En av de mest brukte teoriene om lokalpolitikk er teorien om å stemme med føttene. Den sier i korte trekk at dersom du fristes mer av politikken et annet sted enn der du bor, så flytter du. Teorien sier videre at “voting with the feet,” som det så fint heter på engelsk, kan føre til en ond spiral. De produktive flytter til kommunen med lav skatt, mens de inproduktive til kommunen med høy skatt og høye overføringer.

Det er altså teorien, men i Finnmark ser vi dette i praksis. Ikke at skattene er så høye, det er gjerne omvendt, men i virkeligheten er det så mye mer man stemmer om med føttene.  Det er nemlig en grunn til at folk flytter, trass skattefordelene.

Elin Ørjaseter viser til det typiske eksemplet at når fylkeskommunen skal kjøpe tjenester, går de ut av fylket, men de krever at staten skal sette krav til sysselsetting i kommunene. For noen år siden ble det satt fokus på at når finnmarkskommunene skulle møtes, skjedde det i Tromsø, fordi det var så mye billigere og bedre å dra dit enn å møtes i eget fylke.

Det er vel og bra at man drar til Oslo for reklamebyrå og til Tromsø for hotell, men da kan man heller ikke klage på at de produktive finnmarkingene flytter, og de inproduktive blir igjen. Da kan man ikke klage på at turistnæringen sliter, når ikke engang ens egne politikere vil bruke penger i fylket. Da kan man ikke klage på at det er representanter for nettopp disse minst produktive som er politikerne som ikke hadde gjenkjent god næringspolitikk om den hoppa opp og satte seg i fanget deres.

Neste gang Hasvik skal gå ut av næringsforhandlinger fordi de er misfornøyde med sin andel av arbeidsplassene som skapes, bli iallfall til lunch, sånn at et lokalt cateringfirma kan få betalt iallfall.

Selvfølgelig, næringspolitikken som føres passer fint inn i et rational choice-perspektiv, for hvis man klarer å holde på de produktive finnmarkingene, vil de tilsynelatende inkompetente politikerne kanskje bli byttet ut med noen som vet hva de holder på med.