Markedsøkonomi og kreativ destruksjon i landbruket

Jeg tar med gjevne mellomrom til orde for mer markedskrefter inn i deler av samfunnet. Dessverre har mange en tendens til å tro at jeg da kjemper for et system som forårsaket aksjekrasjet for et par år siden, og ikke minst et system som torturerer kyr og andre husdyr i USA. Det gjør jeg altså ikke. Jeg har ingen prinsippielle problemer med at bedrifter eller gårder går konkurs, på samme måte som jeg ikke har prinsippielle problemer med at dinosaurene døde eller neandertalerne døde. Noen faller, mens andre overlever. Bare sånn får vi på lang sikt en strømlinjeformet økonomi. De som synes dette høres litt kjent ut kan lese mitt innlegg om Keynes, Schumpeter og kreativ destruksjon.

Det som er viktig i en markedsøkonomi, og dette er grunnen til at konservative og liberalistiske partier ikke er helt min greie, er at man tar vare på individene som faller utenfor [edit: i en forsvarlig markedsøkonomi]. Man skal altså ikke redde bankene eller gårdene, men ta vare på sparerne og folkene som mister sin livsnæring i disse situasjonene. Medmennesklighet fremfor næringspolitikk.

Det handler nemlig i stor grad om risiko. Man skal som bedriftsledere operere med risikoen at investorer kan miste alt og en selv og andre kan miste jobben, man skal risikere å bli borte om man ikke fornyer seg. Da kommer en ny bedrift og rydder den gamle av banen, kreativiteten destruerer de ikke-kreative.

Men, man skal ikke risikere alt bare fordi man arbeider et sted som opererer med høy risiko, man skal ikke være redd for å havne på gata om bedriften dør den nødvendige død. Faktisk, om man ikke arbeider, enten på grunn av alder, sykdom, uførhet eller annet som senker ens produktivitet, så skal man ikke lide for det. Det man ikke skal gjøre er å holde liv i næringer og bedrifter som ikke har livets rett. Skal vi ha smedsubsidier for å sikre tilgangen på smeder?

Det vil alltid være vridende effekter av sosialtilskudd, men ikke alle vridende effekter er verdt å unngå. Selv om noen velger å ikke jobbe, er det et mindre problem enn om vi betaler for å holde liv i ineffektive bedrifter. Dette gjelder i landbruket også. Når jeg ønsker mer markedskrefter inn i landbruket er det ikke for å kaste alle bøndene på gata, men for å ha en fornuftig mekanisme for å sortere de gårdene som har og de som ikke har livets rett. Sorteringen er nok ikke så åpenbar som markedsmotstanderne liker å tro.

For å oppsummere i Schumpeters ånd, vi trenger å rydde opp i landbruket, vi trenger kreativ destruksjon.

3 Replies to “Markedsøkonomi og kreativ destruksjon i landbruket”

  1. Jeg tror nok at Schumpeters “kreative ødeleggelse” like godt (eller helst) kan oversettes som “skapende ødeleggelse”. Poenget er vel ikke kreativiteten (fantasirikdommen).

    Enig i at de sosiale kostnadene som bør være i fokus, altså et sikkerhetsnett som reduserer disse (dette er jo en vesentlig ingrediens i den dansk-norske flexicurity modellen).

    Nå er det jo slik at de sosiale kostnadene ved omstilling varierer sterkt mellom næringene. Dersom Mix-kiosken i Bogstadveien legges ned har det minimale sosiale kostnader, men mesteparten av landbruket er ikke slik.

    Dessuten er din utålmodighet mht landbruket ubegrunnet. Den omstillingen du snakker om pågår i stort tempo, norske gårdsbruk legges ned i en fart på ca 5 % pr år. Nedlegging skjer gjerne i forbindelse med generasjonsskifte, da blir også de sosiale kostnadene minst.

  2. Hei Konrad

    Skapende ødeleggelse er kanskje bedre, så fin oversettelse, men det er den med best kreativitet som overlever. Flexicurity er finfint, men jeg synes avogtil sikkerhetsnettet spennes på feil nivå, som nevnt over.

    At mix og gård ikke er det samme er greit, men hva om vi hadde et system hvor feil mixkiosker ble lagt ned til stadighet, da ville det ødelagt balansen i kioskmarkedet. Nå se for deg det problemet med de sosiale kostnadene knyttet til å legge ned feil gårder.

    Den omstillingen som foregår er dessverre ikke den jeg snakker om, det er nettopp det som er problemet. Det er ikke de beste gårdene som fortsetter, på grunn av odelsvås, boplikt og støtteordninger som ikke promoterer effektivitet på noe nivå. Jeg frykter at om vi fortsetter denne trenden vil vi aldri kunne åpne opp for frihandel, ettersom den eneste maten vi kan lage er mengdeproduksjonen som tyskere og franskmenn kan lage billigere. Farten er ikke bare irrelevant, den er farlig når det blir gjort tullete.

  3. Jeg er enig i at det kanskje er feil gårder som blir lagt ned (i en del tilfeller, slett ikke alltid), det er et godt poeng, men det er et annet poeng enn mitt. Mitt poeng er at tempoet i omstillingen gir akseptable sosiale kostnader, samtidig er tempoet så stort landbruket i Norge snart er så lite at subsidiene vil være bagatellmessige.

    Nå er det jo et ramaskrik hver gang det forsvinner 100 arbeidsplasser på et smelteverk, men dette skjer annenhver uke i landbruket. Jeg tror du undervurderer den omstillingen som skjer, og nei, det er ikke tilfeldig hvilke bruk som blir lagt ned, resultatet hadde blitt omtrent det samme om man fjernet odel.

    Ellers er jeg prinsippielt enig i at sikkerhetsnettet skal spennes opp for folket, ikke for bedrifter og jobber. Men når det gjelder gårdsbruk er skillet mellom disse uklare. Derfor tror jeg et middels tempo som vi har nå er greit, la det gå seg pent og pyntelig til, men bevares, noen dereguleringer er på plass (noe forsiktig er vel gjort med å heve grensen for konsesjon og odel).

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.