Postfeminismen – om barbiedukker og ender

Mens jeg leser Hege Ulsteins kommentar i Dagsavisen om Hanne Nabintu Herland og Anna Anka, slår en tanke meg. Er det disse som representerer de ekte postfeministene? Vil disse, som feministene før dem, bli symboler for en bevegelse som vil tilbake til et samfunn det menn og kvinner ikke er like?

Det er alltid vanskelig å spå hva som vil skje, men å konstruere en test på om de representerer postfeminismen nå er vesentlig enklere.

1. For å gi noe som helst nytte, må feminismen ha utspilt sin rolle. Ytterste fløy vil nok holde på men det må være generell konsensus at feminismen ikke lenger trengs.

2. De selv må anerkjenne at det er samfunnets holdninger som sloss mot, ikke mot enkeltgrupper som sloss mot samfunnets holdninger.

I denne situasjonen har man, gjennom debattens gang, sett at de aktuelle kvinnene ikke nødvendigvis er så like. Når Herland feiler stort på prinsipp 2, gjør egentlig ikke Anka det. Man kan saktens spørre seg selv om hun egentlig kjemper mot noe som helst. Det ser iallfall ut som samfunnet kjemper mot henne.

Det mer generelle spørsmålet, om feminismen har utspilt sin rolle er mer åpent. Nå, når likelønn, kvinnelig representasjon i lederstanden og likestilling i fødselspermisjonen er hete emner i politikken, er kanskje feminismen mer aktuell enn noensinne. Samtidig er man mer likestilt enn noen gang i historien. Man har krav om 40% kvinner i ASA-styrer, flere kvinnelige partiledere. To av tre statsministerkandidater var kvinner og ingen har brunnet en BH påmange år.

En ting er sikkert, for at postfeminismen skal gjelde for disse to kvinnene må ikke feministene være fienden, og da har iallfall den ene definert seg ut av problemstillingen. Den andre venter fremdeles på dom.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.