Archive for June, 2011

Togmonopolet må bort – om NSB og Jernbaneverket av

Thursday, June 30th, 2011

NSB er i vinden igjen. Togmonopoloet i Norge viser med NSB i samarbeid med sin søsterorganisasjon Jernbaneverket at man trenger ikke være effektive så lenge løftet om effektivitet en gang i fremtiden foreligger til enhver tid. De politiske reaksjonene lar ikke vente på seg, den ene siden mener at løsningen er konkurranseutsetting og privatisering av både tog og banedrift, mens den andre kritiserer ledelsen i de involverte organisasjoner uten å berøre systemet noe særlig. Det eneste man er enig om, er at den nåværende situasjonen ikke er spesielt heldig.

Jernbane, som et av gulleksemplene på naturlig monopol, har mange iboende insentiver mot privatisering. Konkurranse vil være lite hensiktsmessig, fordi man ikke vil være tjent med å bygge parallelle skinneganger. Dette er bare sant om man ikke har andre valg, om man ikke kan ta buss i stedet.

Mitt forslag er at Jernbaneverket fortsetter som eier av skinnene, men at de leier dem ut til private aktører gjennom auksjon, som så må drive vedlikehold, men som også står fritt til å leie ut bruksrett til de aktører som måtte ønske det. Ikke bare NSB.

Den løsningen vil unngå problemet vi har sett med strømnettet, med kommunale foretak som har tatt ut enorme summer i utbytte uten å reinvestere noe i vedlikehold og oppgradering. Samtidig vil staten beholde samferdselspolitisk kontroll, og auksjonsmekanismen vil sørge for at den aktøren med størst interesse vil få kontrakten. Her kan man selvfølgelig variere auksjonsform etter hvilke insentiver man ønsker å spille på.

Som jeg har skrevet før er jeg ikke nødvendigvis stor fan av monopolbusting, men når det er offentlig regulerte og eide monopoler er saken ofte en annen.

Trekantproblemer i reklame-TV av

Wednesday, June 29th, 2011

Kommersiell, reklamefinansiert tv er rammet av markedssvikt. De vil aldri kunne tilby det folk etterspør. Vel, de vil kunne tilby ganske mye av det folk etterspør, men de vil aldri treffe helt. Ikke fordi de ikke vil, men fordi det ikke er den som etterspør programmer som betaler.

La oss ta som utgangspunkt at den reklamefinansierte fjernsynskanalen ønsker å tilby et bredt spekter av programmer for å tekkes seere i alle aldre, kjønn og samfunnslag. Det er vel og bra, men alle insentiver trekker dem bort fra dette. Kanalens annonsører ønsker å reklamere for spesifikke, gjerne kjøpesterke, lett påvirkelige grupper. De ønsker at kanalen skal ha serier som treffer målrettet et forutsigbart publikum. Serier som Gossip Girl, Torsdag kveld fra Nydalen og tilogmed gamle repriser av Pacific Blue har helt avgrensede publikumsgrupper det er enkelt for en annonsør å forholde seg til. De varer ikke lenger enn at man enkelt kan reklamere mellom programmene, og skulle man være så heldig å kjøre sine sendinger fra andre land kan man enkelt bryte av programmene for reklamepauser i den innebyggede reklamepausedramaturgien.

De vil altså få en overfokusering på de programmene som ikke bare trekker mange, men også lett avgrenselige, og kommersielt interessante seergrupper. Dermed ville f.eks. TV2 få penger til å by på OL, de ville hatt penger til å by på fotball, om de hadde fått sjansen til å by. De ville derimot ikke sendt en sending hvor pitchen ville gått noe som: “Vi har lyst å ta opp hele reisen til Hurtigruten, sende det direkte på en fulldekningskanal over fem dager og legge det ut på nett både under og etterpå.” “Javel? Hvem er målgruppa?” “Nei, si det. Vi håper noen litt her og litt der. Da vi prøvde det samme med jernbanen fikk vi litt blest på nettet. Det trakk endel folk, egentlig i alle aldre. Ja, og endel utlendinger likte det også, de er en målgruppe også.” Sånt fungerer ikke fullt så bra fra et kommerst perspektiv.

Hva er så alternativet? Vel, et ganske enkelt alternativ er betal-tv. HBO har hatt stor suksess med mange gode tv-serier de site årene. De har enkelt og greit sagt at de er villig til å ikke tilfredsstille alle, fordi de som de sikter mot er villige til å betale for å se på. De kan leve av abonnentene sine. Det er markedsmodellen til Canal plus og TV1000 også, men med mer sport og mindre originale serier. TV2, i sin jakt på betalingsvillighet har også innført betalingskanaler på både sport og film. Problemet er selvsagt at et lite mediemarked som Norge vil ha problemer med å samle nok abonnenter til å betale for ordentlig satsing.

Lisensen er viktigere enn noengang, OL eller ikke av

Monday, June 27th, 2011

Det foregår store omveltinger i norsk fjernsynsbransje. Det digitale bakkenettet har sikret større bredde til de fleste husstander som før bare hadde NRK på antennen sin, TV2 har flere betalkanaler under sin paraply og TV3 og TVNorge tar stadig større markedsandeler. I tillegg har en stadig økende andel av sportssendingene gått bak betalingsmurer. Debatten rundt fjernsynslisensen er blusser igjen opp, nettopp fordi lisensen nå har større betydning for programtilbudet nå enn noen gang før.

Fremst blant de som har satt spørsmålstegn ved NRK-lisensen, er selvfølgelig FrP og deres stortingsrepresentant Øyvind Korsberg. Kritikerne sier at variasjonen i fjernsynstilbudet kan opprettholdes gjennom kommersielle aktører. Nok en gang vises altså manglende forståelse for elementær medieøkonomi.

Dersom man ønsker reell variasjon, må man også ha en variasjon i betalingsmodellen. Årsaken er enkel, kommersielle medier er grunnleggende konservative. Det blir selvfølgelig feil å si at lisensmedier aldri er konservative, eller at kommersielle medier ikke er nyskapende, men som en overordnet observasjon er kommersielle medier svært konservative. Årsaken er enkel, kommersielle medier er ekstremt risikoaverse. De kan ikke satse mye penger på konsepter som ikke har en svært høy sannsynlighet for å lykkes, det har de bare ikke råd til.

Hvorfor er kommersielle medier så ekstremt risikoaverse, når man i andre sektorer ser en mye større spredning i risikoholdning? Svaret er tosidig. For det første er det få, store aktører i bransjen, noe som fører til manglende konkurransepress og mindre behov for risiko og innovasjon. For det andre er det ikke behov for å være innovativ og ta de store risikoene, enkelt og greit fordi innovasjonen gjøres utenlands. Man kan bare kjøpe programkonseptene derfra. De kommersielle aktørene kjører heller utprøvde, populære konsepter enn å lage noe virkelig originalt. Dette er ikke nødvendigvis dårligere enn å lage nye konsepter, men det dekker bare den ene siden av skalaen.

Ettersom statskanalen har eksistert vesentlig lengre enn de kommersielle aktørene vil det bli feil å liste opp de utallige konseptene som først var på NRK, for så å spre seg til de kommersielle stepper. Det jeg heller vil er å gå gjennom tre konsepter som ville vært veldig vanskelig å få til på en større kommersiell kanal.

Det første programkonseptet som ville vært vanskelig å få til hos en kommersiell aktør er Minutt-for-minuttserien til NRK. Å følge først Bergensbanen og så Hurtigruten minutt for minutt kan bli kjedelig, og mer enn oppfordrer til kanalsurfing, men når 1,3 millioner seere er innom i løpet av et døgn er det tydelig en positiv reaksjon på nye og spennende tv-konsepter. Fra et kommersielt perspektiv vil det ikke lønne seg, men fra et kulturelt perspektiv er det alikevel viktig.

Det andre konseptet er humorprogrammene, eksemplifisert i suksessrekka til Bård Tufte Johansen og Harald Eia. De kunne selvsagt skrevet og pitchet et program til TV2 som kunne blitt plukket opp, gjerne med litt edgy humor, slik som produksjonsselskapet til Thomas Gjertsen har gjort i det siste. Det er alikevel svært usannsynlig at man hadde fått Lille Lørdag, programmet som startet det hele, på TV2. Søttitallskameratene og Min drømmeserie er konsepter som må ha sett ut som like store longshots som den ikke fullt like store suksessen Et dukkehjem. Det samme gjelder nok XLTV og det svært så varierende U. Suksess var ikke bare ikke garantert, det var svært usannsynlig. Å gi disse en god sendetid og masse penger til å lage program med ville for TV2 og deres reklametidkjøpere være en for stor risiko til å gjøre. Jeg tør ikke engang tenke på de kommersielle aksjonene som kunne blitt knyttet til et program som Trekant.

Det tredje konseptet er ikke så mye et fjernsynsprogram som en multimediesatsing med radio og internett som hovedmedier, hvor hele utgangspunktet er ikke-kommersielt. Det er Urørt. Å satse på indieband er i utgangspunktet litt risky på radio, så å satse på band uten engang en platekontrakt er jo galskap. Iallfall fra et kommersielt perspektiv. Bruke mye penger på å promotere band uten payback er ikke kommersielt fruktbart, iallfall ikke på kort sikt, men det har ført til at band som Kvelertak, Honningbarna og Oslo ess har kommet frem i lyset og tatt rockenorge med storm. De bandene som gjør det bra blir også fulgt opp av Lydverket på fjernsynet.

Dette blir selvsagt bare eksempler på den ikke-kommersielle kanalens styrker, men sett i lys av TV2s mektige idrettssatsing med fotball og OL i mange kanaler, både foran og bak betalingsmurer, vil viktigheten av den ikke-kommersielle siden av fjernsynsspekteret bare øke.

FrP tror lisensen har utspilt sin rolle, men sannheten er at den er viktigere enn noen gang før.

Folket vil ha OL på TV2 av

Saturday, June 25th, 2011

Denne ble først publisert hos Minerva 17. juni 2011

Gjennom auksjonens mekanismer har folket talt. Folket vil ha OL på TV2.

Folket vil ha OL på NRK kan Aftenposten melde. Selv sier NRK at de bød rekordbeløp for å få senderettighetene. Men allikevel skal altså OL sendes på TV2 i 2014 og 2016. Hva betyr det egentlig at en kommersiell aktør, med både betalingskanaler og reklamefinansiering, overtar OL-sendingene? Hva gjør det med seeropplevelsen at det blir budkrig om disse arrangementene? Sannsynligvis mer enn du tror.

Arrangør, TV-kanal og seer
Det er tre faktorer som er viktige i denne auksjonen. Det er nytten til den som arrangerer og selger rettighetene, nytten til den som kjøper for å sende, og nytten til den som ser på.

Nytten til arrangøren er rett frem og målbar. De arrangerer et svært idrettsarrangement og trenger penger til å dekke sine kostnader. Høy pris for tv-sendingene representerer høy nytte. Men de har også sponsorer som belønner dem for å nå ut til et bredt publikum, og dermed øker nytten om de ikke bare får høy pris, men også garanti om bred dekning av sendingene. Dess flere seerminutter, dess mer penger i kassa.

Nytten til kjøper er noe vanskeligere å måle. Gjennom målinger av seertall vil man få et estimat på dekningen av sendingen, og dermed suksessen av deres satsing. For kommersielle aktører vil salg av reklameslots eller abonnementer på betalkanaler være en fin målestokk, men for ikke-kommersielle aktører som NRK vil man veie dette litt annerledes.

Nytten til seer er ikke så lett å måle. Men man kan gå ut fra at han minst får en nytte tilsvarende det han er villig til å betale for å få sett sendingene, for eksempel målt i beløpt han bruker for å få tilgang til betalkanaler med OL-sendinger.

Auksjon maksimerer nytten
Gitt disse forutsetningene, er auksjon den beste måten å selge senderettigheter? Ja, definitivt. For det første offentliggjør budgiverne betalingsvilligheten sin og skaper gjennomsiktighet i markedet. Markedet får vite hva som skal til for å vise OL-sendinger, noe som kan åpne for nye aktører.

For det andre gir det budgiverne en mulighet til å tilby alternative og kreative løsninger fremfor rene kontanter. Man kan, som nevnt over, friste med breddedekning for å øke sponsorinntektene til arrangør, eller tilby nisjedekning for å tekkes særforbund innad i arrangørsystemet.

For det tredje vil en auksjon sikre at seerens nytte maksimeres innenfor de gitte rammer. Hverken NRK eller TV2 har råd til å levere et dårlig produkt som ikke trekker seere for de priser man snakker om. Der NRK ville sendt alle sine sendinger i HD på minst en av deres tre kanaler er det mer enn sannsynlig at noen av TV2s sendinger vil gå på TV2 Zebra, mens andre vil gå i full HD på betalingskanaler. Der NRK har kjente vintersportsfjes, vil TV2 hente inn flinke reportere, kommentatorer og idrettsfolk til å dekke lekene.

De seerne som er lite og middels interessert vil få dekket sitt sportsbehov med både NRK og TV2, men det som gjør at en kommersiell aktør som TV2 var dømt til å vinne auksjonen er at de kan prisdiskriminere de mest interesserte. De kan sende de aller hardeste fansen til betalingskanalene og hente ut en vesentlig større del av konsumentoverskuddet hos seerne enn hva NRK kan.

TV2 kan også prissette sendingene mye enklere enn NRK, og de vil derfor ha en stor fordel i hver eneste auksjon som fremsettes. De vet hva de kan by og når de må stoppe, NRK vet bare hvor mye som er bydd. NRK får et indirekte krav om sending fra seere som tror de vet hva de vil ha, mens TV2 får et tilbud om betaling for sendingen basert på en mengde forskjellige prissettinger, ut fra seernes relle preferanser og betalingsvilje.

Gjennom auksjonens mekanismer har folket talt. Folket vil ha OL på TV2.

Sofaen truer Jens – et partimedlems klagesang av

Friday, June 24th, 2011

Dagsavisen melder at Jens frykter hjemmesitterne mer enn han frykter motstanderne i det kommende valget. Det har han all grunn til.

Som velger i Oslo, og medlem i Arbeiderpartiet, må jeg si at det ikke frister spesielt å gå til stemmeurnen denne høsten. La meg først si at så lenge Høyre har noe som helst å gjøre med FrP og KrF å gjøre vil det ikke være et reelt alternativ å stemme på dem. Men nå begynner man å nærme seg en situasjon der å stemme på Ap er uaktuelt det også.

Årsakene er flere, og de er fordelt på både kommunalt og nasjonalt nivå. I regjering og på Stortinget har Ap vist at de setter politiet foran personvernet med Datalagringsdirektivet. De støtter pamper over sliterne gjennom AFP-ordningen. De har en asyl- og innvandringspolitikk som faretruende nærmer seg Per Sandbergs og Christian Tybring-Gjeddes våte drøm. De har ikke fjernet kontantstøtten, ikke hevet momsgrensa på postordre fra utlandet, de har innført momspliktighet på digital tjenesteimport og kjørt halv moms på mat til ingen nytte istedetfor å heve barnetrygden tilsvarende som faktisk ville hjulpet barnefamilier, i stedet for den imaginære støtten halv moms liksom gir.

På kommunalt nivå er det hakket bedre, de ønsker kontantstøtten bort fra Oslo, som er en god start, men det er ekstremt vanskelig å gjennomføre i bare en kommune, så tror ikke det er spesielt aktuelt. Arbeiderpartiet i Oslo har lenge stått for en toromspolitikk i Oslo som gjør at markedsmekanismene som ellers ville utlignet prisene mellom to- tre og fireromsleiligheter ville utjevnet seg ikke får mulighet til dette. De vil i enda større grad regulere boligmarkedet til å tilpasse seg noen vedtatte forståelser om markedet som til envher tid i beste fall vil være forsinket, og i verste fall vil være regelrett feil. De har også mange bra saker, som i all hovedsak motsetter seg regjeringens uttalte politikk, og dermed sannsynligvis aldri vil gå gjennom.

Jeg ender nok opp med å stemme på dem, men når et partimedlem er så i tvil som jeg er, er det ikke rart Jens frykter hjemmesitterne. Det ville jeg også gjort om jeg var ham.

 

Mer om dette:

Vårt Land – Gallup: Oppreist i blå vind

Matvareprisene er ikke for høye av

Thursday, June 23rd, 2011

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert hos Minerva 19. april 2011.

Hvis maten var for dyr i Norge, ville flere valgt billigbutikkene. Matmarkedet trenger ikke mer regulering, men mindre.

Matkjedeutvalget har kommet med sin konklusjon, norske matvarer er for dyre og utvalget for dårlig. I sin rapport skylder de på eierstrukturen i matvareindustrien og ønsker videre regulering av industrien. Utvalget er åpenbart misfornøyd med paraplykjedenes manglende vilje til å drive forretninger slik Stortinget skulle ønske de drev dem.  Dette kommer for eksempel tydelig frem under “Forhandlinger og innovasjon”:

Forbrukerne er prisgitt de valgmuligheter […] som bys frem i dagligvarebutikkene.

Prisnivået på mat blir beskrevet som for høyt, eller i hvert fall “betydelig høyere enn hos våre handelspartnere.” De har en rekke gode argumenter hvorfor det er for høyt, skattesatser, lønnsnivå, toll og så videre, men kommer til konklusjonen at selv kontrollert for disse effektene er prisene for høye i Norge.

Rapporten har fått mye kritikk, kanskje spesielt fra tidligere rektor på Norges varehandelhøyskole, Odd Gisholt. Han prisforskjellene skyldes skatter, avgifter, tollsatser og samvirkeordninger i produsentleddet, mens matvarekjedene gjør alt de kan for å presse prisene ned.

For det første: Utvalget tilgjengelig for norske forbrukere går langt utover det som er tilgjengelig i matvarekjedenes butikker. Det finnes spesialforretninger som slaktere, fiskebutikker, gårdsbutikker og ikke minst den voksende andel av de såkalte innvandrerbutikkene. Alle disse byr på gode alternativer til matkjedene, om man bruker dem.

Deretter, og det er min største kritikk av både rapporten, og av kommentarene den har fått i ettertid: Matvareprisene i Norge er ikke for høye, og jeg kan bevise det. Det er faktisk ganske enkelt.

Man sier ofte at det ikke forekommer fri konkurranse, fordi kravene til fullstendig informasjon ikke er overholdt. Man kjøper en dyrere vare fordi man ikke vet at en billigere finnes. I matvarebransjen stemmer ikke dette. Alle vet at Rema 1000 er billigere enn Meny og ICA, og alle vet at alle vet det. Hvorfor presses da ikke prisene ned på nivået til Rema 1000 hos alle konkurrentene? Fordi de ikke trenger. Nettopp fordi matvarene på Meny og ICA ikke er for dyre.

Tenk selv på når du går og handler på en av de dyre kjedene. Du titter kanskje på prisen og tenker at nettopp disse varene kan du få billigere et annet sted. Nettopp disse varene burde du kjøpt i en butikk som ikke har like bredt utvalg, men som har helt andre priser. Men du gjør det ikke. Det i seg selv er bevis på at varene ikke er for dyre. Hadde de vært det ville en større andel handlet hos billigkjedene, og de dyre kjedene kunne ikke holdt prisene oppe.

Det er altså andre ting enn pris som drar oss inn i butikkene. Det gjør at butikkene kan oppføre seg som monopolister. De har markedsmakt og kan velge å prissette, reklamere, ta ut profitt og velge de optimale mengder å selge basert på profittmål.

Det er allikevel viktig å huske på at selv om maten ikke er for dyr, betyr ikke det at den ikke kan  og bør bli billigere. Den gradvise økningen i markedsandelene til billigkjedene viser at det finnes et ønske om billigere mat.

Som seg hør og bør legger utvalget fram noen forslag som kan løse problematikken i matvarebransjen, oppsummert i en kronikk i Aftenposten. Problemet er bare at forslagene går ut på å regulere de eksisterende aktørene, å tvinge dem til å bli flinkere gjennom nye regler og gjennom nettsider med prissammenligninger. Det foreslås til og med et eget dagligvareombud.

Heller enn å sette i gang med ytterligere regulering og fordyrende prosesser, heller enn å gi mer makt til de eksisterende aktørene gjennom kompliserende regelverk, hva om vi åpner for økt grad av uavhengige aktører? Ved å deregulere landbruket og å redusere eller fjerne tollbarrierer kan vi skape større muligheter for konkurranse mellom norske og utenlandske kjeder i Norge, og ikke minst mellom matkjedene og små uavhengige butikker.

Rapporten er fin lesning med mange gode poenger, men dens konklusjoner om videre regulering er ikke bra. Det vil bare styrke de eksisterende aktørene, og kanskje gjøre at maten faktisk blir for dyr.

Gjennomsiktighet i bokbransjen av

Wednesday, June 22nd, 2011

Dagsavisen melder i dag at man har kommet til enighet om en ny e-bokavtale etter mange måneder forhandlinger mellom forleggere og forfattere. Her vil forfatterne få 26 prosent av inntektene fra boksalg opp til 800 solgte bøker, og 30 prosent på over 800.

Hva tilsvarende avtaler er på papirbøker, cder og digitalmusikk vet jeg ikke, kanskje på grunn av dårlig research, kanskje på grunn av lite gjennomsiktighet i bransjene. Det som uansett er sikkert er at mediebransjen er tjent med å publisere disse tallene. Det samme gjelder deres kostnadsfordeling.

Hvis forleggerne skal ta 200 kroner for en ebok, må de i det minste vise hvor mange prosent som går til forfatter, til salgskanal og til forlaget. De bør vise kostnadsstrukturen på redigering, markedsføring, bomsatsing og produksjon. Hvis de kan vise til fornuftige tall, vil det skapes en større aksept for bokprising.

Problemet er vel bare at de ikke vil publisere disse tallene. Hadde disse tallene vært fornuftige hadde de sannsynligvis allerede vist til dem. En bransje som er så gjennomregulert til deres egen fordel vil på sikt måtte åpne seg mye mer opp om man skal fortsette å høste godene fra denne reguleringen.

Seks grunner til at Bokskya er bra av

Tuesday, June 21st, 2011

Denne saken ble opprinnelig publisert hos Minerva 14. april 2011.

Bokskya er et bra steg i riktig retning for norsk bokbransje. Kanskje kan den til og med fremprovosere avreguleringen som bokbransjen i Norge desperat trenger.

Jeg må først og fremst innrømme at jeg ikke har prøvd Bokskya . Jeg kommer nok heller ikke til å gjøre det med det første, men jeg ser at den kommer til å bli bra for både bokbransje og lesere i tiden fremover. Her er seks grunner hvorfor:

1. Bokskya viser viljen til å gå digitalt. I USA er det nå kommet så langt at papirbøker er sekundært i bokavtaler, og Amazon byr nå aggressivt mot tradisjonelle forlag på bokrettigheter til digitalbøker. Papirbøker er ikke lenger det viktigste salget. Denne utviklingen har norske forlag ikke vært villige til å slå følge med, men nå ser det ut som det kan endre seg. Bokskya viser nemlig at forlagene er villige til å satse digitalt, om enn forsiktig i begynnelsen.

2. Bokskya inspirerer til innovasjon. NRKBeta har overskriften “Bokskya er verre enn ingenting.” Det er selvfølgelig ikke sant. Det er nemlig det samme som de tidlige mp3-spillerne, laserdisc og lydbånd. Det er så lite elegante løsninger på interessante utfordringer at man bare må lage noe som er bedre. Hvor ville iPoden vært om ikke så mange andre hadde prøvd og feilet? Det kan til og med være at Bokskya selv inspireres til innovasjon basert på kritikken som foreligger.

3. Bokskya viser hvor utdatert vertikal integrasjon er. Når forlagene skal finne på nye måter å selge sine gamle produkter, er det klart at det blir halvveis og lite innovativt. Vi har sett Apple storme fram som musikkbutikk for å selge iPod. Amazon har stormet frem fra bokbutikk til ebokbutikk, for å selge sin Kindle. Motivasjonen er å tilby godt innhold for å selge plattformer, og den motivasjonen foreligger ikke hos forleggerne.

4. Bokskya vil definere betalingsviljen til norske eboklesere. Ved at det er de største forleggerne som står bak, vil man fort se om betalingsviljen for ebøker er like høy som for papirbøker. Er man villig til å betale pocketpris for ebøker om man får dem på samme dato som hovedutgivelsen? Sammen med de andre løsningene som foreligger vil Bokskya svare på dette.

5. Bokskya vil vise oss hvor innovasjonssulten i det norske bokmarkedet ligger. I tråd med Paul Romers vekstteori er det ikke de store selskapene som vil gjennomføre den store innovasjonen. Det er de små, de som fremdeles er sultne på suksess som vil gjøre de store framskrittene.

6. Bokskya kan fremprovosere avreguleringen som bokbransjen i Norge desperat trenger. Den norske bokbransjen er ikke bare avhengig av statens støtteordninger, den har klart å pushe de reguleringer de selv ønsker. Helt i tråd med George Stiglers teori om økonomiske reguleringer, har de sørget for et marked som de selv kontrollerer, med momsfritak og liten konkurranse. Bokskya kan være det som viser at avregulering må til for å få en effektiv bokbransje.

Disse seks punktene kan kanskje tolkes som kritikk til Bokskya, men det er det ikke. Bokskya er første steg på en lang vei mot glimrende løsninger i en bokbransje i motvillig endring.