Min gode venn og tidligere studiekamerat Marius Doksheim ved tankesmia Civita har skrevet et notat om velferdsstaten under et fritt innvandringsregime. Den illustrerer tydelig liberale tanker rundt innandrig og arbeidsmarked. Da et forkortet innlegg stod på trykk i Dagbladet i mai, svarte Hadia Tajik og Anette Trettebergstuen på hans kritikk av status quo, og holdt seg tett til venstresidens ideologiske ståsted.
Både Doksheim og undertegnede har tidligere skrevet om hvorfor man bør åpne grensene for fri innvandring, og jeg synes vi begge har gode argumenter for dette, fra begge sider av den norske politikken. Det vi ikke er helt enige om er velferdsstatens rolle i en slik situasjon.
Doksheim argumenterer for å tillate de for lavt produktive inn i arbeidsstokken ved å tillate lavere lønninger. Tajik og Trettebergstuen stempler dette forslaget umiddelbart som sosial dumping og sier at det vil skape en underklasse. Jeg er egentlig ikke enig med noen av dem.
I tråd med den sosialdemokratiske tradisjonen er det viktig at man ikke fjerner fagforeningenes makt, men heller viser tålmodighet. Når Doksheim hele tiden snakker om arbeidsinnvandring direkte, vil jeg si at vi må dele det i to. Første gruppe er de jobbene hvor norsk og utenlandsk arbeidskraft lett lar seg skifte ut. Her vil man forvente en høy grad av konkurranse mellom nordmenn og innvandrere (nordmenn definerer jeg som alle som er født i Norge og har foreldre som er født i Norge). Håndverkere, industriarbeidere og landbruksarbeidere er typiske eksempler på såkalt utsatte jobber.
I tillegg vil denne gruppen starte en mengde støttefunksjoner, for å bruke et nesten militært uttrykk. Det er alt fra butikker og restauranter med mat fra hjemlandet, til oversetting og fagforeningsarbeid. Det har forøvrig overrasket meg at det f.eks. ikke er mer profilerte polske fagforeninger i Norge, men det er en annen sak. Disse støttefunksjonene er essensielle og vil skape nye arbeidsplasser bare fra innvandringen. Oppå dette har du jobber hvor man lett kan ansette innvandrere som har utdannelse fra hjemlandet, spesielt i helse- og omsorgssektoren.
Gruppe nummer to er resten av jobbene, de jobbene hvor førstegenerasjonsinnvandrere ikke stiller så sterkt, både på grunn av språk og på grunn av manglende tillit til bakgrunn. Doksheim foreslårå løse dette problemet med å belønne risikotagning med “lov” til å gi lavere lønn som en risikopremium. Dette er en markedsøkonomisk effektiv løsning, men det spørs om ikke løsningen heller ligger på litt lengre sikt.
Det har de siste årene vært mye snakk om ALI-yrkene hvor innvandrere har en sterk tilstedeværelse. ALI-yrkene er advokat, lege og ingeniør. Dette er jobber som tradisjonelt står høyt i samfunnet, spesielt i land med høy grad av primær- og sekundærnæring, og som mange innvandrere tenderer å sikte mot. I disse yrkene har det i hovedsak vært andregenerasjonsinnvandrere som utdanner seg, fremfor førstegenerasjon. I tillegg er det høy grad av liberalisering og grundervirksomhet hos andregenerasjon. I tillegg er annen høyere utdanning også klart tilstede, spesielt hos innvandrerjenter, en gruppe som om man skal tro norske medier stort sett sitter hjemme og blir tvangsgiftet. Utviklingen er altså at innvandrerungdom ikke bare nærmer seg norsk ungdom i utdanningsmønster, men i visse deler tar forbi.
For gruppe to er det altså ikke et problem, men hva gjør vi med gruppe en? Dersom vi ikke kan, som Tajik og Trettebergstuen argumenterer, gi dem lavere lønn, kan vi øke insentivene til å ansette førstegenerasjonsinnvandrere på andre måter? Vi kan selvfølgelig gi lavere arbeidsgiveravgift eller på andre måter redusere kostnaden til arbeidsgiver uten at det går ut over lønn direkte; man kan i en gitt periode betale deler av lønnen over statsbudsjettet, noe tilsvarende den likelønnspotten som kreves i visse sektorer i disse dager, bare tidsbegrenset; eller man kan kvotere inn innvandrere i enkeltyrker. Ingen av disse måtene promoterer effektivitet på kort sikt, men noen ganger er det ikke kortsiktig effektivitet man er ute etter, men løsninger som skaper lang sikts effektivitet. Dette er tross alt tanken bak likestilling og 40 prosent kvinner i styrene. Forskjellen på en likelønnspott til kvinner og til førstegenerasjonsinnvandrere er ganske enkel. Når kvinners døtre blir kvinner, blir førstegenerasjonsinnvandreres barn andregenerasjonsinnvandrere, og risikofaktoren er i stor grad fjernet.
Dette er selvfølgelig i tillegg til den vesentlig endrede innvandringsprofilen vi kan forvente å se. Som Doksheim tar opp i sitt notat har vi to eksempler med fri innvandring å sammenligne med “innvandringsstoppet” vi har hatt siden søttitallet i Norge. Hver gang det åpnes opp kommer høyproduktivitetsarbeiderne, nettopp fordi de kan komme frem og tilbake som de vil. Når det stenges derimot, drar ikke bare folk frem og tilbake, men i tillegg er det bare flyktninger som kommer inn, grupper som per definisjon trenger oppfølging og støtte fra staten. Ved å åpne opp vil altså endel problemer fikse seg selv.
Vi er ikke ute etter å skape en underklasse på noen sider, den ene siden vil bare ha arbeidskraftskonkurranse som gagner oss alle økonomisk, mens den andre vil sikre menneskeverdet og hindre et klasseskille. Jeg tror vi kan få til begge om vi er villig til å dele av velferdsstaten med alle som vil komme inn i landet og heller se etter løsninger som skaper sysselsetting på alle nivåer enn å stenge oss inne og alle andre ute.
PS. Jeg har her sett helt bort fra asylpolitikk ettersom i et regime med fri innvandring er ikke asylsøknader lenger nødvendige.
