene gjennom forskning og utdanning, må vi som kraftforbrukere være villige til å ta i bruk de nye teknologier for å spare de kronene som ellers ville gått til skattlegging av skitten kraft, om man så er tung industri eller en hviken som helst hvermansen.

Tags: , ,
Posted in Energi, Samfunnsdebatt, Samfunnsøkonomi | No Comments »