Aksjemarkedets rolle i finanskrisen, et svar til Civita

Civita – FINANSKRISEN: er ikke det frie markedets krise.

Marius Gustavson i Civita har skrevet et dampende innlegg om finanskrisen og dens årsaker. Hans endelige resonnement lyder som følger.

Det er ikke mangel på reguleringer som har vært hovedproblemet, selv om feilregulering har spilt en viktig rolle, men feilslåtte politiske inngrep og feil i hvordan selve systemet er utformet. Det er disse tingene som nå bør reformeres for på denne måten å legge grunnen for et mer stabilt amerikansk og internasjonalt finanssystem i framtiden.

Jeg er for det meste enig med Gustavson, men han får i for stor grad tunnelsyn. Staten, ikke minst den amerikanske, må ta sin del av skylden, men ikke hele. Det har i de siste nesten ti år foregått, som så mange ganger før, en generell overvurdering av selskapers verdi. En aksje, som representerer en andel av et selskap, har i teorien en verdi som reflekterer markedsaktørenes* forventning om verdien i selskapet. Hvis aksjens verdi overstiger enhver forventning om selskapsverdi, f.eks. på grunn av spekulasjon i selve aksjen, ikke den bakenforliggende verdi, eller forventning om selskapet snur, vil akjsekursen synke.

Det man sitter igjen med, rent teoretisk, er argumentet at børsen som helhet ikke kan stige mer, på lang sikt, enn de noterte selskapenes vekst. Dette har skjedd, det skjer faktisk overraskende ofte, og det er det vi kaller en boble. Når man da får en markedskorreksjon, boblen sprekker, så kan det føre til store tap i finanssektoren. Når denne boblen sprekker, ikke bare samtidig som, men på grunn av en underminering av et stort antall verdipapirer, som skjedde i fjor høst, så kan føre til større nedgang enn den nødvendige korreksjonen.

Det som er mest interessant med denne boblen, mer enn noen annen, er at den ikke bare raserte børskurser, slik at aksjeverdiene ble lavere enn selskapsverdien, som førte til store tilbakekjøp hos endel selskaper, men også at den førte til store avdekkinger av svindlere, halvdårlige investeringer og NBIMs manglende fremsynhet, mistillit til finanssystemet og en total pulverisering av Islands finanssektor.

Selvfølgelig bør man regulere fornuftig, om regulering i seg selv kan være fornuftig. Men slikt som dette skjer med gjevne mellomrom, med forskjellig styrkegrad. Statens viktigste rolle kan ikke være å forhindre at bobler sprekker, men å ha en velferdsstat som sikrer at økonomien er smidig nok til å kunne omstille seg uten at halve landet blir gående langtidsledige. Staten skal gjøre det enkelt for en oppsagt arbeider/funksjonær/leder å kunne komme seg ut igjen. Staten skal gjøre det enkelt for en gründer å starte opp nettopp det foretak som kan være bakgrunnen for den neste boblen.

*Jeg vil i et senere innlegg komme tilbake til bruken av ‘markedet’ som subjekt.

Rentekutt og sjokkeffekter

Nå har Norges Bank, eller bare banken, kuttet renta med historiske 1,75 prosent. Dette er en respons til den stadig synkende stemningen i finansindustrien, og den manglende viljen til investering. Da Gjedrem tok roret i banken ble det spådd edruelighet og forutsigbarhet, men nå kan vi se et ønske om å bruke sjokkeffekter til å forbigå markedets forventningstilpasning. Det kan godt være riktig nå, men i likhet med fortidens devalueringer, så virker det bare om det er uventet.

Jeg skal ikke påberope meg noen ekspertise, men jeg håper ikke dette er starten på en periode preget av lite forutsigbarhet, nå når nettopp dette er gull verdt.

Har styringsrenta utspilt sin rolle?

I dag kutter USA renta til nær null, for å stimulere økonomien, og Japan har hatt rente veldig nær null i mange år. Årsaken er ganske enkel, når renta er lav vil folk investere mer fordi sannsynligheten øker for å tjene mer enn rentekostnadene, i teorien. Men når den sannsynligheten påvirkes utenfra, og det er mer sannsynlig å tape pengene enn ikke å gjøre det, eller iallfall får folk til å tro det, da hjelper det ikke om renta er null. Hvis du helt sikkert kan tjene 1000 kroner på en investering som tar deg 20 timer å gjøre, er det ikke vits i, om det å se film er verdt mer enn 50 kroner i timen for deg. Hvis du i tillegg har 70 prosent sjanse for å mislykkes, da synker forventningsgevinsten til 15 kroner i timen. Det er en film verdt for meg.

For større selskaper er situasjonen helt lik, greit nok man låner for å betale gjeld som forfaller, men man starter ikke opp noe når forventningsverdien er lavere enn rentakostnadene, og spesielt ikke i dårlige tider, når styret står over en for å sjekke at selskapet skal overleve.

Nei, usikkerheten i økonomien har tatt vekk sentralbankens evne til å være effektiv. Det kan være på tide med litt god gammeldags keynesianisme, kjøre på med litt høye skatter og trykke på med offentlig forbruk, inflasjonen tåler iallfall USA og man vil kanskje kunne forbedre noen veier, skoler og redde kapitalismen som idé.

USA kutter renta til nær null – nyheter – Dagbladet.no.

Siste jul på Island – Nyheter – Utenriks – Aftenposten.no

Siste jul på Island – Nyheter – Utenriks – Aftenposten.no.

Islendingene sliter om dagen. Etter kollapsen i finansindustrien kan de risikere et “brain drain” som vesten ikke har sett før. Hvis dette skjer er det et av to scenarier som er interessante, enten vil de resterende islendingene klare å bygge opp annen næring basert på de gjenlevende kreftene, eller så vil man se en total uttømming av den lille steinen i sjøen, bare fiskerne blir igjen. I tillegg vil et eventuelt EU-medlemskap kunne være katastrofalt for fiskerinæringen, spesielt om de spanske fiskerne utkonkurrerer de islandske på samme måte som de utkonkurrerte de britiske.

Jeg tror på mennesklig oppfinnsomhet, så jeg tror islendingene klarer seg helt fint. Det er alikevel spennende å se om man klarer omveltingen fort nok til å bygge opp et land knust av finanskollapsen.