Skribent Jakob Arvola har blogget om bygdenorge, og har kommet med noen forslag på hvordan bygda kan unngå å dø. Han har noen gode forslag, men skraper bare overflaten. Essensen er likevel at bygdenorge lukker øynene for problemstillingen som står foran dem. Hvis de ikke utvikler seg, vil bygda dø.
Spørsmålet de må stille seg selv er tredelt. Hva er vi bra på? Hva kan vi bli bra på? Hva må vi bli bra på? Ikke bare i et norsk perspektiv, men internasjonalt. Vi må se på hvor vi er, og hvor vi vil, se på portermodeller og tenke konkurransefordeler, men først og fremst må vi definere hvem vi henvender oss til.
Vi kan henvende oss til tre grupper. Nordmenn fra landet som bor i byen og kan komme tilbake, nordmenn fra byen som kan flytte til landet og utlendinger som kan flytte hit for å bo på landet. Den første gruppen er ikke så interessant. Ikke fordi man ikke ønsker at tilbakeflytting skal skje, men fordi man kan anta at de har et rimelig bevisst forhold til hvorfor de bor der de bor, og at ved endrede forutsetninger, vil de vurdere disse. Den andre gruppen er noe mer interessant. Nordmenn fra byen ønsker noen ganger å flytte, og gitt gode insentiver vil nok endel kunne overtales. Den siste gruppen er alikevel den mest interessante. Utlendinger, kanskje spesielt fra steder med lite plass og mye folk, Nederland, Danmark, Japan, deler av Tyskland, deler av Kina, deler av USA etc. vil være attraktive innflyttere til f.eks. Finnmark og Sogn og Fjordane.
Men hva kan vi lokke disse gruppene med? Hva er vi gode på? Vel, det er en ting vi er veldig gode på, og det er plass. Småsteder deler ut tomter i massevis mot at folk kommer for å bo der. Vi er også gode på natur og naturlige råvarer. Vi har villfisk langs hele kysten, bær i fjellet, frukt i store områder og viltkjøtt spredd over det ganske land. Vi er veldig gode på sau, og oppdrettsfisken er blant verdens beste. Om noe sesongbetont, har vi et fantastisk spiskammers. Dette er noe vi er stolte av og gjerne viser fram, men det er langt fra alt vi kan tilby. Vi er overraskende bra på teknologispredning. Vi har digitalt fjernsynsnett som dekker nesten hele landet. Mobilt bredbånd, fast brebånd, høy veistandard om enn litt smal, gode språkkunnskaper og generøse støtteordninger for distriktsbedrifter. Kommer man til bygdenorge vil man kunne dra godt nytte av gode sentraliserte tilbud og god lokal geografi.
Den åpenbare fortsettelsen er å spørre neste spørsmål, hva kan vi bli bedre på? Vi kan bli ganske mye bedre på å se mulighetene som ligger i små og mellomstore lokalsamfunn. Dersom en sushikokk og en siviløkonom flytter til en liten kystby, kan man se for seg å sette opp som strategikonsulent for å hjelpe lokale bedrifter konkurrere, samt inngå avtaler med lokale fiskere for spesialisert eksport til restauranter over hele verden som ønsker høykvalitetsfisk, og er villige til å betale godt for den.
Vi kan bli bedre på å se gjensidig nyttige avtaler som en måte å styrke lokalt næringsliv. En tom fjellhall i Sogn og Fjordane er ubrukelig på egenhånd, men som serverpark for regionale it-tjenester kan slike lokaler være svært nyttig.
Vi kan til slutt bli bedre på markedsføring. Hvis vi ønsker at byfolket og utlendingene skal komme til bygda, må vi fortelle dem at det er mulig, og hva som venter dem. “We have space, you have a job, let’s get together.” Eller “if you can work from home, you can work from the fjords.” Eller “if you thought farming was hard, imagine having this view to distract you.” Ja, jeg er ingen markedsfører, men dere tar poenget.
Hva må vi bli bedre på da? Jo, vi må i større grad, som de sier på engelsk, level the playingfield. Altså, vi må tillate at innflyttere ikke diskrimineres mot bare fordi noens familie ikke har bodd et sted i all tid. Vi må fjerne odelsloven. Vi må insetivere at gårder blir lagt på markedet og kjøpt av de som har vilje og nytte av å kjøpe en gård. Samtidig må man droppe å insentivere ineffektivt landbruk gjennom sterkt vridende subsidier som ikke belønner effektivitet og kvalitet. Vi må tillate at landbruket organiseres i foretak, ikke “gårder” med de plikter og rettigheter det innebærer. Til slutt må vi strømlinjeforme byråkratiet, sånn at det ikke tar flere år å få opphold, mange måneder å få byggetillatelser og tilpasse byråkratiet til flere språk enn norsk og litt engelsk.
Dersom vi stiller oss disse spørsmålene og gir dem tilfredsstillende svar vil vi være langt på vei mot å hindre en avfolking av den norske landsbygda.
