Archive for August, 2009

Den gravende journalistikkens død – om insentiver på internett av

Saturday, August 29th, 2009

Overalt ser man at nyhetsorganisasjoner kutter i utgifter. De klarer ikke å tjene nok penger til å drive som de gjorde før. Papirsalget tas over av nettaviser og inntektene svikter. På TV2 har de nå bestemt å legge ned Dokument 2, dokumentarserien som tok opp endel vanskelige og interessante problemstillinger. I likhet med så mange andre, synes jeg at dette er synd. Generalsekretær Per Edgar Kokkvold i Norsk Presseforbund har gått ut og sagt om gravende journalistikk at

Internett er ikke en plattform som passer denne typen journalistikk. Dets fortrinn er de raske nyhetene, hvor man kan være bedre enn papiravisene.

Dette har selvsagt skapt furore blant nettjournalister på twitter, spesielt Øyvind Solstad i NRKBeta, som var kjapt ute med

Kokkvold om gravende journalistikk: “Internett er ikke en plattform som passer denne typen journalistikk.” http://bit.ly/zGQNt Hjelpe meg!

og

Hvordan kan Norsk Presseforbund ha en leder som er så FULLSTENDIG akterutseilt? Kjære Kokkvold: Har du internett? Jeg tviler.

Her tror jeg det må litt oppklaring til. Kokkvold og Solstad deltar ikke i den samme samtalen. De snakker om to helt forskjellige ting. For det første, internett og dets nettaviser i dag er ikke en platform som gir gode insentiver til gravende journalistikk. Gravende journalistikk er dyrt, veldig dyrt. Man må jobbe med saker over lengre tid for å få inngående kjennskap og for å “avsløre” de store tingene. I en papiravis, om man er først, har man storyen i et døgn. Det er ganske lang eksklusivitet. Det gjør at folk kjøper avisa di i butikken og kiosken. På internett er eksklusiviteten borte, ettersom man få minutter etter å ha publisert en nyhet, vil kunne finne den sitert godt nok på alle andre relevante nettaviser. Se for eksempel på striden som pågår mellom dn.no og e24.no. Storyen er bare ens egen til den er publisert, da er den alles. Altså lønner det seg å publisere mange nyheter raskt, ikke gode stories sjeldent. Det er Kokkvolds poeng.

Det betyr selvfølgelig ikke at gravende journalistikk på nettet ikke er mulig. Man kan, på tross av insentivene, selvfølgelig bruke penger på gravende journalistikk, og til og med tjene penger på det om man oppnår et renomé som en god nyhetskilde. De to beste eksemplene på dette er de relativt spesialiserte nettstedene tu.no og digi.no. tu.no eller Teknisk Ukeblad som det gjerne er bedre kjent som, publiserer til og med sin papirutgave gratis på nett. De har mye god gravende journalistikk som de leverer på nett og på papir. De er en spesialisert nyhetskilde og vil selvsagt ikke dekke alle nyheter, men det er heller ikke et problem. De har funnet inntektskilder som ikke har de samme insentivene som de store nettavisene og som dermed gir rom for mer gravende journalistikk. Det samme gjelder digi.no som publiserer it-nyheter mot et profesjonelt publikum.

Vi har ikke i dag et egnet nettsted for generell gravende journalistikk, men lever på at papiravisene fremdeles har noen journalister av den gamle klassen i staben, men som man prøver å få til gjennom A-magasinet og lignende magasiner, vil mer spesialiserte medier også i den generelle journalistikken kunne hjelpe med å endre insentivene også her.

Fremover tror jeg nok Kokkvolds prediksjoner om mindre gravende journalistikk i de store avisene vil holde, men den vil bli tatt over av mer spesialiserte platformer, både på nett, i magasiner og på TV. Poenget er iallfall at både Kokkvold og Solstad kan ha rett, samtidig.

Edit: Mer om denne saken:

Kokkvold roter om gravejournalistikk på nettet | Nedrelid.com.

Nettavisene skjønner ikke merkevarebygging « Anders Brenna.

Bokanmeldelse: The discomfort zone av

Thursday, August 13th, 2009
The Discomfort Zone
The Discomfort Zone: A Personal History
Jonathan Franzen; Picador 2007
WorldCatLibraryThingGoogle BooksBookFinder
 

Det gjør noe med en når ens foreldre dør, selv om det er i voksen alder og man forventer det. Jonathan Franzen går gjennom livet sitt og minnes sine foreldre som et siste rituale etter morens død. Som vanlig skriver han fantastisk og klarer selvfølgelig å få leseren med på hver ømme følelse i det tomme huset, hver studentfest i tyskland og hver familiekrangel om sine brødres oppførsel.

Franzen gjør at det er godt å ha litt vondt. Han takler savnet og legger det som et varmt teppe rundt leseren. Det eneste som trekker ned er at den kunne vært så uendelig mye lengre. Deilig lesestoff både på stranda og ved peisen. Må leses, heller før enn senere.

Terningkast 5

Bokanmeldelse: The man in the gray flannel suit av

Wednesday, August 12th, 2009
The man in the gray flannel suit
The man in the gray flannel suit
Sloan Wilson; Four Walls Eight Windows 2002
WorldCatLibraryThingGoogle BooksBookFinder
 

Tom Rath er en ganske vanlig mann med en ganske vanlig jobb i en veldedig organisasjon i New York i femtiårene. Han har en kone, han har ambisjoner om å tjene mer penger og han har drept 17 menn.

Dette er en fin bok om det å leve sitt eget liv fremfor å hele tiden leve etter andres forventninger. Om hva man må være villig til å ofre for å virkelig være lykkelig. Det er ikke rart at denne ble film få år etter dens slipp. Den engelske versjonen som jeg leste har enkelt språk og kan anbefales til alle med grei engelskkunnskap. Forordet av Jonathan Franzen er flott og anbefales varmt. Legendarisk, men bortglemt sommerlektyre for de som ikke synes feministkrim, vampyrromantikk og drageløpere er helt greia.

Terningkast 6.

Hvordan måle velstand – om kjøtt og BNP av

Tuesday, August 11th, 2009

Det er ikke lett å måle velstand på tvers av land og enda verre på tvers av kulturer. Bruttonasjonalprodukt (BNP) gir en liten indikator, det sier ingenting om fordelingen.

Amerikaneren Bryan Caplan  mener at tilgang på bil, boareal og kjøttkonsum er gode mål. Andre i hans krets har tidligere foreslått tilgang på aircondition, privatskoler og generelt konsum.

Europeerne er ofte skeptiske til disse målene, kanskje på grunn av deres forventninger rundt resultatene. De foreslår mer postindustrialistiske mål som fritidskonsum. Arnold Klings kommentar til det er:

There are three blocks of time: market work, unpaid work at home, and leisure. Americanshave more market work and more leisure. Europeans do more unpaid work at home.What this means is the European GDP is understated, because the unpaid work at home does not count. But by the same token, European leisure is overstated in any measure that fails to take into account unpaid work.

Altså, det er ikke forskjeller i velstanden, men forskjeller i hvordan arbeid måles som er problemet.

Men hva kan være andre fornuftige mål? Man kan selvfølgelig ønske å bruke proxymål som utvikling. Energikonsum/BNP kan være et mål innenfor en forventet utviklingsakse, tilgang på tjenester er også det. Andel av konsumet som er import/BNP kan være et mål, men bør kanskje kombineres med andre. Hva med konsumtilbøyelighet som eget mål, er da høyt eller lavt konsum som andel av BNP bra?

Hva er deres forslag til å måle velstand over landegrenser?

Hvem skal betale hva – om formueskatt og arbeidende kapital av

Monday, August 10th, 2009

Det har vært mye debatt i det siste om formueskatt på aktiv og passiv kapital. Om hvem som skal betale hvilken skatt og hvordan man verdsetter kapital som er knyttet opp i bedrifter og gårder. Som seg hør og bør har vi her på polecon.no en enkel og grei løsning.

Systemet er i hovedsak sånn at man får verdsatt en eiendeler og bedrift og må dermed betale formueskatt på ligningsverdien. Det som har vært klagen, fra rikskjøpmann Hagen med flere har vært at noen ganger er verdiene knyttet opp i arbeidende kapital, altså ting bedriften trenger til sin drift, og at man dermed mister bedrifter gjennom dagens formueskattordning. Jeg kan tendere til å være enig med ham i det, spesielt for kapitalintensive private bedrifter.

Det som jeg foreslår som en mulig løsning er enkelt. Der man på sin selvangivelse skal skrive inn formue, foreslår jeg en todeling. Man kan da selv velge å definere sine verdier som arbeidende formue eller passiv formue eller en split mellom de to. Den passive formuen er enkel. Den lignes på vanlig vis, med tradisjonell formueskatt. Ingen forandring så langt altså. Det som er mer interessant er den arbeidende formuen, eller kapitalen som er mer korrekt, skal altså ikke tas med i formueskattligningen.

Av utbyttet som tas ut fra passiv kapital må man betale utbytteskatt, det trenger man ikke av aktiv kapital. Det man henter ut av den aktive kapitalen er derimot inntekt, og derfor må man betale inntektsskatt. Det samme gjelder om man redefinerer aktiv kapital til passiv kapital. Da regnes det som inntekt reinvestert, og da betaler man inntektsskatt først.

Verre enn dette er det altså ikke. Differensiering av kapital krever differensiering av utbetalinger.

Les mer:

KrF vil fjerne arveavgiften for familiebedrifter ( Makro og politkk , Valg 2009 ).

Hagen angriper Halvorsen ( Valg 2009 , Næringsliv ).

- En klar avskjedssøknad – nyheter – Dagbladet.no.

Hvordan Høyre kan vinne valget og hvorfor de ikke vil av

Thursday, August 6th, 2009

Høyre står foran et stort valg. Ikke valget nå til høsten, det er allerede tapt. Selv om de skulle få borgerlig flertall vil det neppe bli mye høyrepolitikk utav det. Det jeg snakker om er valget mellom å være et stort parti eller et lite parti. Det begynner å nærme seg siste sjanse å ta dette valget. Mens venstresiden tikker og går, vokser FrP seg større og større på politikk som tilsynelatende veksler mellom frie valg og staten skal knuse all motstand med jernhånd. Det eneste Høyre har gjort så langt er å stå og se på.

Jeg vil ikke skylde på Erna, for er det lokomotivets skyld at ingen står ved spakene? Det at hun kom inn og var akkuratt tøff nok i akkurat rett tid til å ta over etter Jan Petersen, var vel bare uflaks. Hennes tid var over for fire år siden, men det har tydeligvis ikke resten av partiet fått med seg. De stemmer henne opp og frem. Statsministerkandidat og partileder, kan det bli bedre? Ja, det kan det.

Jeg tror at høyre må gjøre tre ting for å vinne valget, for å være et av de store partiene:

  1. De må benytte seg av de uendelige ressursene de sitter på i både valgkamp og politikk. Sett sammen en komite med både partifolk og outsidere. Ikke noen fjåsete programkomité og ikke med noen askeladdfaen som Hagen eller Røkke, men folk som vet hva de snakker om. Tidligere statsråder, ungdomspolitikere, Civita- og Minervafolk, folk fra næringslivet, forskere, partimedlemmer med diplomatisk erfaring, mulighetene er uendelige. Vær kresne på hvem man tar med, ikke ta med på navnegjenkjenning, dess mer ukjente dess bedre i mange tilfeller. Når denne komiteen er satt sammen skal de gjøre én ting, legge en langtidsstrategi på hvordan partiet skal få til en ny blå bølge, hvordan konservativ politikk skal forbedre landet. Ikke noen talkingpoints til en aviskommentar, men ordentlig langtidsstrategi.
  2. De må få inn flinke folk i ledelsen og markedsføre dem ordentlig. Når man først har fått flinke folk inn i partiledelsen, det vil si etter man har byttet ut mesteparten av den sittende ledelsen, må man få frem at dette er folk som vet hva de holder på med. At det er folk som kan tåle å være statsråd og som ikke må legge seg på sofaen om det går dem litt imot. Målet må være konservativ politikk for Norge, og da må man ha noen som makter å gjøre de omveltingene.
  3. Kjør ordentlig valgkamp. Som nevnt ovenfor, partiet sitter på uendelige mengder hjernekraft, den kan brukes i valgkampstrategi. Når man først har lagt en langtidsstrategi, kan man begynne å markedsføre den gjennom valgkamp fra dag 1. Man kan kjøre sammen markedsføringsfolk, statistikere og strateger og bygge opp en ordentlig kampanje til å promotere konservativ politikk. Det er det viktigste. Hvis man klarer overbevise folk om at konservativ politikk er bra, så trenger man strengt tatt ikke gjøre noe annet. Da vil resultatene komme. Se på Willoch og Syse, folk var enige om at konservativ politikk var bra, så gikk de frem. Se på Lahnstein, folk var mot EU, så gikk hun frem.

Til dere som i likhet med meg nå sitter på venstresiden og leser dette og tenker at man ikke ønsker konservativ politikk i Norge, så ikke bekymre dere. Disse tre stegene kommer aldri til å skje, og det er tre veldig enkle grunner til det.

  1. Partiinsidere liker andre partiinsidere. De ønsker ikke at utenforstående skal diktere deres politikk. I Norge er stort sett utenforstående alle som ikke sitter i programkomité eller sentralstyre.
  2. De som har jobbet seg opp gjennom gradene, de uten karisma og uten evner til å hverken vinne valg eller innføre konservativ politikk i landet, ønsker ikke at andre skal seile inn og ta deres harde arbeid over målstreken. De evner ikke å se at de selv ødelegger for politikken de tror på.
  3. Politikere på høyresiden tror ikke på noen konservativ agenda. De er ikke villige til å ofre seg for politikken på samme måte som man gang på gang ser fra venstresiden. Det er ikke de flinkeste som kommer frem, fordi de flinkeste leder banker, er advokater, er gründere og driver med så mye annet. For en av konsekvensene av en strategi som outlinet overnfor kan være at hele det politiske miljø blir flyttet til høyre. Ikke ulikt det som skjedde på åtti- og nittitallet i Norge og forsåvidt resten av vesteuropa. Solialister privatiserte i hytt og vær, statsmonopoler ble oppløst og konservativ politikk stod i høysetet på begge sider. Men man er ikke fornøyd med det på høyresiden. Man er ikke fornøyd med at det skjer hvis man ikke har makt til å gjøre mer. Sosialistene som har sloss mot overmakten i så mange år som de gjorde, er vant til ikke å vinne hele tiden, de har visst at ethvert vunnet slag er verdt å kjempe for, uansett hvordan krigen går ellers. Mens Rød Ungdom, Sosialistisk Ungdom og AUF står på barrikadene for miljøvern, mot Israel og for homofiles rettigheter, står ikke Unge Høyre på barrikadene for mindre fomueskatt og høyere bunnfradrag. Jeg har iallfall aldri sett Torbjørn Røe Isaksen kaste stein på politiet fordi han mener at det er feil med eiendomsskatt.

De konservative kan lære mye, men mest av alt tror jeg de må trekke hodet sitt opp av jorda og få med seg hva som skjer..

Jernbane og veier – om depolitisering og byråkrati av

Sunday, August 2nd, 2009

Den store ideologiske debatten mellom høyreside og venstreside, ikke bare i Norge, men i mange vestlige land er enkel. Stor stat mot liten stat. Den ene siden mener at det er fellesskapet, representert ved staten, som skal ta vare på oss, mens den andre siden mener individer skal ta vare på seg selv i større grad.

I Norge har begge sidene en formening om at staten skal ha en stor og viktig rolle, men med noen detaljforskjeller i utføring og rekkevidde. Det mest interessant er alikevel politikernes frykt for handlingslammelse. Alt som skal gjøres må kunne gjøres innen to-tre år, ellers får man ingen politisk gevinst.

I det siste har man diskutert vei- og jernbanepolitikk veldig mye. Det har vært vist at store samferdselsprosjekter treffer fylker hvor det skal færrest folk til å få stemmene som gir en representant eller to ekstra på tinget. Jeg har et ganske enkelt forslag for å løse denne problematikken. Politikerne må gi bort den oppgaven. La veiene styres direkte av byråkratiet, med et klart politisk mandat. Det er en løsning ikke ulik Norges Bank. La oss for enkelhets skyld kalle den Norges Vei.

Norges Vei har en Sentralveisjef på svært begrenset åremål, med fritt handlingsrom til å ansette og sparke de hun vil. Hun vil ha som politisk mandat at hun skal få ned antall dødsulykker, effektivisere veinettet, og skal i samarbeid med jernbaneverket opprettholde effektive transportruter i Norge. Hun vil ikke ta detaljordre fra stortinget, som kun har mulighet til å fjerne henne når åremålet er over. All annen påvirkning er indirekte.

Hun vil ha et helt begrenset budsjett, som når det overskrides, må finansieres med alternative kilder innenfor gjeldende regelverk, som f.eks. bompenger. Hvis det er politisk lite ønskelig kan man selvfølgelig gi mer penger, men det er altså ikke eneste løsning.

I en sånn situasjon, kanskje sammen med en tilsvarende “jernbanetsar” som amerikanerne liker å kalle sånt, vil man kunne koordinere vei- og jernbanesatsing. Man vil kunne forbedre inn- og utfartsårer til de største byene og legge opp til ordentlig transport mellom de store områdene, som er politisk lite attraktive. Koordinere for hvor det lønner seg å ha lyntog og hvor det lønner seg å ha skikkelige veier, og selvfølgelig hvor det lønner seg med begge. Man vil ha insentiver til å gjøre store flerårige vei- og jernbaneprosjekter som går ut over tiden til neste valg. Det er ikke alltid dumt å ha noen til å gjøre kost/nytte-beregninger.