EU kan ikke vinne i Hellas – om insentiver og eierskap

Av alle etterdønningene etter finanskrisen, så har man merket det best i Hellas. Da kreditten forsvant og etterspørselen gikk ned ble grekernes fundamentale systemsvakheter blottlagt. De hadde for mange pensjonerte, for få i arbeid, for mye skattesvindel og for lite effektivitet i økonomien. Grekerne må kutte, og de må kutte mye. De må øke skatter, redusere svindel, kutte velferdstilbud, pensjon og andre trygdeytelser. Det sosiale sikkerhetsnettet reduseres drastisk og grekerne er forbanna. Dette er nemlig EUs krav om de skal få støtte til å komme seg ut av hullet de har havna i. 

EU har altså blitt syndebukken for at grekerne må rydde opp i rotet sitt. Men EU er nå i en situasjon hvor uansett hva de gjør, så kan de ikke vinne. 

Dersom EU går inn og redder den greske økonomien, uten å rydde opp først, vil de måtte gjenta redningen igjen og igjen og igjen. Grekerne vil forstå at de ikke bare ikke trenger å rydde opp, de trenger ikke forholde seg til at det gikk galt i utgangspunktet. EU vil sitte igjen med svarteper hver eneste runde. 

Det andre alternativet er om EU redder grekerne, men krever opprydning først. Dette ser ut til å være løsningen de går for nå, selv on enkelte argumenterer at opprydningen bare er overfladisk. Ved å få en ny høyere pensjonsalder, ikke lenger 54, vil arbeidsstyrken kunne produsere mer, men på kort sikt vil det øke arbeidsledigheten. Ved å redusere sosialgodene vil man insentivere til arbeid, men samtidig skape stor usikkerhet i arbeidsmarkedet og dramatisk øke fattigdom i landet. Ved å redusere svindel og øke skattenivået, vil det bli høyere skatteinntekter til å drive politikken som er igjen, men samtidig vil nok noen enkeltbedrifter flagge ut. Disse programmene vil alikevel gjøre at Hellas kan forbli i Euroen, få redusert inflasjonen og balansere statsbudsjettet. Men, EU vil fremdeles være syndebukken, og EU-motstanden vil få sterk grobunn i nasjonalistiske bevegelser i både land  som kan tenkes å komme i samme situasjon, og i land som må betale for redningspakken. 

Den tredje metoden, som fra mitt long term rational choice-perspektiv virker som den mest fornuftige er å la dem rydde opp selv. Dette har ikke noe med et “dette fortjener de når de har stelt seg sånn”-perspektiv, men med eierskap til både problemer og påfølgende løsning. Hvis folket ikke får en krisepakke, men må klare seg med de standard EU-overføringer, vil alle i landet måtte trekke sammen og de vil bli tungt følelsesmessig involvert i løsningen. Det vil bli en massiv negativ vekst, enorm arbeidsledighet og betraktelig økning i fattigdom. Men samtidig vil en slik løsning minimere risikoen for senere tilbakefall gjennom “husk hva vi gikk gjennom for å rydde opp”. Dette er parallelt med det som skjedde i Norge med solidaritetsalternativet i lønnskampen på nittitallet. Man trakk sammen for å redusere lønnsveksten i konkurranseutsatt sektor, og fikk da eierskap til løsningen (at det ikke helt funket på lang sikt er en annen sak). EU vil bli syndebukk for ikke å ha hjulpet, men grekerne vil ende opp med en styrket økonomi og en større samlet forståelse av hva som må til for ikke å havne i slikt uføre igjen. 

Uansett hva EU gjør, kommer de til å tape i Hellas. La oss derfor håpe at de gjør noe som maksimerer grekernes velferd på sikt og ikke oppfordrer til videre sløsing med offentlige midler. 

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.