Landbruket i Norge har et problem. Debatten om landbruksoppgjør og tollmurer er et tydelig symptom på dette, men langt fra selve problemet. Problemet er at landbruket er fanget i et system fra før den industrielle revolusjon, fra før 1750, og det går ut over oss alle.
“Hæ?” Tenker sikker mange nå, vi har da både melkemaskin og traktor med GPS. Vi har topp moderne fasiliteter og høyere dyretrivsel enn noen gang. Det er flott, og det er ikke det jeg snakker om. Det er den manglende profesjonaliseringen i landbruket. Det er den manglende anledning landbruket har hatt til å drive som hvilken som helst annen industri i Norge. En av de største styrkene i norsk landbruk i 1821 var innføringen av Odelsloven, men en av største svakhetene til norsk landbruk i 2012, er nettopp Odelsloven. Det finnes ingen god logisk eller økonomisk grunn til at landbruket skal behandles spesielt. Det vanligste motargumentet jeg hører er at gårdene da blir splittet opp, og det er her profesjonaliseringen kommer inn. Fordi det er mange bedrifter i Norge som går i arv. Noen går i arv til flere barn, noen til bare ett, på bekostning av de andre.Forskjellen er aksjer. Her er det snakk om bedrifter som allerede er delt opp i andeler som i seg selv er skapt for å kunne omsettes, arves og bringes videre innenfor eller utenfor familien.
I landbruket har man ikke det systemet. Jeg er ikke sikker på hvordan man har klart å argumentere for ikke å utvikle landbruksøkonomien på samme måte som man har utviklet økonomien forøvrig, men det er helt klart at det er på tide å gjøre noe. Og det vil man kunne tjene på, noe på kort sikt, men enormt mye på lang sikt. Det som må gjøres kan oppsummeres i fem steg.
1. Man må fjerne alt lovverk spesifikt for landbruk, som bedre dekkes av annet eksisterende lovverk. Odelsloven må bort og erstattes med vanlig bedriftseierskap. Man kan organisere bedriften sin på mange måte, både som enkeltpersonsforetak, DA og AS. Det samme må gjelde for gårder.
2. Man må styrke lokaltilhørigheten i produktene. Ost fra Gudbrandsdal og Ås, mandelpoteter fra Skjåk og epler fra Lier og Hardanger er bare noen få eksempler på produkter som har sterk lokal tilhørighet. Dette til tross for Tines sentralisering av produksjon. Fokuset må være på kvalitet, men man må også ha et bevisst forhold til merkevarestyring og distribusjon. Dette vil man kunne sette opp mange forretningsmodeller for, men det krever en forståelse av mye mer enn bare landbruk. Det bringer oss videre til neste steg.
3. Vi må ansette unge, flinke, spesialiserte folk i landbruket. Vi må ha agronomer som driver gårdsdrift, gjerne med en stab ansatte under seg. Vi må ha ingeniører som driver innovasjon og teknologisering av produksjonsmetoder. Vi må ha ernærings- og næringsmiddelspesialister til produktutvikling. Vi må ha økonomer til å ta seg av lønnsomhetsanalyser og investeringsmuligheter. For ikke å snakke om selgere, jurister, sjåfører, mekanikere, elektrikere og alle andre som trengs for at næringen skal klare seg. Mange av disse er allerede i dag involvert i landbruket, men de må inn i et profesjonelt, integrert system, på samme vis som man ser i bedrifter som Tine, Nortura, Statoil, Orkla og Norgesgruppen. Og om en gård blir for liten til å støtte administrasjonen kan man gå sammen i kooperativer med fellesadministrasjon, eller man kan slå sammen flere gårder til en stor bedrift med delt eierskap.
4. Vi må ha investorer som ikke bare skyter inn penger, men også stiller krav til drift og inntjening. Kompetansespredning og kunnskapshåndtering er viktigere i landbruket enn noen annen bransje i Norge, og man har anledning til å hente inn flinke folk på alle fagområder til styreverv og til drift i mange forskjellige forretningsmodeller.
5. Til slutt må proteksjonismen bort. Vi kan fremdeles ha støtteordninger, på samme måte som for alle andre bedrifter. Men, vi kan ikke ha et samfunn med tollmurer, subsidier og fastipriser om vi ønsker at folk skal få landbruksvarer av god kvalitet og til gode priser. Dersom vi ønsker at norske landbruksvarer skal kunne slå an i utlandet, må vi selv også være villige til å ta inn det andre produserer. Vi må være villige til å delta i det internasjonale samfunnet, med klare, forutsigbare regler for import, både på kvalitet og produksjonsforhold. Når vi produserer norsk, skal vi på ærlig vis konkurrere med de andre. Vi kan fremdeles ha støtteordninger, de samme støtteordninger som finnes for alle bedrifter i Norge.
Med disse fem stegene skal vi bygge et landbruk som er sterkere og leverer bedre kvalitet enn noensinne, men som med enhver modernisering er det ikke alle som henger med. De gårdene som ikke overlever en profesjonalisering vil fremdeles ha muligheten til å jobbe på større gårder som har overlevd. De vil, som enhver bonde som har sluttet med gårdsdrift før dem, bidra med gode sterke ressurser. Forskjellen er bare at nå kan man bidra med med det man kan best.
I dette systemet skal vi skal kanskje ikke lage kylling som er billigere enn danske, men vi skal lage den mye bedre og norskere. Vi har definitivt potensial til å produsere mange ting mye billigere enn andre bare på grunn av våre høye integrering av teknologi, men samtidig skal vi bruke av naturen vår, og lage produkter av noen av de beste råvarene i verden. Subsidiert eller ikke, norske jorbær er de beste, og det endres ikke av alle støtteordninger i verden. Den blinde ku lager fantastisk ost. Tine og Q-meieriene lager kjempegod melk. Vi har kanskje verdens beste fruktmostprodukter i Vår fra Sunniva. Vi har rein og sau i verdensklasse. Og ikke minst, har vi en kyst som knytter det hele sammen med verdens beste sjømat.
Bare gjennom økt profesjonalisering vil vi få den innovasjonen, den produksjonen, den distribusjonen vi trenger ofr å få et landbruk som er til det beste for både seg selv og forbrukere. Bare gjennom økt profesjonalisering kan vi ta landbruket forbi 1750 og inn i fremtiden.
