Senterpartiet og meg – en samvittighetsløs fortelling

Avogtil tar jeg meg selv i å tenke som Senterpartiet. Når jeg ser tiggerne på gata i Oslo så tenker jeg “hvorfor skal jeg støtte deres dårlige valg?” “Hvilken nytte har jeg av å være i union med dem?” Jeg har hatt enorm flaks ved å bli født inn i et middelklassesamfunn og har høy utdannelse og god jobb. Jeg ønsker ikke å måtte kjøpe effektivt produserte varer når kona mi kan dyrke den maten vi trenger både dårligere og dyrere.

Det er viktig at jeg slipper å delta i felleskapet. Jeg vil ikke at noen andre enn den nærmeste kretsen min skal få delta i de aktiviteter jeg betaler inn til. Jeg vil iallfall ikke delta i noe hvor jeg ikke kommer ut på topp. Det holder ikke å ha forventet profitt, jeg må få mest.

Jeg vil ikke at min kultur skal svekkes, jeg vil ikke tilpasse meg resten av landet. Alle dyr som ikke nytter meg spesifikt må dø, alle mennesker som ikke nytter meg direkte må holdes utenfor mitt nabolag.

Til slutt ser jeg på bøndene, og tenker som Senterpartiet tenker om sentraleuropeiske stater. Jeg har ikke tenkt å betale for deres ineffektive og ubrukelige sløsing, helt til jeg innser at maten min må jo komme fra et sted i fremtiden også.

Jeg begynte dette innlegget med en løgn, jeg tenker ikke som Senterpartiet. Jeg tenker aldri at man ikke må bidra til fellesskapet, aldri at vi ikke må delta i internasjonale militære operasjoner fordi vi har gjort nok. Det er flaut og kortsiktig tenkt, og deres regjeringsdeltakelse skjemmer Norge.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.