Bipper – et totalt tillitsbrudd

Det nyeste innen barneovervåkning er tjenesten Bipper. Den lar deg overvåke ditt barns mobilbruk og gir deg full kontroll over ditt barns nettverk, sånn i teorien.

Problemet er at det er så forferdelig enkelt å gå rundt om man vil. Man kan opprette hemmelige profiler på diverse nettsamfunn, opprette koder eller bare bruke en fasttelefon. Og det er det som er skummelt, fordi om du har en åpen dialog med barnet ditt vil det kunne skjule ting for deg, bevisst eller ubevisst, men idet du begynner å overvåke, vil barnet bare kunne skjule ting bevisst. Bipper blir da bare et bevis på at du ikke stoler på barna dine, uten å ha den virkningskraften du ønsker.

Det du altså sitter igjen med er et barn som vet at foreldrene ikke stoler på det, og som samtidig vet hvordan det skal komme seg utenom overvåkningen. Hva er da neste steg? Skal du begynne å overvåke de mulige sikkerhetshullene? Hvorfor skal at barn stole på foreldrene som helt tydelig viser at de ikke stoler på barnet. Kan du tenke noe så forferdelig som å vokse opp uten tillot til eller fra ens foreldre? Jeg kan ikke.

Gründeren bak Bipper klager på at datatilsynet finner tjenesten betenkelig. Jeg er mer opprørt over at man i et liberalt demokrati ikke har kommet lenger enn at man ønsker å overvåke sine barn, i tilfelle det skulle skje noe, uten å se at det kan direkte føre til verre situasjoner.

Mer om dette
Bipper ser deg – Aftenposten.no.

6 Replies to “Bipper – et totalt tillitsbrudd”

  1. Fant din blogg via Twitter og fant da også dette innlegget: mitt første spm; Har du barn selv?
    Vel, jeg har et barn. Ikke en ungdom, men et barn. Han er snart 10 år, og som de fleste i klassen har han også mobiltlf. Denne mobiltlf har han av en enkelt grunn: For at vi skal kunne nå han hvis det er noe, eller hvis han vil nå oss.
    Det vil si at jeg har ikke behov for å bruke Bipper tjenesten hvis han skal til en kamerat f.eks. Jeg vet (har god tro på han:) at han er hos kameraten. Og jeg vet at han ringer meg og sier fra hvis han skulle finne på å gå et annet sted. Dette er jeg helt rolig på.
    Hvorfor Bipper da? Jo; det vil være i de tilfellene han av en eller annen grunn ikke kom til avtalt tid. Eller ikke dukket opp der han skulle. Det er det jeg finner “trygt” med tjenesten. Jeg har i hvertfall mulighet til å kunne spore han opp.
    Og det er jo ikke slik at Bipper forteller hvilket hus han er i, eller hvem han er sammen med, eller at han smugrøyker bak en vegg, den forteller kun hvilket område han befinner seg i.
    Dette i seg selv er jo ikke all trygghet, noen vil kanskje kalle det falsk trygghet, men sånn er det jo med boligalarm e.l. også. Jeg har jo ikke alarm fordi jeg tror at alle skal rane meg, men jeg har det fordi det vil gi meg en anelse trygghet.
    Min sønn har heller ikke følt at Bipper er noe problem for han, han merker ikke en gang at den er på mobilen.

    Så til din argumentasjon Jon. Jeg er ganske enig i denne hvis man kommer opp på nivået hvor ditt barn er begynt å bli ungdom. ikke for det at du får overvåket mer, for tjenesten er ikke annerledes da, men fordi at barnet i den alderen IKKE føler at denne tjenesten er forenlig med at man som mor/far stoler på barnet. Så her kan jeg være mer enig med deg.

    Så Bipper tjenesten er en fornuftig tjeneste for “barn” og deres foreldre. Men det viktigste vi har med vår sønn er selvfølgelig kommunikasjonen. For til slutt er det kun det som gjør at du kan stole 100% på ditt barn.

  2. Jeg deler hovedkonklusjonen i innlegget ditt.

    Det overordnede utgangspunktet er alle enige om: det er beklagelig at “kriminalitet” utvikler seg i tiden, til stadig mer kompliserte og innfløkte format og arenaer, og ved hjelp av metodikk og en kreativitet verden sliter med å holde tritt.

    I denne kontekst kan det ses hen til diskusjonen omkring EUs datalagringsdirektiv og hvordan offentlige myndigheter (f.eks. PST, fraksjoner i Arbeiderpartiet, den debatterende delen av påtalemyndigheten mv.) relaterer argumentasjonen til den etter hvert omtalte “kontrollspiral”, hvordan et tiltak er “verdt det dersom et barn kan reddes” osv. Dette er gjengs teknikk i forholdet samfunnssikkerhet/kriminalitet. Konsekvensen blir gjerne en slags tvungen aksept for økt overvåkning. Alt skal overvåkes slik at alle lovbrytere kan fanges. Alltid. Uansett.

    Dette har også relevans i forhold til det helkommersielle tilbudet fra Bipper Communications AS, eid av den “alltid idealistiske” gründeren Silje Vallestad.
    Bipper har visst funnet løsningen i forhold til foreldres kontroll med barna, slik at de beskrevne svakheter ved samfunnssikkerheten kan bedre “kontrolleres”.

    (Ja, for i følge Bipper Communications AS’ sin kommunikasjonsrådgiver vil ikke tjenestetilbyder selv ta stilling til hva som er riktig alder for et barn å ta ibruk verken en “begrenset mobil” (med Bipper) eller en “ubegrenset mobil” (som voksne har)). “Bipper er en tjeneste utviklet for foreldre med barn mellom 6 og 14 år”, uttaler selskapet. “Forretningsmodell” hadde kanskje vært et mer innovativt begrep enn “tjeneste”…

    Man fraskriver seg dermed et etisk og moralsk ansvar for når barn bør begynne å ta ibruk mobiltelefoner. Så lenge “kriminaliteten råder” kan det finnes opp noe som gir markedet (foreldrene) følelsen av kontroll, ettersom samfunnet ikke skaper denne følelsen selv. En holdning betenkelig på mange måter, men ikke et fremmed fenomen såklart når det gjelder en kommersiell tjenestetilbyder som f.eks. Bipper. Idealistisk som gründere ynder å være – man vil jo tjene penger på idéene sine.

    ¤

    Foreldre står altså selv igjen med sitt eget beste skjønn når 6-åringen skal begynne på skolen og etter hvert oppdager (dersom han/hun ikke har gjort det allerede, i barnehagen…) alle medelevene som har nye, fancy mobiltelefoner (med eller uten Bipper). Som ikke småbarnsforeldre utsettes fra nok “samfunnlig” (i mangel av et bedre begrep) press fra kommersielle aktører fra før… så må man forklare sine barn kompromisset om hvordan 6-åringen kan få en mobil dersom mamma & pappa kan kontrollere hvor man er. Tilsynelatende uproblematisk – kanskje problematisk når 6-åringen er blitt 12-13, og man evnt innser at man har blitt “overvåket” i 7-8 år (ikke i formell rettslig forstand, men i forholdet et barn har til sine foreldre-forstand). Kanskje har dette ingenting å si – kanskje utvikler man en reaksjonær pubertetsopprører.

    Poengene mine er uansett (unyansert); Bipper er ikke et dugelig tilbud for barn, det er en tjeneste for foreldre. Barn behøver ikke en egen mobil på denne måten når de er 6. Det holder å kjøpe en enkel mobil (uten smarttelefongrensesnitt) som barna i 10-årsalderen kan bruke under kontrollert årvåkenhet fra foreldrene (f.eks. bare hjemme, eller når de besøker venner).

    Jeg håper foreldre med barn på 6-10 år ser forbi kommersielle produkt som Bipper (på sin tilsynelatende idealistiske plattform), har trygge dag- og kveldsomgivelser for sine barn, og et mer edruelig forhold til hvordan man gradvis ønsker å eksponere småtassene iblant oss for den store informasjonsteknologiske verden der ute.

    Ønsker samtidig å anbefale denne artikkelen, med uttalelser fra organisasjonen “Barnevakten”, http://www.dagsavisen.no/innenriks/article502936.ece

    Samt Barnevaktens egne sider her:
    http://www.barnevakten.no/mobil/

  3. @EmmEssH: Når jeg leser kommentaren din, begynner jeg å lure: hvis kommunikasjon mellom barn og foreldre er det viktigste, kan man ikke bare ringe barnet og spørre hvor han/hun befinner seg hvis han/hun ikke dukker opp til avtalt tid?

    At man ikke dukker opp til avtalt tid kan ha mange grunner, og dette finner man ikke nødvendigvis ut av ved å spore hvor barnets mobil befinner seg.

    Som Jon sier: Det er noe feil med tillitsforholdet mellom barn og forelder hvis man stadig har behov for å spore opp barnet sitt.

  4. Marianne: Hvis du klarer å se litt rundt det jeg skriver, og ikke kun det jeg skriver så er jo det tilfeller hvor da min “noget” tumlede 🙂 10 åring kanskje t.o.m har forlagt sin telefon et sted. Nei, da ville ikke jeg vist hvor han var, men hvor telefonen var. Jeg også forstår, som i innlegget til @laesto at her er det sikkert mye innenfor markedsføringen det kan stilles spm mot. Og hvordan dette defineres i markede som et produkt, og det kan (gidder) jeg ikke henge meg opp i. For da er det jævla mye som må tas tak i før det…..(lar den henge jeg). Og Bipper er ikke et produkt jeg heller vil si at “dette må du ha”, for uten er du “lost”. Nei: Det jeg sier er: Dette produktet finner vi i vår familie som et bra produkt. Og vi har også sammen med vårt barn funnet ut hvordan vi ønsker å bruke det.
    Hadde f.eks. min mor brukt dette (om mobilen hadde vært funnet opp da osv) hadde det blitt galt, for hun ville bare ha kontroll på hvor jeg var :).

    Så konkl min er at det er mange ting man kan gjøre i tillegg til å ha Bipper, eller istedenfor å ha Bipper, men her er det jo opp til hver enkelt å finne ut av hva slags produkt man har behov for. Som alt annet. Og stoppe det, eller forby det er ikke veien å gå spør du meg. Er du i mot det, så drit i å kjøp det.

  5. Hei EmmEssH:

    Nei, jeg har ikke barn selv, og det er kanskje derfor jeg ser dette uten det bias som mange småbarnsforeldre ser ut til å ha. Selvfølgelig er de villige til å gjøre alt for at barnet er trygt. Det ligger i genene like hardkodet som selve reproduksjonen. Før var dette et “numbers game,” man fikk så mange barn som mulig og satset på at endel overlevde, men nå er det mer “swim or sink” som gjelder. Man får maks et par-tre barn og må derfor kjempe hardt for at den genetiske rekken skal fortsette. Problemet er bare at man ikke kan beskytte dem for alltid.

    En gang er de nødt til å forlate redet, de er nødt til å kunne beskytte seg selv og etterhvert sine. Hvordan skal barna klare dette om foreldrene aldri lar dem gjøre tabber, hvordan skal de klare det om de ikke har tillit til foreldrene sine. Det er her Bipper kommer inn. Ved å vise at man ikke stoler på at barnet kan lære av sine feil, ved å vise at man ikke er villig til å la barnet gjøre feil, så vil barnet ikke ha grunn til å ha tillit til andre. Hvordan skal barnet få et fornuftig forhold til medmennesker, om de som står det nærmest viser så tydelig at barnet ikke er tillit verdt?

    Bipper er teknologisk veldig flott, og Silje Vallestad virker veldig flink, det er ikke det det handler om. Det det handler om er at Bipper undergraver tillitsforholdet mellom barn og voksen. Et tillitsforhold som allerede er skjørt da all makt ligger hos den ene part. Selvfølgelig vil det ikke få katastrofale konsekvenser for alle, men vil det gjøre mer gagn enn skade? Nei, det vil det sannsynligvis ikke, og da er det ikke verdt det.

    Om det skal være forbudt er ikke så interessant, mange ting som er forbudt burde ikke være det og mange ting som ikke er forbudt burde nok være det, iallfall om man går etter potensiell fare. Men, at jeg på det sterkeste vil fraråde foreldre å bruke det, og risikere å ødelegge sitt forhold til sine barn, det er det iallfall ingen tvil om.

  6. Som en liten ekstranotis, det at tjenesten ikke er noe bra til det den skal gjøre, gjør ikke moralen i det noe bedre. Det er fremdeles overvåkning om man bare overvåker tre ganger i døgnet…

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.