Du er dum! Hilsen Dagsavisen

Er du student og under 30 år så bør du gå og skamme deg. Da er det nemlig svært sannsynlig at du er dummere, mindre dannet og knapt nok kan kalles kulturell sammenlignet med de litt opp i årene. De som studerte for ti år siden for å være helt konkret.

Det viser ihvertfall undersøkelsen ”Norske studenter vet stadig mindre”, som er utført på Universitetet i Bergen og som fikk hovedoppslaget i Dagsavisen på lørdag.

Den viser at allmennkunnskapen blant dagens studenter er lavere enn den var for ti år siden. Dessverre begynte jeg å studere for mindre enn ti år siden og må dermed finne meg i å komme i kategorien ”dummere”. Ikke så rart kanskje, at Roald Øyen har måttet gjøre Påskenøttene så lette at min gode far snart ikke gidder å løse de lenger.

Undersøkelsen omtales som ”omfattende” og det er meget mulig, men avisen trekker frem noen lysende eksempler på hva som avgjør om du er tjukk i hue eller ikke – eller hvor dannet du er:

–         Hvem har skrevet boka ”Prosessen”

–         Hvem har skrevet ”Den demokratiske terroristen”?

–         Hva heter forfatteren bak ”Ellevte roman, bok atten”?

–         Hvem regisserte filmen ”Pulp Fiction”?

–         Hvem regisserte ”Annie Halls”?

–         Hvem var Gustav Vigeland?

–         Hvem var Christian Krogh?

Resultatet er altså nedslående – dette klarer dumme og udannede studenter av i dag rett og slett ikke å svare like godt på som sine forgjengere, og verre skal det bli.

Nåtidens studenter går nemlig mindre på kino, i teater og på konserter enn tidligere. Hvordan skal dette gå – mot det fullstendige moralske forfall?

Vel, hvis ”dannelse” er på vei bort hos studentene står de bare igjen med ”ut”, og det kan saktens Dagsavisens sannhetsvitne Kjartan Fløgstad skrive under på. Han synes nemlig norske studenter går for mye ut på byen isteden for å danne seg.

Avisen siterer Saudas store sønn fra en tidligere anledning av sure oppstøt: ”Vegen hadde gått frå landsgymnas til den tekniske høgskolen, der harde og åndsforlatne studier, øl, fitte, hornmusikk, sunt friluftsliv og festlege studentløyver hindra dei fleste kommende næringslivsledarane i å utvikla seg personlig utover femtenårsalderen”.

Godt å se at det også tidligere har vært problemer med dannelsen, men grøss og gru hva må Fløgstad da mene om dagens studenter?

Nei, da var det nok bedre i hans tid på Universitetet i Bergen, da 68’erne kunne samlet i sine studiesirkler og bli dannede og kulturelt opphøyde mennesker. Kanskje kunne det slenge en og annen halvliter, men ikke for mye og i hvert fall ikke noe fitte – et forstyrrende element på vei mot den personlige utviklingen vil jeg tro.

På Universitet i Oslo fikk dette blomstre fullt ut. I hvert fall nok til at studentersamfunnet ble omgjort til et intellektuelt verksted hvor det skulle være debatt og dannelse i sentrum. Siden har vel det som skulle være Oslo-studententenes store samlingspunkt aldri klart å reise seg igjen. Studentersamfunnet i Trondheim derimot er en institusjon på linje med Nidarosdomen i Midt-Norges hovedstad.

Men nok om det, det er jo ikke Fløgstad som skriver om denne undersøkelsen, men Dagsavisen.

Jeg er altså mindre dannet. Nå visste jeg faktisk at boken ”den demokratiske terroristen” er skrevet av brumlebamsen Jan Guillou, men jeg føler meg strengt tatt ikke så veldig mye mer dannet eller smart av den grunn.

Eller filmen Pulp Fiction? Ja visst er det en klassiker, men kom ikke den ut for litt over ti år siden? Ikke så rart at mange flere husker at Q. Tarantino regisserte den da kanskje?

Som sagt har jeg ikke oversikt over alle spørsmålene studentene har blitt stilt og sjef for undersøkelsen Jostein Gripsrud ved UiB uttaler da også til Dagsavisen at det er summen som er nedslående. Men hvem definerer egentlig relativ dumskap, intelligens og dannelse?

For å si som en av studentene som uttalte seg til:

”Jeg har forelesere som ikke kan bruke Google”.

Det er jo litt dumt?

Fotball er også økonomi – og politikk

Forholdet mellom en bevilger og en mottaker eller forbruker av overføringer er ikke alltid like smertefri. Det er jo en våt drøm for enhver som forsøker å få overføringer fra politikere til nettopp sitt prosjekt, den dagen det virkelig skjer etter masse jobb og kanksje noen usannheter. Det er nemlig ikke alltid realismen i prosjekter behøver å være så stor, så lenge viljen til å overbevise politikerne om å gi klarsignal til å sette igang, er det. Slikt blir det penger av – mye penger – ofte kalt pengesluk.

I Cape Town i Sør Afrika står den en halv bro. Den rager rundt ti meter opp i været før den brått slutter og bare noen armeringsjern stikker ut av betongen. Den gode historien er at ingeniøren som skulle bygge den feilberegnet og regelrett bommet på stedet broen skulle ende. Den sanne historien er at prosjektet gikk tom for penger og da stoppet man også byggingen – til skrekk og advarsel.

Men skrekk og advarsel er stort sett ikke resultatet av byggesprekker og andre budsjettsprekker. Holmenkollen blir ikke stående halvferdig som et flott symbol på lite stolt lokalpolitikk i Norges største by. Nei tradisjonen er heller at de stakkars politikerne som i “god” tro bevilget penger, må punge ut mye mer enn de hadde tenkt da den berømte sprekken dukker opp.

Den halvferdige idrettshallen, tunellen eller broen kan jo liksom ikke bare stå halvferdig. Da er det mer lønnsomt å bla opp, bli ferdig med det og håpe at ingen i fremtiden vil spekulere (neida, hvem gjør vel det?) eller gå på samme feilen igjen.

Det er akkurat det man driver med i norsk fotball, dog neppe bevisst.

Det siste året har nemlig vist at norske fotballag hadde kostnader langt over hva de strengt tatt tålte. Det er i og for seg ikke så overraskende. Norske toppklubber er millionbutikker, men drives av en gjeng som neppe hadde fått franschise hos Bunnpris eller noe annet sted som behøver å tjene penger for den saks skyld.

Heller ikke eierne, eller de rike onklene som de blir kalt, har fått stort igjen for pengene sine. Det bor en lite Abramovich i mange av dem og det er som kjent ikke alltid man tjener penger på hobbyen sin – fotball og følelser. Svært mange burde ut i fra vanlige bedriftsøkonomiske hensyn i 2009 gå konkurs mao.

Men det er lite som er nytt med situasjonen i 2009. Det har skjedd før og spørsmålet er derfor hvorfor ingen lærer?

Men hvorfor skulle de det? Det går jo alltid bra. En fotballklubb og en halvferdig bro har nemlig det til felles at de alltid “overlever” – de får alltid de ekstra pengene, helst i siste liten. Sånn overlever norske fotballklubber nå på rekke og rad. Hvem vil vel være kreditoren som senket den lokale stoltheten? Tenkt deg å være Sparebanken Hedmark som sørget for at HamKam gikk konkurs. Det skjer ikke.

Dermed kan klubbene fortsette med galskapen – trolig med unntak av Lyn. Der ble det for drøyt.

Om fotball og finansiering av broer egentlig er sammenlignbart? Neppe, men det var eneste måte å gjøre fotball relevant på denne bloggen!

Dagen da sentrum døde

I går døde sentrum i norsk politikk, det blir aldri noen regjering med “sentrumskandidatene” igjen.
Allerede ved forrige valg ble sentrum splittet. Da valgte SP å gå inn i den rød-grønne regjeringen, som tok over for en Høyre/Krf/venstre-regjering, en regjering som altså ikke tok med seg SP.
Nå kan Navarsete og co fortsette i sitt rødgrønne prosjekt, mens Krf fortsetter nedturen og Venstre kollapser. Det siste er som et dødsstøt for sentrum å regne.
Frps Carl I. Hagen har spådd det lenge allerede. Først i sin bok og seneste på TV valgnatten – sentrumspartiene blir utradert på sikt.
Venstre har også før Lars Sponheim i lenge kjempet mot sperregrensen. Kommentatorkorpset ser ut til å falle ned på at den store velgervandringen fra Venstre i dette valget har gått til Høyre, og at dette var stemmer de fikk til låns ved forrige valg i et forsøk på å redde den borgelige regjeringen. Nå har Venstre kollapset.
Sponheim hevdet under partilederdebatten i går at Venstre-velgere hadde rømt til AP. Det stemmer neppe. AP fikk tre nye mandater, SV mistet fire. At SV-velgerne skifter blokk i stor stil er tvilsomt. Da er det mer sannsynlig at de åtte Venstre-mandatene som ble borte på Stortinget i går gikk til et Høyre som fikk tilsvarende mange i pluss.
Kronprinsen Ola Elvestuen kom ikke inn på tinget. Der skal Borhild Tenden, som ingen vet hvem er, og Trine Skei Grande, som er mest opptatt av kulturpolitikk holde fortet. Det kan bli tungt.
Sponheim har tydeligvis ikke vært i spesielt edruelig kontakt med velgermassene i sin offensive holdning i denne valgkampen. Nå fremstår hans voldsomme utfall mot Frp som litt småpatetisk når faktum er at han har hatt svært få velgere bak seg. Når mannen så sitter på partilederdebatten og sier at han blåser i mangel på stemmer så lenge han mener å ha stått på Venstres kjernesaker i valgkampen, kan det tyde på at partiet aldri vil bli noe annet enn et marginalt særinteresseparti (med forbehold om at partiets ego ikke er like stort som Sponheims).
Krf er i all valgelendigheten heldig. Valget befester trenden om et parti med en negativ utvikling da det nok engang går tilbake. Men for partiet skjedde det noe mye viktigere enn det – Knut Arild Hareide kom inn på Stortinget og fortsetter dermed i politikken. For Krf bør det ligge tett opp til frelsen. Han er nemlig den eneste i partiet som kan fornye det og igjen starte å hente stemmer. Krf er et splittet parti mellom eldre og konservative stemmer og nye og mer liberale. Den stadige nedgangen viser at partiet må finne opp kruttet på nytt og Hareide er den eneste som kan appellere til den yngre garde og bygge et nytt fundament.
Men det fundamentet ligger neppe i sentrum.
Med et marginalisert Venstre og et SP som trives svært godt hos de rødgrønne (de trives jo i og for seg overalt som Solan Gundersen ville sagt, de får jo det som de vil uansett), er Krf alene igjen sammen med Høyre og Frp på borgelig side. Hva skal de gjøre der? Høyre bør ha skjønt at veien til en borgelig regjering må gå via Frp, det viste dette valget.
Dermed må Krf velge mellom Frp og AP hvis de skal ha regjeringsambisjoner. De kommer til å velge det siste.
Da er sentrrum begravet.

Valget: Jeg liker ikke medgiften

Ved dette valget må man stemme ut fra enkeltsaker eller ren ideologi. Hvis ikke vet du ikke hva du får “attåt”.
Innen markedsføring er medgift et kjent triks. Skal du selge noe gjør du tilbudet enda bedre med å legge ved noe kjøperen får gratis hvis han eller hun kjøper hovedproduktet. Sånn har denne valgkampen også blitt, bare med motsatt virkning.
I Norge har vi to partier som opp igjennom historien har vist seg å være de klart mest styringsdyktige: AP og Høyre.
Hvis man derfor er pragmatisk anlagt, også i sin stemmegiving, fremstår disse partiene som de mest aktuelle. Men i denne valgkampen risikerer en stemme på disse partiene å gi den som skal stemme noe mer – henholdsvis en rødgrønn regjering eller Frp/V/Krf.

Tenkt følgende situasjon:
Jeg stemmer gjerne på AP, men vil for alt i verden ikke fortsette med en rødgrønn regjering.- Jeg stemmer gjerne Høyre, men er heller ikke spesielt lysten på Frp i regjering – ihvertfall ikke i flertall.
En stemme på AP eller Høyre kan argumenteres for å gi disse partiene styrke innad i en eventuell regjeringskonstellasjon, det er jo en bra ting.
For de som er ideologisk forvirret og ikke liker å stemme ut fra enkeltsaker er dermed oppgaven vanskelig.
Kanskje ligger det en stemmeseddel i valglokalet som heter “AP-mindretallsregjering”?