Helsereform ute og hjemme – om dekning for alt og alle

Heidi Taksdal Skjeseth skriver i dagens Dagsavisen at “Barack Obama er ikke den første amerikanske presidenten som sliter med amerikanernes helse og helsereform. Men han kan bli den siste.” Kommentaren er en fin oppsummering av hva som skjer med Obamas helsereform nå, men at han vil bli den siste presidenten som har helse på planen er svært lite sannsynlig.

Den norske og den amerikanske helsedebatten er milevis fra hverandre, men det er noen interessante observasjoner man kan gjøre. I USA dekker man allerede alt, iallfall i teorien. Ingen operasjon for stor eller for liten. Men man dekker ikke alle. Mange havner utenfor systemet, enten fordi man ikke har råd til å betale forsikringspremiene, eller fordi man har en sykdom fra før man kjøpte forsikringen, som dermed ikke er dekket. Det er mange disputter som må avgjøres i rettssystemet, og da blir det enda mer ineffektivt enn det allerede er.

I Norge er situasjonen annerledes, her er alle dekket av helsevesenet, men man dekker ikke alt. Folk står i det som i valget ble beskrevet som en stadig voksende helsekø, på tross av at flere behandles enn noen gang før.

Problemet med begge disse systemene, om man skal dekke alt eller dekke alle, så fører det til en enorm kostnadsvekst. Det spiller liten rolle om kostnadene dekkes privat eller offentlig så lenge de opptar en stadig større del av BNP. Det er det store problemet, ikke at folk står i kø.

En enkel måte å fikse problemet i det norske aystemet på er å gi faste rammeoverføringer til sykehus og la dem avgjøre hva som skal gjøres. Da vil man kunne begrense kostnadene, men samtidig vil insentiveneffektene gå mot færre behandliger. Kan vi leve med det?

En ting er iallfall sikkert, sålenge det er mulighet for dekning vil folk stille seg i kø, og da er det et politisk problem. Obama er garantert ikke den siste amerikanske presidenten som sliter med helsereform.

Unio har misforstått – om lønnskamp og insentiver

I dagens Dagsavisen, leser man at iflg OECD-målinger er verdien av høyere utdanning mindre i Norge enn andre steder. Unio, som er fagforeningen for mange av disse høyere utdannede, mener det er et problem og at det er en svikt i likelønnskampen når det ikke lønner seg med høyere utdanning.

Unio, som fagforeninger flest, har et ganske forenklet syn på situasjonen. Det er i hovedsak to grunner til at den minkende avstanden mellom høyt og ikke høyt utdannede ikke er et problem. Først og fremst er det et tegn på et egalitært samfunn, et samfunn der alle er av lik verdi uansett utdannelse og bakgrunn. Det kan da ikke være et problem i seg selv.

Grunn nr to, som er enda viktigere, det begynner å bli en mangel på folk uten høy utdannelse. Yrkesfag og andre jobber hvor høy utdannelse ikke er nødvendig trenger også arbeidskraft. Det er viktig at vi har insentiver som virker mot å ta høyere utdanning. Insentivene for har i en årrekke vært svært sterke, nå kommer
korreksjonen.

Det som vil avgjøre lønnsnivå fremover, utover de sentrale lønnsforhandlinger, er fleksibiliteten for en arbeidstaker til å bytte beite når det går nedover i den ene eller andre sektoren. Da står dessverre mange av Unios medlemmer igjen som lønnstaperne og høyere utdannelse vil for mange ikke virke så fristende, og igjen gi
en god balanse i utdanningsnivået.

Hvor blir det av solidariteten – om venstresida og Schengen

Venstresiden har lenge promotert solidaritet med de svakeste i samfunnet, det være seg rettsløse innvandrere, rusmisbrukere eller uføretrygdede. Det har man sett en sterk vridning bort fra de siste årene, toppet av med Stein Ørnhøis massive kritikk av Schengenavtalen i Dagsavisen i dag. Han mener den er skyld i “falske asylsøkere og massive busslaster med rumenske sigøynere som bringes inn i landet for å tigge.”

Det Ørnhøi og en stadig voksende andel av venstresiden ikke ser er at disse lykkejegerne kommer, som ble grundig forklart straffedømte Per Sandberg da han deltok på TV-debatt fra et fengsel, ikke for å tigge eller stjele, men i søken av arbeid. Når de da møter det begrensende arbeidsmarked vi har bygget opp i Norge, innser de at tigging er bedre enn ingenting og tyveri er enkelt.

Jeg skal på ingen måte forsvare kriminalitet, men den må man bekjempe gjennom både forebyggende og tradisjonelt politiarbeid. Det som er viktig er at man ikke forkaster den første avtalen som sikrer reell fri flyt av arbeidskraft innenfor et område bestående av både rike og til dels fattige land, selv om arbeidet som gjøres er tigging.

Edit: mer om dette:

Ørnhøi og fremmedfrykten : Dagsavisen. Bra fra min venn Bent Roalkvam Bakken

Fri flyt av kjeltringstreker : Dagsavisen. Svar til BRB av Ørnhøi.