Risikovurdering i finansmarkedet – om Keynes og Schumpeter

Andreas Halse har skrevet en kronikk i dagens Dagsavisen om Schumpeter og Keynes. Han har veldig mange gode poenger om Keynes og holder partilinja til AP stødig og snorrett. Han tar alikevel feil på et ganske viktig punkt.

Da kan det være greit å minne om hva kreativ destruksjon faktisk handler om. Teorien kan nemlig verken brukes til å forklare krisen eller finne løsninga på den.

Det Halse ikke ser, er nemlig at Schumpeters kreative destruksjon er nettopp den teorien som forklarer det som skjedde for ganske nøyaktig et år siden best. Teorien sier at man får overganger mellom gamle og nye systemer, Halse refererer til et velkjent eksempel:

Schumpeters klassiske eksempel er hestetransport og jernbane. Når jernbanen kommer til byen, åpner det seg nye muligheter for transport og handel. Plutselig oppstår det helt nye markeder, fordi det er så mye lettere å selge varene og hente råvarer fra andre steder. Jernbanen skaper arbeidsplasser i seg selv, langt viktigere er de enorme ringvirkningene den skaper for lokalsamfunnet. Sånn kunne jernbanen være en drivkraft for en helt ny samfunnsutvikling.

Det vi er enige om er at de bedriftene som har gått under i det siste har ikke nødvendigvis gjort det på grunn av utviklingen, men det er ikke viktig. Det som er viktig er hva vi kan hente ut fra Schumpeters historie. Den er nemlig tosidig. Ved å kjenne til teorien om kreativ destruksjon kan man nemlig unngå den.

Enhver bedrift må til stadighet ta risiko, kunder kan ikke betale før etter de har videresolgt varene man har levert, kanskje kunden ikke har sikret finansiering, kanskje man investerer i noe som ikke skjer. Ingen er så kalkulerende med risiko som banker og andre finansinstitusjoner. Men de opererer ikke med en markedsoptimal risiko. De opererer ikke med den risiko som kommer ut fra Schumpeters trussel om å bli erstattet. Det trenger de nemlig ikke. Ved å sikre hjelp i dårlige tider gjennom det som ofte blir tolket som keynesiansk politikk, fjerner man trusselen om destruksjon. Dermed opererer bankene i praksis med nullrisiko. Det er faktisk verre enn det, for i gode tider strammer man ikke til som tradisjonell keynesiansk politikk skulle tilsi, så det er full inntjening i gode tider og null risiko i dårlige. Da har man ikke bruk for å drive motsyklisk business for å skape forutsigbarhet, den ligger allerede hos staten.

Risikoen som skulle holdt bankene i sjakk har rett og slett blitt eliminert. Halse, og flere med ham sier at finanskrisen ikke kan forklares med Schumpeters teorier, men det er nettopp frykten for korttidsvirkningene av Schumpeters kreative destruksjon som har gjort at vi er i dette hullet. Jeg mener ikke at man skal la alt gå til spille, banksikringsfondet eksisterer for å hjelpe den uskyldige tredjepart om noe går galt. Men, vi kan ikke la bankene fortsette å operere med nullrisiko, vi må være villige til å la dem gå konkurs. “There is no such thing as too big to fail” – Larry Summers

4 Replies to “Risikovurdering i finansmarkedet – om Keynes og Schumpeter”

  1. Jeg er ikke enig med i deg i din fortolkning av teorien om kreativ destruksjon i forhold til finanskrisen. Teorien sier jo at noe går til grunne, fordi en ny teknologisk eller organisatorisk innovasjon utkonkurrerer produktet. Det er ikke det som har skjedd i finanskrisen, finansvesenet gikk derimot dukken fordi deres eget system viste seg å svikte. Slik jeg forstår det, er ikke det det samme som kreativ destruksjon.

    Ellers er vi nok ganske enig om bankenes (finansvesenet er egentlig et bedre, det gode gamle bank er en ganske mangelfull beskrivelse) rolle. USA burde nasjonalisert flere av de store finansinstitusjonene, på linje med hva Sverige og Norge gjorde rundt ’90. Dessverre valgte de en løsning hvor bankene får den finansielle oppsiden hvis det går bra, og samfunnet dekker tapet hvis det går dårlig.

  2. Nå ser du ut til å ha gått i den klassiske fella. Du leser modellen for smalt. Schumpeter sier at måten samfunnet går fremover på er gjennom kreativ destruksjon, problemet her er derimot at staten har hindret samfunnet å gå fremover ved nettopp å hindre kreativ destruksjon. De mer effektive kan ikke utkonkurrere de eksisterende fordi de holdes kunstig i live gjennom nullrisikoordningen de har med regjeringen, både den norske, engelske, amerikanske og så mange flere.

    Vi er nok ikke så enige som du tror. Det finnes veldig mange gode grunner til å nasjonalisere bankene. F.eks. for å innføre politisk styrt virksomhet og politisk styrte investeringer. Men ønsker man at bankene, og resten av finansinstitusjonene, skal drive økonomisk effektivt er ikke nasjonalisering løsningen. Da vil de nemlig fortsette å operere med nullrisiko, og de vil ikke ha lært noenting.

  3. Og de viser allerede at de ikke har lært noen ting. Bankene på Wall Street argumenterer i disse dager for at styrkingen av soliditeten er for dyrt, men disker allikevel ut bonuser til sine ansatte som om ingenting hadde skjedd. Selv når de er de-facto statssubsidiert. Her virker det som om keynesiansk motkonjunkturpolitikk (ihvertfall motkonjunkturpolitikk som redder dødsdømte bedrifter) skaper særs myke budsjettskranker. Alene det faktum at Lehman Brothers ledelsen var regelrett sjokkert over at man ikke ble reddet er et soleklart eksempel på dette.

    Og er man ‘too big to fail’ vil mekansimene bak kreativ destruksjon ikke inntreffe fordi de blir aktivt forhindret. På sett og vis er dette urettferdig for de aktørene som opererer innenfor ‘sunne’rammer og som kanskje ville vært i en posisjon til å kapitalisere på at ‘dårligere’ konkurrenter gikk konkurs. For banker med solid egenfinansiering har det nesten i retrospekt vært ulønnsomt å være på den sikre siden. At institusjoner er for store til å få lov til å gå konkurs vitner om at avgrensningen mellom stat og næringsliv har på et tidspunkt blitt for svak. Under bankkrisen ble mange finansinstitusjoner reddet fordi ringvirkningene var allerede oppfattet som for store. Problemet er at den påfølgende konsolideringen av baknindustrien mangedoblet disse potensielle ringvirkningene. Så når krisen pånytt inntraff har man simpelthens blitt for store til å få lov til å gå konkurs. Og dermed er kreativ destruksjon nok en gang blitt kunstig satt til side for fellesskapets ugunst.

    Tilogmed Greenspan innrømmet her om dagen at ‘if your too big to fail, your too big’.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.