Archive for September, 2009

Fotball er også økonomi – og politikk av

Tuesday, September 29th, 2009

Forholdet mellom en bevilger og en mottaker eller forbruker av overføringer er ikke alltid like smertefri. Det er jo en våt drøm for enhver som forsøker å få overføringer fra politikere til nettopp sitt prosjekt, den dagen det virkelig skjer etter masse jobb og kanksje noen usannheter. Det er nemlig ikke alltid realismen i prosjekter behøver å være så stor, så lenge viljen til å overbevise politikerne om å gi klarsignal til å sette igang, er det. Slikt blir det penger av – mye penger – ofte kalt pengesluk.

I Cape Town i Sør Afrika står den en halv bro. Den rager rundt ti meter opp i været før den brått slutter og bare noen armeringsjern stikker ut av betongen. Den gode historien er at ingeniøren som skulle bygge den feilberegnet og regelrett bommet på stedet broen skulle ende. Den sanne historien er at prosjektet gikk tom for penger og da stoppet man også byggingen – til skrekk og advarsel.

Men skrekk og advarsel er stort sett ikke resultatet av byggesprekker og andre budsjettsprekker. Holmenkollen blir ikke stående halvferdig som et flott symbol på lite stolt lokalpolitikk i Norges største by. Nei tradisjonen er heller at de stakkars politikerne som i “god” tro bevilget penger, må punge ut mye mer enn de hadde tenkt da den berømte sprekken dukker opp.

Den halvferdige idrettshallen, tunellen eller broen kan jo liksom ikke bare stå halvferdig. Da er det mer lønnsomt å bla opp, bli ferdig med det og håpe at ingen i fremtiden vil spekulere (neida, hvem gjør vel det?) eller gå på samme feilen igjen.

Det er akkurat det man driver med i norsk fotball, dog neppe bevisst.

Det siste året har nemlig vist at norske fotballag hadde kostnader langt over hva de strengt tatt tålte. Det er i og for seg ikke så overraskende. Norske toppklubber er millionbutikker, men drives av en gjeng som neppe hadde fått franschise hos Bunnpris eller noe annet sted som behøver å tjene penger for den saks skyld.

Heller ikke eierne, eller de rike onklene som de blir kalt, har fått stort igjen for pengene sine. Det bor en lite Abramovich i mange av dem og det er som kjent ikke alltid man tjener penger på hobbyen sin – fotball og følelser. Svært mange burde ut i fra vanlige bedriftsøkonomiske hensyn i 2009 gå konkurs mao.

Men det er lite som er nytt med situasjonen i 2009. Det har skjedd før og spørsmålet er derfor hvorfor ingen lærer?

Men hvorfor skulle de det? Det går jo alltid bra. En fotballklubb og en halvferdig bro har nemlig det til felles at de alltid “overlever” – de får alltid de ekstra pengene, helst i siste liten. Sånn overlever norske fotballklubber nå på rekke og rad. Hvem vil vel være kreditoren som senket den lokale stoltheten? Tenkt deg å være Sparebanken Hedmark som sørget for at HamKam gikk konkurs. Det skjer ikke.

Dermed kan klubbene fortsette med galskapen – trolig med unntak av Lyn. Der ble det for drøyt.

Om fotball og finansiering av broer egentlig er sammenlignbart? Neppe, men det var eneste måte å gjøre fotball relevant på denne bloggen!

Debattbesøk – Ekstremistan av

Tuesday, September 29th, 2009

Hvem:
Aslak Nore – forfatter av Ekstremistan
Marte Michelet – moralpoliti
Mohammad Usman Rana – samfunnsdebattant
Anita Rathore – styremedlem i Nordic Black Theatre

Hvor: Oslo, HMS Innvik

Når: Mandag 28.09.2009

Aslak Nore har kommet med ny bok, Extremistan, hvor han argumenterer for at innvandringen sørger for at det gode i Norge blir bedre mens det dårlige blir verre. Økonomien og sporten tar seg opp mens kriminaliteten og trygdesvindelen blomstrer.

Marte Michelet: boka lefler med høyresiden. Innvandrernes problemer kommer av den sosialøkonomiske situasjonen. Fokuseringen på innvandrerne tar fokuset bort fra det virkelige problemet – Norges økende klasseskille.

Mohammed Usman Rana: boken fokuserer så mye på personlige erfaringer at den er for vag til å hverken kunne angripes eller forsvares.

Anita Rathore – NA. Anita tåkepratet så ille at hun ikke kan siteres.

Konklusjon: Aslak Nore gjorde et lurt trekk å basere boken på personlige erfaringer. De verste brunmalingsangrepene deflekteres elegant med denne metoden. Dessverre gjør dette boken også mindre allmengyldig, det blir men kanskje en bedre fortelling ut av det. Aslak Nore drar iland det kunststykket å skrive en innvandringskritisk bok samtidlig som han beholder sin plass i det etablerte intellektuelle miljøet.

Postfeminismen – om barbiedukker og ender av

Tuesday, September 29th, 2009

Mens jeg leser Hege Ulsteins kommentar i Dagsavisen om Hanne Nabintu Herland og Anna Anka, slår en tanke meg. Er det disse som representerer de ekte postfeministene? Vil disse, som feministene før dem, bli symboler for en bevegelse som vil tilbake til et samfunn det menn og kvinner ikke er like?

Det er alltid vanskelig å spå hva som vil skje, men å konstruere en test på om de representerer postfeminismen nå er vesentlig enklere.

1. For å gi noe som helst nytte, må feminismen ha utspilt sin rolle. Ytterste fløy vil nok holde på men det må være generell konsensus at feminismen ikke lenger trengs.

2. De selv må anerkjenne at det er samfunnets holdninger som sloss mot, ikke mot enkeltgrupper som sloss mot samfunnets holdninger.

I denne situasjonen har man, gjennom debattens gang, sett at de aktuelle kvinnene ikke nødvendigvis er så like. Når Herland feiler stort på prinsipp 2, gjør egentlig ikke Anka det. Man kan saktens spørre seg selv om hun egentlig kjemper mot noe som helst. Det ser iallfall ut som samfunnet kjemper mot henne.

Det mer generelle spørsmålet, om feminismen har utspilt sin rolle er mer åpent. Nå, når likelønn, kvinnelig representasjon i lederstanden og likestilling i fødselspermisjonen er hete emner i politikken, er kanskje feminismen mer aktuell enn noensinne. Samtidig er man mer likestilt enn noen gang i historien. Man har krav om 40% kvinner i ASA-styrer, flere kvinnelige partiledere. To av tre statsministerkandidater var kvinner og ingen har brunnet en BH påmange år.

En ting er sikkert, for at postfeminismen skal gjelde for disse to kvinnene må ikke feministene være fienden, og da har iallfall den ene definert seg ut av problemstillingen. Den andre venter fremdeles på dom.

Frihet og følelser – om liberal paternalisme av

Friday, September 25th, 2009

Civita arrangerte nylig frokostmøte om boka Nudge, de kalte det dulting, en grei fornorsking av uttrykket. Jeg fikk dessverre ikke vært der selv, men har hørt det skal ha vært veldig bra. Konseptet i nudge blir kalt “liberterian paternalism” eller, oversatt og tilpasset norske forhold, liberal paternalisme.

Dette er en salig blandig av norsk politikk. På den ene siden skal man ha høyresidens valgfrihet, men man skal også ha venstresidens formynderrolle. Hovedkonseptet er stort sett at du kan velge, men hvis du ikke gidder så skal staten velge det de tror er det beste valget for deg.

I podasten econtalk, forøvrig den beste økonomipodcasten på iTunes, har man tidligere brukt det svenske pensjonssystemet som eksempel. Kristian Landsgård, som har skrevet veldig fint om dette, bruker den norske selvangivelsen. Jeg vil bruke Obamas helsereform som eksempel og se om den kan tilpasses våre formål her hjemme.

Obamas helsereform, om jeg har forstått den riktig og den oppfyller mine håp, går på at man kan velge hvilken forsikringsplan man vil, men om man ikke velger en annen, så får man en veldig bra statlig plan automatisk.

Dette kan absolutt være en måte å løse mange av helseklagene i Norge. Helsekostnadene i seg selv har jeg diskutert i en tidligere post, men at man kan fjerne en del folk fra køene er det ingen tvil om. Hvis man åpner for private aktører, men som ikke er dekket av det statlige akternativet, vil private forsikringer hjelpe på statsbudsjettet.

Liberal paternalisme vil være i sosialdemokratiets ånd, men vil også kunne utnytte markedets fordeler. Man kan gi adgang til private aktører men fremdeles sørge for at de som har kommet verst ut har sikkerhetsnettet de trenger.

Les mer:

Civita – Nr.13 2009: Libertariansk paternalisme.

Don’t believe the hype – Høyres og Venstres valgoppgjør av

Thursday, September 24th, 2009

Høyre og Venstre hadde ganske forskjellige opplevelser i valget. Mens Høyre er mer enn villig til å gå i regjering med FrP, iallfall så det sånn ut til helt på slutten, sa Venstre klart nei til et samarbeid med ytterste ving. Nå gikk det veldig bra med Høyre i valget, ikke så med Venstre. Selv om regjeringen ble sittende, så gikk Høyre godt frem. Venstre havnet under sperregrensa.

Allerede valgnatten kom reaksjonene, Sponheim har trukket seg som partileder og Høyre jubler over bra taktikk. Nå kommer fellene. Bare fordi det gikk bra i valget, må ikke Høyre tro at taktikken har vært en suksess. På samme måte må ikke Venstre tro at deres strategi feilet, bare fordi det gikk katastrofalt dårlig.

Ved å feste seg som et parti i sentrum som ikke er villige til å gi opp sin politikk for regjeringsmakt, forøvrig andre gang på ti år, viser Venstre at de både kan og vil få gjennom sin liberale politikk. Man kan nå, mer enn noengang stole på Venstres løfter og trusler. Den tilliten de har skapt er uvurderlig, og sålenge de nå ikke går tilbake på alt de har bygget opp siden Bondevik 1 gikk på gasskraft, er de på lang sikt en makt i norsk politikk som vil komme tilbake.

Høyre er i stikk motsatt situasjon. De har vinglet frem og tilbake mellom regjeringsløsninger, vært villig til å samarbeide med hvem som helst, og har vist at regjeringsposisjon er viktigere enn konservativ politikk. Man kan ikke si at det er uvanlig at personlige ambisjoner kommer i veien for streng partilinje, heller omvendt. Det er bare synd for den reelle konservative politikken som lider under populismens jernhånd. På lengre sikt kan dette være et frampek mot døden for Høyres politikk, selv om det ikke nødvendigvis er døden for partiet.

Er offentlig ansatte dårlige 2 – anekdoter og hypoteser av

Wednesday, September 23rd, 2009

I det siste har det vært mye snakk om byråkratiets udugelighet, kanskje toppet av Dagfinn Nordbøs innlegg i Aftenposten. Jeg har alikevel ennå til gode å se noen kvantifisering av denne, alt som foreligger er anekdotisk bevis. Jeg tror man kan beskrive situasjonen med en av tre hypoteser.

1. Alt er galt og anekdotene viser virkeligheten.

2. Det meste er greit, men når først noe usedvanlig skjer, når en situasjon ikke passer de forhåndsgodkjente scenarier eller det forekommer en feil i systemet går det galt og anekdotene viser denne virkeligheten.

3. Alt er egentlig fint, og anekdotene er bare de uheldige unntak.

Min erfaring med kompliserte systemer støtter seg til hypotese 2. Sålenge det bare står og går, er alt greit. Men når først en feil oppstår, klarer man ikke forholde seg til det oppståtte problemet, helt uavhengig av hvem som forårsaket problemet.

Hvis dette er problemet er nemlig løsningen helt annerledes enn hvis det er hypotese 3 som stemmer. Man trenger da ikke endre systemet som sådan, men fikse rutinene for rapportering og bearbeidelse av problemer. Man kan sette inn ordentlige problemhåndteringsrutiner som kan steppe inn der dagens system svikter.

Les mer:

kristians notisblogg: Udugelige offentlig ansatte?.

h-blogg: Offentlige ansattes udugelighet – eller?.

Dette vil jeg ha – om nettaviser og betaling av

Monday, September 21st, 2009

Det foregår en misforstått debatt om betalingsnyheter på nett. Man snakker om paywall og motvillighet til dette. Shane Richmond i the Telegraph mener at man rett og slett ikke kan ta betalt for nettnytt. Dette er et klassisk eksempel på path dependence, man tenker kun på det man allerede gjør, ingenting nytt. Det man sier er at man er ikke villig til å betale for det man gjør gratis i dag. Selvfølgelig ikke.

Måten man har tenkt på betalingstjenester til nå er som om man bygger en aviskiosk midt i et bibliotek. Hvorfor betale for en avis, når man kan få en annen helt gratis ved siden av.  Man må reevaluere konseptet nettnyheter. Hva er det som gjør at vi er villig til å betale for papir, og hvordan kan vi spille på de samme insentivene på nettet? Det er i hovedsak tre elementer som gjør papiraviser fine, det er hjemmelevering,  portabilitet og format. Kan man gjenskape dette på nett?

Å få nettaviser levert på døra er verdens enkleste sak. Om man baserer seg på RSS, nyhetsbrev på epost eller annen teknologi, er ikke så viktig, det viktige er at dagens nyheter ligger klar når jeg våkner, skal ta lunsj eller ta trikken hjem.

Portabilitet er problem to, heller ikke det er veldig vanskelig. Kindle har slått an i USA, ryktene sier at Apple kommer ms en tablet, og det er i tillegg til alle smarttelefoner folk drar rundt på. Jeg tror løsningen ligger enten i en gsm/wifi-basert kindleklone eller som Steve Jobs sa, flerbruksenheter er hvor fremtiden ligger.

Format er noe som må mestres. WAP funker for dårlig, iPhone-format er ikke optimalt, man må få til et format som egner seg på de platformene som er tilgjengelig. En løsning kan være brukerstyrt format. Kanskje en algoritme som, basert på brukerinput sorterer saker på en måte som brukeren liker. Kanskje tilogmed god gammel papirlayout kan virke. Kommer lesebrettene eller flerbrukspaddene, så kan man ha dynamisk layout på forsiden. Jeg liker egentlig godt New York Times sin nettlayout, gitt at den er litt mer dynamisk. PDF er nogo.

I oppsummering kan jeg si at hvis jeg skal betale for nettaviser så kan de ikke være som i dag. Det må mer sevice, bedre levering og bra teknologi til. Det er ikke nyhetene jeg vil betale for, det er servicen. Da kan nesten prisen være den samme som i dag.

Helsereform ute og hjemme – om dekning for alt og alle av

Monday, September 21st, 2009

Heidi Taksdal Skjeseth skriver i dagens Dagsavisen at “Barack Obama er ikke den første amerikanske presidenten som sliter med amerikanernes helse og helsereform. Men han kan bli den siste.” Kommentaren er en fin oppsummering av hva som skjer med Obamas helsereform nå, men at han vil bli den siste presidenten som har helse på planen er svært lite sannsynlig.

Den norske og den amerikanske helsedebatten er milevis fra hverandre, men det er noen interessante observasjoner man kan gjøre. I USA dekker man allerede alt, iallfall i teorien. Ingen operasjon for stor eller for liten. Men man dekker ikke alle. Mange havner utenfor systemet, enten fordi man ikke har råd til å betale forsikringspremiene, eller fordi man har en sykdom fra før man kjøpte forsikringen, som dermed ikke er dekket. Det er mange disputter som må avgjøres i rettssystemet, og da blir det enda mer ineffektivt enn det allerede er.

I Norge er situasjonen annerledes, her er alle dekket av helsevesenet, men man dekker ikke alt. Folk står i det som i valget ble beskrevet som en stadig voksende helsekø, på tross av at flere behandles enn noen gang før.

Problemet med begge disse systemene, om man skal dekke alt eller dekke alle, så fører det til en enorm kostnadsvekst. Det spiller liten rolle om kostnadene dekkes privat eller offentlig så lenge de opptar en stadig større del av BNP. Det er det store problemet, ikke at folk står i kø.

En enkel måte å fikse problemet i det norske aystemet på er å gi faste rammeoverføringer til sykehus og la dem avgjøre hva som skal gjøres. Da vil man kunne begrense kostnadene, men samtidig vil insentiveneffektene gå mot færre behandliger. Kan vi leve med det?

En ting er iallfall sikkert, sålenge det er mulighet for dekning vil folk stille seg i kø, og da er det et politisk problem. Obama er garantert ikke den siste amerikanske presidenten som sliter med helsereform.

Er offentlig ansatte dårlige – om insentiver og selvseleksjon av

Monday, September 21st, 2009

Bryan Kaplan på bloggen econlog har skrevet et interessant, om noe høyreorientert innlegg, om offentlig ansatte. Han refererer Murray Rothbard, som mener at det er et grunnleggende problem med offentlig sektor. De får ikke betalt av kundene sine, så insentivene for å gjøre en god jobb er svake. I tillegg er kunden, som i dette tilfellet er en borger, sett på som et forstyrrende element, ikke den livsviktige kilden til inntekt som i privat business. Ikke får den enkelte ansatte betalt basert på resultater. Det er altså helt naturlig av et rasjonelt menneske å ikke bry seg om kunden i offentlig sektor.

Jeg har tidligere skrevet om kommersielle modeller hvor bruker ikke er betaler, så den delen er ikke så interessant, det som er mer interessant er Kaplans observasjon at det slett ikke er sånn at alle offentlig ansatte er slabbedasker som ikke gjør en god jobb. Noen er faktisk veldig flinke og jobber hardt for at kunden skal bli fornøyd.

Denne observasjonen forvirrer liberalisten og han prøver gjennom fire hypoteser å forklare hvorfor det er sånn at noen av de som jobber i staten ikke er så dårlige som man skulle forvente.

  1. Government employees’ financial rewards for performance are better than Rothbard described.
  2. Elected politicians at the top of the pyramid send good incentives all the way down to the base because they’re worried about re-election.
  3. Government employees self-select for dedication and/or caring.
  4. Government employees want to look good in front of their co-workers.

1 utelukkes kjapt, for selv om noen jobber krever en nøyaktig mengde produksjon, så er de fleste jobbene ikke slik, sier han. 2 er ute like kjapt, for det er ikke byråkratiets arbeid som avgjør gjenvalg, det er heller andre ting som avgjør gjenvalg.

Selv om nr 4 kan stemme til en viss grad, så er ikke det den viktige løsningen. Han ler også litt av nr 3, men peker på at det er vanlig i omsorgsyrker. Det er hypotesen han ønsker å studere videre.

Kaplan er flink, men som alle mennesker ser han problemene i lys av sin bakgrunn. Det gjør selvfølgelig jeg også, og jeg ser helt andre svar på hypotesene. Først og fremst er det klart at han snakker om amerikansk, mens jeg snakker om norsk byråkrati, men det skaper ingen sammenligningsproblemer.

Han undervurderer det første punktet. Han ser på lønn i forhold til å få sparken, men det er flere ting som spiller inn. For det første ser han ikke på faktorer som bekvem arbeidstid, lavere risiko, forutsigbar arbeidsdag og gode pensjonsordninger. I USA, hvor man må sørge for mye mer selv er også helsedekning et viktig trekkplaster. Det offentlige har tradisjonelt vært flinkere å tilfredsstille behovene til småbarnsforeldre og bedre tilrettelagt for kronisk syke og handikappede.

Trusselen om privat sektor kan være en god motivator når man har sånne goder å miste. Videre beskrives ofte byråkrater som budsjettmaksimerende og med et iboende ønske om å bli mellomleder. Gjør man en god jobb kan man altså få personalansvar. Pisk og gulrot i boks.

Legrands riddere og knekter illustrerer et viktig poeng. Han mener at ivrige og late mennesker finnes overalt, stokastisk fordelt. Hvis dette er sant, er det da sånn at mange selvselekteres? Riddere søker seg inn i offentlige yrker for å gjøre allmennheten godt. Det er ikke vanskelig å ser for seg.

I noen yrker, peker Kaplan på, er det svært vanlig å mennesker motivert av annet enn lønn, lærer- og omsorgsyrker spesielt. Er det sånn at riddere søker seg inn i byråkratiet fordi de ønsker det? Kaplan mener at det iallfall er verdt å studere videre.

For å oppsummere, så er jeg enig med Kaplan at det kan være en selvseleksjon. Visse folk søker seg nok mer til visse yrker. Men, man skal ikke undervurdere pisk og gulrot, som både han og Murray Rothbard gjør.

Den velkledde tjukkas – om pene klær for gutter rundt de tredve av

Saturday, September 19th, 2009

Til stadighet hører jeg at vi seriøse bloggere må lære av motebloggere og rosabloggere. Jeg har nå tenkt å ta det på alvor. Nå blir det moteblogg.

Det er vanskelig å gi slipp på min akademiske bakgrunn, så her blir det systematisk og greit. Jeg skal nå gå gjennom fire klassiske antrekk, som man kan komme gjennom enhver situasjon med.

1. For anledninger som strekker fra jobbintervju til bryllup og begravelse, så er en mørk dress absolutt en nødvendighet, gjerne kombinert med slips i ekstra fine anledninger. Svarte sko er en sikker vinner, men er du litt tøff drar du gjerne et par mørkebrune til den mørke dressen, men det er risikabelt. Da skal du vite hva du gjør. Husk å matche belte og sko. Til mørk dress gjelder kun svarte sokker.

2. Til hverdags på arbeidsplassen, om jeans ikke er optimalt er en grå dressbukse og skjorte et godt valg. Dersom man ikke går med full dress, går man ikke med slips. Du kan lett spotte amerikanerne på konferanser som de eneste med slips uten jakke.

3. Hvis dress ikke er helt greia, men man føler man må være litt fin, så er jeans og jakke en klassiker. Avhengig av finhetsgraden kan man velge en pen skjorte eller en t-skjorte. NB piqueskjorte under jakke er nogo.

Om høsten og vinteren kan det være et godt alternativ å droppe dressjakken og heller gå for en frakk eller pen varm jakke. Da vil man bli litt mer casual når man kommer frem, men det er ingen skam å kle seg etter forholdene.

Jobber man lenge eller er i en litt uformell setting, kan det være greit å brette opp skjorteermene. Den gyldne regelen er å holde bretten samme bredde som mansjetten og å brette til over albuen. De første par gangene kan det være greit å få hjelp til å få bretten fin.

Tilbehør: Must-haves for enhver mann er ett par svarte dressko og ett svart belte. De kan brukes til det meste og er lette å holde pene med litt skopuss. Ecco kan anbefales hvis en ikke er den store moteløven. De er klassiske, pene og signaliserer at stil og komfort er begge like viktige. Mokkasiner bør unngås, spesielt med dusker.

En fin, men ikke for flashy, klokke er viktig. Det gir et lite ekstra push i retning av seriøsitet. Har man ingen annen klokke enn pulsklokka man løper i skogen med, kan det være like greit å la være. En Swatch er et morsomt alternativ, men som de sier “err on the side of caution”.

Et pent par med enkle brune sko er veldig greit. Om ikke så anvendelige som svarte sko, så skiller et pent brunt par seg litt mer ut i mengden, og om brukt riktig kan man score noen ekstra stilpoeng. Brune sko passer ofte bra til både jeans og dress. Til mørk dress kan de funke, men man skal som sagt være forsiktig. Er du i tvil, gå for de svarte.

Semsket skinn er en felle det er lett å gå i, det kan være kjempefint, men selv om skoenee ser bra ut i butikken kan de lett klæsje med buksa. Vær varsom.

Noen shoppingtips: H&M funker stort sett alltid, men husk at skjortene deres er langt fra lettstelte. Krever seriøs stryking og krøller lett. Er man villig til å bruke litt mer penger kan man kjøpe skjorter fra svenske Eton som er strykefrie, 100% bomull og som ikke blir veldig mørke om man svetter. På Steen og Strøm kan de bestille alle størrelser og de har mange stoffprøver å betille fra, så ikke bli skremt av at de bare har smale skjorter på hylla. Ellers er jeg veldig fornøyd med mine skjorter fra Brooks Brothers i NY, også 100% bomull og strykefrie.

Noen litt mer casual skjorter får man hos The Player i Stortingsgata i Oslo. De har ofte salg, veldig hyggelig personale og om ikke strykefrie, veldig lettstelte skjorter.

I dresser og dressbukser sverger jeg til Tiger of Sweden. Som en litt større mann, spesielt rundt livet, er det fint å vite at man kan bestille alle modeller av bukser i alle størrelser i mange forskjellige stoff. Ingen påslag i prisen for bestilling, som må gjøres i butikken. Beste butikk er Tiger-butikken i hegdehaugsveien, ikke langt fra Lorry. De har også en nettbutikk, men med mindre utvalg i størrelser.

Med mine veldig breie pailabber er det vanskelig å få tak i sko. I USA har de et godt utvalg i breddestørrelser, men det er lite hensikstmessig å dra dit hver gang man skal kjøpe sko. Lille Grensen Sko i Oslo har et godt utvalg i bredder, og kan anbefales på det varmeste. Sjefen der er veldig flink, de andre er ganske bra. Veldig god service. Merker som tilbyr litt bredde i Norge er Ecco, Lloyd og Geox.

De brune skoene på bildet er mine Allen Edmonds Easton, kjøpt i Rockefeller buidling i NY. Beste sko jeg noensinne har hatt. Kan anbefales til alle. Selvfølgelig bare om man er villig til å legge så mye i sko, som forøvrig er galskap. De har en fin nettbutikk, men shipper ikke ennå til Norge. I Oslo får man tak i disse hos Skomaker Dagestad på bislett. Han har forøvrig et svært godt utvalg stellesaker til sko, tur innom anbefales.

Dressjakken på bildene er fra Macy’s i Minneapolis, amerikansk mote er ikke laget for tynne europeere, men for oss litt større er det helt glimrende. Frakken er fra Nordstrom’s i samme by, en glimrende butikk for herremote. De har en flott nettbutikk, men sender dessverre ikke til Norge.

Low-cut jeans fra Adriano Goldschmied, kjøpt i deres concept-store i Soho i NY. Denne modellen er laget spesifikt for tv-serien entourage og finnes i et godt utvalg av størrelser. Andre jeans som kan anbefales er Tiger og Hugo, begge med litt mangler i størrelse, men godt utstyrte butikker har ofte en god bredde.

Klokka er en Seiko, klassisk modell. Kjøpt for ni år siden i Albertville premium outlets i Minnesota.

Linker kommer senere, nå er jeg litt lei av å moteblogge. Må detoxe med politikkblogging i morgen.

Edit: Linker lagt til.

Metodekurs for journalister del 1 – sammenligning av to grupper av

Friday, September 18th, 2009

I denne artikkelen vil jeg ta utgangspunkt i en nyhetssak på ABC nyheter som hadde som hensikt å vise at stortingsrepresentanter ikke er som folk flest. For å gjøre dette tok man tall fra skattelistene fra 2007 for nye og for gamle representanter og sammenlignet gjennomsnittet med gjennomsnittet i befolkningen forøvrig.

Problemet er bare at når man skal sammenligne to grupper må man ta hensyn til mange faktorer. Først må man sjekke om det er relevant å sammenligne gruppene. Så må man finne relevante og sammenlignbare data for hver av gruppene. Til slutt må man tillegge verdiene man vil sammenligne vekt for å få en god sammenligning.

I vårt eksempel er det absolutt relevant å sammenligne gruppene. Det finnes mange gode argumenter for og mot hvorfor stortingsrepresentanter skal gjenspeile befolkningen forøvrig, og det er et spørsmål mange har prøvd å besvare.

Så kommer man til første felle. I artikkelen har man sammenlignet lønn direkte, med to underforståtte implikasjoner:

  1. Det er stor avstand mellom stortingsrepresentanter og folk flest.
  2. Det er urettferdig at stortingsrepresentanter får så mye bedre betalt enn folk flest.

Man kan protestere mot at jeg leser de implikasjonene inn i journalistens tekst, men hvis ikke blir det bare en tallsammenligning og ikke interessant for denne artikkelen.

Fella journalisten her har gått i er ganske enkel, han har sammenlignet tall uten reell sammenlignbarhet, han har sammenlignet epler og lyspærer. Implikasjon 1 kan ganske enkelt testes. Man kan f.eks ta utdanningsnivå, yrke før man kom inn på tinget eller, og her er detaljen ABC bommer på, lønn før man kom inn på Stortinget, men for alle representantene.

Bare hvis man sammenligner alle lønningene, selvfølgelig inflasjonsjustert, gjerne tariffjustert om mulig, vil man kunne gjøre seg opp et bilde om representasjonen. Selv da er ikke gjennomsnittet godt nok. Man må måle fordelingen, for så å sammenligne den med fordelingen i samfunnet forøvrig.

La oss si at vi finner at lønna er fordelt forskjellig enn i befolkningen forøvrig, før de kommer på tinget,
men at alder, yrke og utdannelse er fordelt ganske likt samfunnet forøvrig. Det kan være et tegn på at det er de flinkeste innen hvert yrke som blir stortingspolitikere.

Implikasjon 2 blir dermed interessant. Det er urettferdig at de har så høy lønn. Det kan man måle på mange måter, hvor et viktig førstesteg er å finne et bra mål på rettferdighet. Ett slikt mål kan være timelønn. Hvis det er sånn at stortingsrepresentanter jobber mye mer enn andre, vil kanskje timelønnen ikke være så høy. Et annet mål på rettferdighet kan være lønn i forhold til utdannelse og erfaring. Hvis det er sånn at stortingspolitikere tjener mindre enn de jobbene de ville hatt ellers kan man vel ikke si annet enn at det er rettferdig. Et tredje mål kan være i forhold til ansvar, man kan lett argumentere at en stortingsrepresentant har mye ansvar. I det norske komitesystemet får hver enkel representant ansvar for enkeltsaker, og ar dermed et stort ansvar for politikken som føres. I privat sektor blir ofte ansvar belønnet, burde det ikke da også det i offentlig sektor?

Til slutt må man tillegge alle de ovennevnte variable vekt avhengig av hvor viktig vi mener det er ut fra tilsvarende målinger i befolkningen forøvrig. Ansvar kan måles ved lønninger på folk i lederstillinger. Utdanning er relativt enkelt, det er også kjønn og alder. Så kan man sette opp en regresjonsmodell og bruke resultatene man finner som parametre til å predikere lønn.

Man kan sekfølgelig gjøre det enklere enn dette. Det finnes fine statistiske tester for å finne sannsynligheten for to utvalg er fra samme univers. Selv det hadde vært vesentlig bedre enn snittmålingen gjort i den nevnte artikkelen.

Jeg kommer til å angre på valget – om regjeringens kjipe politikk av

Thursday, September 17th, 2009

I valget som nettopp var stemte jeg på Arbeiderpartiet i Oslo. Det var mange grunner til det, de er ikke så viktige nå. Det som er viktig nå er hvorfor jeg med gjevne mellomrom kommer til å angre på stemmen min i tiden frem til neste valg.

  1. Jeg kommer til å angre hver gang et asylspørsmål kommer opp og AP i større og større grad bruker FrP-retorikk. I Norge burde vi i mye større grad ta inn asylsøkere. Det er klart at systemet bør endres, som jeg har skrevet om før, men ikke for å få færre inn i landet. Bare ved å ta imot med åpne armer kan vi virkelig gjøre en forskjell i enkeltmenneskers liv.
  2. Jeg kommer til å angre hver gang Jan Bøhler åpner kjeften og sier noe teit om muslimsk fundamentalisme eller internering av asylsøkere. Da kommer jeg til å tenke at selv om man er dyktig lokalpolitiker, så betyr ikke det at man skal på tinget.
  3. Jeg kommer til å angre når gasskraftverk får holde på uten CO2-lagring, tungindustrien får subsidiert kraft og landbruksstøtten opprettholdes. Forurensingen i Norge bidrar ikke til utvikling, det er heller en brems på det som kunne vært reell fremgang om man avgiftsbelegger alle utslipp etter utslippsmengde og type.
  4. Jeg kommer til å angre når man setter i gang antidumpingtiltak spesifikt beregnet på å blidgjøre LO. Man setter minstelønner på arbeidere som gjør at hverken norske eller polske får jobb.
  5. Jeg kommer til å angre når AFP opprettholdes på tross av at det er grunnleggende diskriminerende mot sliterne til glede for de best betalte under tariffavtalene. Det er ikke sånn at sliterne kan gå it i pensjon tidligere, de har ikke råd til det. Det er de som tjener mest under tariffene som tar AFP, med størst andel i finansbransjen.
  6. Jeg kommer til å angre når man enten forbyr private skoler fullstendig, eller iallfall ikke fører en policy beregnet på flere non-profit privatskoler. Det samme gjelder non-profit sykehus, barnevernsinstitusjoner og rehabiliteringsklinikker.
  7. Jeg kommer til å angre når eldreløftet tar all oppmerksomheten og alle ressursene fra andre viktige saker, slik full barnehagedekning gjorde i forrige periode. Da førte det til hvileskjæret i høyere utdanning som slaktet undervisningstilbudet til studentene ved flere universiteter.
  8. Jeg kommer til å angre når private barnehager får dårligere rammebetingelser, uavhengig om de er for-profit eller non-profit.
  9. og til slutt, jeg kommer til å angre hver gang man snakker om bøndene som kulturlandskap og fortsetter å ha 430% toll på kjøtt. Mange kunne hatt et mer variert og bedre kosthold om man hadde kuttet toll på landbruksvarer. Vi kunne hatt en mer fornuftig u-landspolitikk og en mer fornuftig landbrukspolitikk uten de grensende.

Forstå meg riktig, jeg er glad regjeringen vant valget, men disse sakene kommer til å ødelegge. Disse sakene, med mindre vi er flinke å sette fokus på dem konstant, vil gjøre det norske samfunnet mindre inkluderende og skape et mer tunggrodd byråkrati og samfunn.

Riddere og rasjonelle – om rock og politikk av

Wednesday, September 16th, 2009

Idet jeg sitter og lytter til Radioheads sang electioneering slår et spørsmål meg, hva slags politisk ansvar har egentlig musikkstjernene, hva kan vi egentlig forvente av musikerne?

Jeg vil prøve å bruke to teorier til å forklare relasjonen rock og politikk. Først standard rational choice, så Legrands riddere og knekter.

I følge den tradisjonelle rational choice-teorien burde man stemme og pushe politikk som gagner en selv mest. For et rockeband i oppstartsfasen vil dette sannsynligvis være et stykke til venstre, både fordi man trenger øvelselokale i lokale rockekjellere og fordi man gjennom offentlig eide statskringkastere vil øke muligheten for et relativt ukjent band vil få spilletid på radio/tv.

Etterhvert skal det derimot skje, om man følger rational choice strengt, et skifte i politikken. Med større utgivelser vil man sette mer pris på rettighetsbevarende politikk, ofte assosiert med høyresiden. Man vil med økende inntekter sette mer pris på lavere skatter, og man vil gjennom utvikling av business ønske enklere bedriftsbeskatning.

Gode eksempel på rockere på høyresiden, iallfall når det gjelder opphavsrett og skatt, er gutta i Enslaved som stakk til fjells og stjal sau av Sponheim, U2 som flytta businessen sin til Nederland for å slippe skatt og Metallica som har vært harde motstandere av fildeling over lengre tid.

Det er alikevel ikke alle som er på høyresiden, på tross av kommersiell suksess. Green Day og Rage against the Machine er begge band som åpent støtter en venstreorientert ideologi. Ovennevnte Radiohead og de litt mer lokale Gatas Parlament har begge valgt alternative finansieringsmodeller, hvorav sistnevnte har gitt bort musikken sin. Peter Steele i Type O Negative er en av dem som lenge har kjempet mot DRM. Kan man forklare disse eksemplene ut fra et rational choice-perspektiv?

Ja, det kan man ganske enkelt. For eksempel vil en artist i likhet med alle andre produkter tjene på å markedsføre seg mot enkeltgrupper. En som liker musikken kjøper cden, men en fan kjøper t-skjorta, DVDen, boka og går på konserten. Da kan ideologi være en sterk motivator, på samme måte som man ser med countrymusikk og høyresiden. Når man kjøper en cd får artistene en mindre andel enn om man går på konserter, derfor kan man gi bort musikken for å tjene på konsertene. Til slutt er drømmeeksemplet for alternative finansieringsmodeller at Radiohead tente mer på plata man kunne laste ned og selv bestemme betalingen enn på noen plate før.

Men er det sånn at det bare er egeninteresse som spiller noen rolle? Har man ikke iboende preferanser som spiller inn. Legrands riddere og knekter er en fin modell til å forklare det.

Når knektene gjør det de gjør, motivert av egeninteresse, handler ridderne motivert av ønsket om å gjøre noe godt. Faktisk kan man si at idet man får betalt ut over det ridderen ser på som fornuftig, vil han ikke lenger ønske å behandle det nobelt. Altså, som musiker kan man ønske å spre musikken sin så gratis sålenge det bare er fra rockekjelleren, men med en gang det blir snakk om mye penger, blir det plutselig business. Da handler ikke lenger ridderen forskjellig fra knekten. Et godt eksempel på dette er U2, et band som er kjent som politisk aktive og som nylig fikk kritikk for å flytte businessen sin til Nederland for å unngå skatt. De svarte at det var bare business, og at de selv fremdeles betalte skatt til Irland.

Radioheads situasjon kan også tolkes under denne modellen. De, som riddere, ønsker å spille og så er det ikke så viktig hva folk betaler for å høre på dem. De tok faktisk steget å si at folk kunne velge hva de skulle gi dem, noe som var en ganske vanlig modell for betaling av endel tjenester før. Det som skjedde var at folk valgte en pris som virket fornuftig for dem, noen betalte sikkert ikke, mens andre betalte ekstra fordi de mente at ridderne fortjente mer for å være riddere. Det kan altså lønne seg å følge sine iboende preferanser om å spre musikken mest mulig.

Gatas Parlament er det mest ekstreme riddertilfellet. Deres preferanser er fri spredning av all musikk, ikke bare deres egen. Sterkt knyttet til partiet rødt mener de, om jeg har tolket dem riktig, at det blir galt å ta betalt for musikken sin hvis det betyr at noen ikke får hørt den. De, vil jeg anta, satser på inntekter gjennom konserter som folk kommer til for å støtte favorittridderne sine. Ideelt ønsker kanskje disse et system der de kunne spillt gratis for alle, og heller fått til livets opphold av staten, for dermed å spre sin musikk til enda flere.

Man kan argumentere at ingen av disse modellene er viktige for et band som starter opp nå, og det stemmer nok, men det gir en viss forklaringsverdi på politikken man ser i rockeverdenen. For de unge bandene så får man bare ønske dem lykke til og si at de får spre musikken sin på den måten som de liker mest, jeg kommer iallfall til å fortsette å kjøpe cder og gå på konserter med både store og små band.

Dagen da sentrum døde av

Tuesday, September 15th, 2009

I går døde sentrum i norsk politikk, det blir aldri noen regjering med “sentrumskandidatene” igjen.
Allerede ved forrige valg ble sentrum splittet. Da valgte SP å gå inn i den rød-grønne regjeringen, som tok over for en Høyre/Krf/venstre-regjering, en regjering som altså ikke tok med seg SP.
Nå kan Navarsete og co fortsette i sitt rødgrønne prosjekt, mens Krf fortsetter nedturen og Venstre kollapser. Det siste er som et dødsstøt for sentrum å regne.
Frps Carl I. Hagen har spådd det lenge allerede. Først i sin bok og seneste på TV valgnatten – sentrumspartiene blir utradert på sikt.
Venstre har også før Lars Sponheim i lenge kjempet mot sperregrensen. Kommentatorkorpset ser ut til å falle ned på at den store velgervandringen fra Venstre i dette valget har gått til Høyre, og at dette var stemmer de fikk til låns ved forrige valg i et forsøk på å redde den borgelige regjeringen. Nå har Venstre kollapset.
Sponheim hevdet under partilederdebatten i går at Venstre-velgere hadde rømt til AP. Det stemmer neppe. AP fikk tre nye mandater, SV mistet fire. At SV-velgerne skifter blokk i stor stil er tvilsomt. Da er det mer sannsynlig at de åtte Venstre-mandatene som ble borte på Stortinget i går gikk til et Høyre som fikk tilsvarende mange i pluss.
Kronprinsen Ola Elvestuen kom ikke inn på tinget. Der skal Borhild Tenden, som ingen vet hvem er, og Trine Skei Grande, som er mest opptatt av kulturpolitikk holde fortet. Det kan bli tungt.
Sponheim har tydeligvis ikke vært i spesielt edruelig kontakt med velgermassene i sin offensive holdning i denne valgkampen. Nå fremstår hans voldsomme utfall mot Frp som litt småpatetisk når faktum er at han har hatt svært få velgere bak seg. Når mannen så sitter på partilederdebatten og sier at han blåser i mangel på stemmer så lenge han mener å ha stått på Venstres kjernesaker i valgkampen, kan det tyde på at partiet aldri vil bli noe annet enn et marginalt særinteresseparti (med forbehold om at partiets ego ikke er like stort som Sponheims).
Krf er i all valgelendigheten heldig. Valget befester trenden om et parti med en negativ utvikling da det nok engang går tilbake. Men for partiet skjedde det noe mye viktigere enn det – Knut Arild Hareide kom inn på Stortinget og fortsetter dermed i politikken. For Krf bør det ligge tett opp til frelsen. Han er nemlig den eneste i partiet som kan fornye det og igjen starte å hente stemmer. Krf er et splittet parti mellom eldre og konservative stemmer og nye og mer liberale. Den stadige nedgangen viser at partiet må finne opp kruttet på nytt og Hareide er den eneste som kan appellere til den yngre garde og bygge et nytt fundament.
Men det fundamentet ligger neppe i sentrum.
Med et marginalisert Venstre og et SP som trives svært godt hos de rødgrønne (de trives jo i og for seg overalt som Solan Gundersen ville sagt, de får jo det som de vil uansett), er Krf alene igjen sammen med Høyre og Frp på borgelig side. Hva skal de gjøre der? Høyre bør ha skjønt at veien til en borgelig regjering må gå via Frp, det viste dette valget.
Dermed må Krf velge mellom Frp og AP hvis de skal ha regjeringsambisjoner. De kommer til å velge det siste.
Da er sentrrum begravet.

Innrøm dine feil – om valgene i 2005 og 2009 av

Tuesday, September 15th, 2009

Man skal innrømme når man tar feil, og etter valget i 2005 tok jeg feil, grundig feil. Den gang, som ung lovende bachelorstudent i samfunnsøkonomi, ga jeg regjeringen to år å leve. Nå, for første gang siden krigen, har en sittende flertallsregjering blitt gjenvalgt med økt oppslutning, og jeg forstår ingenting.

Den gang, som nå, foretrakk jeg Ap alene fremfor sammen med SV og Sp, men flertallsregjeringer har sine fordeler. De kan føre en gjennomført politikk, uten å måtte hestehandle på hver enkeltsak. Hestehandelen blir gjort i forkant, regjeringspartnerne imellom.

Denne gangen skal jeg ikke gjenta min tabbe. Jeg skal ikke gi regjeringen to år, de har tross alt bevist at de kan samarbeide og at de kan skyve de vanskelige avgjørelsene foran seg. Dette er alikevel det vanskelige andrealbumet.

I 2005 kunne de rydde opp etter fire borgerlige år, nå må de rydde opp etter seg selv. I forrige periode kunne de utsette endel ting, men det nærmer seg tid for å ta en avgjørelse på vårt forhold til EU, om våre soldater skal stille hvor NATO vil ha dem og om vi skal bore etter olje og gass i Lofoten og Vesterålen.

De sakene jeg trodde skulle splitte dem bare to år etter forrige valg har nå bare blitt mer dominerende. Det blir spennende å se om et parti som alltid har valgt vekst over vern og som nå er større, vil samarbeide bedre eller dårligere med SV og Sp som nå har blitt svekket.