Gratis kollektivtrafikk, nei takk!

MSc Political Economy, byrådssekretær og skribent på polecon.no

Jeg fikk i dag invitasjon til facebook-gruppen ’For oss som vil at Oslo Sporveier/ ruter # skal være gratis’. Gruppen har følgende beskrivelse ’ Ønsker du å betale hver gang du skal ta bussen et par holdeplasser? Antagelig ikke. (…) Dette er målet til denne gruppa, Oslo Sporveier / ruter # burde betales via skatt’.  Gruppen har over 15 000 medlemmer av varierende slag.

Det blir hyppig argumentert med at det koster like mye med billettfinansiert kollektivtrafikk som det koster for kollektivtrafikk uten billetter – uten at det blir drøftet noe om for hvem, hvordan og hva nettopp forutsetningene for en slik beregning er.

For det første er det fristende å spørre om det er slik at hele landet skal finansiere kollektivtrafikk i Oslo, eller om det skal trekkes inn en ekstra Oslo-skatt? Eller ser man for seg en nasjonal ordning, der innbyggere Indre Namdalseid og personer bosatt i hovedstaden betaler det samme? Eller differensiert?  

Det meste av den faglige kunnskap og erfaring på feltet har så langt konkludert med at gratis kollektivtrafikk ikke er løsningen. Det som viser seg avgjørende for folks valg er faktisk kollektivtilbudets kvalitet. Det handler om frekvens – hvor ofte det går buss eller bane, om det er kort vei til knutepunkter og om hvor lang tid reisen varer totalt sett i forhold til å bruke egen bil. Vi skal ikke særlig langt fra våre større byer før man opplever kollektivtilbud med relativt få avganger. Og jeg vil nødig tro at det i en slik situasjon hjelper med forslag som svekker det økonomiske grunnlaget for tilbudet.

I tillegg er det jo et klart samfunnsøkonomisk poeng; såkalte ’gratis’ goder blir overbrukt. Man flytter i stor grad trafikk fra gang og sykkel til buss og tog, og det vil ha liten innvirkning på biltrafikken.

Island vil søke EU-medlemskap. Hva skjer med Norge?

Islands regjering vil be Alltinget om å godkjenne at regjeringen leverer en søknad om EU-medlemskap, opplyser Islands statsminister. EUs utvidelseskommissær, finske Olli Rehn, har anslått at en søknad kan være ferdigbehandlet i løpet av ertt år.

Det er all grunn til å tro at Island ikke sier ja til EU uten å få til en god fiskeriavtale. At Island nå kan få full markedsadgang til EU-området vil få konsekvenser for den norske kystbefolkningen og fiskerinæringen. Dermed tror jeg at en islandsk EU-søknad vil fremtvinge en debatt her hjemme enten norske politikere liker det eller ikke. 

Et eventuelt islandsk medlemskap vil ikke minst få konsekvenser for EØS-avtalen. Et spørsmål er om et EØS-samarbeid bestående av Norge og Lichtenstein er ønskelig fra vår side. Det er også legitimt å spørre om det er ønskelig fra EU sin side?

Norges nye Maggie Thatcher?

(Aftenposten): I dag holder Siv Jensen foredrag for ledere i britisk politikk og næringsliv. Mens Høyre sturer over miserable meningsmålinger på hjemmebane, ønskes Siv Jensen velkommen av en rekke ledende konservative politikere i Storbritannia.

–Vi har merket oss Siv Jensens engasjement i spørsmål om terrorisme og utfordringer knyttet til det multikulturelle samfunnet. Det er bakgrunnen for invitasjonen, sier Alex Try, mediedirektør i den utenrikspolitiske tenketanken Henry Jackson Society som står ansvarlig for selve arrangementet. Han forventer at opp mot 100 parlamentsmedlemmer, næringslivsledere og andre nøkkelpersoner i britisk politikk vil komme for å høre Siv Jensen. I invitasjonen spennes forventningene til Siv Jensens foredrag høyt. Der omtales Siv Jensen som «trolig en kommende norsk statsminister», som ansvarlig for det ledende borgerlige partiet i Norge – og som «Norges Margaret Thatcher». I tillegg til å foredra i Underhuset, skal Siv Jensen møte en rekke nøkkelpersoner innen det konservative Tory-partiet.

Tidligere i år konkluderte det britiske månedsmagasinet  Standpoint Magazine med at Siv Jensen er håpet for en ny bølge av liberal politikk i Europa. Magasinet gjode et større intervju med og konkluderer med at hun har en rekke fellestrekk med jernkvinnen som er et forbilde for høyreliberalere over hele verden.

Det konservative magasinet påpeker at media i Norge har tegnet et urettferdig bilde av FrP. Det blir skrevet at «Selv om ingenting i partiets program ville fått øyenbrynene til å reise seg for eksempel i moderate republikanske sirkler i USA, har FrPs avvisning av det tradisjonelle, nordiske synet på statens rolle fått media til å karikere dets ideologi som farlig, dets tilhengere som mindre utviklede lavpanner og Hagen som en demagog. (…) Men hvis hun vinner makten kan hun likevel komme til å skape en modell for modig liberalisme og sunt bondevett for hele Europa».

Vi kan få en ny utgave av Maggie Thatcher som statsminster etter høstens valg. Erna Solberg ser i alle fall ut til å ha utspilt sin rolle som statsministerkandiat…

Does the dividing line between ‘high’ and ‘low’ politics mark the limits of European integration? – The case of Justice and Home Affairs

The development of justice and home affairs (JHA) as a European Union policy-making field has gone from a pragmatic and unobligated type of collaboration outside the European Community towards a closer cooperation within the EU. Effective ‘laboratories’ such as the Council of Europe, TREVI and Schengen have been active parts in the development.

Further, we can see driving factors as overcoming transnational challenges, spillover effects from the internal market and Europeanization contributing to the quite rapid development of the JHA. Still, there is a way to go for creating an effective arena of freedom, security and justice in Europe. There is evidence that the partition of `high’ and `low’ politics confines the European integration, put in proof from the more lately British, Irish and Danish opt-outs from the Reform Treaty. 

I will in this essay give a brief historical overview of the historical development of the JHA, then a more analytical approach for understanding the status-quo and I will use the Reform Treaty as an example of my belief that state sovereignty still is valid as a restraint for transiting this area from intergovernmentalism into the Community method. 

Download paper

Government Growth

Government spending has grown relative to government output in most countries with elected governments in the post-war era. This increase is claimed to be independent of budget and tax systems, federal or national governments, and the size of bureaucracy. However, the relatively rates of change in different countries are dependent on different arrangements.

The aim of my little research was to say something about the growth of governments between 1995 and 2005 for some 20 selected OECD-countries. I have use the Borcherding government growth model to estimate a predicted growth rate and then compare this to the actual growth rate. In general, the predicted growth rates are positive and the actual growth rates are negative. Openness matters, as well as election systems.

I wanted to detect which characteristics of a country that can influence the government growth rate. My overall suspicion is that all the countries in my sample have experienced a growth in government. This prediction is this is especially aimed at the Scandinavian welfare states. I suspect that the growth rate is smaller in the liberal welfare states as the United Kingdom, and the corporatist welfare states of Continental Europe and in the US. I will also expect that the larger increase in GDP per capita, the larger the increase in government growth will be. Since we can witness more and more advanced welfare states, I will also expect the growth rates of rival goods to be higher than the non-rival goods. The wave of New Public Management (NPM) can restrain this growth, so I expect the country of the NPM-origin, the UK, to have a smaller growth rate – which I believe holds for other liberal democracies and the US as well. Further, I believe that semi-presidential democracies and single-party majority governments will have a smaller growth rate, since this can function as controllers of inefficient universalistic allocation and overspending. Another suggestion is that majoritarian election democracies have a larger government growth than proportional representation democracies.

Finally, I will also suspect small and open economies to have larger public expenditure to be able to stand against economic shocks, than the big and more self-sufficient countries in my sample.

Curious? Check the findings in the attached paper.

Download paper

What Has Goverment Done to Our Money?

Few economic subjects are more tangled, more confused than money. Wrangles abound over “tight money” vs. “easy money,” over the roles of the Federal Reserve System and the Treasury, over various versions of the gold standard, etc.

Should the government pump money into the economy or siphon it out? Which branch of the government? Should it encourage credit or restrain it? Should it return to the gold standard? If so, at what rate?

Read more in the article “What Has Goverment Done to Our Money?” by MURRAY N. ROTHBARD, Ludwig Von Mises Institute.
http://mises.org/books/whathasgovernmentdone.pdf