Archive for November, 2009

Adam Smiths dilemma – den som spør får svar av

Monday, November 30th, 2009

Ganske lenge nå har det mest linkede søkeuttrykket til denne bloggen vært “Adam Smiths dilemma”, med “Adam Smith dilemma” et par plasser nedenfor på listen. For å blidgjøre disse som søker og søker og ikke får svar, så skal jeg skrive litt om dilemmaet. Smith skrev i sitt 1776-verk Nasjonenes  rikdom, eller Wealth of Nations som den er bedre kjent som, at (litt fritt etter hukommelsen) det er ikke på grunn av bakerens og fiskerens velvilje at vi får brød og fisk, men på grunn av deres egeninteresse. Han forklarer videre at bare ved å ønske å få tak i goder, vil man produsere andre goder. Smith sier altså at hvis folk tenker på seg selv og er egoistiske, vil det være til det beste for samfunnet.

Prinsippet er ganske enkelt. Jeg er baker og baker brød, og jeg trenger fisk. Ved å bake flere brød enn jeg kan spise kan jeg få tak i fisk. Hvis jeg er egoistisk og baker brød for å bytte mot akkurat det jeg trenger av fisk, kan fiskeren også være egoistisk og fisker bare nok til seg og til å bytte til seg brød, tjener begge parter på dette. Begge får et bedre liv enn vi hadde da vi bare hadde hver vår matvare. Dilemmaet blir altså,

kun ved å være egoistisk vil man hjelpe samfunnet.

Dette har selvfølgelig i tiden etter blitt modifisert og ekspandert, men den grunnleggende tanken forblir stående i ethvert kapitalistisk system. Ved å spille på egoismen kan man få et velfungerende marked.

Håper alle som har lurt på dette så lenge nå har fått svar og kan skrive det på sin eksamen eller hjemmeoppgave eller hva det er man leter etter Adam Smiths dilemma for.

Noe du lurer på del 2 – spør om hva du vil av

Monday, November 23rd, 2009

Det nærmer seg igjen eksamenstid for mange unge lovende studenter, og siden folkene bak polecon.no er en utømmelig kilde av kunnskap, så skal man altså da svare på dine spørsmål. Post spørsmålene dine i kommentarfeltet, så svares det samme sted.

I prinsippet kan man spørre om hva som helst, selv om ens styrker ligger i den akademiske krysning av politikk og økonomi, kan man mangt om mye. Spørsmål vil bare fjernes dersom det er laaangt over streken, men er egentlig mer bekymret for at spamfilteret til wordpress skal gå litt bananas, så det vil sjekkes daglig.

Spørsmålsrunden vil være åpen fra posteøyeblikk til Søndag 12. desember 2009. Det er litt over to uker og burde vel holde. Kjør spørsmål :)

Metodekurs for journalister del 2 – fra fakta til problemstilling av

Friday, November 20th, 2009

På VG-nett i dag var toppoppslaget “Jeg er redd” med bilde av en ti år gammel jente. Storyen handler om en ti år gammel jente som er eggeallergiker og “redd for å dø av svineinfluensa.” Dette er et veldig godt eksempel på en story hvor journalisten har bearbeidet de tilgjengelige fakta feil og laget en helt usaklig story av noe som kunne vært en bra og viktig sak. La oss ta for oss de foreliggende fakta.

Jente, 10 år, med astma og dermed i risikogruppen for svineinfluensa, er allergisk mot egg og kan derfor ikke ta svineinfluensavaksinen. Dette gjør henne redd og hun har skrevet brev til helseministeren som hun vil at skal hjelpe henne.

Så kan man sortere i viktige og mindre viktige elementer, uten at jeg skal gå inn på at hun er redd for influensaen på grunn av en overhyping av dødsfaren gjennom pressen:

  1. Eggeallergikere kan ikke ta vaksinen
  2. Det er potensielt mange i svineinfluensarisikogruppen som er eggeallergikere
  3. Det foreligger tydelig intet alternativ
  4. Ei jente på 10 år er i denne situasjonen
  5. Hun har skrevet brev til ministeren

En saklig presentasjon av denne saken vil da ta for seg det generelle problemet (1,2,3). Deretter få uttalelser fra de operative helsemyndigheter, eksperter på området og/eller statsråd/departement om problemet. Deretter kan man innskrenke fra det generelle til det spesielle med anekdoten om jenta som er i nettopp denne situasjonen og aller helst intervjue mora, selv om det er lett å se for seg at å intervjue datteren er mer spennende.

Grunnen til at man bør følge dette mønsteret, som gjerne gjør saken litt mer kjedelig, er at da opprettholder man en viss saklighet og man har en relevans ut over at ei jente er redd for livet sitt. I denne storyen er det lett for de fleste å skille saklighet fra rent tabloidvås, men ofte er det vanskeligere. I sånne tilfeller har gjerne ikke de fleste journalistene evner til å skille den viktige informasjonen fra tabloidvåset. Da er det viktig at man enten har bra fagjournalister i redaksjonen, eller tilgang på uavhengige fagpersoner som kan forklare problemstillingen til journalisten. Gjerne off the record og i forkant av ev. andre intervjuer.

Hvis man kan følge dette rådet slipper man å gå i fella som man gikk i med E24 og VGs storsatsing for noen år siden med supernettverket. Her forelå fakta som følger:

Barn av rike nordmenn er venner på facebook med barn av andre rike nordmenn. Disse barna vil arve og bli rike de også.

Det man da dro ut fra disse fakta var at det er i norge synkende sosial mobilitet fordi de rike, hvor mange fremdeles var på videregående og i høyere utdanning, er venner med hverandre og vil dermed holde hverandre på topp. Dette ble gjort helt uten forbehold om andre faktorer. Det var basis for problemstillingen. Man gikk fra det spesielle til det generelle uten noen form for generaliserbart utvalg. Uten tanke på at man her presenterte som en sosialutviklingshemmende gjeng, flere unge mennesker som ikke hadde gjort annet enn å bli født inn i rike familier og å være på facebook. I tillegg være venner med folk man gjerne kjenner fra skole eller fra foreldres omgangskrets.

Igjen, faktaopplysningene man baserte seg på, hvem som var venner med hvem, var helt riktige. Det var spranget man gjorde fra fakta til problemstilling som ble feil. I tillegg ble denne saken tillagt enormt mye vekt, med forsideoppslag i papir-vg i flere dager i strekk, samt teasers på e24 og vg.no i en uke før nettverket ble presentert i et interaktivt format.

Hvis dette skulle vært en oppgave om sosial mobilitet ville metodearbeidet fått stryk. Faktisk er det så dårlig at om man gjorde noe tilsvarende dette i en semesteroppgave om sosial mobilitet på studiet i politisk økonomi, så ville jeg iallfall anbefalt vedkommende å bytte studium. Det viser en ekstrem faglig arroganse at de involverte her nominerte seg selv til SKUP prisen med påstander om viktig journalistisk gravearbeid.

Edit:

Mer om influensasaken. Litt bedre lagt opp, men ikke optimalt (takk til Molle):

Sondre har alvorlig eggallergi. Torsdag tok han svineinfluensavaksinen – VG Nett om Svineinfluensa.

Nå får eggallergikerne vaksine – VG Nett om Svineinfluensa.

Krisesentre i Industriell Skala av

Thursday, November 19th, 2009

I råteksten Women-Children Protection Cities (WCPC) lanseres et fullblods nytt konsept for nasjonsbyggning. Nå må det sies at mange av de områdene som omtales nettopp ikke har fungerende nasjoner, derav tillegget om at dette egentlig handler om sivilisasjonsbygging, ikke nasjonsbygging eller den allerede totalt uthora uhjelpen.

Frisk satsing med andre ord.

Ideen går i korte trekk ut på å oppgi den nåværende strategien for nasjonsbygging, preget av militær okkupasjon og kostbare infrastrukturelle programmer – eksempler er Irak og Afghanistan. Istedenfor bør det komme en ny strategi som går ut på å bygge beskyttede leirer for kvinner og barn. Menn holdes bevisst utenfor. Med god kontroll på befolkningen i leirene så kan omfattende utdannelsesprogrammer ihvertsettes. I og med at leirene er relativt tett befolket er det lett å utvikle infrastrukturen til et akseptabelt nivå til en svært lav pris. WCPC strategien er inneforstått med at jobben med å stable ikke funksjonerende stater på bena er en oppgave som tar årtier.
Strategidokumentet er kort og konsist – kun 11 sider og er såpass avikende i formen fra eksisterende former for hjelp til fattige land at det burde sørge for god mental underholdning.
På den negative siden må sies at det har muligens blitt tatt noe lett på å dokumentere de problematiske sidene ved de nåværende virkemiddlene for nasjonsbygging. Dette forutsetter at leseren er klar over problemene og allerede innehar et minimum av kunnskaper om temaet. Videre er det ikke kastet bort unødvendig tid på politisk korrekthet, lesere på den ømme venstreside kan lett føle seg støtt over at noen kaller en spade for en spade.

Gratis og fullt lovlig nedlastbart.

The Mystery of Capital av

Wednesday, November 18th, 2009

The Mystery of Capital

Av Hernando de Soto

Av og til oppdager man en hittil ukjent gullklump – The Mystery of Capital0465016154 er en slik en. Utgitt i 2000, har boken blitt greit forbigått i Norge, mens den i utlandet har gitt de Soto stjernestatus som økonom.
Bokens eksempler er stort sett hentet fra Sør-Amerika, hvor de Soto opprinnelig kommer fra. De Soto bruker nesten utelukkende fast eiendom som tema, troligvis fordi dette er et begrep som er holdvis lett å kvantifisere. Forfatteren viser med enkle grep hvordan mangelen på funsjonalitet i tilsynelatende enkle saker sørger for hele økonomier strander.
De Soto statuerer gjennom forsøk elevene hans gjennomførte hvor vanskelig det var å operere i den lovlige delen av økonomien i land som Peru og Phillipinene. Diagrammene med hvor mange offentlige kontorer, godkjenninger og prosesser en søknad om oppstart av bedrift eller et kjøp av eiendom må igjennom for den som ikke har råd til å la et advokatkontor ’smøre prosessen’ – vil ta pusten fra de fleste. Det er som om vi i Norge faktisk burde eksportere byråkrater istendenfor uhjelp.
De Soto viser til at selv de fattigste land egentlig har alt som trengs for økonomisk vekst, problemet er at de ikke klarer å synliggjøre verdiene ved hjelp av dokumentasjon. Bedriftene forblir ørsmå og utenfor den lovlige økonomien. Hus forbedres ikke fordi de ligger på land som ingen vet hvem som eier.
De Soto viser til utallige eksempler hvordan styresmaktene totalt overseer behovet for reformer av lover or regler til fordel for eksisterende særinteresser med forbindelser til makten. Eksemplene går helt tilbake fra 1700-tallet. Under den franske revolusjonen fikk Colbert 16,000 entrepenører henrettet kun fordi de produserte varer uten å følge Frankrikes industrilover. George Washington kalte i 1783 småbønder som bosatte seg fritt rundt i USA for banditter. Det som etterhvert løste tvistene var at det i begge tilfeller ble så mange ”forbrytere” at lovene måtte gjøres om for å bevare noen som helst illusjon om at loven var til for folket.
Et av de mest øyneåpnende kapittlene handler om USAs trøblete forhold til eiendomsrett. Landet kom skjevt ut i kolonitiden under England, og etter frigjøringen tok det nærmere 200 år med kontinuerlige konflikter før eiendomretten i USA gikk seg til. Et fantastisk studie som nesten kunne vært en bok i seg selv – det gir ihvertfall et helt nytt syn på nybyggertiden og ’det ville vesten’.
Boken er en bøtte kaldt vann i hodet på alle som vil forbedre forholdene i fattige land gjennom donasjoner og infrastrukturell utbygging. Uten en tilsvarende økningen i regjeringenes kompetanse, styringsevne, reduksjon av korrupsjonen og nedjekking av særinteresser, er uhjelp eller andre former for assistanse nærmest verdiløst.
På den andre siden utgjør fortellingen om USAs forhold til eiendomsretten et stort håp. Hvis verdens ledende stormakt har klart det så kan andre land også klare det. Riktignok tok det lang tid å få ting på sin plass, men det handler kanskje mer om prosessen enn om hurtige resultater.
The Mystery of Capital – en gullklump av en bok. Anbefales til alle som noensinne har interesert seg for økonomi eller uhjelp.

Datalagringsdirektivet og statistikk – om oppklaringsprosenter av

Friday, November 13th, 2009

Statistikk i politikken er vanskelig, både fordi man ikke kan bli enige om tallene, og fordi man er uenige om innslagspunktene for relevante tiltak. Man må altså bli enige om hvilke tall som er relevante, og når de er store nok til å gjennomføre politikken.

I debatten om datalagringsdirektivet (DLD) ser man et tall gjentatt i det uendelige, spesielt av motstanderne av DLD. 0,006 prosentpoeng, så mye gikk oppklaringsprosenten i en tysk delstat opp etter å ha innført tiltak tilsvarende DLD. Fra politiet og Ap, kritiseres dette tallet for å være feilrepresentasjon av fakta, uten at de har vist til bedre tall.

0,006 prosentpoeng er veldig lavt. Man har tatt økningen i oppklaring i all kriminalitet før og etter tiltakene, en oppklaringsprosent på ca 55. Det er nok ikke representativt, det blir for bredt. Sten Inge Jørgensen foreslår i Morgenbladet å se på økning i oppklaring bare i de sakene hvor politiet har søkt om innsyn i lagrede data. Det blir for smalt og en ex-post definisjon, og dermed ugyldig. Man må finne den såkalte gyldne middelvei.

La oss ta de sakene hvor politiet faktisk har bedt om innsyn. Så kan man legge til alle som ligner de første sakene, men som har blitt oppkart eller henlagt før data er spurt om. Så kan man legge til alle saker hvor mobiltelefondata kan brukes til å bekrefte eller avkrefte en persons oppholdssted et gitt tidspunkt. Da begynner listen å bli lang, men klart mindre enn all kriminalitet, som 0,006 var basert på.

I tillegg burde man diskutere innslagspunkt. Ap sitt er gjort klart, men de andre partiene har et uavklart forhold. De fra Høyre som har uttalt seg, har ikke ment at innslagspunktet er nådd, men ledelse. I Høyre har bestemt at de ikke ønsker å bruke reservasjonsretten i EØS-avtalen for ikke å forsure forholdet til EU.

Resten av partiene mener enten at innslagspunktet ikke ennå er nådd, eller har andre motiver for å være mot DLD, som jeg skrev om i går.

Datalagringsdirektivet og partiene – en øvelse i rational choice av

Thursday, November 12th, 2009

Det har i det siste vært mye debatt om datalgringsdirektivet (DLD) og dets implementering i Norge. Det ble fremlagt en utfordring om å skrive om de samfunnsøkonomiske kostnadene og vinningene rundt DLD. Det blir ikke så lett, men det har dukket opp en mer spennende problemstilling. Partiene på stortinget ser nemlig ut til å være ganske klare på sine standpunkt. Hva er det som gjør at alle i Arbeiderpartiet ser ut til å støtte direktivet, FrP ser ut til å være mot mens Høyre er splittet mellom alle representantene som er mot og lederen ikke er villig til å fristille gjengen sin? Hva er kreftene som trekker i partienes representanter og som plasserer dem på forskjellige sider. Foretar de rasjonelle valg?

Det hele er snakk om hvilken beskjed man er villig til å gi sine velgere. FrPs standpunkt er relativt ukomplisert. Selv om de har tradisjon for å støtte politi og justismyndighet er det to ting som gjør saken enkel for dem. For det første kompliserer hele debatten folks forhold til EU. Selv innbitte EU-tilhengere er mot DLD, og dermed får man et ambivalent forhold til vår posisjon i EØS-avtalen. FrP som har valgt å ikke ta standpunkt i EU-saken, og dermed bare kan tape på en ny EU-debatt, er overlykkelige for denne utviklingen. For det andre står regjeringen, eller iallfall Ap, bak dette forslaget. FrP klarte ikke holde fokus ut valgkampen og misset med bare noen få prosentpoeng å få mulig regjeringsplass. Nå trenger de å vise at regjeringens politikk er feilslått. Det som er genialt med denne delen av strategien til FrP er at uansett hva som skjer med DLD, så vil Ap tape. Hvis Ap vinner gjennom, så kan FrP stå fram som partiet som kjempet for personvernet og mot den inngripende sosialistregjeringen, og regjeringen som lar EU styre tankene våre. Men, de må få økt støtte ved neste valg om de skal kunne gjøre noe med udyret. Hvis Ap ikke vinner gjennom så står FrP frem som seierherren som slo gjennom og knuste regjeringens forslag. Velgerne er skeptiske til staten generelt og denne regjeringen spesielt, men ville nok vært mindre skeptiske om dette hadde vært et rent norsk forslag.

Venstre og KrF er greit plassert utpå liberalernes kant. De, i likhet med SV og SP ønsker ikke offentlig overvåking og alle fire har uttrykt seg tydelig om denne saken. Ironisk nok er det Venstre som til nå har innført det største brudd på personvernet under Justisminister Dørum, men det er en annen sak. I likhet med FrPs velgere, er Venstre og KrFs velgere skeptiske til regjeringen og til EU. SP og SV har ingenting å vinne på å støtte et EU-forslag, spesielt ikke når det går ut over deres velgeres oppfattede personvern.

Høyre er et spennende case. De er i hovedsak, ser det ut til, skeptiske til DLD og dets overvåkning. Det som gjør dem spennende er at ledelsen er ikke villig til å bruke reservasjonsretten i EØS-avtalen, simpelthen fordi de ikke ønsker å distansere seg fra EU. Deres representanter stiller på aksjoner og møter mot DLD, de uttaler seg negativt på twitter og i bloggform. De representerer, påstås det, en ideologi som hever individets rett over kollektivets. Men deres leder sier fremdeles at det er ikke vanlig å fristille Høyres medlemmer i slike spørsmål, og at det vil være prematurt å bruke reservasjonsretten på dette tidspunkt. Deres velgere vil nok ikke straffe Høyre veldig for å stemme for et sånnet forslag. Mange høyrevelgere ønsker seg inn i EU og de de mister til Venstre av personvernårsaker vil de tjene inn fra FrPere som heller mer mot hardere virkemidler til politi og domstol. Det Høyre gambler stort på er at når representantene nå har gått så hardt ut mot DLD, så vil det se ut som om man prioriterer EU foran personvernet representantene har talt for. Da kan man vinne hos de EU-vennlige, men tape stort hos de som mener EØS-avtalen er for bred.

På stortinget sitter da Ap igjen. De håper på Høyres støtte, for de vet at uten den vil ikke DLD gå gjennom. Deres parlamentariske leder går ut og sier at om man redder ett barn er det verdt å gjennomføre. Det kan diskuteres både moralsk og politisk. Moralsk, som ikke er så interessant, vil man kunne argumentere for mange ting som setter barn i fare, som fremdeles er tillatt. Det er ikke forbudt å ha barna ute, det er ikke forbudt å kjøre bil i områder med barneskoler og barnehager. Man tillater grensekryssinger uten kontroll, man har ikke videokamera på alle barnehager. Å bryte enkle personvernprinsipp for barnas skyld holder ikke som argument. Men politisk er det en annen historie.

Aps velgere er ikke i hovedsak opptatt av personvern, alle skal med og solidariteten står generelt høyere. Sikkerhet er noe som denne regjeringen har satt større fokus på, både gjennom løfter om strengere kontroll med asylsøkere, østeuropere og nå datatrafikk. De har mobilisert sine representanter til å tale for dette, i alle fora. Det ser ikke ut til at en eneste Ap-er er mot dette forslaget, noe som kan oppfattes som underlig, siden partiets EU-syn er mer enn splittet. Det er tydelig at man har funnet en sak som fenger innad i partiet. De tror virkelig på saken.

Ap har lenge slitt med å ikke gi et inntrykk av å være harde nok i justispolitikken. I valgkampen fikk de juling på asylspørsmål, politiet marsjerte uniformert på stortinget og hver gang spørsmål om østeuropeiske bander kom opp så Aps representanter litt forfjamset ut eller ropte ut på valgløfter ingen trodde på. De har noe å bevise her. Hvis ikke de kan vise til en innstramming i justispolitikken kan det være deres fall i neste valg. Faren er selvfølgelig at man kan risikere å miste mange unge velgere og aktivister. Neste valgkamp kan være en EU-valgkamp, og da har Ap, om de får gjennom DLD, plassert seg taktisk, det samme har de om det er en justisvalgkamp. Er det derimot en valgkamp som ser bort fra disse sakene, så kan det være risikabelt. Dette vet partiledelsen veldig godt, og det er derfor man nå prøver å aktivere massene og å vende seg til Høyre for støtte. “FrP skal ikke ta oss neste gang heller.” Hvis de ikke får den gjennom, kan de spille de samme kortene som FrP har spilt i årevis. Vi ville gjøre noe med problemet, men dere lar oss ikke.

Uansett om DLD blir vedtatt eller ikke, er ikke denne saken over. Den digitale hverdagen er så viktig for så mange at disse debattene kommer til å komme opp igjen og igjen. Det partiet som gambler mest er egentlig Høyre. Er de villige til å støtte Ap og EU i en sak deres egne representanter har talt så sterkt mot? Jeg tror at ja, det er de. Ap vedder også stort, men med et samlet parti er avgjørelsen tryggere. De kan feile, men da feiler de sammen og ingen kan iallfall vise til den store splittelsen. De har vist at de tror på saken og det kan være en seier nok.

Helseforetakenes elendighet – om budsjettmaksimering, myke rammer og chicken av

Wednesday, November 11th, 2009

Riksrevisjonen refser Helse-Norge i Dagsavisen i dag. Under en presentasjon av Riksrevisjonens undersøkelse av økonomistyringen i statlige helseforetak fortelles det at driftskostnadene har økt fra 57 milliarder kroner i 2002, til 87 milliarder kroner i 2008. Det skyldes på ignorant og elendig økonomistyring, feilføring av medisinske koder og har ført til et driftsunderskudd på 10 milliarder kroner. Dette er misforstått skylddeling. Overskridelsene kan forklares gjennom to konsepter. Budsjettmaksimerende byråkrater og myke budsjettrammer.

De budsjettmaksimerende byråkrater har i sin stilling et iboende insentiv til å bruke minst så mye man har fått tildelt av midler. Faktisk, er det sannsynlig at hvis det finnes måter å få mer midler på, vil den budsjettmaksimerende byråkrat bruke dem også. Dette er ikke en byråkrat som ikke gjør jobben sin, men en som ønsker å gjøre en best mulig jobb, og mener at til å gjøre denne jobben, får han for få midler.

Når man i den offentlige helsesektoren i Norge overskrider budsjettrammene, kan man ikke hente tilbake utlevert behandling. Man kan heller ikke, av politiske årsaker, trekke overskridelsene fra neste års budsjett. Det vil ikke bli populært å være den politikeren som gir mindre til helse. Dette kalles i den faglige litteraturen myke budsjettrammer, en ramme uten konsekvenser ved brudd. Leif Helland snakket om dette i sin presentasjon rundt statsbudsjettet, hvor han mente at disse myke budsjettrammene er årsaken til de evig voksende helseutgiftene.

Når man kombinerer budsjettmaksimerende byråkrater med myke budsjettrammer, vil man selvfølgelig overskride budsjetter. Alle insentiver peker mot at man ikke må overholde dem. Staten står jo med lommeboka åpen. Det er ikke sånn at man nødvendigvis må finne seg i det. Det finnes forskjellige måter å kvitte seg med sløsingen som kommer fra den nevnte kombinasjonen. Man blir da stilt overfor tre valg:

  1. Man kan fortsette som før. Myke budsjettrammer og store overskridelser.
  2. Man kan gjøre lederne personlig ansvarlige. Dette har vært prøvd flere ganger. Sykehusdirektør etter sykehusdirektør får sparken og systemet fortsetter som før.
  3. Man kan endre  forutsetningene den budsjettmaksimerende byråkraten møter ved å stramme opp budsjettrammene.

Gitt at man ser på overskridelsene i helsebudsjettene som viktigere enn konsekvensene ved å stramme opp budsjettrammene, og man er villig til å ta den politiske støyten kan man gå for alternativ 3. Man kan da enten true med å ta alle overskridelser fra neste budsjett eller man kan simpelthen slutte å utbetale lønn, husleie, utstyr etc. fra den dag budsjettgrensen er nådd. Det sistnevnte kan være skummelt, og man vil minst få en pressestorm uten like. Det første er ikke så mye bedre, men da vil man iallfall kunne planlegge med neste års reduserte budsjett og slipper å sette folk på gata.

Hvis staten truer med ett av disse virkemidlene, f.eks. å trekke et underskudd av neste års budsjett, og byråkraten tror på trusselen vil han ikke overskride budsjettet. Man får da et chicken-spill. Begge tjener mest på at den andre viker, og begge taper på at ingen viker. Hvis ingen av dem viker, blir det mindre penger til helse neste år, noe som begge taper på. Den ene gjennom mindre budsjett og den andre i pressen og til folket. Hvis byråkraten viker blir det ikke mer budsjettunderskudd, men det blir til gjengjeld mindre budsjett enn året før. Hvis staten viker vil man i praksis bare fortsette med myke budsjettrammer som før og man er på underskudd, hvor man startet.

Mitt forslag til staten, om man faktisk synes at overskridelsene er et problem som må hanskes med, er å stramme opp budsjettrammene ved å true med å kutte støtten neste år om man ikke får slutt på underskuddene, for deretter å sette opp neste års reduserte budsjett med en gang. Da binder man seg til trusselen, og det blir mer sannsynlig at man klarer å gjennomføre en reform.

Slutt med økonomi for ingeniører – om økonomenes forbannelse av

Sunday, November 8th, 2009

Det er et voksende gjuv mellom samfunnsøkonomene og resten, og skylden ligger hos økonomene. Man har spredd mikro- og makroøkonomiens spennende verden til utdanninger i et bredt spekter. Ingeniører, siviløkonomer og historikere vil alle kunne ta introduksjonsfag i samfunnsøkonomi. Dette har utviklet seg til et problem.

La oss ta utgangspunkt i en student med bachelorgrad fra økonomisk institutt på Blindern. Han har lært at konkurranse kan presse prisene nedover. Der ender de opp på marginalkostnad om det er full frikonkurranse. Han lærer likevektsmodeller og hvordan regne seg fram til disse. Han lærer forskjellen på rike og fattige land, og at kortsiktig vekst er avhengig av kapitalinvesteringer men langsiktig vekst er avhengig av innovasjon. Og der stopper det. Det er i en bachelorgrad ikke tid til mer, for ikke å snakke om hvis man går industriell økonomi og tar mikroøkonomi som del av en ingeniørgrad.

Ideelt skal man da tenke at man har meget igjen å lære, men det gjør man ikke. Man går ut i verden, blåøyd og glad og skal innføre fri konkurranse på alle plan. Man skal forme verden i Adam Smiths bilde, eller iallfall ens inntrykk av hva det bildet er.

Når Arne Thodok Eriksen klager på at likevektsteoriene gir feil inntrykk av økonomien er det ikke så rart. For om man bare får se likevekten, men ikke får se den naturlige utviklingen derfra til dynamiske modeller med frafallende forutsetninger, har man ikke et reellt inntrykk av hvordan modellene passer inn i virkeligheten.

Når det tidligere nevnte vekstkurs får gjennomgå på Indregards blogg fordi han ikke klarer dra innsikten man får fra modellen til å forklare hvorfor det finnes rike og fattige land, da er det noe galt. Det er ikke modellenes skyld, og det er kanskje ikke stakkarene som faller fra før innsikten kommer sin skyld. Da er det vel vi som har forstått poenget som ikke har forklart det godt nok.

Bent Sofus Tranøy har skrevet mye om dette, og om han vil eller ikke, så synes jeg han forsvarer samfunnsøkonomien godt. Når han snakker om en høyrevridning i faget, vil jeg diffrensiere mellom faget og fagets anbefalinger. Det er nemlig en vesentlig forskjell. Han peker på at man gjennom å bruke økonomisk terminologi og sette økonomiske mål får en politisk vridning som ingen snakker om. Det etableres sannheter som ingen stiller spørsmål ved. Dette er helt sant. Som fagperson sier man, “om man ønsker økonomisk effektivitet, så må man XYZ” eller, “for å få økonomisk effektivitet må man XYZ.” Politikerne hører bare anbefalingen, de glemmer å spørre de fundamentale spørsmålene. Ønsker vi økonomisk effektivitet, og i tilfelle hvorfor? Man har nemlig lært i sitt ene mikroøkonomifag at det er mindre dødvekt om man er effektiv, uten at man har lært hva konsekvensene kan være.

Som økonomer er det svært viktig at vi ikke bare står for anbefalingene vi gir, men at vi også passer på at den som får råd også får høre om konsekvensene. At de som ikke har forstått hvordan modellene relaterer til virkeligheten, heller ikke er de som skal implementere dem. Vi skal ikke bygge veier, og tar derfor ikke et kurs et semester i transportingeniørteknikk. Ikke prøv å gi en oppsummering av våre modeller og tro at man sitter igjen med reell forståelse.

Økonomer i julestemning – den store juleøltesten 2009 av

Saturday, November 7th, 2009

Nå er November allerede her, og julen nærmer seg med stormskritt. Et sikkert tegn på nettopp dette er at juleølet har kommet i butikker og vinmonopol. For å teste årets juleøl i god polecon.no-stil, ble det satt sammen et panel bestående av to samfunnsøkonomer, Per og Sjur, og en politisk økonom, Jon. Både privat og offentlig sektor og et bredt politisk spekter var representert. Det ble kjøpt inn juleøl (og en ikke-juleøl) til testen fra både vinmonopol og butikk.

Av de ca 20 innkjøpte ølsortene, ble 15 testet. Grunnen til å utelate noen få var at det begynte å bli sent og panelet hadde smakt ganske mange og var slitne. Det var øl med alkoholprosent fra 4,7-10. Svakest var Aass Juleøl på boks, og N’Ice Chouffe var sterkest. Det var flere som romsterte opp mot ti prosent, deriblant Aass Juleøl Premium og Nøgne Ø God Jul.

Som seg hør og bør på en politisk/økonomisk blogg, måtte panelet dele ut Sveriges Riksbanks økonomipris til minne om Alfred Nobel, heretter kalt Nobelprisen i økonomi. Panelet hadde opptil 10 Nobelpriser i økonomi å dele ut til hver øl, basert på gjennomsnittet av den individuelle anbefaling fra hvert medlem. Resultatet rundes av til nærmeste halve Nobelpris i økonomi.

Nobelprisene blir utdelt utelukkende på smak, man kunne selvfølgelig tatt pris og tilgjengelighet inn over seg også, men da ville det blitt mye mer avansert. Vil en billig 5 være et bedre kjøp enn en dyr 7 etc. Smaken er selvfølgelig subjektiv, men panelet ansees å være et tverrsnitt av norske økonomer i slutten av tjueårene, og representativ for denne testens hovedmålgruppe.

Metodikken var enkel, et glass til hver av panelmedlemmene, gjerne med litt påfyll fra merker med store flasker. Ingen spytting eller denslags, her skal ølet smakes nedover hele ganen og ned i magesekken. Det ble bestemt å ikke ha julemat til, ettersom dette var en drikkeseanse og alle øleneskulle dømmes på likt grunnlag.

Testen er lagt opp kronologisk, med dertilhørende kommentarer. Trykk på et bilde for å lese bedømmelsen.

Testens vinnere var Ringes Julebokk og Aass Juleøl Premium. Begge sterkøl fra Vinmonopolet med 9% alkohol, koster henholdsvis Kr 32,20 og Kr 35,80 for 0,3l-flaske og absolutt verdt prisen. Panelet ble spesielt imponerte av samspillet mellom farge, lukt og smak, samt en klar julefølelse som spredte seg i kroppen da ølet gikk ned ganen.Disse fikk henholdsvis 9 og 8,5 Nobelpriser i økonomi. Testvinnerne passer bra til det meste av den tyngre julematen som ribbe, pinnekjøtt og kalkun, og har man først juletorsken på bordet, så skal man ikke se bort fra det går i orden det også.

Når man ser på andre kvaliteter hadde Nørebros Julebryg det beste designet. Sammen med Nøgne Ø God Jul hadde denne de reneste linjene og klareste grafiske uttrykket. Minst profesjonelt utseende var belgieren, N’Ice Chouffe, men som til gjengjeld hadde flere språk på etiketten. Navnene var stort sett veldig klassiske, med et unntak i Berentsens Julefnugg, et artig navn.

Panelet koste seg hele kvelden, men som sagt,  da de til slutt bestemte seg for å kaste inn håndkleet, var det fremdeles noen flasker igjen. Disse får man komme tilbake til ved en senere anledning.

Gratis kollektivtrafikk, nei takk! av

Saturday, November 7th, 2009

MSc Political Economy, byrådssekretær og skribent på polecon.no

Jeg fikk i dag invitasjon til facebook-gruppen ’For oss som vil at Oslo Sporveier/ ruter # skal være gratis’. Gruppen har følgende beskrivelse ’ Ønsker du å betale hver gang du skal ta bussen et par holdeplasser? Antagelig ikke. (…) Dette er målet til denne gruppa, Oslo Sporveier / ruter # burde betales via skatt’.  Gruppen har over 15 000 medlemmer av varierende slag.

Det blir hyppig argumentert med at det koster like mye med billettfinansiert kollektivtrafikk som det koster for kollektivtrafikk uten billetter – uten at det blir drøftet noe om for hvem, hvordan og hva nettopp forutsetningene for en slik beregning er.

For det første er det fristende å spørre om det er slik at hele landet skal finansiere kollektivtrafikk i Oslo, eller om det skal trekkes inn en ekstra Oslo-skatt? Eller ser man for seg en nasjonal ordning, der innbyggere Indre Namdalseid og personer bosatt i hovedstaden betaler det samme? Eller differensiert?  

Det meste av den faglige kunnskap og erfaring på feltet har så langt konkludert med at gratis kollektivtrafikk ikke er løsningen. Det som viser seg avgjørende for folks valg er faktisk kollektivtilbudets kvalitet. Det handler om frekvens – hvor ofte det går buss eller bane, om det er kort vei til knutepunkter og om hvor lang tid reisen varer totalt sett i forhold til å bruke egen bil. Vi skal ikke særlig langt fra våre større byer før man opplever kollektivtilbud med relativt få avganger. Og jeg vil nødig tro at det i en slik situasjon hjelper med forslag som svekker det økonomiske grunnlaget for tilbudet.

I tillegg er det jo et klart samfunnsøkonomisk poeng; såkalte ’gratis’ goder blir overbrukt. Man flytter i stor grad trafikk fra gang og sykkel til buss og tog, og det vil ha liten innvirkning på biltrafikken.

Modellene og virkeligheten av

Tuesday, November 3rd, 2009

Dette innlegget stod på trykk i Dagsavisen i dag, siden de ikke la det på nett, tenkte jeg bare å gjøre det selv.

Modellene og virkeligheten

Jon Lien

MSc i politisk økonomi og skribent på www.polecon.no

Samfunnsøkonom Ali Esbati (spalte i Dagsavisen 30.10) legger fram samfunnsøkonomifaget på en interessant og lettlest måte, bare synd at det han skriver er like irrelevant som han beskylder de samfunnsøkonomiske modellene å være. Han misforstår ikke bare poenget med modeller, han misforstår så grunnleggende hvordan man bruker modeller og forutsetninger, og hva som gjør samfunnsøkonomi til et interessant fag.

Modeller er morsomme, ikke med en gang, og ikke hvis man bare har den begrensede innsikten i modellene som kreves for å fullføre en bachelorgrad fra Økonomisk institutt på Blindern. Modellene man får banket inn i grunnkursene er ikke viktige fordi de er sannheten, men fordi de er et viktig steg på vei mot et større bilde. I det første mikroøkonomikurset er ikke frikonkurransemodellen morsom før man begynner å snakke om maksprisregimer.

Senere, når man kommer til mer avanserte modeller er det ikke marginalbytteraten som er interessant. Det er nemlig ikke variablene som er morsomme å endre. Det interessante å endre på i modellen er forutsetningene. De antakelsene som Esbati mener fjerner verdien fra modellene er nettopp det elementet som gir modellene verdi i det hele tatt. Samfunnsøkonomi er en studie av endring i forutsetninger mer enn noe annet.

Esbati refererer til Krugmans etter hvert så brukte utskjelling av Chicagoskolen som bevis på at samfunnsøkonomi ikke forutså finanskrisen. Det er feil på så mange plan. Flere mente, med solid teoretisk støtte, at aksjemarkedets vekst i for mange år hadde overgått veksten i den generelle økonomien, selv kontrollert for offentlig sektor og andre eksterne faktorer. Et fall måtte komme. At fallet ville bli utløst av en lånekrise og være så kraftig var det noen få som advarte mot, men de ble stort sett ignorert.

Problemet med denne og alle bobler før den er ikke, som Esbati og økonomen Tony Lawson mener, at faget «er dårlig utrustet for å belyse mye av det som skjer i økonomien på et hvilket som helst tidspunkt». Parametrene er, som i så mye annen vitenskap, ikke tilgjengelige. Man kan ikke se om verdien på aksjemarkedet vokser fortere enn verdien av selskapene aksjene representerer, fordi ikke all verdi lar seg måle på en fornuftig måte, og fordi store deler av et selskaps verdi endres ut fra eksterne ikke-målbare forutsetninger.

I tillegg kritiserer ikke Krugman faget, men enkeltskoler innenfor faget. Som man ser i biologi, astrofysikk og statsvitenskap, har de forskjellige skoler i samfunnsøkonomien forskjellige teorier innenfor det samme faget. Så når Ali Esbati angriper samfunnsøkonomi som fag, så hadde det hjulpet om han gjorde det basert på reelle problemstillinger, og ikke på at den økonomien han lærte ikke har gitt ham innsikten til å se den virkelige verdien i vårt kjære fag.

På trykk i Dagsavisen av

Tuesday, November 3rd, 2009

Mitt svar til Ali Esbati står i dag på trykk i Dagsavisen. Kjapt forklart har Esbati misforstått poenget med samfunnsøkonomi og de tilhørende modeller. Dette er en liten del av en større debatt som har foregått i Dagsavisen om samfunnsøkonomer og deres nytte.

At man kritiserer samfunnsøkonomien er forsåvidt greit, problemet med mye av kritikken er at man ofte ikke forstår konseptene man kritiserer. Det samme ser man rundt evolusjon, CERNs prosjekter og atomreaktoren på Kjeller. Det eneste vi kan gjøre er å prøve å skrive svar på kritikken og vise at det er mer å forstå enn den gjennomsnittlige journalist eller halvstuderte røver har fått med seg.

Rituelle antakelser – Ali Esbati.

Insentivene endres – om Huffington og Nyssmag av

Monday, November 2nd, 2009

Med gjevne mellomrom dukker debatten om nettjournalistikken opp. Er journalistikken bra nok på nett, er nettets hurtighet bra for nyhetsdekningen eller ligger ikke insentivene på nettet til rette for dyp gravende journalistikk? Jeg har tidligere sagt meg enig i påstander at dyp journalistikk er utsatt i nettmedienes tid, men har nå sett et lys i enden av tunnelen.

Det er ikke sånn at man nødvendigvis må være stort mediehus for å drive med journalistikk, ei heller at man er avhengig av å hele tiden være mest mulig tabloid for å få flest klikk. Det er en ny trend på nett, kvasiblogger med frivillige bidragsytere som driver under en begrenset redaksjon. I USA har Huffington Post holdt på lenge og har gått fra å være en liten uavhengig blogg til å være et massivt mediekonsern, selv om de fremdeles omtaler seg selv som blogg. Til min store glede er nå en gjeng unge lovende skribenter i gang med et tilsvarende prosjekt i Norge.

Nyssmag er en blogg med begrenset desking av sakene og skribenter som skriver på frivillig basis. De har ikke så mange i stallen sin ennå, men har potensiale til å bli en storaktør i norsk media. Noen har sammenlignet dem med abcnyheter, men det blir urettferdig ettersom abc har den mer klassiske nettavisformen med høy grad av tabloiditet over seg.

Det som er spennende med Nyssmag er at de er ikke påvirket av de samme insentiver som de man i USA gjerne kaller “mainstream media.” De er ikke avhengig av å ha klikk for å skrive, de kan ta sjanser og de kan ta seg tid til ordentlig research for å nå en kvalitet den kommersielle pressen ikke vil klare. Man vil i større grad kunne bruke skribenter med fagkunnskap innenfor enkeltemaer og man kan være kontroversiell uten å bli flåsete.

Det viktigste er at man kan operere ut fra en målsetning om å skrive bra, interessante artikler om spennende emner uten å bli styrt av insentiver basert på klikk og reklamekroner. Man vil kunne bruke lang tid på å bygge en solid kommersiell modell som man har gjort med Huffington Post, som nå er en like selvfølgelig del av amerikansk media som Fox News og MSNBC.

Vil disse nye mediekanalene føre til endrede insentiver for de kommersielle media. Jeg er ikke så sikker på det. Det jeg tror kan bli veldig viktig er det tillegg man får ved å ha skribenter som skriver saker de kan og som gjør det fordi man ønsker å formidle kunnskap, ikke fordi en redaktør har beordret en til å skrive om noe man ikke kan noe om.

PS. For ordens skyld har jeg skrevet en teateranmeldelse av Peer Gynt på nyssmag.