Caligulas gjestebud – om klimakvoter og politikere

Det er mange misforståelser rundt klimakvoter, kanskje spesielt hos de som deler ut disse. Kvotene eksisterer ikke som unnskyldninger for å la industrien fortsette å spy ut klimagasser, ei heller for at fattige land skal kunne selge sine for profitt. Grunnen til deres eksistens er simpelthen at man skal kunne sette en maksgrense for utslipp og deretter la en markedsløsning avgjøre hvem det er mest effektivt for å forurense og hvem som kan gjøre andre tiltak.

Det vi ser i dag er at systemet ikke virker, både fordi myndigheter velger å dele ut for mange kvoter, og fordi de samme myndighetene subsidierer kvotene. Man svømmer i kvoter og utslippene er ennå ikke dithen at kvotene har blitt nådd. De rike blir rikere, mens de fattige ikke har noe utbytte av systemet.

Mitt forslag til ordentlig kvotesystem er enkelt. Man deler ikke ut flere kvoter enn det som allerede er gitt ut, slutter å subsidiere i form av refusjon av CO2-avgift og krymper kvotene år for år. Har man kjøpt kvoter et år, så vil det representere 10 prosent mindre året etterpå.

Dette har en fordel og en ulempe. Ulempen er i hovedsak at etter en kort stund vil mye industri ikke kunne fortsette, det vil bli for dyrt å produsere. Fordelen er derimot at det vil bli en enorm etterspørsel for miljøtiltak og man vil få redusert utslipp drastisk.

Dette kommer nok ikke til å skje, miljø er ikke viktigere enn arbeidsplasser i Norge. Det kan alikevel være en god pekepinn mot å forbedre et litt dårlig system.

4 Replies to “Caligulas gjestebud – om klimakvoter og politikere”

  1. Ahhh. Endelig en som “coiner” dette med kvoter. Det er utbredt misforståelse, både blant kritikere og tilhengere av kvotehandel, at det representerer en slags avlat. Tilhengerne mener at har man betalt for seg, kan man forurense det man lyster og motstanderne mener at det er umoralsk at rike (land) kan kjøpe seg ut av problemene på bekostning av fattige.

    Dette er altfor snevert. Poenget med kvoter (også kalt cap and trade) er å gjøre utslipp til en begrenset ressurs som kan prissettes. Gjør man som Jon antyder, nemlig reduserer totalutslippet (cap-en) f.eks. hvert år vil “tilbudet på utslippstjenester” bli mindre og prisen bli høyere. Det vil, stadig vekk slik Jon antyder, medføre at for noen virksomheter, som er avhengige av å ha god tilgang til utslippskvoter, vil kostnaden ved utslipp bli for høy. De kan da enten velge å innføre ny teknologi, som medfører mindre utslipp, eller legge ned virksomheten. Begge deler vil føre til lavere utslipp. I det siste tilfelle vil også arbeidskraft kunne frigjøres slik at den kan brukes i mindre forurensende aktiviter.

    Dette kan også ideelt sett føre til en inntektsutjevning mellom nasjoner. I rike industrinasjoner vil det være i bruk teknologi av ulik alder. Mye av den teknologien vil være utslippsintensiv. I en nasjon som er under utvikling hvor teknologien er i ferd med å innføres kan man dermed velge nye og mer utslippseffektive løsninger. Slike nasjoner vil dermed kunne selge sine utslippskvoter til de landene som fortsatt ser seg tjent med å kjøpe inn for å dekke et underskudd på kvoter.

    Dette krever selvfølgelig at alle land slutter lojalt opp om dette og at en kvote bare brukes én gang. Det er vel ikke grunn til å være for optimistiske på at vi vil kunne ha et slikt regime på beina i nær framtid?

    Til slutt litt til de som mener at (internasjonale) avgifter er å foretrekke framfor omsettbare kvoter fordi avgifter gir en mer forutsigbar økonomi enn kvoter. Det er mulig man har rett i det, men utgangspunktet er at man må ha klart for seg en (naturens) tålegrense uansett. Dersom avgiften er for lave, slik at utslippene går utover denne grensen, vil man jo likevel måtte øke avgiftene ytterligere. Dermed forsvinner jo forutsigbarheten hvis man tar tålegrensen på alvor. Dessuten tør jeg ikke en gang tenke på det byråkratiet som må lages for å håndtere dette.

  2. Dette var et interessant innspill. Har du lest “Økonomenes feilslåtte klimakur” (http://www.ntnu.no/gemini/2009-04/30-37.htm )?. Den artikkelen toucher bort i noe av det samme som du nevner. Jeg forstod det slik der at CO2-avgiften fungerte først på sokkelen (med den effekten du nevner om at ny teknologi ble tvunget fram), men så seiret lobbyistene og det kom så mange unntak at miljøgevinsten ble minimal. Det viser vel at kvotesystemer og avgifter må håndheves strengt, slik du skriver her, om det skal ha en gevinst. Men ble nysgjerrig på spesielt en ting: Hva er dette med refusjon i CO2-avgift som du viser til?

  3. Eigil:

    Takker for glimrende svar, skulle nesten vært et eget innlegg 🙂

    Hilde-Gunn:
    Ja, jeg har lest den før og er enig i mye, men jeg synes det er en litt urettferdig skylddeling. Som jeg sier i innlegget er det ikke systemet som er problemet, det er de som liksom skal passe på det. Politikere som ikke vil være ansvarlige for at industri går dukken og at folk skal miste jobben tar ikke de vanskelige valgene. Avgiftene i Norge har hjulpet litt, men i hovedsak har det vært spesifikk lovgiving som har gjort jobben. Akkurat som artikkelen du viser til også sier, men det er altså politikerne, og ikke økonomene, sin feil.

    Jeg ordla meg litt klossete med refusjon av CO2-avgiften, sånn det faktisk er er at

    “Landbasert, kvotepliktig industri fritas for CO2-avgift. For petroleumsinstallasjoner offshore er CO2-avgiften redusert fra 2008, slik at den samlede utslippskostnaden med CO2-avgift og kjøp av kvoter er på tilnærmet samme nivå som tidligere.” http://sft.no/Tema/Klima-og-ozon/CO2-kvoter/–MENY/Sporsmal-og-svar/#jump41357

    Det vil altså si at vi har satt inn CO2-avgift for å redusere utslipp, når vi da skal redusere mer ved bruk av kvoter, dropper vi de gamle reduksjonene og skaper en null-effekt. Dette er forferdelig og burde ikke skje. Det tar bort hele poenget med avgiften og kvotehandelen.

    Jeg håper det ga deg litt klarhet i dette, skulle det være noe mer er det selvsagt bare å spørre.

  4. Hilde-Gunn:
    takk for referansen til artikkelen – det var nyttig lesning, selv om også jeg er uenig i konklusjone (men enig med Jon om at det er politikerne som har skylden)

    Til alle:
    Det er synd hvis dette skal ende i en slags profesjonskamp. Det vil bare trenere en løsning enda mer. Det er selvsagt teknologene som vil stå for løsningene i praksis. De økonomiske virkemidlene er der for å sørge for at rasjonelle bedriftsledere og -eiere gjør rasjonelle valg som i dette tilfellet er å velge utslippsgjerrige løsninger (eller klimauvennlige løsninger der de ikke har noe valg).

    Vi kan tenke oss at vi vet hvilken tålegrense naturen har. (Det vet vi ikke, men FN gjetter iflg artikkelen på at vi må ned på 2 tonn per nordmann innen 2050) Da må virkemidlene kalibreres slik at det er nøyaktig det utslippet som oppnås. Slipper vi ut mer, går det irreversibelt utover naturen. Slipper vi ut mindre, utnytter vi ikke ressursene godt nok og vi får lavere velstand enn vi ellers kunne fått (Med “vi” mener jeg her hele jordens befolkning)

    Miljøavgifter brukes for å løfte prisen slik at tilstrekkelig få virksomheter ønsker å bruke eksisterende teknologi fordi den krever så stor innsats av avgiftsbelagt drivstoff. De andre finner det billigere å investere i ny teknologi fordi drivstoffskostnadene da blir mindre. Det er vanskelig å finne et avgiftsnivå som gir riktig resultat, og det vil måtte bli mye prøving og feiling. (Tenk selv på egen bilbruk: Hvor mye dyrere skulle bensin vært for at du synes det hadde vært riktig for din økonomi å halvere kjørelengden)

    Kvoter er mye enklere. Da kan man, som Jon sier i det opprinnelige innlegget, trappe ned totalutslippet fra år til år, og dele det opp i kvoter som er omsettbare. Da vil en kvote være et verdipapir som gir rett til utslipp, og i et velfungerende marked vil det etablere seg en pris i henhold til tilbud og etterspørsel. Det er imidlertid viktig at virksomheter som slipper ut klimagasser uten kvoter blir effektivt bøtelagt og at bøtene er større enn markedsprisen for kvotene.

    Så må man sørge for at det ikke finnes noen huller i systemet. Skal man dele ut “gratis-kvoter” er det viktig at det tas av det totale kvotetallet. Det må ikke lages unntak i den forstand at f.eks. utrykningskjøretøy, sykehus etc får lov å slippe ut uten å ha kvoter. Hvis de trenger penger for å kjøpe inn dyre kvoter kan man f.eks. øke overføringene over statsbudsjettet, evt velge annen teknologi.

    Til slutt en liten kommentar om avgiftene. Det er en utbredt misforståelse at inntektene fra miljøavgifter skal brukes til miljøformål. Penger er penger, og hvis man mener at samfunnet har mer bruk for å bygge et sykehus enn å gjennomføre et gitt miljøtiltak, så skal man bygge sykehuset. Miljøavgiften har allerede gjort jobben sin og redusert forbruket. Bonusen her er at vi kan betale mindre annen skatt, f.eks. mva eller inntektsskatt, nettopp fordi miljøavgiftene er med på å fylle statskassa.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.