Konkurransemyndighetenes forbannelse

I de fleste vestlige markedsøkonomier setter man stor lit til sine konkurransemyndigheter for å kunne utnytte markedskreftene til det fulle. Spesielt høyresiden, men etterhvert også venstresiden i politikken er veldig fornøyde når man avdekker skjevheter i markedet, ulovlig samarbeid og monopolvirksomhet.

Hvis man derimot går langt nok til høyre, i de marker liberterianerne jager, dukker noen spennende argumenter opp. Man snakker om ineffektiviteten i konkurranseregulering. Jeg tenkte nå å ta en rask gjennomgang i hvorfor dette er interessante argumenter.

Først må man kartlegge målsettingen, ønsker man kort sikt nytte eller lang sikt nytte. Med dette mener jeg lave priser nå, eller økt økonomisk vekst og dermed velstand over tid. Til det første målet funker dagens norske konkurransereguleringer helt flott, det er det andre som er problemet.

Teorien er at man gjennom konkurranseregulering, altså forbud mot monopolvirksomhet og konsolideringsrestriksjoner, opprettholder sterke markedsaktører som endres i et sakte tempo, slipper små aktører inn på samme marked, holder priser nede og metter markedet gjennom insentiver til å drive med det samme som markedslederen, bare litt mer effektivt. Hvis man derimot har monopol, som er ineffektivt og dyrt, så er insentivene tilstede for store paradigmeskift, men senere og til vedvarende høyere pris for monopoltjenesten

Historiske eksempler

Jeg vil gjerne dra frem to eksempler, det ene fra økonomien i Europa i slutten av det tjuende århundret, og det andre fra politikken i USA og Frankrike på syttenhundretallet .

Margaret Thatcher og hennes hjelpere, privatiserte telefoni i Storbritania på sytti og åttitallet, og i løpet av de neste tjue år fulgte de fleste land etter. Ved å sette fokus på det naturlige monopol, skape “rettferdige priser” på telenettet, både mobilt og fastnett, holdt man tilbake utviklingen av alternativ. Det som etterhvert ble IP-telefoni kunne ha kommet både raskere og blitt bra tidligere om man konkurrerte med en gigantisk ineffektiv monopolist enn når man konkurrerer mot et, i følge konkurransemyndighetene, velfungerende marked. Man ble så låst i teorien om naturlig monopol at man glemte at et monopol er bare monopol sålenge det ikke finnes konkurrenter, ikke sålenge man styrer en spesifikk teknologi.

Det finnes eksempler på at disse kreftene virker, og de sterkeste finnes i politikken. Staten har monopol på å ta inn skatter ved bruk av makt. Når dette monopolet blir for ineffektivt, dukker det opp konkurrenter. To eksempler på disse er den amerikanske og den franske revolusjon. Da kongen av England, George om jeg ikke husker feil, og hans menn ble for grådige, ville ikke kolonistene lenger finne seg i et system som i deres øyne var urettferdig og undertrykkende. De laget et alternativ som vant i markedet, USA ble til.

Det samme gjaldt i Frankrike. Da borgerne ikke lenger fant seg i å ikke ha råd til brød og de ikke ønsket å spise kake laget de et alternativ til det monarkiet som hadde regjert så lenge. Til forskjell fra USA så gjorde franskmennene dette noen ganger, og de er ikke vanskelige med å true med å gjøre det igjen. Revolusjon er en reaksjon på uønsket monopol, og ineffektivt monopol er ofte uønsket.

Hva betyr dette?

Det er klart at mitt bevis er bare anekdotisk og kanskje litt greit tilpasset, og jeg har liten støtte for å si at et samfunn uten konkurranseregulering vil ha større vekst på lang sikt. Men, debatten i dag fokuseres så ofte, som i telefoneksemplet, på konkurranse basert på eksisterende, og i verste fall utdatert teknologi. Hvis man derimot har et samfunn som insentiverer innovasjon, vil kanskje slippe å tenke så mye på reguleringen.

Monopol i jernbanen oppfordrer til lastebiltransport, det er greit, den kjøper de fleste. La oss ta den litt videre. Monopol i fasttelefoni oppfordrer til IP-telefoni over andre nett og mobiltelefoni, monopol i mobiltelefoni oppfordrer til paralelle nettverk, monopol i fossile drivstoff oppfordrer til alternative drivstoff og ikke minst monopol i IT-systemer fører revolusjonerende og bedre alternativer som f.eks. åpen kildekode.

Mange bruker argumenter om strøm som at vi ikke kan ha monopol på goder som er så sterkt knyttet til store kapitalinvesteringer i nettet, men det gjelder jo bare med dagens dominerende teknologi. Desentralisert strømproduksjon er fullt mulig med eksisterende teknologi, og med den økte fokus på fornybare kilder vil monopol i elektrisitet kunne insentivere utvikling av solceller, vindkraft, gasskraft på mindre skala og mange andre innovasjoner i energitilførsel.

Man vil kunne bygge en mer effektiv industri over tid, til forskjell fra dagens effektivitet nå. Man vil kunne fokusere på innovasjon og forskning, fremfor markedsandeler og rettferdige priser.

Konklusjon

Det disse argumentene prøver å få frem er diskusjonen om konkurransemyndighetene har rett fokus. Det er klart at man må ha institusjoner som etterforsker korrupsjon, man må fremdeles la staten oppfylle sine plikter, sette standarder innen HMS, kjøps-, forbrukerkjøps- og kontraktsrett. Men, å passe på konsolideringer i et marked som kanskje er mer effektivt uten innblanding fra ineffektive aktører på sidelinjen, det er kanskje ikke statens jobb.

Konkurransemyndighetenes forbannelse er nemlig at når de søker effektivitet i dag, så ødelegger de for vekst og effektivitet på lang sikt.

8 Replies to “Konkurransemyndighetenes forbannelse”

  1. Du Jon skrev:

    «Monopol i jernbanen oppfordrer til lastebiltransport, det er greit, den kjøper de fleste.»

    Hvis du da mener et monopol drevet av en privat næringsdrivende, så er jeg ganske enig, men ikke hvis du mener et offentlig monopol. For her mener jeg det er om å gjøre å tenke; «når fungerer et privat monopol optimalt, og når fungerer et offentlig monopol optimalt».

    Først tar jeg for meg jernbanedrift. Jeg for min del mener det er ganske umulig å få til en velfungerende markedutsetting av jernbanedrift, og i flere land, inkludert i Norge, så har man i de senere årene prøvd mer eller mindre privat markedutsetting av jernbanedrift. Det ser ut til å fungere svært dårlig, og det tydeligvis fordi det ligger i sakens natur at det blir for få lokale konkurrenter (i realiteten ofte ingen) som har teknisk og mannskapmessig kompetanse til å konkurrere på det markedet.

    Så det som tydeligvis ofte skjer i realiteten når en så omfattende virksomhet som offentlig jernbanedrift skal markedutsettes, er at det firmaet som vinner anbudet får anledning til å bygge seg seg opp oversiktskompetanse til jernbanedrift over en viss tid (for uten slike premisser er det tydeligvis vanskelig å få et firma til å legge inn anbud).

    Det vil si at det firmaet som vinner anbudet, over tid får anledning til å bygger seg opp en slags monopoltilstand i markedet, og hvor myndighetene slik over tid får stadig større vanskeligheter med å finne konkurrenter, og det fordi det ene firmaet da over en viss tid har fått anledning til å bygge seg opp nok ressurser og kompetanse på jernbanedrift.

    Så selv om dette firmaet slik etterhvert kan ha skapt seg en slags monopolpengemaskin, så kan firmaet allikevel se det som ulønnsomt å tenke videre på innovasjon og punktlighet i jernbanedriften. Det vil si at det da ofte viser seg mindre lønnsomt for firmaet å vise særlig spisskompetanse uten at firmaet får ekstra statsstøtte til å vise det. Da har myndighetene satt seg i en skikkelig klemme fordi samfunnet jo er svært avhengig av den infrastrukturen som ligger i jernbanenettet.

    Derfor kan en tydeligvis ofte se ved privat jernbanedrift at det er dårlig punktlighet ved avganger fordi firmaet da tjener mer penger ved å ha få ansatte og dårlig vedlikehold av materiell.

    Som en motpol til dette så kan en jo ta som eksempel den nær opptil monopoltilstanden som firmaet Microsoft over tid har klart å bygge seg opp. Den monopoltilstanden mener jeg er noe ganske annet, fordi det kan se ut som om Microsoft over tid stort sett har bygget seg opp gjennom sin spisskompetanse, men i den senere tiden så ser det ut til at Microsoft får stadig større konkurranse fordi konkurrerende firmaer viser stadig større spisskompetanse.

  2. Hei igjen Jon, veldig bra kommentar. Vi er ganske enige, med et par unntak.

    Selv om konkurranseutsetting ikke er optimalt, så er monopol heller ikke optimalt på kort sikt. Men, poenget mitt i hele innlegget er egentlig at det finnes ikke noen ekte monopol, og det spiller iallfall ingen rolle om de er private eller offentlige. Det viktige er at man hindrer innovasjon ved å gjøre monopolene mer effektive og at man dermed egentlig ikke trenger kourransemyndigheter på lengre sikt.

    Det spiller ingen rolle om det er NSB eller Microsoft, de er ikke egentlig monopoler på lang sikt.

  3. Er litt usikker på hva du Jon i denne sammenheng mener med konkurransemyndigheter. Det jeg forbinder med betegnelsen konkurransemyndigheter er visse myndigheter som passer på at lovene og reglene i markedet blir etterfulgt.

    Kan du da vise til noen konkrete lover og regler i dagens marked som du mener gir en usunn konkurransesituasjon? Jeg for min del er ikke tvil om at det finnes en usunn konkurransesituasjon i dagens marked på flere områder, og det vurderer jeg ut fra hvordan jeg ser markedet fungerer i praksis, men det kunne vært interessant om du hadde noen konkrete lover og regler å vise til som du mener bør endres eller fjernes. For det kapitalistiske markedet blir jo styrt av en mengde lover regler og kutymer slik som jeg skriver om her:

    http://jovotekst.wordpress.com/2009/07/03/det-frie-markedet-hvor-da/

  4. Ja, vi forstår konkurransemyndigheter som det samme. Vi bare er uenige om at alle lovene og reglene trengs i markedet. Her er det viktig å skille mellom regler som regulerer konkurransen og regler som regulerer avtaler og annet.

    Jeg mener foreksempel at reguleringen av sammenslåinger og oppkjøp er unødvendig. Poenget er at usunn konkurranse ikke er et problem på lengre sikt, og dermed ikke nødvendigvis skal fikses på på kort sikt.

    Det kapitalistiske marked som du kaller det eksisterer ikke egentlig, nettopp på grunn av lovene og reglene.

  5. Jeg forstår godt at det er lett å tenke i de baner om at en ikke trenger et konkurransetilsyn hvis en ikke har fått en grundig innføring i hvorfor en bør ha en form for konkurransetilsyn, eller hvis man ikke har resonnert svært grundig over denne problematikken på egenhånd. Selv har jeg ikke økonomisk utdannelse, men jeg mistenker av at det i dag i liten grad gies innføring i denne problematikken til studenter som studerer økonomi her i landet.

    For min del så har jeg resonnert endel rundt denne problematikken, og jeg mener derfor det blir for enkelt å fjerne hele Konkurransetilsynet (www.konkurransetilsynet.no/no/), men jeg mener derimot konkurransereglene bør være svært bevisst utformet for når Kunkurransetilsynet skal gripe inn, for det finnes tydeligvis både sunne og usunne MONOPOLTILSTANDER slik som vi var inne på lenger oppe i tråden her, men PRISSAMARBEID kan jeg ikke se for meg at i noen tilfeller er sunt for markedet.

    Hvis man da først tar bransjen som Microsoft er i som eksempel, så ser jeg det som ganske fjernt at lederen for Microsoft trekkes mot å drive med direkte prissamarbeid med lederen for Macintosh, og det fordi produktene jo for en stor del er ganske forskjellige selv om de for en stor del konkurrerer i det samme markedet, og dessuten fordi disse bedriftene for en stor del konkurrerer på deres evne til innovasjon.

    Hvis man derimot tar dagens norske dagligvarebransje som eksempel, så blir det et ganske annet bilde, for i den bransjen så har det utviklet seg til at det stort sett er blitt fire handelshus «Dagligvarebransjen» (www.handelsbladetfk.no/id/205), og det har i lengre tid vært påpekt fra flere hold at det menes at disse handelshusene tar for stor fortjeneste fra norske forbrukere. Hvis så det er tilfelle, i hvor mange år skal da norske forbrukere lide for det før det eventuelt blir en endring der?

    Det er jo ganske begrenset i hvor stor grad disse handelshusene kan videreutvikle deres logistikk, butikkinnredning, og lignende, og hvis man ser noen av konkurrentene gjør bedre butikk med å sjonglere litt med vareutvalget, så er det lett for konkurrentene å ta etter. Det vil si fortjenesten i denne bransjen gjøres i betydelig mindre grad på grunnlag av innovasjon enn i bransjen nevnt over. Derfor er det nok betydelig mer fristende for ledere i dagligvarebransjen å avtale litt prissamarbeid over en kaffekopp enn for ledere i virksomheter som Microsoft og Macintosh.

    Hvis så én kjøper får anledning til å kjøpe opp disse fire handelshusene i dagligvarebransjen, så blir det jo omtrent det samme som kommunisme, bortsett fra at ved kommunisme så har myndighetene større sjanse til å gripe inn i driften. Den «monopolbedriften» som skapes da vil jo etterhvert kunne skaffe seg såpass store finansielle muskler at den kan gjøre det nærmest umulig for små konkurrenter å komme seg inn i det samme markedet, fordi den da kan sette prisene svært lave ved ett lokalområde hvis en konkurrent etablerer seg i det området.

    Så derfor ser det ut til at den eneste reelle konkurrenten denne «monopolbedriften» da kan få i det samme markedet, er hvis en internasjonal «monopolbedrift», med ennå større finansielle muskler, presser den ut av det markedet. Det vil si i praksis så blir det nok da oftest snakk om oppkjøp før det i det hele tatt utspiller seg noen konkurranse i markedet mellom disse.

  6. La oss ta argumentene din, ett om gangen. Det gis i diverse økonomiske utdannelser ganske utdypende innføring i hvorfor man må ha konkurransetilsyn. Jeg mener derimot, etter å ha tenkt på det endel, at man på lengre sikt kan ta skade av et aktivt konkurransetilsyn.

    At du ikke har økonomisk utdannelse får nå være, det gir en ikke noen allmenn innsikt, men at det er svært liten forskjell på monopol og prissamarbeid, det er iallfall sikkert. Gjennom prissamarbeid vil man kunne, i større grad enn det man gjør, agere som en monopolist. Problemet med de fire store i dagligvarehandelen er at handelsreglene i norge holder dem i live utover det som kunne vært tilfelle i en reell konkurransesituasjon, ikke ulikt hva konkurransetilsynet gjør.

    At både MS og Apple, som produserer Mac (som før het Macintosh), trekkes mot et prissamarbeid er ikke rart. De vil begge kunne tjene på et slikt samarbeid. Det gjelder også samarbeid på kvalitet eller utvikling. De vil kunne tjene på å ha felles høyere priser, felles dårligere kvalitet eller felles tregere utvikling, men det er et fangens dillemma. Idet en av dem bryter med den andre har den som bryter vunnet. Det er nok til å sikre konkurransen på sikt, trenger ikke nødvendigvis konkurransetilsyn til slikt.

    Det er ikke et viktig poeng for meg å fjerne konkurransetilsynet, men det er interessant at de på sikt skader konkurranse gjennom å opprettholde den på kort sikt.

    Det siste poenget ditt er det viktigste, hvis trusselen fra en konkurrent fra utlandet eller en oppadstormende gründer øyner muligheten til å utkonkurrere monopoleieren, vil konkurransen opprettholdes på sikt, hvis og bare hvis det ikke er et reglement som hindrer nettopp det.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.