Anne Viken har vært i USA. Som en del av hennes veterinærutdannelse jobbet hun på en melkegård i Wisconsin. Hun skriver i lørdagens Klassekampen at hun ikke likte seg så godt på denne gården, og jeg forstår henne godt. I tillegg til hennes svært livlige beskrivelser har jeg selv vært på en gård i USA, riktignok var det en kjøttgård, og av vesentlig mindre skala, men forholdene var minst like kritikkverdige. Anne og jeg er enige om en ting, slik vil vi ikke at kyr skal ha det. Sånn drift er ikke bra.

På sin blogg skriver Viken videre at denne praksisen er forsøkt eksportert til India, eller kyrne er iallfall eksportert, men med dårlige resultater. Kyrne og miljøet går ikke helt godt sammen, og det fører til at både kyr og mennesker dør. Dette er forferdelig. Så langt er vi enige. Alt er gull. Men, videre på bloggen til Viken, så skurrer det litt. For, som økonomen jeg engang er henger jeg meg opp en liten detalj. I teaseren til dette stykket i Klassekampen står denne setningen uthevet.

Mat kostar. Når ein ikkje vil betale, er det slik det blir.

Implisitt står det altså at maten skal være dyr, og de som er mot landbruksstøtten ønsker ekstremlandbruket i USA. Okei, det var kanskje litt drøyt, men jeg tolker det iallfall som at landbruksstøtten og de tilhørende tollregler er demningen som stopper flodbølgen av dyremishandling og lavkvalitetsvarer, og det er bare ikke sant. Det legger seg bare inn i rekken av myter rundt dagligvarehandel, subsidier og matmoms.

Det finnes to typer importrestriksjoner, de som styrer kvalitet og de som styrer pris. Jeg har ikke noe problem med forutsigbare importrestriksjoner basert på kvalitet. Så lenge en importør må møte de samme krav som en produsent, så lenge en produsent i utlandet er villig til å gjennomgå den samme testingen som en produsent i landet selv, så har jeg ingen problemer med det. Jeg antar, uten å ha satt meg inn i de veterinærspesifikke detaljene, at man også i dag har kvalitetskrav på importerte landbruksvarer.

Det jeg er sterk motstander av, er importrestriksjoner som styrer pris. Jeg snakker ikke om antidumpingregler, ettersom man kan argumentere gir sunnere markedssituasjoner på sikt. Jeg har forøvrig tidligere argumentert mot det også. Jeg snakker om rene tollgrenser og importkvoter. Man skaper et kunstig høyt prisnivå, gjerne for å sikre at norske produsenter, i dette tilfellet bøndene, skal få videreført drift av små ineffektive gårder. Man skal sikre kulturlandskapet.

Problemet er bare at landbruket er en industri. Det er en høyteknologisk industri som i Norge har godt av en omstrukturering av de store. Ikke en ovenfra og ned-løsning, men en omstrukturering basert på konkurranse fra utenlandske landbruksvarer. Derfor må vi fjerne landbrukstoll. I tillegg er subsidiene som deles ut til bøndene en dårlig bruk av skattepenger, som jeg har vist til tidligere, den må også bort.

Jeg tror ikke alle gårdene vil overleve et sånt skifte, men så er heller ikke det poenget. De gårdene som klarer å tilpasse seg, og klarer å legge til rette for ordentlig drift, vil kunne ekspandere driften og kunne ansette flere av de bøndene som ikke klarer å drive gården videre. De gårdene som oppfyller de konkrete kvalitetskrav satt av myndighetene og de effektivitetskrav satt av forbrukerne, vil få solgt sine varer selv uten proteksjonismen vi har i dag.  Først da kan man snakke sysselsetting i distriktene, da kan man snakke høyteknologisk industri i landbruket. Å drive gårder som bedrifter med fulltidsansatte, ikke som en del av en familieøkonomi, vil fornye investeringer i landbruket.

Det beste er at det ikke er staten som skal bestemme hvor mye melk som skal produseres, eller hvor mange kyr man skal ha, men en dynamisk tilpasning til markedsplassen som vil gi et bredere spekter av varer, lavere priser og økte effektive distriktsinvesteringer.

Viken og jeg er enige om at vi ikke skal ha amerikanske tilstander på gårdene, men uenige om at det er konsekvensene av liberalisert landbruksmarked.