En grønn fremtid – et skalaperspektiv

Det er veldig debatt om miljøvennlige kraftressurser om dagen. Debatter raser om vindparker, fossefall, kjernekraft og CO2-lagring. Det som nesten bare snakkes om i små fagkretser, nerdekretser om du vil, er skalaen på disse energikildene. Hvor mye skal produseres av hver enkel form, i hvilke ramer? I all hovedsak er det tre nivåer man snakker om, mikronivå, hver enkel husstand produserer sin strøm med vindmøller, solpanel, vannkraft eller lignende som er tilgjengelig i nærområdet; mesonivå, man produserer strøm basert på fornybare kilder til en gruppe husstander, småsamfunn, i begrenset mengde til bruk der; eller makronivå, man produserer strøm og fører inn i det generelle strømnettet.

På det første nivået, i mikroskala,  har man holdt på lenge. Alt fra å dekke hustak med solceller til den ene lille vindmøllen som produserer strøm på hytta. Man har allerede funnet kreative løsninger for å produsere strøm til eget forbruk, og man kan tilogmed finne løsninger som pumper strøm tilbake i strømnettet når det produseres mer enn det brukes. Dette er genialt til en hytte, en enebolig eller et småbruk, og det kan lette statens oppgave å levere strøm mange ufremkommelige steder spredd rundt i verden. Man kan ha mikrosystemer som produserer strøm til vannrenseanlegg, pumpestasjoner og kjøling i strøk hvor dette kan bety forskjellen på liv og død. Det som mangler er ikke løsninger, ei heller vilje, her må man bare gi teknologien tid til å effektiviseres.

Makronivået er det mest omtalte om dagen. Man setter opp vindfarmer over en lav sko i hele Nordsjøen, spesielt utenfor Danmark, Tyskland og Storbritania. Statoil og Statkraft fikk nettopp en kjempeavtale om Sheringham Shoal-parken, det som kommer til å bli en av verdens største vindparker. Den baseres på allerede eksisterende teknologi, med relativt små turbiner. Tyske vindparker opererer allerede med turbiner på 5-6 megawatt (MW), og flere selskaper jobber med turbiner på 7-10 MW til å produsere kraftige tilførsler av strøm til havs. Ulempen er at den ugjevne tilførselen av strøm krever massive investeringer i kraftnettet fra sentralt hold, til ofte tynt befolkede områder.

Det mest interessante nivået er alikevel mesonivået. Kan man gjennom økt desentralisering av kraftproduksjon få til i særlig skala det man har fått til på Utsira, i StatoilHydros forsøksprosjekt. Ved å ha to 600-kilowattsturbiner i sammenheng med et hydrogenbrenselcelleanlegg, har man fått til en løsning hvor man tilfører gjevn strøm til en gruppe husstander gjennom et veldig enkelt prinsipp. Når vinden produserer mer strøm enn nødvendig, går resten til å produsere hydrogengass gjennom elektrolyse, som senere brukes i brenselceller til å tilføre strøm når man ikke produserer nok. Dette prinsippet bør man kunne bruke flere steder. Noen har gjort forsøk med å bruke ekstra kraft til å punpe vann til kamre som lagrer det til vannturbiner som kan gå når vinden skaper for lite strøm selv.

Andre løsninger man kan se for seg er å ha en kombinasjon av mikro- og mesonivå, å ha tak dekket med solceller som går mens man venter på bedre vindforhold. Man kan se for seg at store bedrifter, ja kanskje hele bygder blir egenforsynt med strøm fra sine små vindturbiner, bølgekraftverk og hydrogenbrenselceller.

Det som er viktig i en sånn kampanje, er at man kan ikke gi industrien konkurransefordeler foran noen annen kraftkunde. Man må avgiftsbelegge skitten kraft og drive fri forskning som kan plukkes opp av de forskjellige aktørene for å skape effektive produksjon av fornybare energikilder.

Man kan ikke forvente at oljefondet skal fikse disse problemene, kunnskapen må spres hos innovatørene, og den beste måten å gjøre det på, er å gjøre som man har gjort i et bredt nasjonal samabeid, etablere forskningssentre som Censes, IFE og lignende, som forsker på morgendagens teknologi. Innovasjonen ligger gjemt i hodene til dagens sjuendeklassinger, de som blir morgendagens gründere.

Hvis staten er villig til å være med på å skaffe løsningene gjennom forskning og utdanning, må vi som kraftforbrukere være villige til å ta i bruk de nye teknologier for å spare de kronene som ellers ville gått til skattlegging av skitten kraft, om man så er tung industri eller en hviken som helst hvermansen.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.