Markedets egenvilje

Når man hører markedet bli beskrevet i samfunnsøkonomiske tekster, får man følelsen av at markedet er en person, eller iallfall innehar personifiserte trekk. Jeg skal her gå gjennom to måter å tenke på markedet på, hver med sine styrker og svakheter.

Den første måten å tenke på markedet på, som ofte er den moderne tolkningen av Adam Smiths usynlige hånd, er at markedet har en kollektiv rasjonalitet. Hva et individ gjør er ikke interessant, fordi man på aggregert nivå vil uansett oppnå rasjonalitet. Dette vises ofte i markedskrysset, når prisen går opp vil etterspørsel gå ned. Kollektiv rasjonalitet støttes av mye statistikk. Hvis man tar gjennomsnittet av et utvalg, sies det, vil det nærme seg de teoretiske sannheter, gjennomsnittet av gjennomsnittene desto mer.

Denne logikken er en forklaring på wikipedias suksess. Den kollektive rasjonaliteten vinner fordi det er så veldig mange som er innom og kan korrigere informasjonen. I markedets tilfelle sier man at markedet finner løsningen, ikke fordi markedet har utdanning eller fri vilje, men fordi det er så mange markedsaktører at den kollektive rasjonalitet vil seire uansett. Markedet har altså en iboende egenvilje og egen rasjonalitet.

Den andre måten å se på markedet innebærer å nettopp ikke se på markedet, men å se på de individuelle aktører. Smith er inne på den tanken også i dette sitatet.

Det er ikke ut fra slakterens, ølbryggerens eller bakerens velgjørenhet at vi forventer mat på bordet, men fordi det er i deres egeninteresse at vi får det. Vi appellerer ikke til deres medmenneskelighet, men til deres egeninteresse, og vi snakker aldri med dem om våre egne behov, bare om deres egen vinning. Det er bare tiggeren som velger å stole på sine medborgeres menneskekjærlighet..

De individuelle aktører trenger å bytte goder til seg for å øke sin nytte, og gjennom å finne den måten man kan få mest nytte for innlagt innsats vil man spesialisere seg. Det er ett punkt i sitatet jeg tenderer til å være uenig i fra det synspunktet Smith protretterer i sitatet, det er at tiggeren ikke appellerer til vår egeninteresse. Tiggeren nyttemaksimerer gitt sin situasjon, å gjøre noe annet enn å tigge er slitsomt, og iallfall om man skal komme seg inn i en annen situasjon, det krever svært mye. Hans situasjon gir også oss en mulighet til å kjøpe oss god samvittighet, altså utfører han en tjeneste, på lik linje med bakeren bryggeren og slakteren, som han får betalt for. Det er ikke alle som trenger hans tjeneste, men noen er villig til å betale for den.

TIlbake til poenget. Hvis man igjen ser på wikipedia, vil denne måten å se markedet på, altså som individuelle aktører, innbære at man ser ikke på den kollektive rasjonalitet, men den individuelle ekspertise. Siden alle er eksperter på noe, om det så er såpeserier på tv eller astrofysikk, vil ethvert individ kunne bringe noe til bordet på wikipedia. Det er ikke kollektivismen men individualismen som er viktigst. Markedet finner ingen løsning, men motiverte og kunnskapsrike individer, gründere, gjør.

Man kan godt si at det ikke spiller noen rolle om man bruker den ene eller andre beskrivelsen av markedet, og for mange gjør det ikke det. Men, forskjellen utpeker seg spesielt i hvilke insentiver man ønsker for å fremme f.eks. økonomisk vekst. Tror man på kollektiv rasjonalitet og iboende egenvilje hos markedet, må man insentivere på tilbud og/eller etterspørselssiden generelt, så vil markedet finne løsningen. Tror man derimot på individuelle aktører er det kanskje bedre å insentivere enkeltinnsatser, iallfall i tillegg til de mer generelle innsatser.

Selvfølgelig kan man enkelt argumentere for at begge syn er riktige, og at det er en blandingssituasjon, og det er her det interessante poenget kommer. Hva med de situasjoner der den individuelle og den kollektive interesse ikke går sammen. Man kjenner den problemstillingen blant annet gjennom fellesgoder, og da er det ikke lenger uviktig hvilken definisjon av markedet man har. Med markedet som individualist, vil fellesgodet bare bli brukt opp om det finnes en erstatning i den kollektive rasjonaliteten. Med markedet som samling av individer vil fellesgodet bli brukt opp hvis man ikke beskytter det. Da må myndighetene steppe inn sier man, men der igjen er dualiteten, stemmer man for en politiker som vil sikre fellesgodet eller som vil passe på at jeg kan gjøre som jeg vil?

Det siste eksemplet jeg vil dra frem av denne dualiteten er fra en pubdiskusjon. Stortinget bestemmer sin egen lønn. Hvis man setter opp lønna i dårligere tider, som nå, risikerer man å miste troverdighet. Hvis man ikke gjør det får man ikke den fine nye bilen man hadde så lyst på. Hvis man er en prominent stortingspolitiker kan det ha en egennytte å si at “jeg viser moderasjon”, men som en helt ukjent representant uten sikkerhet for å komme med i neste valg har det lite å si. Vil da Stortinget noen gang stemme ned en lønnsøkning, jeg som heller mot individualismen, tror ikke det. Jeg tror at de individuelle hensyn alltid vil overstyre de kollektive, og at man derfor må smøre økonomien med en stor offentlig sektor som kan ta støyten når det går feil vei en stund og en korreksjon må til, og at mennesklig innovasjon må ikke bare legges til rette for, men direkte insentiveres.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.