Den norske filmkrisens insentiver og investorer

Norsk film er i en krise, pengene som distribueres gjennom Norsk filminstitutt strekker bare ikke til. Aftenposten skriver 30. april at 13 filmer kjemper om de 15 millionene som etter sigende ikke holder til mer enn mellom en og tre filmer i år. Dette er forferdelig. Det er faktisk helt grusomt at en institusjon som skal sørge for at god norsk film blir laget ser ut til å skulle bruke sine filmmillioner på prosjekter som kan skaffe finansiering annensteds.

Filmer som Switch 2, Unge Fleksnes, og en rekke andre forventede kassasuksesser burde ganske enkelt kunne hente investorer i det private markedet. Deres produsenter kunne klare å gjennomføre prosjektene uten offentlige midler. Men, selv om det finnes noe private midler, er det de statlige midlene det ser ut til å være mest kamp om. Insentivene driver filmene mot Norsk filminstitutt, i hovedsak gjennom tre dominerende krefter. Tre hovedinsentiver som trekker filmmarkedet bort fra private investorer.

For det første er det ikke gitt at manusforfatter/regissør ønsker å endre eierskapsstrukturen. Ved å la investorer kjøpe seg inn i produksjonen stiller man seg åpen for innblanding i den kunstneriske prosessen. Man vil tross alt sjeldnere investere i noe man ikke har noen form for kontroll om. Selv med ståltro på manus, vil man sikre seg mot dårlige avgjørelser underveis. Dette vil trekke de involverte mot offentlige penger som ofte kommer uten de velkjente “strings attached”. Helt tilsvarende eksempler kan man se i all gründervirksomhet, som IT og restaurantdrift.

For det andre er filmbransjen high risk, low gain. Det er altså svært sannsynlig at investorene ikke får igjen pengene sine, og selv om de får dem igjen er gevinsten gjerne liten. Det norske publikum er for lite, og selv om filmen får kjempeoppslutning, vil altså forventet inntjening være mindre enn svært mange andre investeringsmuligheter. Selvfølgelig finnes de som vil investere i film fordi det er film, men det oppleves ikke som en trygg investering for det generelle markedet.

For det tredje er det veldig vanskelig å få tak i seriøse investorer med tilgjengelige penger. I disse dager holdes det ekstra hardt om pengene. Da er det vesentlig enklere å spørre det offentlige om penger enn å gå på gulljakt i det private investeringsmarkedet. Det finnes nesten ingen kultur for å investere i norsk film, så selv om man finner ledig kapital, må man bruke mye tid og penger på å overbevise investorene at prosjektet er levedyktig og kan tjene penger.

Det finnes en naturlig løsning på disse utfordringene. Eller, kanskje ikke så mye løsning som naturlig konsekvens av forholdene som beskrevet i Aftenposten. Norsk storfilm må bli kommersielt mer attraktiv. Det betyr ikke nødvendigvis at den må bli bedre, men den må trekke mer publikum, selge flere DVDer og aller helst slå gjennom internasjonalt. De må kjempe gjennom problemer med piratvirksomhet og finne nye inntjeningsformer, alt for å tiltrekke seg investorer i forkant.

Denne løsningen er ikke enkel, og sannsynligvis er den dyr, men det kan ikke være statens rolle å støtte de store etablerte navn til å lage garanterte suksesser. Det må være statens rolle å støtte de små uavhengige filmskaperne som er villige til å ta en risiko. De modige regissørene med fascinerende manuskript. De som satser hus og hjem for å få verket sitt på skjermen, det er de som må vurderes for støtten.

Under et sånt regime vil vi kanskje få et større skille mellom kassasuksess og smalfilm, men skillet kan fremheve den modige filmen som ble etterlyst av skuespiller Viktoria Winge og regissør Jakob Rørvik i Aftenposten 21. november i fjor. Filmer som har potensial og som er men som har enda høyere risiko enn de store filmene. Norsk filminstitutt er flinke å prioritere de unge og lovende, men nå må kolossene stå på egne ben og ikke lenger henge i statens skjørtekant.

One Reply to “Den norske filmkrisens insentiver og investorer”

  1. Hei, Liker det du skriver.
    Jeg er han ene du beskriver, 26 år, leiligheten er allerede solgt.
    vågalt og risky er da mitt problem, har hvert i flere møter med interesserte produksjonsseleskaper, men ender opp med at dem synes det virker for risikabelt og får gang på gang beskjed om at de ikke kan hjelpe til pga, dersom det skulle skjedd noe med meg så ville de blitt holdt ansvarlige og at de ikke kan oppmuntre meg til og gjøre noe slikt.
    Dette er noe de sier til tross for at dette er mitt konsept, min idee og heller jeg som oppmuntrer de.
    Jeg har alt jeg trenger utenom økonomiske midler til og gjennomføre og det er ikke en gang snakk om store summen.
    Dersom du har noe tips/ hjelp og komme med, vil det bli satt stor pris på.
    svar meg helst på mail.
    Mvh Kakis84@hotmail.com

Leave a Reply to Movieman Cancel reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.