Archive for July, 2009

Hvordan motivere asylsøkere av

Friday, July 31st, 2009

Jeg skal ikke begynne på hele debatten om hvem som skal få asyl i Norge og hvem som ikke skal. Det er to grunner til det. For det første er jeg for fri innvandring, så enhver innskrenking av det skal begrunnes godt i mine øyne. For det andre er det et utdebattert tema, og dermed ikke interessant lenger. Det som derimot er interessant, er hvordan man kan få den gjeldende asylpolitikk til å bli mer effektiv.

Mitt forslag er som følger: Behold systemet som i dag, prosessen man må gjennom er helt lik. Tilbud og krav som stilles forblir uendret, med ett unntak. Alle får midlertidig arbeidstillatelse. Frem til saken din er ferdigbehandlet, uavhengig om du får bli eller ikke, skal du få jobbe. Har du lyst på, og klarer å skaffe deg lønnet arbeid, så er ingenting bedre. Man kan tilby språkkurs, kulturkurs og mere til, hva vet vel jeg, men jobbe skal de få lov til om de ønsker det.

Asylsøkere blir ofte beskrevet som ressurssvake mennesker. FrP klager på at vi får de dårlige asylsøkerne, at de gode drar til USA og Storbritania, men de glemmer en ting. Disse menneskene har tross alt ofte reist veldig langt og holdt ut mye mer enn vi noengang vil oppleve. Det krever en sterk personlighet og personlige ressurser man ikke ofte ser i mennesker.

Hvis denne ordningen gjennomføres vil man få en bedre utviklet integreringsprosess og bygdenorge vil få sårt trengende arbeidskrat :)

De flinke er ikke smarte – og de smarte trenger hjelp av

Friday, July 31st, 2009

I det siste har vi lest mye om de flinke barna som ikke får god nok oppfølging på skolen, de som lider under en enhetsskole. I Aftenposten i dag stod en av disse frem og fortalte om hennes oppvekst med lesing under dyna og seksere i karakterboka. Nå må man sette noen grenser. Det er nemlig en vesentlig detalj noen har glemt å ta med i denne debatten.

Det er ikke de flinke barna som trenger oppfølging. Det er ikke de som sitter i timevis og leser og får gode karakterer, men føler det ikke er kult å gjøre det. De er ikke problemet. Problemet er de smarte barna, de virkelig smarte barna. De barna som ikke trenger å lese for å komme seg gjennom den middelmådige skolen, de som er smartere enn lærerne og vet det, de som ikke har behov for å få seksere fordi de kan skulke alle halvparten av timene og fremdeles komme seg gjennom skolen med såvidt gode nok karakterer. Alt dette fordi de kjeder seg.

De trenger ikke gjøre en lekse på barneskolen, ei heller på ungdomsskolen. De sitter og synes alle de andre er dumme som må lese lekser, at de andre er svake som må følge med i timen. De har alltid et svar når læreren spør, og det er somregel frekt, nedsettende mot minst to i rommet og ikke det læreren vil høre. Det er de som alltid hører “hvis du bare gjør en liten innsats, da vil du være så flink” eller “du har så mye potensiale.”

Det er de barna vi må ta vare på. Vi må gi disse barna ekstra oppfølging, sette større krav til dem, gi dem noe å bryne seg på. De flinke barna er streberne. Sitter man flere timer til dagen med lekser er det siste man trenger større utfordringer. Da blir det bare mer lekser. Klarer man derimot hele matteleksa i hodet, og derfor demonstrerer at man kan det for å vise at man kjeder seg, da trenger man utfordringer, da trenger man oppfølging.

Hvis man ikke gjør det, vil nemlig disse få problemer senere. Man vil ikke få utnyttet sitt potensiale, man vil være middelmådig. Man vil kjede seg så mye at man må finne et substitutt til hverdagen. Når man kan komme seg gjennom videregående med helt gjennomsnittlige karakterer og en dopvane som ville knust Keith Richards, da har man et potensiale som ikke må overses, men da er det somregel for sent. Ikke alle de smarte havner selvfølgelig på kjøret, men mange ender opp med ikke å gjøre noe særlig, fordi man oppfattes som lat, lite samarbeidsvillig og sta, når man i virkeligheten bare kjeder seg.

Ikke kom og si at man skal gi medaljer, gullstjerner eller skryt til de flinke. Ikke kom og si at man må tilpasse enhetsskolen til alle. Heller si at man skal gi støtte, veiledning og oppfølging til de smarte.  Ta dem ut av klassen, gjør noe med de barna sånn at de også kan være blant likesinnede, kan få utfordringer og kan slippe det forbanna maset fra streberne.

60/40 – Ett forslag om kvotering i krisetider av

Wednesday, July 29th, 2009

I dagens artikkel i nettavisen e24 kan man lese om at bygg- og anleggsbransjen sliter. Fra i fjor til og med neste år estimeres det med at ca 35.000 bygg- og anleggssysselsatte må ta hatten å gå. Regjeringens krisepakke har dog stimulert næringen til å tilbakekalle permiterte personer, men på langt nær alle har hatt den heldige utgangen. Med dette estimate i minne, er det da rom for å regulere arbeidsinnvandringen? Ett punkt bør poengteres, og det er at Norge trenger arbeidsinnvandrere! Det er helt essensielt med tanke på den store utviklingen vi er i og den økonomiske utviklingen vi vil ha fremfor oss når den beryktede finanskrisen har gitt seg. Alikevel har jeg lyst til å kommentere ett par små ting.

Jeg synes at det skulle være ergelig at så mange som 35.000 måtte forlate bygg og anlegg. Man skulle tro at det var nok bygninger og husstander som måtte rehabiliteres at alle (norske så vel som utenlandske) bygg- og anleggspersoner skal kunne sysselsettes. MEN, er det riktig at arbeidsinnvandringen går på bekostningen av norske arbeidsplasser? Dette er ikke nasjonalistisk motivert (i negativ forstand), men et mer etisk og moralsk forankret spørsmål. Jeg ville ha ytret dette uansett statsborgerskap – norsk, svensk, polsk så vel som spansk. Det at vi er medlem av EØS noe som igjen innebærer fri flyt av arbeid og kapital er det i prinsippet lite man kan gjøre i forhold til å nekte folk arbeidstillatelse. Hvis man videre tar for seg pris for norske opp imot polske (f.eks.) priser på bygg- og anleggstjenester, ser man klart en stort gap. Polsk er billigere enn norskt, sånn er det og sånn vil det kanskje forbli. I denne finansuroen vi har opplevd og kanskje vil oppleve en stund fremover, er det naturlig for bedrifter å være mer sparsomme med kapitalen, ergo polske tjenester utkonkurrerer norske tjenester.

For en god stund tilbake ble det fremmet en lov om kvotering – og da kvinnekvotering i ASA-styrer. Det er uten sidestykke den mest provoserende og lite gjennomtenkte lovhjemmelen jeg har sett, men det er dog en annen diskusjon. Poenget jeg vil fremheve i lys av denne hjemmelen er kvoteringsprosenten og begrepet kvortering. Kunne det i bygg- og anleggssettingen være en mulighet for å kunne kvotere arbeidsfordelingen mellom norske og utenlandske arbeidere? Man skal være forsiktig med å sette personer i bås (noe som man fort gjør ved kvotering), men med det formålet å få redusert oppsigelser av norske  arbeidere kan kvotering være en løsning. Nå skal jeg være ærlig å innrømme at jeg ikke har satt meg fult og helt inn i lovbestemmelsene om kvotering i forhold til europeisk og norsk lov, men jeg har som formål å få ut et poeng. Sett at man kunne satt tilside “fri flyt av arbeid” i krisetider og heller kanskje kvotert. Dette være seg for eksempel at man lovbestemmer at alle offentlige prosjekter over x millioner kroner skal det være minimum 60 prosent norske arbeidere. Dette vil forhåpentligvis resultere i mindre oppsigelser i bygg- og anleggsbransjen. Videre vil det være naturlig og riktig – når økonomien bedrer seg – å gjeninnføre den fastbestemte forpiktelsen. I all simpelhet vil det da si at “fri flyt”-forpiktelsen blir sett på som lex generalis (altså en lov som er generell) og i krisetider innført en lex spesialis (en lov som overgår lex generalis). Lex spesialis-loven er dog der hele tiden, men benyttes i ekstraordinære tider – noe som vi har vært og er overfor.

Politiet – om spesialisering og utdannelse av

Wednesday, July 22nd, 2009

Politiet har i dag en todeling i utdannelsen sin. På den ene siden har man politibetjenter med politihøyskolens toårige utdannelse, delt opp med ett års praksis, og på den andre siden politijuristene med sin femårige juridisk embedseksamen. Fordelingen blir dermed ganske klar, fotarbeidet gjøres av betjentene, mens avgjørelsene tas av juristene.

Jeg foreslår herved en tredeling. Juristene trenger man fremdeles, men betjentene kan bli mer spesialiserte. Gatebetjentene kan fortsette som før, toårig, ja gjerne kortere, utdannelse, med ett års praksis, men gjerne mer rettet mot gatekrim, nærkamp og annen lavkriminalitet. Det nye jeg foreslår er et femårig løp med mer etterforskningsteknikk, litt juss, og spesialiserte valgfag i økokrim, datakrim, organisert krim etc.

Denne todelingen mellom betjent og den nye etterforsker, vil kunne følges opp med differensiert lønningssystem. Gatebetjentene går noe ned, men med større muligheter for overtid, mens etterforskerne lønnes på nivå med masterutdannede ellers.

Inntaket på PHS er nå svært avhengig av fysisk styrke, det vil det fremdeles være på gatebetjentene, mens det for etterforskerne bare vil være snakk om et minstekrav som ikke er urimelig i den gitte jobb. Personlig har jeg alltid vært tilhenger av lave inntakskrav og høy strykprosent, så det foreslår jeg her også. Da får man de beste til jobben, ikke de beste på VGS. Man kan også kombinere dette med økt rekruttering til gatebetjenter fra forsvarets yrkessoldater.

I forhold til den gamle todelingen, vil denne tredelingen ikke bare øke effektiviteten til politiet, men også bekjempe et av de største problemene innad, dårlig informasjonsdeling. Det vil også potensielt øke tilliten til politiet i befolkningen, siden man nå vil kunne vise til mer spesialisert struktur og siden man kan få de som kjenner gata på gateplan og resten på et høyere plan.

Fildeling – et insektmiddel mot 68ere av

Tuesday, July 14th, 2009

40 år etter 68-ernes venstreaktivisme driver ungdom igjen med aktiviteter som tvinger samfunnet til å ta stilling. Utstrakt og økende fildeling vil til slutt tvinge samfunnet mot en omdefinering av opphavsrettlovene for å unngå en permanent splitt mellom folkets oppførsel og landets lover.

Dette er vindunderlige nyheter for alle oss som ønsker et oppgjør med den deposittmassen som i dag utgjøres av 68-erne og deres yngre åndelige disipler i landets kulturliv.

En omlegging av opphavsrettslovene vil få konsekvenser langt utover dagens fenomen – at musikkindutrien surmuler. Som ved alle andre systemskifter vil det være vinnere og tapere også i det nye systemet og det vil bli en betydelig utskiftning av aktører. Her presenteres ubeskjedent en liste over vinnere og tapere ved en omlegging av åndsverkslovene.

Vinnere:

  • Amatørskribenter og hobbyister som ikke har til formål å tjene penger
  • Nisjeleverandører av informasjon – beskyttet av kontrakter, ikke opphavsrett
  • Amatørmusikere og musikere som spiller mange konserter
  • Filmer ikke laget med henblikk på gevinst

Tapere:

  • Heltidsskribenter tilknyttet tradisjonelle media
  • Heltids forfattere tilknyttet tradisjonelle forlag
  • Distributører av det som passerer for nyheter som Dagbladet og lignende publikasjoner
  • Studioartister
  • Plateselskaper
  • Filmselskaper som produserer filmer med dyre spesialeffekter for et globalt publikum

Mange av dem som i dag har kultur som levebrød vil slite enda mer fremtiden, samt at distibutører og mellomledd risikerer utradering. Det er dette laget av propagandaformidlere, kvakksalvere, utropere av befalinger og fantasiløse byråkrater i multikulturfabrikkene skal bli salig rensende å bli kvitt.

Del filen din Nordmann!

Regjeringen må ta stilling nå – si nei til datalagringsdirektivet! av

Tuesday, July 14th, 2009

Personvern er en grunnleggende verdi i et demokrati. Personvernet innebærer en rett til å være i fred fra andre, men også en rett til å ha kontroll over opplysninger om seg selv, særlig opplysninger som oppleves som personlige. Etter EMK artikkel 8 er personvern ansett som en menneskerettighet.

Med en mulig norsk implementering av Datalagringsdirektivet (direktiv 2006/24/EF), som pålegger tele- og nettselskap å lagre trafikkdata om borgernes elektroniske kommunikasjon (e-post, sms, telefon, internett) i inntil to år, vil nordmenns personvern bli krenket på det groveste.

Datalagringsdirektivet ble vedtatt av EU 15.mars 2006, men fremdeles har den norske regjeringen ikke offisielt tatt stilling til om direktivet skal gjøre til norsk lov eller ikke. Gjennom EØS-avtalen har Norge en reservasjonsrett. Denne har aldri før blitt brukt, men så har man heller aldri stått overfor et direktiv som representerer en så stor trussel mot demokratiets grunnleggende verdier som det datalagringsdirektivet gjør.

Vi krever at regjeringen sier ifra nå før valget om de vil gjøre datalagringsdirektivet til norsk lov eller ikke. Å ikke ta stilling, slik regjeringen har gjort i over tre år, er det samme som stilltiende aksept.

Regjeringen må ta stilling nå – si nei til datalagringsdirektivet!

Følgende støtter saken og har samme eller et lignende innlegg på sin blogg:

Lars-Henrik Paarup Michelsen, 2.kandidat – Hordaland Venstre
Mads Munthe-Kaas, Bergen Venstre
Carl Christian Grøndahl, Bergen Venstre
Vox Populi; Blogger Knut Johannessen
Virrvarr; Blogger Ida Jackson
Per Aage Pleym Christensen, Liberaleren
Even Sandvold Roland, evensr/#drittunge
Torstein Dahle, Partileder Rødt
Robert Sørensen, www.teknonytt.com
Boye Bjerkholt, Leder Skedsmo Venstre
Runar Mæland, ungdomskandidat Hordaland Venstre
Jonas Eilertsen, 1. nestleder Unge Venstre
Tanketom, Andreas H. Opsvik
Jon Lien, master på Politisk Økonomi
Svein Ølnes, It-forsker & bonde
Stian Skår Ludvigsen, Statistiker – valgprognose

Du kan bli med ved å bruke denne teksten eller en variant av den på egen nettside. Du kan også støtte saken ved å spre budskapet på twitter, facebook, origo eller andre nettsteder du anser som relevante. Du kan også snakke med folk du møter på jobben, hjemme, på kafe og i ferien. Du bør også signere oppropet mot EUs datalagringsdirektiv, melde deg inn i facebookgruppa mot direktivet og støtte liberalerens epostkampanje. Dersom du vil lære mer kan du starte med EMK artikkel 8 og Reservasjonsrett EØS

Creative Commons License

“Regjeringa må ta stilling nå – si nei til datalagringsdirektivet!” er publisert med lisensen Creative Commons Attribution-Share Alike 3.0 Norway License. I korthet betyr det at du fritt kan bruke denne teksten (til og med gjøre endringer) på egne sider, så lenge du bruker samme lisens og lenker tilbake til denne siden.

Fienden på innsiden av

Tuesday, July 14th, 2009

Det persiske riket falt for grekerne, de greske bystatene falt for romerne. Romerne selv falt for germanske stammer som senere ble råmaterialet til den vestlige sivilisasjon. Etter møtet med den arabiske sivilisasjon og påfølgende tusen år med mer eller mindre kontinuerlig krigføring ble den arabiske sivilisasjon, representert av det ottomanerne,  knekt av det britiske imperium.  Restene av denne sivilisasjonen, karakterisert ved den islamske tro og dens gudsgitte lover, eksisterer fremdeles i Midt-Østen og har ved hjelp av geologiske tilfeldigheter fått et pust i seglene de siste tiårene på grunn av den vestlige verdens umettelige tørst etter olje.
Selv om shoppingsentrene i Abu Dabhi strekker seg så langt øyet rekker og oljesheiker slår alle rekorder i usømmelig personlig forbruk kan ingenting skjule fallitten i denne blindveien av en samfunnsorden. Kunnskap blir overhode ikke verdsatt i forhold til dogmatisk repitisjon, analfabetismen er like høy som de glitrende skyskrapere bygget av vestlige ingeniørselskaper og kunstproduksjonen er i den grad den eksisterer er henvist til ytterkantene av sivilisajonen som helt utilsiktet blir bestrålt av kreativitet utenfra.
Befolkningen i denne kulturelle solnedgangen er stort sett bare en fare for seg selv med sine stadige rekorder i urasjonell oppførsel kombinert med en befolkningsøkning som ikke er bærekraftig i hverken økonomisk eller økologisk forstand. Hadde området vært mulig å gjerde inn tilstrekkelig hadde nettopp det vært en fristende løsning og den påfølgende implosjonen kunne foregått uten videre dramatikk.
Dessverre er inngjerding ikke engang i norsk rovdyrpolitikk en realistisk løsning, og utflyttere fra de muslimske områdene er snart bosatt verden over i den menneskelige leten etter en bedre fremtid. Disse utflytterne har dessverre akkurat samme kulturelle nivå som sine opprinnelsesland og  har utvist sterk resistens mot moderisering. I denne sammenheng har en mengde røster hevet seg og hevdet at Europa kan bli underlagt disse innflytterne. Europa selv er inne i en dårlig periode hvor folket er meget opptatt av å leke formering men svært lite opptatt av å faktisk gjennomføre formering. Ergo kan området regelrett bli overtatt av et folkeslag som faktisk er i stand til å opprettholde sitt antall.
At Europa, arnested for verdens mest storslåtte sivilisajon, skulle bli overtatt av denne indolente horden må være en vits enhver sjel med sans for kultur mellom himmel og helvete ville ledd seg ihjel av hvis det ikke var for en betydelig fare for at det faktisk vil inntreffe.
Men hva hindrer den vestlige verden i å faktisk ta ondet ved roten og avslutte den marertittaktige tilværelsen til disse nihilististene som lever med den mørkeste middelalder som absolutte ideal? Hvorfor ikke bygge Hagia Sofia om til kirke igjen? Ferdes fritt i Jerusalem? La flokker av svin romstere mellom ruinene av Mekka? Ingenting av dette er umulig for den vestlige sivilisajon, vi har gjordt det med mange folkeslag før og mot høyere odds enn dette. Hva som hindrer oss er mer en slags kollektiv schisofreni hvor den miste kilevink vi utøver mot andre blir gjengjeldt med en rett høyre mot oss selv, av oss selv.
Derfor vil jeg heve røsten mot alle som vier stor kraft og energi mot innflytterne. Dere kaster bort energien mot feil mål. Grunnen til at muhammedanerne kan slå rot her i Europa har ikke noe med deres styrke å gjøre, men alt med vår svakhet. Første steg mot løsning: prøve å bli åndelig, og kulturelt ferdig med den andre verdenskrig, vår sivilisasjons Nullstunde. Bare ved å møte våre indre demoner og overvinne dem kan vi igjen ta fatt på historien.

Studiestøtten er høy nok! av

Saturday, July 11th, 2009

Arbeiderpartiet er i gang med sin kampanje “Hva er viktig for deg?” og tydeligvis er det viktig for mange at studenter får mer støtte og får høyere inntjeningsgrense for fortsatt å få beholde studiestøtten, altså studielån og -stipend.

Dette er bare vås. Først og fremst vil jeg si at jeg ser poenget til de som mener at studiestøtten og inntjeningsgrensen i større grad burde vært indeksregulert, men samtidig har mat og klær blitt billigere de siste årene. Skal man indeksregulere så må man indeksere på det som er faktiske utgifter for studenter. Så vil jeg si at hvis du tjener mer enn 120 000 i året, altså 50 prosent mer enn de samlede studielån og -stipendsutbetalinger, så trenger du ikke studiestøtte. Da kan du fint studere uten offentlig støtte.

Det flest klager på, spesielt i de urbane studiestrøk, er boligutgifter. Man klarer ikke finne noe som er billig nok. Alikevel er det mange ledige studentboliger i mange byer, og man kan ofte leie leiligheter sammen for godt innenfor den andelen av studiestøtten man har til bolig.

Man kan ikke alltid gå på byen og drikke champis, eller bo i en 60kvm leilighet når man tar en bachelor, men det trenger man heller ikke. Det finnes gode studenttilbud og studentrabatter nettopp fordi man ikke har spesielt god råd som student.

Det eneste jeg kan strekke meg til av økning, er å strekke utbetalingene til juni, istedet for å ha siste betalingen i mai. Det er mange studier som ikke er ferdig før godt inni juni, og hvis man studerer til 15. juni, så er det vanskelig å ha sommerjobb med lønnsutbetaling den samme datoen. dvs. istedet for 80 000, som det var for noen år siden, en ekstra månedsutbetaling på 6000 som gir 86 000, da er man i boks.

Selv om utdannelsen på mange skoler er gratis, kan det ikke være sånn at det er helt konsekvensfritt å velge å studere fremfor å jobbe. Da forsvinner insentivet til ikke å studere, som blir helt feil.

Noen andre om studiestøtte:

It’s All About Ingrid: Hva er viktig for meg?.

Studentene trenger 11 måneders studiestøtte | Grønn i Bergen: Sondre Båtstrand.

Vil ha 11 måneders studiestøtte – Universitas.

Stadig nærmere 11 måneders studiestøtte – NSU.

Forside – Lånekassen.

VG Nett| Dine Penger : Dette må du vite om studielån.

Studielån – Nettavisen økonomi.

Raser over forslaget til studiestøtte – VG Nett

“Nei, man skal jo ikke klage” av

Wednesday, July 8th, 2009

Nok en gang går jeg til kjøleskapet.. Sporene i stuen var markante nå etter all vandringen fra balkongen til forfriskningene på kjøkkenet. Nok en gang returnerer jeg til min nyervervede ‘utebadstu’ med både frykt og påtvunget glede. Jeg har jo fått beskjed om at dette er helt fantastisk – ja, helt fantastisk skulle det være at kvikksølvet kryper opp til 52 grader.. “Ja, dette er jo deilig”, tvinger jeg meg selv til å tenke, mens svetteperlene penetrerer porene i huden og det centimeter-tykke solkremlaget jeg har smurt på for anledningen.  Jeg beveger hodet frem og tilbake for å unngå direkte sollys på ansiktet, men føler jeg er fanget i en evigstor solstråle som har som formål å brenne de få cellene som har overlevd i ansiktet. I et desperat forsøk på litt avkjølende luft henter jeg viften jeg hadde anskaffet meg før sommeren på soverommet. Med tungen stikkende ut av munnviken prøver jeg å plassere viftens helbredende luft strategisk mot hals og hodet. Jeg synker ned i stolen igjen og kjenner en avkjølende bris komme mot meg. “Endelig litt luft”, tenker jeg, før jeg kjenner at slappheten tar overhånd etter flere timer i solen og øynene blir for tunge til å holde oppe bak ett par store solbriller.

Med et hopp våkner jeg. “Herregud!!!”, stolen er gjennomvåt og kjenner at munnen er helt tørr. Jeg sklir ut av stolen før jeg karrer meg på bena. Svimmel og med et syn fult av stjerner støtter jeg meg inn fra balkongen og inn mot badet. Med et slørete blikk lokaliserer jeg dusjbatteriet og prøver desperat å skru det lengre mot venstre enn hva det selv vil.. “Er det ikke mulig å få det kaldere a?!”, kommer det høyt ut fra meg selv om jeg er den eneste i rommet. Det kunne jo kanskje være at dusjen akkurat denne gangen kunne høre mitt desperate rop om hjelp. Merkelig nok – eller kanskje ikke – responderte den ikke, verken verbalt eller med kaldere vann. Jeg kjenner at mitt fobiske gen begynner å mobilisere sine tropper langt der inne. Jeg blir stående med hodet godt under dusjhodet, mens jeg kjenner dråpene sile nedover kroppen. Med et rykk stivner kroppen. “Når skal denne trykkende varmen gi seg?!?”, tenker jeg mens en slags fobi blir mer og mer påtrengende.  Med forsiktige skritt beveger jeg meg mot håndkle. Det faste “tørkeritualet” blir gjennomført, dog i litt tregere tempo enn tidligere. Da håndkle når tørkestativet, kjenner jeg en dråpe treffe munnviken. Av ren automatikk tar tungen tak i dråpen. Den salte smaken kjenner jeg godt igjen. “Faen, begynner jeg å svette igjen allerede nå!!?”. Jeg sveiper pekefingeren over ett av de store svarte øyebrynene. Pekefingeren synker noe inn i det store brynet og som en svamp siler det ned svette. “Neimen, i all dager. Er det mulig” repliserer jeg høyt og tydelig, idet telefonen ringer. “Hallo?”, svarer jeg noe nebbete. “Er det ikke nydelig vær?!”, hører jeg fra den andre linjen. “Joa, det er sikkert deilig dette. Jeg synes det er altfor varmt, men … “. Jeg blir avbrutt. Høyt og noe hånlig svarer stemmen; “jammen, det synes jeg også, men vi skal jo ikke klage!”. Jeg blir stående paralysert, mens svetten begynner å danne en dam på parketten der jeg står. “I alle dager! Hvis du også synes det varmt, hvorfor i svarte kan man ikke klage da?!” svarer jeg ganske skarpt. “Nja, vi bor jo i et land der en slik varme kun er å oppdrive i syden. Man må jo nyte det så lenge som mulig”, responderer stemmen. “Mulig det. Jeg er også glad i varmen, men når gradestokken begynner å nå sitt makspunkt, må det jo være lov til å ‘klage’ litt over varmen? ‘Alle’ klager jo når vi bikker 10 minusgrader. Det er jo egentlig ikke så kaldt.. Det værste som kan skje er jo kanskje en frostskade eller to. I varmen får man jo mer frekvent hodepine, heteslag og søvnproblemer!” svarer jeg. “Ja, det er kanskje sånn, men hvis du føler så sterkt for det får du skrive litt om det da!” sier stemmen. “Hvor da?” svarer jeg spørrende. “Polecon.no” er jo et godt alternativ. “Det skal jeg jammen gjøre” responderer jeg og legger på..

Med et skritt passerer livet mitt i revy. Jeg kjenner mine 110 kg får luft ifra alle kanter. Det kribler litt i magen idet tyngdekraften tar tak i kroppen og med et brak kjenner jeg parkettens harde ytre. Hodet smeller i parketten ett mikrosekund etter kroppens ublide møte. Fler og fler stjerner gjør sitt inntog i synet og ørheten blir kraftigere. Etter ett par minutter med omtåkede revy-øyeblikk snur jeg meg og tar den mest kørrete push-ups’n man kan tenke seg. Jeg trekker knærne inn under meg og blir stående på knærne og ser synderen til fallet. “Helvete, vanndammen av svette..” Med hodepine og hele Melkeveien i synet tar jeg den lange veien opp på bena. Jeg snur 180 grader og retter snuten mot balkongen igjen. Jeg snubler over balkongterskelen og faller ned i stolen der jeg opprinnelig satt før høneblunden. Setetrekket var fortsatt vått og klamt, men dette var vel prisen å betale hvis man skulle nyte solen og få det helvetes skille alle snakker om. Viften durer foran meg og brisen gjør opplevelsen av å bli stekt levende noe mer behagelig. Jeg strekker ut en arm og henter PC’n. Med fortsatt hodepine etter mitt uønskede møte med parketten logger jeg meg på og taster inn polecon.no. Hodet føles ut som om det skal eksplodere av smerte både fra fallet, men i aller høyeste grad fra solen. Svetten drypper ned mot tastaturet og kroppen verker etter kaldere temperaturer, men “jeg skal jo ikke klage” tenker jeg idet jeg starter på min historie. “Nok en gang går jeg til kjøleskapet..”

Skriveteknikk for ferskinger av

Wednesday, July 8th, 2009

Når man på ungdomsskole og videregående sitter på en norsktentamen eller ned en hjemmeoppgave i samfunnsfag er den velkjente artikkelsjangeren en sikker vinner. Hvis man følger noen enkle triks kan oppgaven bli stor suksess.

1. Ha et ordentlig oppsett. Introduksjon, hoveddel og avslutning. Begynn gjerne introdulsjonen med en liten anekdote, og følg deretter på med hva du skal si. “I denne oppgaven skal jeg…” I hoveddelen skriver du argumentene dine. Ett argument og to bevis for argumentet i hvert avsnitt. Gjerne ett teoretisk og ett reelt bevis. For en oppgave på mindre enn ti sider, maks tre argumenter. I avslutningen skriver du at du har vist det du i innledningen sa at du skulle vise. Ikke ta med noen tanker utenfor det du har sagt allerede.

2. Aldri bruk uttrykk som “jeg tror” eller “jeg mener.” enten så er det sant og da skriver du at det er sånn, eller så er det ikke sant og da skriver du det ikke i det hele tatt. Alt annet svekker artikkelen og gjør den mindre interessant.

3. Bruk referanser. Ved å bruke referanser til andres arbeide, som f.eks. ”andre verdenskrig, som i følge Anders Larsens ’Historie for Ungdomsskulen’ begynte da Tyskland invaderte Polen…” Da slipper du å argumentere for hvorfor andre verdenskrig begynte da, det har Anders Larsen allerede gjort for deg. Etterhvert vil referansene få formelle krav til form og innhold, så gryende studenter må holde øynene åpne.

Hvis du følger disse små triksene vil dine oppgaver bli ganske bra. Bra språk og generelle skriveferdigheter må ikke undervurderes, men dette er et bra utgangspunkt.

Effektivt miljøvern av

Tuesday, July 7th, 2009

Snubla over dette leserinnlegget som Trude og jeg skrev på masteren en gang i 2007, og som aldri kom på trykk i Aftenposten. Det passer jo like bra nå som da.

Lars Mjøen er lei av miljøstoff i avisene og Ole Mattismoen er blitt en journalist ute av kontroll som roper ulv. Samtidig påstås det at klima selger og det er grunnen til dette enorme fokuset. Hvis Lars Mjøen og hans bekjente er representative for den norske befolkningen burde vel Aftenposten slutte å skrive om klimaproblematikken og heller konsentrere seg om norske b-kjendisers opptreden på diverse premierer på mer eller mindre vellykkede revyer i Tigerstaden. Hvis målet var å selge aviser da.

Forhåpentligvis fortsetter Aftenposten å holde fokuset på ”Het Klode” en stund til, for vi er langt fra målet. Klimaforliket er nok et eksempel på at mye må gjøres, nok et eksempel på at politikernes vilje til å gjøre reelle endringer er fraværende, og den lille vilje som finnes er verken tilstrekkelig eller økonomisk effektiv. Innovasjonen blir hengende etter.

Ikke langt nok
I likhet med så mange andre, promoterer Lars Mjøen taktikken fra den kalde krigen, så lenge ingen andre gjør noe, så skal iallfall ikke vi. I en verden der ”ingen andre gjør noe” så burde vi gjøre dobbelt så mye. Det holder ikke at vi er karbonnøytrale i 2030 når vi eksporterer olje og gass som aldri før. Vi kan ikke diskutere kvotehandel så lenge kjøp av kvoter gir oss rett til å slippe ut mer, bare vi betaler litt ekstra.

Legg heller noen solide rammer rundt det totale utslippet og legg på avgifter som stemmer overens med disse. Ikke vær så teknologispesifikk. Den statlige teknologiplanleggingen rundt biodrivstoff og hydrogenbiler er ikke effektiv. Det er ikke statens jobb å pålegge næringslivet satsingsområder, men å legge til rette for innovasjon i markedet.

Hvordan promotere innovasjon?
Først og fremst, sett solide mål. Et kvotesystem med aggressiv minsking av kvoter vil sørge for mindre samlede utslipp. Gjennom harde kvoteauksjoner vil de industriene som kan, legge mye penger i innovasjon for å minske eller fjerne sine utslipp, mens andre vil kjenne løkka rundt halsen. Kan de ikke eksistere i et lavutslippssamfunn, så har de ikke livets rett, uavhengig om de heter StatoilHydro eller Aker Kværner. Innovasjonen vil komme i form av nødvendighet, ikke i form av statlige subsidier til fremtidig satsing.

Biler og brensel
Den samme må gjøres i privatmarkedet. Ikke forby biler med store utslipp eller hus med oljefyring, men legg til rette for salg av lavutslippsteknologi uten å legge bånd på innovasjonen.

Benytt i større grad differensierte avgifter. Eiere av alle biler som har lavere utslipp enn en viss grense slipper å betale avgifter. Samtidig settes avgiftene på høyt forurensende biler og drivstoff generelt høyt opp. I en sånn situasjon spiller det ingen rolle for konsumenten hva slags drivstoff det brukes, bare at det ikke brukes mye. Det vil legges til rette for innovasjon i lavutslippsteknologi der den er mest effektiv.

En lavutslippsgrense bør være aggressivt satt, og halveres minst hvert tiende år. Da vil enhver konsument ha mye igjen for å velge et miljøvennlig alternativ, med mulighet for å velge noe annet om man må.

Hvem bestemmer?
Det vi frykter, som man kan se spor av i debatten i dag, er at næringslivet skal være hovedleddet i den miljøpolitiske prosessen. Hoveddelen av næringslivet har ikke interesse i hurtig og nødvendig innovasjon, og kan kun gi input om mulig teknologisk fremgang innenfor sine lønnsomhetskalkyler. Det er bare å se på debatten rundt StatoilHydro og deres argumenter mot CO2-rensing. I stedet for dagens system, må man innse at akademia og embetsverket er instansene som burde pålegges ansvaret for å nå målet som settes av politikerne. Da vil tilsynelatende uenige politikere kunne enes om en felles styring, og heller ha en debatt om de store rammene. Dette er ikke ulikt ordningen rundt Statens pensjonsfond utland.

Miljøpolitikk er ikke et ideologisk spørsmål, men et vitenskapelig, og i stedet for å slå hverandre i hodet med stiliserte argumenter vil det heller være mulighet for å igjen vekke den norske dugnadsånden som for tiden begynner å bli noe utvannet i jakten på firedagersuken og den tynneste flatskjermen hos Elkjøp.

Legg bort sakene – kjør #valg09 på ideologi av

Wednesday, July 1st, 2009

Valget til høsten blir et spennende valg. Ettersom vi nærmer oss bygges det koalisjoner på høyresiden for å kjempe mot den vinnende koalisjonen fra 2005 på venstresiden. Det fokuseres på brutte løfter og nye tiltak loves. Valgkamp har blitt en eneste stor debatt om hvem som har brutt hvilke løfter i enkeltsaker.

I dette valget vil jeg at vi skal gjøre noe annet, la politikerne kjøre valgkamp på ideologi. De har ikke lov til å gjøre noen andre løfter enn at de vil fremme sin ideologi. Hvert parti kan selvfølgelig ha den ideologien de vil, men her er de som jeg har observert fra venstre til høyre:

  • Rødt – Kommunisme – Gi etter evne, få etter behov. Alle er like og skal derfor være like, uansett opphav eller bakgrunn.
  • SV – Sosialisme – Kommunisme light. Ta vare på hverandre, men gjerne innenfor lønnsomme forretningsøkonomiske rammer.
  • AP – Sosialdemokrati – Statens rolle er å legge til rette for et fornuftig samfunn, gjerne med sterke virkemidler om nødvendig, men uten å kvele individet.
  • SP – Proteksjonisme – Norge kan og bør klare seg selv.
  • KrF – Religion – Det som er viktig er at vi lever i et samfunn basert på religiøs etikk, vern om folket som gjeteren verner om sine sauer.
  • V – Liberalisme – Det er individets frihet og trygghet som må dyrkes.
  • H – Konservatisme – Man skal helst ikke endre status quo for meget og staten skal være minst mulig og holde seg utav folks vei.
  • FrP – Blanding av liberterianisme og sosialisme – Statens skal gi oss valgfrihet og betale for våre valg, de skal gi alle like mye penger, unntatt om de ikke vil være selvstendige på vår måte.

Det er klart at i en valgkamp som den som foregår, så vil ikke partiene unne unnvike fra å love ting som går på tvers av disse, som at Venstre er for fildeling, men også var partiet som ga politiet økt myndighet til overvåking. Ap var partiet som skulle styrke det offentlige, men har også svekket valgfriheten. FrP mener individet skal stå i sentrum, unntatt individer fra andre land, de teller ikke.

Jeg tror partiene vil tjene mye på å bruke ideologi i valget og kanskje diskutere de store linjene fremfor de små kjedelige enkeltsakene.