Brekk + Viken = sant – det samme gamle landbruket

Anne Viken går i Dagsavisen i dag til frontalangrep på landbruksminister Lars Peder Brekk, som igjen tidligere har gått til angrep på Svenn Arne Lie og hans resonnement rundt norsk landbruk. De er så veldig veldig uenige.

Problemet er bare at de er faktisk ikke uenige, ja Lie kan jeg ikke si så mye om, men Viken og minister Brekk altså. Det er detaljuenighet som når man er midt oppi det kan virke som milevis fra enighet, men det er det altså ikke. De representerer begge den samme gamle visa i landbruket.

Brekk sier vi må modernisere med tiden, mens Viken viser til hvor galt moderniseringen har gått i USA. Ingen av dem stopper opp og tenker at det som er galt med landbruket i Norge i dag er de grunnleggende linjene. Skal man komme noen vei, må man definere målene og lage lover som insentiverer dette.

Først og fremst må tanken om selvforsynthet legges på hylla. Ikke at vi ikke skal kunne være selvforsynte, men å ha det som grunnleggende mål i 2010 er hårreisende.

For det andre må dyrevelferd stå høyt. Vi kan ikke late som om det ikke er levende vesener vi holder på med. Det er her Vikens logikk brister mest, hun mener at man kan ikke tilpasse landbruket til et marked uten å senke dyrevelferden. Det er bare ikke sant. Vi kan lage egne retningslinjer som likestiller krav til dyrevelferd for alle produsenter og importører på det norske markedet.

For det tredje må en landbrukspolitikk være mer opptatt av konsumentene enn av bøndene. Vi må altså tilrettelegge for et sikkert, effektivt, bredt, forutsigbart og rimelig tilbud av landbruksprodukter. Den beste måten å gjøre det på er å sette klare, forutsigbare retningslinjer for salg, produksjon og import av landbruksvarer, som ikke er avhengig av opphavssted.

Under disse foutsetningene vil man kunne få et ordentlig landbruk som er til det beste for bøndene, dyrene og forbrukerne.

10 Replies to “Brekk + Viken = sant – det samme gamle landbruket”

  1. Mye riktig i det du sier, men når det gjelder å legge opp landbrukspolitikken etter konsumentene så er det to ting man skal tenke på: for det første må man tenke på konsumentene på lang sikt, ikke bare i morgen. For det andre så er en politikk gsom er god for produsentene også god for produsentene, for uten produsenter så blir det ingenting å konsumere.

    En av de store feilene med å la markedet styre er at markedet tenker kortsiktig. Når nordmenn går i butikken er det ikke matvaresituasjonen om 20, 30 eller 50 år som svirrer i hodet, det er “dette er jaggu billigere i Sverige”. Derfor har vi politikk.

    Det er veldig viktig at vi ikke bygger ned produksjonen i Norge. Verdens potensielle areal for matproduksjon er absolutt, men legger en skolissefabrikk ned i Norge så kan en annen skolissefabrikk øke produksjonen tilsvarende. Derfor gjelder andre regler for styring av matproduksjon enn skolisser.

  2. Hei Ola

    Ja, det er viktig å tenke på konsumenter på lang sikt, men det er ikke en motsetning til markedstankegangen.

    Du har to feilslutninger, eller den ene tipper jeg er feil, siden du skrev produsentene to ganger, men jeg antar at du mente “politikk gsom er god for produsentene også god for _konsumentene_”. For det er faktisk omvendt, politikk som er bra for konsumentene, er også bra for produsentene.

    Feilslutning nummer to er når du sier at markedet tenker kortsiktig. Det er nemlig ikke sånn at markedet tenker. Det kan høres ut som en flåsete spesifisering, men den er ganske viktig. Individuelle markedsaktører tenker både langsiktig og kortsiktig avhengig av deres rolle i markedet og deres insentiver. Det er ingenting i veien for å ha en langsiktig matvarepolitikk som baserer seg på markedsmekanismer.

    Man skal ikke “bygge ned” eller “bygge opp” noe som helst, man skal sørge for at de som ønsker å tilby mat, om de er norske eller utenlandske, skal forholde seg til enkle forutsigbare regler som sikrer konsumentene og dyrene.

    Du har en tredje feilslutning også, som jeg bare ikke kan la gå ubemerket hen, for det første, på grunn av global oppvarming og endel andre effekter er ikke verdens potensielle areal for matproduksjon absolutt. Noe land forsvinner, noe kommer til, dette er helt naturlig. For det andre, på en kvm jorde kan man i dag få vesentlig mer næring enn man kunne for hundre år siden, man kan dyrke gjennom større deler av året og man frakte og lagre mat lenger enn noensinne.

    Ikke bare er matproduksjonen annerledes enn skolissene, den har også endret seg mer og fått økt effektiviteten mer over de siste 100 år.

  3. Jon sier “Først og fremst må tanken om selvforsynthet legges på hylla. Ikke at vi ikke skal kunne være selvforsynte, men å ha det som grunnleggende mål i 2010 er hårreisende.”

    Kan du spesifisere dette for ei uvitende sjel?

  4. Hei Kamelryttersken

    Ja, hvor skal jeg begynne? Den moderne tanken om selvforsynthet stammer i all hovedsak fra andre verdenskrig. Da tyskerne invaderte hadde vi gårder nok til å klare oss uten forsyninger utenfra, og dermed ble ikke de vedvarende blokadene fra begge sider et problem for befolkningen som sådan. Under den kalde krigen var tanken at i tilfelle blokade, skulle vi igjen være selvforsynt om det ble nødvendig.

    Den tanken gjelder ikke lenger på samme måten, litt på grunn av den verdenspolitiske situasjonen, men mest på grunn av måten landbruksproduksjonen foregår. Det hjelper lite om alle kyrne er norske, hvis alt foret er importert, som det i all hovedsak er. Av denne grunn er selvforsyntheten en illusjon.

    Men, dette er bare toppen av isfjellet. Man kan gjerne ha selvforsynthet som mål uten å klare dette, men det er også galt å ha selvforsyntheten som et grunnleggende mål. Vi hjelper i dag hundrevis av landbruksprosjekter i den tredje verden, men har som mål å ikke kjøpe noe av dem. I tillegg passer vi på å skattlegge varene deres med så mye at våre bønder, som tjener noen hundre ganger mer, ikke skal bli utkonkurrert. Vi er altså villig til ikke å delta i verdiskaping i u-land, sålenge det kan gå på bekostning av enkeltbønder.

    Å ha som grunnleggende prinsipp i politikken, andre kan sulte som de vil, men vi har nok korn til å klare oss, er ikke bare feil, det er hårreisende.

    Håper det forklarte iallfall mitt syn på selvforsynthet, om ikke gjengs syn.

  5. Jeg må kommentere litt på kommentaren over her om selvforsynthet. Norge har ikke som mål å være selvforsynt med landbruksprodukter. Vi er avhenging av å importere ca 50% av vårt energibehov uansett. Det landbrukspolitiske målet er å være så selvforsynt som mulig med de produktene vi har mulighet for å produsere her i landet. Det vil for en stor grad si melk, kjøtt og i sesong noen typer grønnsaker og frukt. Man har også som mål å holde i hevd mest mulig av det dyrkbare jordbruksarealet. Dette utgjør i Norge ikke mer enn 3% av totalt landareal. Ikke mer enn 1% er egnet til å dyrke korn på.

    Jeg mener alle land bør og skal ha et landbruk som gjør det mulig å være forsynt med mat i krisetider. Det er vel det det er snakk om her. Forøvrig har man jo en rekke mål med landbrukspolitikken. Selvforsynthet er ett av dem, men vel ikke det målet som idag flagges høyest

    Når det gjelder påstanden din om handle med landbruksvarer fra den tredje verden, mener jeg den er helt uriktig. Det er det faktisk sånn at vi i Norge har tollfri import av mat fra alle MUL-land (Minst Utviklede Land). Problemet er altså ikke at vi ikke vil handle med dem, men at de ikke har noe å eksportere. Årsaken er rett og slett at de ikke har fått anledning til å bygge opp et landbruk og en infrastruktur som gjør det mulig.

    Vestlige land hadde høye tollmurer og andre handelshindringer den gangen de bygget opp sin innenlandske landbruksproduksjon. Nå er vi ikke villige til å gi land i tredje verden samme mulighet – under argumentasjon om at de frie markedskrefter skal virke. Beklager – jeg tror ikke på det.

  6. Hei Stjernetyven

    Takk for fint innlegg. Jeg er ikke uenig i at man skal drive med landbruk og at man skal kunne være selvforsynte, bare at det skal være uttalt politikk, men det er ikke så viktig. Det som derimot er viktig er den såkalte ulandspolitikken vi fører ved å ha tollfri import fra MUL-land. Det er for det første en hårreisende kort liste. Listen ble i 2008 utvidet til å gjelde 64 land, men den burde ha alle land som er mindre utviklet enn Norge på den, minst.

    Den beste måten å bygge opp landbruk og infrastruktur er å drive handel med sine nærmeste naboer, men for å starte disse bølgene må noen kjøpe fra de landene som faktisk kan levere til den kvalitet som kreves her. Da nytter det ikke å handle 64 ekstremt lavt utviklede land, men også de neste, som ligger nær de lavest utviklede og som igjen vil handle med sine nærmeste lavkostnadsland. Dette er veldig enkelt, men det er her det andre argumentet kommer inn.

    Det er nemlig ikke sånn som man så ofte hører at landbruket ble bygget opp med sterk proteksjonisme før handelen satte i gang. Det ble bygget opp over ekstremt lang tid, med stor grad av sult, krisetilstand og kongelige ordre. Men jeg synes ikke vi skal tvinge uland til noe som helst. De må få styre sine regimer som de vil, men jeg synes vi skal kjøpe av alle land uten landbrukstoll, men bare med enkle, forutsigbare regler som kontrollerer kvalitet. Om de igjen vil kjøpe av oss får være deres sak. Jeg synes også at vi skal straffe de som subsidierer eksportvarene sine med tilsvarende toll, for å veie opp for vår enorme respektløshet mot de landene som ikke har samme mulighet til subsidiere.

    Dersom disse landene ønsker å importere landbruksprodukter med eller uten toll fint for dem, kjør på med så mye proteksjonisme de bare vil, men det endrer ikke at å importere og produsere under samme forutsetninger faktisk er det beste for konsumentene i Norge. Det er muligens en god grunn til at flere av disse landene ønsker frihandel, men da reell frihandel, ikke subsidierte franske landbruksvarer. Det er nemlig sånn at dersom handelen foregår i reelle frihandelsformer, vil ikke bare vi, men også de tjene på det.

    MUL må altså handle med hverandre om de skal bli rikere, så får vi ta overskuddet som garantert dukker opp.

  7. Takk for utfyllende svar. Vi er nok veldig uenig i hva som virker når det gjelder å bygge opp landbruksproduksjon. Det er viktig å huske på at landbruksproduksjon ikke er det samme som å bygge opp annen industri. Landbruk er ikke det samme som klesproduksjon.

    Jeg tror jeg må få komme tilbake til deg litt ang MUL-argumentasjonen. Forøvrig har jeg lagt inn en kommentar på et av de andre landbruksinnleggene dine lengre nede i bloggen her.

    🙂

  8. Er langt på vei enig med Stjernetyven over her.
    Men må innrømme at helt siden økonomitimene på landbruksskolen for nærmere tredve år siden har mye av synsingen og teoretiseringen på dette feltet vært nettopp det. Synsing og teori som har hatt lite med den praktiske hverdagen jeg opplevde som bonde.

    Et land burde ha klare mål for egen evne til fø befolkningen. I dag har vi ikke matkorn på lager. Det er billigere å kjøpe etterhvert og ha kortsiktig lager på kjøl.
    I tilfelle leveringskrise vil vi slippe opp for basismatvarer fortere enn jeg kan skrive dette innlegget. Vi har fremdeles tilgang til menneskelig kunnskap om matproduksjon i karrige strøk. Men den dør ut både fordi antallet gårdsbruk blir mindre. Er vel under 50.000 gårdsbruk her i landet i drift idag. Mot ca 100.000 for 30 år sida. Og fordi moderne norsk landbruk ikke baserer seg på de ressursene som er til disposisjon på gården og i landet, men på importerte innsatsmidler som fòrkorn og maskiner. Moderne bønder har dermed mindre kunnskap om hvordan utnytte de lokale ressursene til å produsere mat.

    Leveringskrise? Er flere år i det siste at kloden har hatt underskudd på matkorn. Og med den økonomiske veksten som er i Asia, vil det bli større etterspørsel etter korn til fòr. Fjærkre og svin fòres på korn som mennesket kan utnytte direkte, mens drøvtyggerne ikke konkurerer på samme måte om kornet. Og med litt variasjon i klimaet, tørke er et velkjent fenomen, vil prisen på kornet stige og gi ubalanse i markedet. Norge har råd til økte priser. Men det er ikke et argument for at landet ikke bør ha som mål å være mest mulig selvforsynt med mat. Har noe med ansvaret for befolkningens ve og vel å gjøre.

    Men jeg er vel for gammeldags og for opphengt i å klare meg selv mest mulig til at jeg skjønner moderne teorier om matforsyning.

  9. Hei Kamelryttersken

    Ja, det er mye synsing på begge sider, og for å begynne med ditt siste poeng, altfor mye avfeiing av andres synspunkter som for gammeldagse eller for lite praktisk erfaring. Jeg synes du har veldig gode poenger, men er uenig i utgangspunktet ditt.

    Det er to, helt separate, poenger som er viktige. Det første er at et land bør ha som mål at befolkningen skal føs, ikke at de skal ha egen evne til å fø dem. Dette inkluderer selvsagt eventuelle kornlagre og landbruks- og næringspolitikk. Mange mener at måten vi har gjort dette på før er den riktige måten å fortsette å gjøre det på. Det tror ikke jeg er riktig. Man må finne en løsning som er forsvarlig både i gode tider og i kriser, men det trenger ikke bety at vi skal ha nok korn til å overleve total blokade i 10 år.

    Det andre poenget, som er mitt opprinnelige poeng, er at det norske landbruket vil overleve helt fint en endring i handelspolitikken. Sannsynligvis vil mange gårder ha bedre inntjening, og det er ikke nødvendigvis de største gårdene. I økende grad ser man at landbruket får en sterkere fokus på kvalitet over kvantitet, men det fungerer ikke i et system hvor kvalitet ikke er en konkurransefaktor. Man vil måtte endre odelsloven og fjerne landbrukssubsidier, men kan kompensere med økt grad at teknologiske og biologiske studier rettet mot landbrukssektoren. Landbruket vil i enda større grad enn i dag bli merkantilisert, men det er en god ting som kan skape bedre og mer interessante arbeidsplasser i hele bygdenorge, ikke bare i storgårdland.

    Det som er viktig er at disk to poengene har ingenting med hverandre å gjøre. Eller, det er ikke helt sant, for de påvirker hverandre endel, men det er ingen låst korrelasjon mellom dem. Det er ikke sånn at om man åpner for lavere toll så går evnen til å fore seg selv i dass. Men, om man hører på landbruksorganisasjonene, så kunne man trodd nettopp det.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.