Bistand – kuttes eller omfordeles?

Civitas Erik Løkke skriver i Dagens Næringsliv et innlegg under tittelen “En bedre verden uten bistand?” at bistand har mange negative effekter. Bl.a. skriver han, kan bistand bidra “til å undergrave ansvaret lokale politikere har overfor egne velgere.” Jeg er ganske enig i dette, men man må her se på problemstillingen med tanke på å løse fattigdomsfella, og kanskje spesielt hente inspirasjon fra Paul Romer. Man må øke kunnskapsnivået, øke produktiviteten i befolkningen, og da er det viktig å skille mellom tre typer bistand om man skal begynne å kutte.

Direkte nødhjelp er kanskje den viktigste typen bistand vi bidrar med. Når folk sulter eller tørster ihjel, når det er flyktningeleire med hundretusener, og opptil millioner, av mennesker i de verste mulige kår, må man steppe opp og hjelpe.

Direkte økonomisk bistand er kanskje den mest skadelige typen bistand, om man støtter seg til tanken om negativ bistandseffekt. Man sprøyter penger inn i regimer som ofte er lite demokratiske, lite oversiktlige, og hvor det er vanskelig å ha kontroll på pengene. Man gir penger til prosjekter som de lokale ledere kanskje burde prioritert selv, men ikke trenger fordi det kommer utenfra. Ikke at de hadde prioritert det uten bistanden.

Indirekte økonomisk bistand er kanskje en bedre måte å gi bistand, men vi bør bli flinkere å kombinere den med handel. Vi kan f.eks. si at om et selskap setter i gang industriproduksjon i et fattig område, er den norske staten med på å betale for de nødvendige utdanningsinstitusjonene for å gjøre lokalbefolkningen produktiv. Dersom Aker får et oppdrag for å bygge en oljeinstallasjon, så binder den norske staten seg til å delta i utdanning av lokale, dersom Aker binder seg til å bruke en viss prosent lokale i arbeidet. Gjerne utover de local content-krav som finnes i området.

Problemet i dag er at bistand går til det som antas er viktig, basert på eksisterende krav, mens det det burde gå til er å øke produktiviteten i befolkningen sånn at investeringer i og ansettelse av lokal arbeidskraft blir mulig. Til det trengs i hovedsak helse og utdannelse, i tillegg til handel.

Dersom vi ikke ser oss blinde på bistandsteori, men heller åpner grensene for handel, investerer lokalt, og bidrar til produktivitetsøkning i befolkningen, får vi den effekten Løkke ønsker.

3 Replies to “Bistand – kuttes eller omfordeles?”

  1. Hei Kjetil,

    Ja, det er et interessant poeng han har. Den samme logikken har jeg faktisk tatt opp på denne bloggen før, men da om konkurransemyndighetene. Spørsmålet han stiller er: bør vi slutte å gi til veldedige formål, sånn at problemene i det eksisterende systemet blir tydelige og blir overvunnet? På samme måte har jeg tidligere spurt, bør vi droppe konkurranseregulering, sånn at de negative monopolkreftene virkelig får gang på innovasjonen. Jeg svarte ja på det spørsmålet, og rent teoretisk er det lett å svare ja på spørsmålet til Slavoj Zizek også, men hva betyr det i praksis? Er vi f.eks. villige til å la 20, 30 eller 50 millioner mennesker dø for å skape insentiver til økonomisk utvikling i områder som stadig rammes av katastrofer?

    Hvis vi er det, så kan det å fjerne bistand gjøre veldig mye med insentivene, men er vi ikke det, så får vi leve med et ikke-perfekt system.

  2. Akkurat det spørsmålet tør jeg ikke helt å ta stilling til. Men jeg vet at situasjonen i u-land løses ikke ved u-hjelp, men hjelp til selvhjelp. Problemene disse landene stort sett sliter med er korrupte ledere som lar vestlige selskap pine ut alle ressursene mens lederne fyller sine egne lommer. Ser jo poenget til Zizek også, men det er ikke der hovedproblemet ligger tror jeg.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.