Man argumenterer ofte for at effektivitet krever konkuranse, og det er forsåvidt sant. Noen ganger konkurrerer man på feil premisser og med feil insentiver, og da blir det ikke effektivt alikevel. En av disse markedsproblemene oppstår når konsument og kjøper ikke er samme person. Det finnes to veldig fine eksempler på nettopp det.
Det klassiske eksempelet er helsetjenester betalt gjennom privat helseforsikring eller HMS som det heter i USA. Her har konsument (pasienten) og produsent (sykehuset) sammenfallende interesser. De vil gjennomføre mange og dyre tester og prosedyrer. Pasienten vil at sykehuset skal gjøre mest mulig for at han skal bli frisk, og sykehuset vil sende størst mulig regning. Betaler (forsikringsselskapet) ønsker derimot at regningen skal være minst mulig, men at pasienten skal bli frisk nok til ikke å koste mer senere.
Dillemmaet som oppstår er at det blir en kamp mellom de som står nært handelen og de som står langt fra. Forsikringsselskapet har insentiver til å si nei til alt som blir foreslått, mens sykehuset har insentiver til å ta blodpris for det som blir godkjent. Effektiviteten forsvinner ut vinduet.
En litt annerledes situasjon er situasjonen rundt LMS, learning management systems. Ida Aalen har engasjert seg i LMS-bruk på NTNU og i en fin post på bloggen hennes har hun gått gjennom endel problemer med utformingen til It’s learning, som sammen med Blackboard og Class Fronter er norges mest brukte LMS-systemer.
Problemet i den kommersielle modellen her er at de to store gruppene med brukere ikke har sammenfallende interesser, og at ingen av disse kommer frem i forhandlingene mellom selger og kjøper, henholdsvis IT-selskapet og skolen. For skolen gjelder ting som pris, service og små administrasjonskostnader, mens for studenter og lærere er alfa og omega brukervennlighet til enhver pris.
Løsningene på disse problemene synes å være ganske tydelige, men ikke uten betenkeligheter. Det enkleste effektivitetsløsningen på begge problemene er at bruker betaler. Det kan by på interessante problemer. I helsedekningen kan man si
- Alle betaler selv
- Alle får en viss sum av staten til å bruke på helse
- Staten betaler uten konflikten, men setter kost-/nyttekrav.
Å betale selv er det mest effektive, men folks tilgjengelige inntekt varierer såpass mye at det vil ekskludere noen fra dekningen. Fast sum fra staten er ikke optimalt siden noen brekker en fot, andre får kreft mens andre igjen bare ikke blir syke. Hvordan skal man finne denne gitte summen, hva når pengene er brukt opp og man fremdeles er syk? Det mest effektive, som ikke er i stor grad usosialt er at staten tar regningen, men at man opererer innenfor gitte kost-/nyttefunksjoner. Dagens finansiering i Norge er sånn, med en stykkprisfinansiering, som fører til en stor vekst i helsebydsjettet, men mindre enn ved den private forsikringsmodellen. Hvis den veksten blir for stor og går på bekostning av pasientene, må man kanskje tilbake til kun faste overføringer og de budsjettmaksimeringsproblemene det måtte føre med seg.
For LMS er brukerbetaling selvsagt mulig, men hva hvis halve klassen ikke vil betale, mens skolen fremdeles har plikt til å tilby undervisningsmaterialet, det blir fort tungvint. Problemet her er å gi produsenten insentiver til å høre på brukerne. I informatikkens verden er dette problemet løst ganske elegant. Man gjør brukerne til produsenter gjennom open source løsninger. Ved at skoler, enten hver for seg eller sammen, legger ressurser i å utvikle åpne løsninger istedetfor å kjøpe ferdige løsninger, vil man som bruker kunne påvirke produksjonsprosessen direkte. Norske universiteter alene sitter på så mye programmeringsressurser at et sånt prosjekt vil kunne bli veldig bra. Når du da legger til det som finnes utenlands kan et sånt prosjekt bli det WordPress er for blogger.
Det er altså ikke umulig å løse denne typen problemer med markedet, det er bare vanskelig å velge en løsning.
Det er virkelig en glede å lese noe som er genuint annerledes, spesielt innenfor en sjanger som religionsdebatt, og det er nettopp en slik bok Kai Sørlander har skrevet. I ”Forsvar for Rationaliteten” tar han til orde for en styrkelse av det rationelle standpunkt i den offentlige debatt generellt, med utgangspunkt i diskusjonen om betydningen av religion for en sivilisasjons utvikling. Det rationelle som Sørlander her fremmer er den enkle tanken om at ting må være enten eller, og ikke både og. Selv om dette i utgangspunktet høres naturlig ut er det likevel utfordrende for en offentlig debatt som velter seg i tvetydigheter og mellomliggende standpunkter.
