George Soros er et navn som for de fleste vekker assosiasjoner med Wall Street, hedgefond og aksjespekulasjon. Blant hans meritter finner vi spesielt spekulasjonsangrepet på den Engelske sentralbanken i 1992 hvor han tjente over en milliard dollar ved å satse på at pundet måtte trekkes fra EUs fastkursmekanisme. Men denne Ungareren har også andre ting gående for seg. Ved siden av å være en prominent filantrop, har han kommet til å stemple seg selv som en mislykket filosof.  Det blir derfor ganske interessant når mannen bak kultklassikeren ”The Alchemy of Finance” fra 1988 prøver å fortelle oss hva som er galt med økonomifaget – og da spesielt finansbransjen – sett i kontekst av Finanskrisen.

“The Crash of 2008 and what it means: A new paradigm for financial markets” er først og fremst fremleggelsen av en selvutviklet teori som Soros kaller Refleksivitet (Theory of Reflexivity). Den kan benyttes på alle sosiale fenomener, men passer spesielt godt til finansbransjen, hvor menneskelige svakheter for forenklede modeller blir utpekt som bakteppet for krisene man klarer å stelle i stand for seg selv.

I kortfattet versjon sier Refleksivitetsteorien at mennesker ikke er i stand til å forstå koblingen mellom realitet og persepsjon fordi hjernen benytter mønsterbaner som ikke korresponderer med virkeligheten. Og slikt blir ytterst fremtredende med hensyn til finansmarkedene.  Dette argumentet kan først virke familiært fordi man kan tolke det som en selvfølgelighet at verdipapirer ikke nødvendigvis reflekterer de realøkonomiske verdiene av det underliggende. Men dette er bare starten på Soros sine argumenter. Problemet er ikke diskrepansen mellom markedsverdi og reell verdi; det er heller forutsetningene som økonomifaget som en vitenskap bruker for å forklare denne diskrepansen som er feil. Ifølge George Soros er selve bærebjelken til økonomifaget – likevektsmodellen – enten særdeles misvisende, om ikke fullstendig verdiløs som frittstående rammeverk. Refleksivitet i økonomisk-teoretisk kontekst vil derfor forklare fremveksten av bobler og økonomiske konjunkturer som et resultat av en feilslått akademisk diskurs som har sine røtter helt tilbake til Opplysningstiden, da frøene for den Positivistiske forskningstradisjonen ble lagt.

Det er derfor litt ironisk at den store helten og læremesteren til Soros er Karl Popper, ettersom sistnevntes falsifiseringsprinsipper og ønske om en universell metode mellom natur – og sosialvitenskap ligger nå relativt nært positivistisk metode. Soros er dog svært kritisk til sammenstillingen av metode og mener at den banebrytende naturvitenskapelige fremdriften under Opplysningstiden er årsaken til den metodiske spillover-effekten til sosialvitenskapen. Det vil si at den naturvitenskapelige metoden ble utvidet til nyere og nyere områder fordi man var forhåndsinnstilt på at det passet. Problemet påløpes bare i det øyeblikket metodens mangler kommer til syne. Det øyeblikket har ifølge Soros inntruffet nå.

For en hvilken som helst ikke-økonom den siste tiden har det store spørsmålet rundt finanskrisen stort sett vært; hvordan klarer de å tillate at dette skjer? Har man ikke lært av historiske hendelser? For Soros er svaret enkelt; dette har skjedd fordi historiske lekser har begrenset relevans til nåtiden, samtidig som metodene som legges til grunn for forskning simpelthen ikke passer til sosialvitenskapelige spørsmål. Man har ikke lært fordi kunnskapservervelsen baserer seg på teknikker som mislykkes i å fange opp realiteten. Verden har ikke trådd inn i en ny finanskrise på tross av økonomisk teori, men heller på grunn av økonomisk teori.

For mange er det han sier veldig lite populært, spesielt om man arbeider i finansbransjen og sverger til såkalt ‘teknisk analyse’ for å spå fremtidig utvikling i økonomien. Forskere som har dedikert sine karrierer til denne vitenskapen er heller ikke særlig begeistret for å akseptere nederlag, noe som Soros mener står i veien for et paradigmeskifte i sosialvitenskapelig forskning. Den brede neglisjering av studier om økonomiske bobler fra såkalte ”markedsfundamentalister” (eller ferskvannsøkonomer om du vil) til fordel for deres egne økonomiske modeller er et klart symptom på dette. På dette område krysser han stier med flere andre prominente dissidenter av finansbransjen. Blant disse finner vi Nicolas Nassim Taleb (Fooled by Randomness), Nouriel Roubini (RGEmonitor.com) og Robert Shiller (Irrational Exuberance). Fellesnevneren er at samtlige advarte om og forutså Finanskrisen.

“The Crash of 2008 and what it means: a new paradigm for financial markets” er god for to ting. For det første er det en grei innføring i de forskjellige finansielle instrumentene man har hørt så mye om i etterkant, og som utløste prosessen som endte med kollapsen av Lehman Brothers og inntørkingen av interbank-rentemarkedene. For det andre gir den innsyn til den bakenforliggende filosofien til en av vår tids aller mest suksessrike investorer, en filosofi som Soros selv mener bør erstatte det nåværende pensum i finansfaglige bøker.

Problemet til Soros tidligere har vært en manglende evne til å forklare hva det er han egentlig mener, og denne svakheten er til en viss grad fortsatt tilstedet. Og det er nok grunnen til at han bruker mye plass og ord på å hamre inn argumentene sine gjentatte ganger i løpet av boken. På tross av noe gjentagelse og det faktum at det kan bli litt teknisk til tider, vil denne boken passe godt for den som ønsker et innside-skråblikk på økonomifaget. Og den blir ikke mindre relevant da Soros denne uken annonserte at han gir $50 millioner til etableringen av et nytt forskningsinstitutt. På “Institute for New Economic Thinking” ønsker man å støpe et nytt økonomisk paradigme ved å institusjonalisere tankegangen til mange prominente økonomer som i årevis har stått ute i kulden.

Om det blir den dyktige investoren eller den mislykkede filosofen som setter sine spor i økonomiske lærebøker vil bare fremtiden kunne vise.