Ultimate Chicken – om Israel og #gazaflotilla

Jeg skrev tidligere i dag om hvordan man kan bruke spillet chicken til å forklare streik. Hvis man virkelig vil snakke om chicken game kan man se på hvordan den israelske marinen og deres møte med flåten med forsyninger til Gaza foregikk.

1. Israel og Egypt har blokkert grensene til Gaza og sivilbefolkningen sliter.

2. En haug med land bestemmer seg for å sende en båt til Gaza. De ønsker ikke, av sikkert et utall grunner, både gode og dårlige, å gå gjennom israelske kanaler. De vet at båten vil møte motstand.

3. Den israelske marinen sitter og venter på at konvoien skal komme, og har gitt klar beskjed om at den får ikke komme gjennom sånn uten videre.

Da har vi setupen klar. Som det klassiske spillet med biler vil begge sider tape stort på en konflikt. Aktivistene ønsker ikke å bli angrepet, og den israelske marinen ønsker ikke å angripe.  Det verst tenkelige utfallet for begge sider er altså at ingen viker. Løsningen er selvfølgelig at den ene viker, og velger dermed det nest verste utfallet. Dette minner veldig om det kubanske missilspillet. Den amerikanske marinen kan senke et sovjetisk skip om det ikke snur. Da vil det sannsynligvis bli atomkrig, og det vil jo ingen.

Den ene siden spiller spillet på den klassiske måten, og de binder seg til sin strategi ved å gå høyt ut og si at de ikke kommer til å snu uansett. Selv om man kan ha provokatører ombord, er konflikt dyrere enn ikke konflikt for dem også.

Problemet i vårt tilfelle er at noen kommer inn og endrer spillereglene for den andre siden. For israelerne som spiller blir det altså dyrere å snu enn å krasje, og for den andre siden blir det gjort mer lukrativt å bli angrepet enn at motstanderne snur. Altså er eneste løsning at det angripes, og det gjerne før konvoien får snudd. Uansett hva den andre gjør, er det altså best å angripe.

Da er det dømt til å gå galt.

Ved å sentralisere avgjørelsene legger man spillet i hender på folk utenfor spillets konsekvenser. Israelerne tar altså avgjørelsen uten å måtte tenke konsekvensene som spillet er designet for.

Israelerne border minst ett skip, de er tydelig dårlig forberedt på hva som venter dem og behandler ikke motstanderne som stridende før de ser ut til å måtte. Denne mangel på profesjonalitet fra israelernes side koster altså liv. Dersom jeg hadde ansvar for den israelske siden ville jeg gått for en lett ladet torpedo mot hekken for å ta ut motoren på den ankommende båten, etter først et skudd for baugen for å vise at jeg var seriøs. Bording er faktisk siste utvei, og da ville jeg iallfall sørget for å stille med nok mannskaper til å holde folkemengden i sjakk før angrepene tar helt av. Da og bare da ville man kunne spare menneskeliv.

Militæret er ikke politiet, de skal ikke arrestere. De skal uskadeliggjøre en fiende, og de skal gjøre det på en måte som krever minst mulig egne liv, da må de ta avgjørelser designet på å gjøre nettopp det, ikke tøyse rundt med noe som ligner en aksjon fra Politiskolen 3.

Jeg legger skylden for denne hendelsen på Israelerne, ikke fordi de har en blokkade, eller fordi de bordet, men fordi de ikke spilte spillet som det er designet for å bli spilt, for å endre reglene underveis og for ikke å forberede seg ordentlig på regelendringen. Spørsmålet nå er om dette vil resultere i et nytt spill, med enda større konsekvenser.

2 Replies to “Ultimate Chicken – om Israel og #gazaflotilla”

  1. Enig i at dette er et chicken-game og ligner Cuba-krisen. En viktig forskjell (tror jeg) er fortolkningen/framingen av hva dette handler om. Fra israelsk side (iallefall fra propagandaapparatet) handler det om støtte til et fascistisk terrorregime (Hamas), det blir dermed omtrent som å sende hjelpesendinger til Hitler i 1942. Dermed har Israels myndigheter mye mer å tape (i prestisje) enn om de hadde valgte å frame det som nødhjelp.

    De som står bak/støtter konvoien har også framet dette som “eneste utvei” (eller noe slikt) for den lidende sivilbefolkningen. Jeg har fått et bestemt inntrykk av at de gamblet på konfrontasjon (men uten tap av liv), for det ville jo “bevise” hvor fæle Israel er. Konfrontasjon ville altså ikke være et ubetinget tap.

    Med disse utgangspunktene var hele spillet ganske håpløst. Ser man bort fra tap av liv, er Israel den klare taperen her.

    Men jeg synes det er litt uklart hva du mener med at reglene endres av noen andre?

  2. Hei Konrad

    Veldig fin oppsummering av rammen som er lagt fra begge sider rundt denne saken, selv om jeg er litt uenig i at det er så forskjellig fra Cuba-krisen, men det er marginale forskjeller som ikke er viktige.

    Det jeg mener med å endre reglene er ganske enkelt. Kyllingspillet er forklarer hvordan insentiver pusher en til visse avgjørelser, men når man tar bort avgjørelsen fra spilleren selv og lar en ekstern, med andre insentiver, ta avgjørelsene, vil man ende opp med et ubalansert spill. I dette tilfellet er det ikke soldater og offiserer på stedet, antar jeg, som avgjør den sikreste strategien for egne menn. Det kan virke som om det er politiske avgjørelser, som å gå inn for lett bevæpnet, som fører til uheldige situasjoner.

    Håper det forklarte ting litt bedre. Jeg tar nok en litt drøy antakelse om de strategiske avgjørelsene, men basert på tidligere hendelser med IDF, så skulle man tro at de selv ikke ville vært så uprofesjonelle om det gjaldt.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.