P.W. Singer har skrevet en bok om roboter og den revolusjonerende effekten disse systemene vil ha på krigføringen i fremtiden. Allerede i dag så har et helt batteri av fjernstyrte prober i sterk grad hjulpet USA i krigføringen både i Afghanistan og Irak. Dette er ifølge Singer bare en sped begynnelse.
Av og til dukker det opp bøker som ganske presist klarer å beskrive fremtidens krigføring. Charles de Gaulles Army of the Future beskrev i 1934 hvordan fremtidens hær ville utgjøres av professionell soldater  istedenfor de store armeene med vernepliktige soldater. Heinz Guderians  Achtung Panzer fra 1937 tok for seg de poengløse slakteriene ved vestfronten og beskrev hvordan slagene isteden kunne vinnes  med drastisk lavere tap hvis tilstrekkelig mange og konsentrerte pansrede styrker var tilgjengelige. Wired for War gjør et forsøk på det samme for den kommende revolusjonen innen krigføring – storskala bruk av roboter.
Roboter har ingen familie eller venner, trenger aldri perm, har ingen formening om krigens gang, kampmoralen er perfekt. Roboter blir skadd og ødelagt,men aldri invalide. Roboter føler ingen smerte, redsel eller utmattelse. Roboter lystrer ordre – alltid. Sammenlignet med mennesker er de i tillegg langt rimeligere og kan oppdateres og trenes kontinuerlig.

Dette er bare en kort og innledende beskrivelse av fordelene med bruk av roboter i krig. Allerede i dag er robotenes tilbakestående slektning – de fjernstyrte probene i utstrakt og sterkt økende bruk i USA’s hær og flyvåpen.
Blandt de mørkere sidene ved bruk av roboter er at terskelen for krig synker drastisk når den politiske riskikoen ved tap av egne styrker blir sterkt forminsket. Et eksempel er Norges engasjement i Afghanistan som er under kontinuerlig press for å hindre tap av egne styrker og alle de tre norske tapene har forårsaket et enormt oppstuss. I tillegg gjør den utstrakte bruken av sensorer og skjermer at avstanden mellom de stridende parter øker drastisk. Dette medfører igjen at soldatene i sterkere grad mister følelsen av at deres fiender er mennesker, med derpå sterkt stigende tap av liv. Boken beskriver hvordan operatørene av fjernstyrte prober sitter hele dagen på kontor og sprenger folk i luften med et klikk på musa og deretter kjører hjem til middag med familien.
Boken tar også overfladisk for seg de mer operasjonelle sidene ved bruk av roboter i strid og hvordan disse best kan organiseres, kanskje bokens mest interesante del ved siden av de politiske aspektene ved robotisert krigføring. For lenestolstrateger i alle aldre er beskrivelsene av Mothership og Svarming strategiene herlig lesning. Kan bli mye bra dataspill av slikt.
Wired for War er imidlertid for lang (500 sider). Med en bedre redigering hadde det vært mulig å kutte antall sider ned til halvparten da boken nok kunne trengt en langt strengere forlegger. Mange av bokens utallige eksempler og sitater virker så tilfeldig lappet sammen at det kunne vært rippet av en blogg. Kapittelene har tilfeldige overskrifter og selv om de utallige referansene til populærkultur er underholdende så kunne de med fordel vært fjernet. På den positive siden øker de lesbarheten slik at selv en bok om krigføring med roboter omdannes til strandlektyr. Anbefales likevel kun for spesielt intereserte.

Charles Murray, også kjent som medforfatteren av The Bell Curve, tidenes mest utskjelte verk om sammenhengene mellom intelligens og vellykkethet, er ute med en ny bok – Real Education. Boken er ikke en pedagogisk oppskrift på hvordan en får skikk på skolevesenet, men en debattbok som prøver å stikke hull på en antall myter som tåkelegger våre ideer om utdannelse og hindrer oss i å komme videre i letingen etter en bedre skole. Selv om boken er skrevet for et amerikansk publikum er temaene direkte gjeldende for den hjemlige debatten. Mytene som omspinner utdannelse er ifølge Murray:

Evner varierer.  Noen barn er gode i noen ting mens andre barn er gode i andre ting. Barn er ikke blanke ark som kan stimuleres til vellykket læring, og et individs medfødde intelligens setter klare grenser for hva det mennesket er i stand til å forstå av abstrakt kunnskap. Intelligens har flere aspekter enn bare de logisk-matematiske, men vår skoles ensidige fokus på logisk-matematisk læring gjør at barn med andre ferdigheter tidlig føler de kommer til kort.
Halvparten av alle barn er under gjennomsnittet. I enhver gruppe hvor en regner ut et gjennomsnitt vil halvparten av gruppen falle under gjennomsnittet. Konseptet er så enkelt men likevel knapt mulig å akseptere i en skoledebatt som nesten utelukkende handler om å bringe svake elever opp på gjennomsnittlig nivå. At mange barn rett og slett ikke har evner til å følge enhetsskolens læreplan blir fullstendig ignorert.
For mange unge søker seg til høyre utdannelse. Det ensidige fokuset på teoretisk kunnskap i skolen og det politiske ønsket om at befolkningen skal ta høyere utdannelse gjør at universiteter og høyskoler flyter over av middels intelligente og lite intereserte ungdommer som med fordel kunne valgt en mer praktisk utdannelse. Murray bruker lønnstatestikk for å argumentere for at det er langt bedre for en person med gjennomsnittlig intelligens å bli en god elektriker enn en dårlig mellomleder. Eksemplet er direkte overførbart til Norge hvor håndverkere er lønnsadel målt i forhold til store mengder overflødige humanister. Murray lufter ideen om sertifisering som erstattning for ganske mye av det som i dag passerer for høyere utdannelse.
Fremtiden avhenger av hvordan et land utdanner de akademisk begavede. Murray henter her frem eksempler fra USA der en svært stor andel av den delen av befolkningen som produserer alt som leses, høres og sees kommer fra en veldig selektiv krets av universiteter med veldig høye akademiske opptakskrav. Denne gruppen mennesker vil Murray utdanne bredere enn hva er tilfellet i dag, med som mål og gjøre dem til klokere mennesker. Av bokens deler er denne delen den svakeste da den ikke støtter seg på stort annet enn Murrays visjoner om en moderne utgave av Platons idealstat.
Real Education fungerer etter hensikten der den klarer å punktere de mest illusoriske aspektene ved vårt samfunns romantiske forhold til utdannelse. Barneskolen vil bli betraktlig triveligere sted hvis de sentrale læreplanene ble erstattet med en elevtilpasset utdannelse som faktisk tok hensyn til hva barnet kunne klare av teori. Murray’s ide om sertifisering av utdannelse er svært interesant da sertifisering både kan forkorte høyere utdannelse betraktelig samt gjøre den adskillig mer relevant for yrkeslivet.