Musikkbransjen og Piraten – om oligopol og markedssvikt

Musikkbransjen er et godt økonomisk eksempel. Veldig lenge var den et glimrende eksempel på et oligopol som konkurrerte under det man kaller en Nash-Cournot-likevekt. Teorien sier at dersom det er flere enn en, men mindre enn uendelig mange aktører i et marked, vil de tilpasse sin reaksjon til de andre aktørene i markedet, og kunne høste en monopolprofitt, gitt at de ikke bare konkurrerer på pris. En monopolprofitt er en profitt de ikke ville fått under fri konkurranse. Fatisk sier konkurransen at gitt alle ting likt, så vil færre aktører kunne tilsammen hente en større del av monopolprofitten.

De fleste markeder opererer sånn. Man har gjerne faste utgifter, og da fungerer det ikke at pris er lik kostnaden av den neste enheten produsert eller marginalkostnaden. For musikkbransjen fungerte dette systemet bra, og etterhvert kjøpte plateselskaper hverandre opp. Da kunne de få mer av monopolprofitten hver.  Dette systemet fungerte veldig bra, som det gjør i de fleste bransjer, fordi alle aktørene var tilnærmet like. Alle hadde de samme kostnader og samme mål.

Det som skiller musikkbransjen fra resten av verden er at plutselig dukker det opp en ny aktør. En aktør som ikke har kostnader, som ikke forventer profitt og som er villig til å selge musikk til sin marginalkostnad, null. Han trenger ikke bekymre seg for studiokostnader eller lønninger. Distribusjon skjer på ikke-fysisk media og er dermed gratis. Han trenger ikke betale artistene siden han ikke opererer lovlig uansett. Og viktigst av alt, han har uendelig utvalg. Det gamle markedet svikter, hva nå?

Musikkbransjen prøver først å fjerne den nye aktøren, la oss kalle ham Piraten. Men Piraten er desentralisert og veldig vanskelig å få has på, så det funker ikke. De har ikke sjangs å utkonkurrere på pris, for gratis er vanskelig å slå. Men de har noen mulige konkurransefortrinn.

For det første driver Piraten ulovlig, så ved å tilby den samme tjenesten, kan musikkbransjen ta en liten premium for å tilby den med god samvittighet. For det andre har Piraten ikke helt standariserte kanaler, musikkbransen kan tilby å selge sin musikk gjennom flere kanaler og tilby ekstramateriale som Piraten bare ikke har tilgang til. Sist men ikke minst, musikkbransjen har mye penger fra den tidligere oligopolsituasjonen de kan bruke på å utvikle gode løsninger som gir et bedre tilbud til kundene enn Piraten kan.

Dette har vist seg at de ikke gjør. De bruker penger på å gå etter Piratens enkeltkunder, for å skremme resten. De kjemper mot alle alternative distribusjonsmetoder. Når det kommer løsninger som gjør at de får betalt, så er det ikke musikkbransjen, men IT-bransjen som leverer disse, f.eks. iTunes Music Store, for deretter å bli beskyldt for å være dårlig tilpasset musikkbransjen.  Musikkbransjen har i det siste begynt å investere noe i alternative løsninger, men bruker mye av pengene de burde ha brukt på løsningsinvesteringer på å skremme Piratens kunder. Når de da får kritikk for ineffektive investeringer ser de ikke poenget og svarer helt irrelevant.

Det er lys i enden av tunnelen, for å ta betalt per sang er ikke eneste måten å ta betalt på. Man kan også innføre en toprissystem. Man betaler en pris pr sang som er lik marginalkostnaden, i dette tilfellet null. Men så tar man også konsumentoverskuddet som en “billett”. Altså kan man få inn den summen de ville ha betalt tilsammen om de hadde betalt pr sang. Dette er tanken bak abb. i Spotify og Wimp, samt alle fornøyelsesparker og utesteder med covercharge. Solid modell som er testet gjennom mange år.

Jeg håper personlig at musikkbransjen tar innover seg at Piratens virksomhet ikke er et tegn på at samfunnet er mer kriminelt, men at den gamle markedsmodellen har utspilt sin rolle.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.