Leserens frihet trampes på – om bokloven og dårlige rapporter

Norge er et land hvor markedsliberalismen står sterk både på høyre- og venstresiden av politikken. Man setter forbrukernes interesser foran kapitalistenes, og har bare unntaksvise avvik fra konkurransetanken. Ett sted setter vi allikevel menigmanns interesser til siden, og det er i bokbransjen. Vi har avtaler mellom produsenter og utsalgsaktører som setter felles priser og som sterkt regulerer tilbudet av bøker. Denne kartellvirksomheten står nå for fall, men det vil politikerne på Stortinget stoppe.

Arbeiderpartiet har i Stortinget foreslått en boklov som i stor grad lar staten prise bøker i samråd med hovedaktørene i bransjen. Det er litt overraskende, men Ap har med jevne mellomrom funnet på markedsfiendtlige sprell, hvor Datalagringsdirektivet bare er det siste i rekken. Det mer overraskende er at deres partner i DLD-saken, Høyre, også er for boklov.

Høyre partiet som etter sigende vil redusere statens innflytelse på hverdagen vår, og mener markedsmekanismer løser problemstillinger bedre enn byråkratiet mener altså at byråkratiet skal beste prisene på det vi leser, og dermed også hva vi skal lese.

Argumentene for er mange. I en høringsrapport fremlagt kulturdepartementet, skrevet i hovedsak av litteraturvitere ved Universitetet i Oslo, sies det at land som Frankrike og Tyskland, som begge har en tilsvarende boklov, har bredere litteratur enn land som ikke har bokolov. Land med boklov har heller ikke spesielt høyere priser. Ja, med unntak av Sverige og Danmark som har god bredde, store internasjonale forlag og de laveste prisene i undersøkelsen.

Det rapporten klarer, er å argumentere for at de to landene som har det beste systemet er Danmark og Sverige, men at vi allikevel bør velge systemet til Frankrike, fordi det ikke er så mye dårligere. At vi tilsynelatende har mer til felles med Frankrike og Italia enn England, Danmark og Sverige. Er det bare jeg som ser den logiske bristen her?

La oss få noe klart med en gang. Grunnen til at dette i det hele tatt kommer opp er at det har dukket opp et problem ingen helt vet hvordan man skal hanskes med. Problemet man snakker om er ebøker.

Oslo Economics skrev en rapport tilsvarende den ovennevnte, hvor de valgte ikke å omtale ebøker i noen særlig grad, fordi det var utenfor dagens marked og dermed utenfor rapportens område. De anbefalte likevel å øke konkurransen endel fra dagens modell.

Rapporten fra litteraturviterne ser ut til bare å ha misforstått ebøker totalt. Og mener løsningen for å redde litteraturen er å redde de utdaterte markedsmodellene og de utdaterte markedsaktørene. Men, de berører kjernen i problemet. Ingen vet helt hva man skal gjøre med ebøker.

De store forlagene kjøpte for noen år siden bokforretninger for å kontrollere en større del av næringskjeden. Nå viser det seg at det ikke var en kjempeplan. Med ebøker kan enhvert lite bakromsforlag sette opp sin egen butikk uten noe særlig kapital. Den eneste måten å beskytte næringsmodellen sin på er å sørge for at ebøker koster minst det samme som papirbøker, og at konkurransen på papirbøker ikke blir for sterk. Det er nøyaktig det bokloven skal gjøre.

Man argumenterer med bredde i litteraturen, men når enhver forlagsredaktør kan sette opp sitt eget ebokforlag er ikke bredden problemet. Ei heller er dybden problemet. Gode bøker er gode bøker, og om man vil selge dem for en høy pris, kan man gjøre det så mye man vil. En boklov vil bare gjøre det vanskeligere å difrensiere mellom gode og dårlige bøker. En boklov vil sette priser vesentlig høyere enn de burde være, og dermed, ironisk nok, redusere bredden i litteraturen. En boklov vil vanskeliggjøre tilgang på ebøker, og vil redde markedsmodellen til papirforlagene i noen år.

Færre vil lese når det er dyrere å lese. Færre vil lese når tilgangen ikke er optimal. Men ikke minst vil en boklov sette staten som ansvarlig for noe staten ikke er best på. Staten vil være ansvarlig for bokpris og -distribusjon. Staten er god på mye, men pris- og kvotesetting feiler de ofte på. Ref. smørkrisen i julen.

Når Ap og Høyre står samlet på Stortinget bak en lov som vil fortsette å gi bokbransjen urimelig markedsmakt, er det én person som står på barrikadene for leseren, for forbrukeren. Overraskende nok er det Kulturminister Anniken Huitfeldt. Hun har vist seg svært kjølig til boklov, og kan se ut som hun setter leserens interesser foran bransjens. Fortsett gjerne sånn, så skal du se vi klarer det som Høyre ikke klarte under Bondevik, reell liberalisering av bokmarkedet i Norge.

7 Replies to “Leserens frihet trampes på – om bokloven og dårlige rapporter”

  1. Vel, jeg syns du forstiller dine motstandere her. Poenget med reguleringene er ikke bredere litteratur per se, men høyere kvalitet. Kvalitet kan stimuleres gjennom prisgulv. Årsaken til det er at hvis vi forutsetter en relativt sterk sammenheng mellom produksjonskostnad og kvalitet, og at markedet domineres av forbrukere med svak elastisitet over kvalitet, men høy elastisitet over pris, vil generere et markedsresultat som (ganske riktig) konsumerer mer litteratur, men der det ikke lenger finnes et marked for høykvalitet.

    Vi må kanskje i tillegg, anta konsumenter som er litt spesielle: selv om de har høy elastisitet på pris internt mellom bøker, er de – for en viss, ganske lav, mengde konsumpsjon – lite villige til å substituere bøker med andre underholdningsartikler. Det tror jeg er realistisk: selv med høye priser vil forbrukere i Norge kjøpe en viss mengde norske bøker, uavhengig av hvor billig det blir med kino, utenlandske bøker osv. Det er ikke helt enkelt å si hva det skyldes – blant annet skyldes det tradisjoner- men det er empirisk ganske godt dokumentert, syns jeg. Bøker fra utlandet, filmer, osv. har i lang tid vært vesentlig billigere enn norsk litteratur, uten at markedet av den grunn har forsvunnet.

    Det er som om prisen på appelsiner settes til minimum 50 kr/kilo: alt du kan velge mellom, er appelsiner til 50 kr/kg. Da tvinges produsentene til å konkurrere på kvalitet i stedet for på pris, helt opp til gjennomsnittlig produksjonskostnad er 50 kr/kg. Resultatet er selvsagt et dramatisk fall i produksjonen av appelsiner, men ekstrem kvalitet på de appelsinene som selges. Og så må vi kanskje i tillegg legge til at kulturelle særtrekk ved forbrukerne gjør at de nesten uansett alternativene må kjøpe noen kilo appelsiner hvert år.

    Det er dette imperativet som driver bokbransjen: forlagsfolk vil nok tendere til å mene at billig kiosklitteratur har en reell verdi (som altså er noe annet enn markedsverdi) lik 0, mens store kvalitetsverk kan ha en svært høy verdi selv om markedsverdi sans subsidier er 0.

    Det er ikke veldig demokratisk og folkelig, men det er det som er argumentet de facto. Og i så fall er i det minste politikken rasjonell.

    Det viktigste argumentet mot er at over tid vil folks sære preferanser for norsk litteratur forandre seg. Det er nok riktig. Men igjen vil nok mange forlagsfolk si at det er null verdi i å ha en egen norsk litteratur, hvis det eneste vi skal drive med er å spy ut kioskromaner og krim.

  2. Uten nevneverdig kunnskap om appelsiner:
    Appelsiner til 50 kr/kg vil vel mest sannsynlig bare føre til at butikken bare tar inn egenmerkede appelsiner levert av leverandøren – den samme som eier av butikken. Det koster store summer å komme seg inn i butikkhyllene for andre leverandører.

    En leverandør i en butikk er monopol i den butikken og ikke et marked hvor kvaliteten på appelsinene kan utvikles. Appelsinene produseres av en underleverandør og denne vises nesten ikke i butikken. Hadde underleverandøren fått tilgang til butikkhyllene kunne man snakket om konkurranse på kvalitet. Appelsinene dyrkes tross alt et annet sted. Det er der kvaliteten bestemmes.

    Dessuten – når det kostet 25 kr/kg for appelsinjuice tar jeg heller det…

  3. Hei Sigve, 

    Den konkurransesituasjonen som du beskriver har vi allerede i dag, og ikke bare på bøker, men også på melk. Og insentivene fungerer ikke sånn som du beskriver dem. 

    Greit, det er en minimumspris, og så kan bonden/forfatteren få litt mer om han over tid produserer høyere kvalitet, men alle insentivene ligger til rette for å produsere minimumskvaliteten billigst mulig. Da er inntjeningen høyest. Det samme gjelder appelsinene dine, som Torgeir sier, de vil ikke konkurrere på kvalitet, fordi når prisen er satt kan ikke forbrukeren enkelt se noen forskjell, så da tar de inn de som gir størst fortjeneste. Da blir det kanskje som i melkemarkedet satt en minimumskvalitet, som alle produserer. 

    I et friprismarked kan man si at god litteratur kan koste litt mer, mens dårlig litteratur kan koste litt mindre. Pris er ofte den enkleste måten å skille på kvalitet, og det er noe man ikke får nytte av i bok- og melkemarkedet. 

    Hvis melk ikke hadde fastpris ville man ikke vært tvunget til å produsere høyere kvalitet, men det kunne lønnet seg å gjøre det. Som forfatter i et friprissystem vil det lønne seg i større grad å produsere bøker som selger. Om disse er gode eller dårlige, må være opp til leserne, som er villige til å betale mye eller lite for dem og ikke opp til et kunstig prisnivå satt av bransjen eller staten. 

    Men det er en ting du glemmer, som Torgeir såvidt nevner. Hva om det kommer en ny måte å spise appelsiner på, nemlig å lage juice av dem. Det sparer enorme kostnader å frakte appelsiner som juice fremfor som frukt, og holdbarheten er en helt annen. Skal man da la fastprisen på en kilo appelsiner sette prisen på juice fra en kilo appelsiner. Det er hva boklovfolket mener skal skje med ebøker. “Dersom appelsinjuiceprisene ikke er like som appelsinprisene vil vi miste appelsinkulturen vår.” og “Det er viktig at appelsinjuicen ikke har et urettferdig konkurransefortrinn, så vi må selge juice fra en og en appelsin i en kartong.” Det blir jo helt fjernt. Men i bokmarkedet er det sånn. Der er det jo enda verre. Dersom du bestiller en bok fra utlandet er den momsfritatt, men er det en ebok er det en digital tjeneste med full moms. 

    Bokmarkedet må liberaliseres drastisk, og man må følge Danmark, Sverige og Finland og få et friprissystem nå. 

  4. I dyre appelsiner-tilfellet vil ikke produsentene produsere billigst mulig etter å ha tilfredsstilt “minimumskvaliteten”. Det er jo nettopp ikke laget noen minimumskvalitet. Det er laget en minimumspris. I et perfekt marked vil da, i prinsippet, produksjonskostnaden øke opp til minimumsprisen ved at de perfekt informerte kundene kun vil velge de beste appelsinene. Så innfører Thomas butikken som et forkludrende element, og jeg skal være den første til å innrømme at bokhandlene langt fra bedriver aktiv spredning av kvalitetslitteratur i dag.

    Ang. teknologi: Selvsagt er jeg enig i at det trengs en helt annen måte å gripe an nye markeder og produksjonsmåter på, og hele bokbransjeavtalen vil bryte sammen hvis man ikke gjør det. Det er bare ingen åpenbar måte å gjøre dette på som samtidig ivaretar kvalitetsimperativet. Du sier “liberaliser”, men det er ingen fundamentaler som tilsier at det skulle gi et annet resultat i ebøker enn i papirbøker; et resultat bransjens modell antar vil gjøre at dyre kvalitetsverk mister markedsandeler og -volum.

    Jeg er helt enig i at dette utgjør en ganske stor, potensielt ødeleggende, utfordring for norsk kvalitetslitteratur. Jeg tror det er uunngåelig på sikt at dette markedet krymper. I mellomtiden er det faktisk ikke så enkelt å være skråsikker på hvilken tilnærming som holder liv i liket lengst mulig.

  5. Hva gjelder melk er det vel kvaliteten på melkekartongen det konkurreres om ut mot forbruker akkurat nå. Og det gir kanskje bedre smak på melka?

    God kvalitet på boka (fysisk) kan gi en bedre leseropplevelse, men det er vel først og fremst selve teksten man verdsetter som kvalitet i denne debatten.

  6. Sigve, 

    Det store problemet med minimumspriser er at de fører til reduksjon i kvalitet. I en verden med perfekt informasjon er det selvsagt annerledes, men da vi har en tilnærmet monopolsituasjon med store markedsbarrierer gjelder ikke frikonkurranseprinsippene her. 

    Da minimumspriser sammen med monopolistiske markedsaktører leder til profittmaksimering og dermed kvalitetsforringelse, vil man etterhvert kreve en minimumskvalitet. Det vil da ikke lenger lønne seg å levere over minimumskvaliteten. 

    Torgeir, 
    Det er ikke bare kvaliteten på teksten, men på hele produktet som gjelder. Alt spiller inn på etterspørselen. 

  7. Når det ikke er konkurranse på pris blir det konkurranse på kvalitet. Men ikke kvalitet på teksten? Det blir beliggenhet, beliggenhet, beliggenhet som erstatter eller er “kvaliteten”. Bokhandelkjedene har identisk pris og identisk utvalg. Da blir best beliggenhet eneste konkurranseparameter, og best beliggenhet betyr dyrest. Derfor ligger alle bokhandler i byens dyreste handlegater.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.