De grønne har gått i konsumfella

Et av partiene som virkelig har fosset frem i Norge er Mijøpartiet de grønne. Med en ikke-sosialistisk, liberal og sterkt miljøfokusert politikk har de klart å sette dagsorden i svært stor grad i forkant av valget. De andre partiene har måttet diskutere sakene De grønne fronter. Men, De frønne selv har ikke tjent så mye på disse sakene som de kunne ha gjort, og årsaken til det er ganske enkel. Når de er flinke på selve miljøsiden består partiet i hovedsak av uerfarne politikere og de har en grunnleggende idealisme som ofte overskygger pragmatismen som fanger den jevne velger.

Den største saken deres, som er den aller enkleste å angripe, er deres tanke om lavere forbruk. De grønne sier at om man skal klare å redde miljøet for de som kommer etter oss, må vi forbruke mindre enn i dag. Da kan enhver representant enkelt si at “De Grønne vil at du skal få det verre enn du har det i dag. At du skal dårligere enn den eksisterende velferden.” Og de andre partiene har rett, det er nettopp det det betyr. Problemet er bare at det er ikke sant. Vi må ikke forbruke mindre, vi må ikke redusere nytten, velferden, gleden vår for å redde miljøet. Vi må bare endre konsumet vårt til et mer effektivt og miljøvennlig konsum.

Dette høres kanskje for godt ut til å være sant, men det er det ikke. Og du gjør det allerede i dag. La oss ta et eksempel. Jeg konsumerer mer film i dag enn for 10 år siden, men jeg har ikke kjøpt en DVD på mange år. Jeg har altså mye høyere nytte enn på mange år, uten å bruke petroleumsbaserte plastprodukter. Samme gjelder for transport. Bussen jeg tar er hybridbuss, t-banen er elektrisk, når jeg låner mine foreldres biler er de enten el eller hybrid. Å gå fra bil til sykkel er kraftig reduksjon i nytte, men å gå fra bensinbil til elbil er ikke. Ikke å utbygge E18 inn til Oslo er i beste fall ikke å forstå utfordringene i Oslo, og i verste fall å ødelegge for en ordentlig miljøsatsing.

Skal vi ha en miljøsatsing som virkelig gjør en forskjell, må vi ikke prøve å begrense folks forbruk, men insentivere til forbruk som er mindre miljøfiendtlig. Lag mer vei, men begrens det til hybridbuss og elbil. Kun tillat elkjøretøyer innenfor Ring 2, eller aller helst Ring 3 i Oslo, det inkluderer lastebiler, busser og taxier. Avgiftsdifrensier fysiske og digitale produkter. Full moms på bøker, null moms på ebøker f.eks. Samme med aviser, musikk, film etc. Innfør en høy, forutsigbar miljøavgift som man kan innovere seg ut av ved å lage miljøvennlige produkter. Det holder ikke å subsidere miljøtiltak, man må også straffe miljøfiendtlig oppførsel.

Ikke forvent at folk vil konsumere mindre, kjære De grønne. La oss heller lage et samfunn der det å konsumere mer faktisk redder planeten vår.

Hernes må vernes – Reform 94 og #yrkesfag

Det foregår en debatt rundt utdanning som er både misforstått og farlig. FrP har aldri blitt beskyldt for å vise for mye innsikt i sakene de fronter, og Sylvi Listhaug følger partilinja tett når hun ønsker å kvitte seg med grunnpillarene i Reform 94. ”

“Bedrifter og næringsliv må få mulighet til å ta over opplæringen, og erstatte teorifag med yrkesfag og ha et yrkesrettet løp som rettes inn mot fag- eller svennebrevet. De som ikke skal studere videre, trenger ikke all teorien. Det viktigste for dem er fagbrev og at de behersker yrket sitt.”

Ja, Listhaug, fordi det er ikke så viktig for skolen å gjøre elevene til hele, tenkende mennesker. Det Listhaug og hennes meningsfeller ser ut til å fokusere mye på er at det er høyt frafall på VGS, når det de burde fokusere på er hvordan vi skaper den mest effektive arbeidsstyrken. Vi må, som Avdelingsleder Ellen Møller ved Teknikk og industriell produksjon ved Etterstad vgs sier, sørge for at de med fagbrev har god forståelse av norsk, engelsk og matematikk. Vi må sørge for at de forstår samfunnet rundt seg, forstår når politikerne lover i bøtter og spann uten å kunne holde det og ikke minst kan delta i samfunnet ved å ha forståelse for litteratur, vitenskap og hva som gjør at det er fint å beholde regnskogen.

Morten Hansen er journalist og skriver i FriFagbevegelse om sin far som er dyslektiker og som da han vokste opp på 30- og 40-tallet hoppet av utdannelse etter folkeskolen. Hansens far har gjort det bra likevel. Det er en historie vi hører så mye. Men det kan da vitterlig ikke være riktig å la de hopper av sette standarden. Vi kan ikke basere arbeidsstokken i et av verdens mest høyteknologiske samfunn på at en 16-åring ikke vil lese Hamsuns Sult eller fordi han synes matteleksa er vanskelig. Skal vi fortsette å være det samfunnet som vi er i dag er vi helt avhengige av snekkere som er bedre utdannede enn snekkerne i Spania og Hellas, vi må ha mekanikere som faktisk forstår hva en eksplosjonsmotor er fordi det er ikke lenger bare en motor. Jeg tror ikke Hansen har sett under panseret på en bil de siste 20 år.

Vi trenger murere som forstår kjemien i sementen, fordi da unngår vi å ha to personer til å gjøre jobben én person kunne gjort. Det er nemlig det som er effektivitet. Når én murer kan ta 500 kroner i timen, i stedet for to som 300 kroner hver, så er det effektivitetsøkning som gagner alle parter. At fagbevegelsen ikke har det som fremste flaggsak er for meg helt uforståelig. Og skulle man ønske å ta høyere utdanning etterhvert legger Reform 94 godt opp til å kunne gjøre det med svært enkle grep.

Det er frafall, det er ingen tvil om det, og det skal det også være. Det er mange jobber i samfunnet som ikke dekkes av fagbrevene. Men skal vi være et samfunn som setter velferd for alle høyest, så kan vi ikke ha som mål å gjøre fagutdannelsene mindre helhetlige, mindre teoretiske, mindre dekkende for god samfunnsforståelse. Det vil bare tjene de som ønsker en stor kunnskapsløs masse de kan love gull og grønne skoger uten noen gang å levere.

Gudmund Hernes mente at alle skulle ha mulighet til videre utdanning, men Reform 94 er så mye mer enn det. Reform 94 er selve grunnlaget til et effektivt samfunn. Den er grunnlaget for et samfunn som ikke bare spytter ut arbeidere, men som utdanner selve spydspissen av fagarbeidere i verden.

Det gode FrP – Elitepartiet i partiet

Jeg har tidligere skrevet om FrP. Det er et yndet emne for mange, mest fordi de er så morsomme. Per Sandberg, Jan Arild Ellingsen og Christian Tybring-Gjedde er gjengen som vi i akademikerkretser ler av. Gjengen vi som akademikere ser ned på, rister på hodet og sier at “hadde folk bare utdannet seg, så ville de aldri stemt på FrP.” De går ikke an å debattere med, fordi ikke bare har de andre meninger, men forutsetningene for deres meninger er så langt ute i skogen at det ikke går an å forholde seg til. Men det er ikke sånn at dette gjelder hele FrP. Fordi det finnes et parti i partiet. En gjeng som er mye mer akademiske og som man kan forstå at folk stemmer på. Og aldri har det vært klarere enn da FrP skulle forme Regjering.

Da FrP skulle forme regjering sammen med Høyre ble det veldig tydelig at det er stor forskjell på hvem som er tydelige karakterer i valgkamp og i opposisjon, og hvem som er spiselige for Regjeringsarbeid. Siv Jensen måtte selvsagt med, ikke bare fordi hun er leder, men fordi hun spiller balansen mellom kjernen og de flinke i partiet veldig godt. Med seg fikk hun noen av de flinkeste i partiet, Ketil Solvik-Olsen (samfunnsøkonom), Anders Anundsen (Jurist), Sylvi Listhaug (Lærer, med praktikanterfaring fra US House of Rep’s), Tord Lien (Hovedfag historie), med tillegg fra Solveig Horne som erfaren regional, nasjonal og internasjonal politiker og knytning til kjernen med Robert Eriksson, en annen erfaren regional og nasjonal politiker. Da disse gikk inn i regjeringen fikk de føre politikk. Ikke den politikken enkelte av oss forventet, men god liberalistisk politikk. Det handler om privatisering, effektivitet, skatteletter og kompetansestyring. Det handler om private aktører i offentlig finansierte tjenester og mer vei for penga. Og mens Per Sandberg står på sidelinja og sutrer jobber Horne for økt kompetanse i Barnevernet, Solvik-Olsen bygger vei som aldri før, godt hjulpet av Statssekretær Bård Hoksrud. Ting går bedre enn noen hadde forestilt seg. Det er ikke et spor av maktarroganse, her skal vi sørge for at om vi ikke får være så lenge, så skal iallfall den politikken som er våre hjerter nær gjennomføres. Ikke alle er enige med politikken, deriblant meg, men det er iallfall en helhetlig, solid politikk som lett kan settes i den vanligvis amerikanske båsen “small government conservative” eller “libertarian” med en norsk vri.

Så hvorfor forblir denne elitegruppen i partiet som består av så mange flere Ellingsener og Sandberger enn Listhauger? Vel, for å oppsummere det i ett ord, stemmer. Alene ville de ikke bare vært på marginen, men de ville bare vært nok et forsøk på få et DLF på beina igjen. Det er ikke rom for dem i det norske politiske spekteret på egenhånd. Og det vet denne gruppen. Fordi mens hverdagen i regjering går på skinner, så er med ett hverdagen tilbake, det er valgkamp igjen.

Plutselig er det ikke den lille eliten i partiet som skal gjøre jobben sin lenger, man må aktivere kjernen. Man må sørge for at de som ikke forstår hvorfor offentlig privat samarbeid har gode og dårlige sider, men i hovedsak er en litt kompleks måte å privatisere tradisjonelt offentlig ansvar og dermed må vurderes individuelt fra sak til sak, kommer seg til valgurnene og stemmer på sine lokale Per Sandberger. Da må man skremme med Ap og SV, man må skremme med høye skatter, bompenger og ikke minst innvandring. Man trekker da de samme flinkisene foran kamera for å forsvare en politikk som ikke står i tråd med den politikken som føres av Regjeringen. I Syria-saken må altså statsrådene forsvare en valgkamp som går direkte mot sin egen regjering. Da får man svar som “Spørsmål om partiets valgkampmateriell må du rette til Frps partiorganisasjon” fra Solveig Horne eller Solvik-Olsens

Det er Arbeiderpartiet som plutselig har blitt veldig liberale og som har gjort dette til et valgkamptema. Hvis Giske misliker at flyktninge- og innvandringspolitikken blir diskutert burde de hatt en klar linje og ikke hoppe rundt slik de nå gjør.Det er Arbeiderpartiet som plutselig har blitt veldig liberale og som har gjort dette til et valgkamptema. Hvis Giske misliker at flyktninge- og innvandringspolitikken blir diskutert burde de hatt en klar linje og ikke hoppe rundt slik de nå gjør.

Og de andre partiene gleder seg. Fordi de vet at det er her de sikrer sin egen base. Og vi kan bare håpe at de etter kommunevalget går tilbake til sine regjeringskontorer og fortsetter politikken sin uten å ha gjort ubotelig skade på troverdigheten til Regjeringen.

FrP må i all overskuelig fremtid fortsette denne linedansen. For å forbli relevante må de holde på kjernen, og for å forbli spiselige for sin regjeringspartner og få gjennomført sin politikk må de ha en elite på toppen. Folk som kommer ut av FpU med Ayn Rand-lektyren i orden, som har gått på Civita-akademiet, har mastergrader i samfunnsøkonomi, juss, finans og mer, styrker elitegruppen i partiet. Folk som tidligere FpU-leder Ove Vanebo (jurist), Statssekretærene Cecilie Brein-Karlsen (økonom), Vidar Brein-Karlsen (jurist), Hanne Maren Blåfjelldal (samfunnsviter), Kristian Dahlberg Hauge (Sivilingeniør) og flere gir håp for at også en fremtidig FrP-regjering vil være mer Ketil Solvik-Olsen enn Per Sandberg.

Insentiver og eksternaliteter – Om fiendtlig arkitektur og umennesklig politikk

En av debattene som raser på nettet om dagen er om fiendtlig arkitektur. Man lager benker man ikke kan sove på, vinduskarmer man ikke kan sitte i og rekkverk man ikke kan skate på. Dette er det noen som ikke liker. “Man må lage et inkluderende bybilde” sies det. Problemet er bare at i denne debatten er det endel problemer. De problemene er faktisk så store at man kunne unngått hele debatten om man bare hadde satt seg ned og tenkt på dem på forhånd. Til min store glede kan løsningen her være en enkel gjennomgang av økonomiske basisprinsipper som insentiver og eksternaliteter.

Insentiver
Et insentiv er i følge engelsk Wikipedia “something that motivates an individual to perform an action.” Og hva er det som motiverer designing og bygging av fiendtlig arkitektur? Det er funksjonalitet. Man har en funksjon som skal løses, og da må man løse /den/ funksjonen. La oss ta eksemplene busskurbenk og vindu. En busskurbenk har en veldig klar oppgave. Den skal sikre at man kan sitte på den når man venter på bussen. Et vindu har en enda klarere oppgave, det skal gi utsikt ut og lys inn. Relativt greie funksjoner. Men, de løser også andre funksjoner, funskjoner man ikke nødvendigvis tenkte på da man laget vinduet eller benken. Dette er såkalte eksternaliteter.

Eksternaliteter
Hvis det er noe som påvirker andre gjennom din bruk av et gode, benken eller vinduet, som de ikke hadde noen påvirkning på, så er det en konsumeksternalitet. Hvis jeg legger meg og sover på benken vil det påvirke din evne til å sitte på den, hvis jeg setter meg i vinduskarmen vil det skygge for både utsikt og lys. Da vil den konkurrerende bruken hindre hovedfunksjonen. Det er noe man selvfølgelig ikke ønsker. Ved å lage benken enkel å sitte på, men vanskelig å ligge på, gjør man den mer rettet mot den ønskede funksjonaliteten. Det kan enten være ved å gjøre den smal og buet eller ved å sette opp armlener mellom enkeltseter. I vinduet kan man gjøre vinduskarmen ubehagelig å sitte på, enten ved å gjøre den smal eller ved å sette opp små pigger i karmen. Begge deler vil gjøre at man ikke sitter foran vinduet.

Hva så?
Dette er altså ingen debatt som er verdt å ha. Man bygger på den måten man mener best oppfyller funksjonen man ønsker, og begrenser det som hindrer den funksjonen. Hva er så problemet? Vel, vi har en økende grad av mennesker uten fast bopel, eller hjemløse. Disse ønsker å sove hevet opp fra bakken under taket til et busskur eller sitte i en vinduskarm som gjerne er varmere enn bare å sitte på bakken. Men, deres konsum av disse godene tar bort den ønskede funksjonen, så derfor gjør man som beskrevet over. Noen politikere mener da at dette gjør samfunnet kaldt. At denne fiendtlige arkitekturen sender et signal til våre svakeste at de ikke er ønsket.

Det er selvsagt vrøvl. Det at man må bo på gata har for lenge siden sendt et signal at man er uønsket. Å fjerne et hinder for å sove på en benk endrer ikke det faktum at vi som samfunn synes det er helt kurant å la mennesker sove ute. Å diskutere arkitekturen er veldig mye enklere og tryggere enn å diskutere hva vi skal gjøre med de som ikke har noe sted å være, spesielt siden det er så i vinden å være mot de som kommer fra andre land uten sted å bo. Skal vi ha en debatt om et mennesklig og åpent samfunn så må vi ta imot de som bor på gata med en seng og tak. Fortsetter vi å diskutere hvor god benken er å sove på har vi som samfunn mistet menneskligheten totalt.

En enklere skatt – Del 3: Sånn skal det gjøres

De forrige to postene på bloggen har først vist at skattesystemet i Norge er for komplekst, og deretter vist at skattefradragene både er komplekse og usosiale. Vi trenger altså å gjøre noe for å endre systemet til bli bedre og enklere å manøvrere i. Vi trenger en firefelts motorvei å seile nedover heller enn en bykjerne å kjøre seg vill i.

Løsningen er å foreslå et nytt system for inntektsskatt. Prinsippene forblir de samme, progressiv skatt hvor de som har mest bidrar med mer enn de som har minst. Både nominelt og relativt. Man må sikre refordelingen samtidig som man gjør det så enkelt som mulig.

Forslaget mitt er ganske enkelt bygget opp*. Først må man ha et høyt innslagspunkt. Tjener man mindre enn dette innslagspunktet betaler man ikke skatt i det hele tatt. Alt man tjener over innslagspunktet betaler man full inntektsskatt på. Denne skatten inkluderer både dagens ordinære inntektsskatt og trygdeavgift. Deretter betaler man en flat prosent opp til neste innslagspunkt, hvor toppskatten slår inn. Derfra og opp betaler man den samme marginalskatten uansett hvor mye man tjener.

I Norge, gitt dagens nivåer både på totale skatteinntekter og den enkeltes skattenivå, vil en fornuftig fordeling kunne være:

skattegrafikk.001

  1. Null skatt opp til 100 000 kroner
  2. 35 prosent skatt mellom 100 000 kroner og 650 000 kroner
  3. 47 prosent skatt på all inntekt over 650 000 kroner

Det høye innslagspunktet vil erstatte de fleste skattefradragene for flertallet av skattebetalerne. De som tjener under 110 000 kroner vil betale samme eller mindre skatt enn i dag, null kroner, og vil derfor ha høyere tilgjengelig inntekt. Dette vil være vekstfremmemde fordi å øke tilgjengelig inntekt hos de som har minst ofte fører til økt forbruk heller enn økt sparing.

Skatten man betaler på alt man tjener mellom 100 000 kroner og 650 000 er 35 prosent. Dette basert på at dagens inntektsskatt, som er på 27 prosent, pluss trygdeavgiften på 8,2 prosent blir 35 prosent, sånn ca. Dermed vil ingen betale mer i skatt mellom disse to summene enn de gjør i dag.

I dag slår toppskatten inn på 550 550 kroner og er på ni prosent før den øker til 12 prosent på 885 600. I det foreslåtte systemet vil den slå inn direkte på 12 prosent på 650 000. Altså vil den starte ved et noe høyere enn dagens lavere innslagspunkt, men med full styrke med en gang. Man har altså et enkelt, progressivt skattesystem.

Skattetabell

Når man ser på tallene så viser de at intensjonen funker. Sammenlignet med dagens nivåer vil man se at det er først når man er i inntektsbolken 500 000-749 999 at man øker beskatningen, og da svært lite. Gjennomsnittskattebetaleren ligger på 25 prosent skatt av bruttoinntekten og selv når man tjener over 1,5 millioner er skatten bare 4 prosentpoeng høyere enn i dag. Dette er nivåer alle vil kunne leve fint med, og som vil styrke refordelingseffekten, samtidig som den gjør skatten mer oversiktlig.

Forhåpentlig har disse tre innleggene ført til et økt fokus på inntektsskatten, at den ikke fungerer så bra som vi skulle ønske og hva vi kan gjøre for å forbedre den.

*Og selv om jeg her foreslår tall, er det viktig å presisere at jeg bare har tilgang til deler av tallmaterialet, og at økonomene i Finansdepartementet sikkert kan regne seg frem til bedre spesifikke grenser.

En enklere skatt – Del 2: Enklere uten fradrag

Inntektsskatten er en som en italiensk pizza, alle har en mening om hvordan den skal være og hva den skal inneholde, men når alt kommer til alt er det enkelheten som gir den gode smaken. I forrige innlegg i denne serien ble det skrevet om hvordan skattesystemet er oppdelt i for mange nivåer og ikke har en entydig prosent. I dag er fokuset på en av tingene som virkelig gjør den norske skatten kompleks, alle skattefradragene man kan ha.

Skattefradragssystemet er en kafkaesk labyrint bygget for å belønne for attraktiv oppførsel og for å trekke velgere ved å støtte de tilsynelatende trengende. Man har klart å skape et system som ikke skiller de trengende fra de bidragssterke, men skiller de som kan bruke skatteloven til sin fordel fra de som nettop ikke kan. Man har laget et system hvor noen av de berettigede skattefradragene er forhåndutfylt i selvangivelsen, mens andre ikke er. Staten kan ikke forventes å vite alt man driver med, men kan man egentlig forvente at den enkelte skattebetaler vet hva man har rett til? I tillegg har man skapt et system hvor de som tjener mye kan trekke fra sin skattbare inntekt på bekostning av de som tjener mindre. Har du nok lønn til å betjene et huslån får du penger av staten til å betjene rentene på bekostning av de som må leie og ikke får rentefradraget.

Skattefradragene er ganske mange, men de kan i hovedsak deles inn i tre grupper:

1. Fradrag på utgifter til inntekts erverv

  • Kostnader ved skattepliktig utleie av fast eiendom(RF-1189)
  • Udekket underskudd fra tidligere år

2. Fradrag for å insentivere visse handlinger

  • Arbeidsreiser
  • BSU
  • Fagforeningsfradrag
  • Finnmarksfradrag
  • Fisker- og sjømannsfradrag
  • Foreldrefradrag (barnepass)
  • Fradrag for festetomt
  • Gave til organisasjon
  • Kostnader til doktorgrad
  • Pendler (utgifter til kost og losji)
  • Renter av gjeld
  • Standardfradrag for utenlandske arbeidstakere

3. Fradrag fordi man trenger litt ekstra penger

  • Minstefradrag
  • Sykdomsutgifter
  • Uførhet
  • Underholdsbidrag til tidligere ektefelle

Den første gruppen, fradrag på utgifter til inntekts erverv, virker i utgangspunktet veldig fornuftig. Man kan trekke fra på skatten de pengene man personlig bruker for å tjene lønna si. Man får igjen penger for ulemper gjennom jobben, analogt til at man må betale skatt på de fordeler man får gjennom jobben. Problemet er bare at det ikke er så enkelt. Man har gjennom stadig utglidning skapt et system hvor man har begynt å blande næringsskatteregler inn i inntektsskatten. Dersom man har utgifter i forbindelse med jobb kan man enten sette opp et system som behandler dette hos arbeidsgiver eller som tillater å sette opp næringsvirksomhet hvor man kan skatte etter næringsskattreglementet. Man trenger ikke rote inn disse reglene i inntektsskatten. Da vil disse fradragene være unødvendige.

I tillegg har man minstefradraget. Det er et litt tricky fradrag fordi det egentlig skal dekke alle slags småutgifter som dukker opp i jobbsammenheng. Selv om dette fradraget i seg selv er en forenkling av fradragssystemet, er det bare ikke nødvendig, og er i de fleste andre systemer byttet ut med et innslagspunkt for skatt, som både er mer forutsigbart og mer fornuftig.

Gruppe to er mer interessant enn gruppe en. Man har gjennom årevis med politisk kamp mellom høyre- og venstresiden satt opp et system for å insentivere visse handlinger, gjerne uten å fjerne den forrige regjeringens innfall. Man har gjenlevninger fra en tid hvor det drev hele samfunnet fremover å insentivere folk med rentefradrag, BSU og fradrag for festetomt for å gjøre det mer attraktivt å kjøpe bolig enn å spare på andre måter.Problemet er bare at man subsidierer boligkjøp for de som har mye skattepenger fra de som leier, ofte de som har mindre. Man pusher boliginvestering heller enn annen investering. I en gryende økonomi det er ganske fornuftig, men i et fleksibelt moderne samfunn blir det bare en kompliserende faktor i et allerede forvirrende skattelandskap.

Reisefradrag og fradrag for å pendle fra utlandet er satt opp for å gjøre det mer attraktivt å bo i mindre sentrale strøk, selv om man må pendle til jobb, evt om man bor i utlandet og pendler inn til Norge for å jobbe og å bidra med skatt. Finnmarksfradraget finnes for å overtale folk til å bo i Finnmark. Fisker- og sjømannsfradraget finnes for å holde folk i lite attraktive industrier. Det er fint at man støtter spesifikke næringer, at man støtter store enkeltgrupper for å få godvilje i valg. Men å gjøre inntektsskatten ytterligere vanskelig bare fordi man tror det kan sanke noen stemmer blir ikke fornuftig. Jeg tror iallfall ikke at det er reisefradraget som gjør at noen bor på landet når jobbene er i byen, og om det er sånn så kanskje det å fjerne dem kan skape mer arbeid i distriktsnorge. Disse fradragene er altså unødvendige.

Fagforeningsfradraget finnes for å insentivere fagforeningsmedlemsskap. Jeg har selv vært medlem i en fagforening, og hadde mange fordeler med det. De fordelene er lett verdt medlemsskapssummen, allerede før skattefradraget. Jeg mener det å være organisert i arbeidslivet er veldig fornuftig, men at noen andre, gjerne da de som ikke er organiserte, de som tjener minst i samfunnet, skal betale for det virker for meg noe søkt. Sånn er det for nesten hele rekken med fradrag. Det kan ha gode hensikter, men resultatet blir et veldig kompleks, og til dels ganske urettferdig system.

Den tredje og siste gruppen er fradragene man har fordi man er i en gruppe som i en politiske kampanje kan synes å trenge litt ekstra penger. Man har skattefradrag for uføre, de som betaler underholdningsbidrag* barnebridag og syke. Selv om det er fint at disse har mer penger til rådighet, og det kan ha en god sosial effekt, forutsetter skattefradrag at man først har tjent nok til at fradraget har noen nytte, så pr definisjon vil dette ikke være de mest trengende. I tillegg krever mange av fradragene at man kan sannsynliggjøre eller bevise at man har hatt utgiftene, noe som kompliserer prosessen for de som trenger dem mest. De må altså finnes bedre måter man kan dekke disse behovene.

Det finnes en fjerde gruppe med skattefradrag, og det er den difrensierte trygdeavgiften. Man kan nemlig ganske enkelt se på den som skattefradrag for visse grupper. Er man under 17 år eller over 69 år betaler man 5,1 prosent trygdeavgift på inntekt. Man betaler også 5,1 prosent på pensjonsinntekt. På såkalt “annen næringsinntekt” når man er mellom 17 og 69 år og ikke i primærnæringer betaler man 11,4 prosent. Så ikke så mye et fradrag som et tillegg der. Det finnes mange gode grunner for den enkelte variasjon, men nok en gang blir det bare eksempler på en for kompleks skattestruktur.

Skattefradragssystemet er virkelig den kafkaeske drømmers belønningssystem. Det setter et virkelig bilde på det engelske ordtaket “The road to hell is paved with good intentions”. Man har altså, gjennom gode intensjoner, klart å lage et system som er for komplekst til å gjennomføre det vi ønsker at det skal gjøre, og er til dels svært usosialt. Det virker i verste fall direkte motsatt retning av den refordelende effekten som er selve grunnlaget for inntektsskatten. I et forbedret skattesystem bør vi ha null fradrag og heller lage et system som har et høyt innslagspunkt, et system som tar seg av fradragene til de som har minst, uavhengig om de passer inn i visse kriterier og som subsidieres av de som har mest. En reell refordelende effekt.

*Barne Underholdningsbidragspengene er skattepliktige for mottaker

Når økonomer skal løse problemer – om elbiler og busser

Steinar Juel, sjeføkonom i Nordea, har sett seg lei på at elbilene i Oslo skaper kø for bussene i morgenrushet. De 1400 elbilene som passerer i kollektivfeltet daglig gjør bussene, i følge Juel, opp til 10 minutter forsinket. Han mener at elbilene skaper unødvendige forsinkelser og at kostnaden ved forsinkelser er tilsvarende til at elbilene betaler 240 kroner hver.

Jeg har sympati med Juel, og som god samfunnsøkonom ser tanken om å tallfeste ineffektivitet som en god en. Problemet er bare at Juels modell, som vi økonomer ofte blir kritisert for, er litt for enkel. Kan vi løse dette på en bedre måte?

For å finne den bedre løsningen må vi spørre hva det er vi faktisk ønsker å oppnå. Vi kan sette opp problemet med tre påstander.

1. Vi ønsker at folk skal kjøre elbil over bensinbil for å redusere utslipp. (TØI)

2. Vi ønsker at folk skal kjøre buss over bil. (Regjeringen)

3. Vi ønsker at bussen kan kjøre uhindret i kollektivfeltet (Juel)

Det er i dag, i følge Juel, 1400 elbiler og 120 busser i kollektivfeltet. Antaller taxier er ikke nevnt. Disse som andel av 88 000 kjøretøy per døgn (2010).

Å sikre påstand 3. er ganske enkelt. Man kan bare fjerne elbilen fra kollektivfeltet. Det vil lite trolig ha noen effekt på 2. og vil om noe påvirke 1. negativt. Jeg tror løsningen er å begynne i den andre enden. Gjør det lite attraktivt å kjøre bensinbil. Det er mange måter å løse sånt på, men personlig er jeg tilhenger av rushtidsavgift. Kollektivtrafikk kjører gratis i kollektivfeltet; elbiler kjører gratis i det vanlige feltet; og bensinbiler betaler difrensiert rushtidsavgift basert på biltettheten, inkludert elbiler i den tettheten, med en makspris på f.eks. 1000 kroner.
En sånn løsning vil insentivere både kollektivtransport og elbil, samtidig som den vil disinsentivere bensinbiler. Den vil kanskje ikke få ned totaltrafikken på sikt ettersom flere og flere bytter til elbil, men den vil i det minste sørge for at elbilspredningen når kritisk masse og skaper nettverksøkonomiske fordeler.

På kort sikt vil en slik ordning spre trafikken utover i døgnet, og på lengre sikt vil elbilbruken skape løsninger som elektrisk tungtransport, mer bruk av jernbane og økt ladestasjonstetthet. På den måten får vi renere luft, og Juel trenger ikke tenke på at bussen hans blir forsinket.

En enklere skatt – Del 1: hvor komplisert skal det egentlig være?

Inntektsskatten er selve kjernen i de fleste vestlige skattesystem. Den skal refordele inntekt, og sørge for at man bidrar etter evne til felleskapet. Skatten skal sikre at alle medlemmer av samfunnet har mininumsbehovene dekket. For å sikre en at disse effektene er sosialt refordelende har man såkalt progressiv skatt. De som har mest betaler ikke bare nominert mer skatt, men også en høyere prosent.

Norge har i prinsippet et ganske enkelt skattesystem. Vi har 27 prosent normal inntektsskatt*. Dette var 28 prosent før sittende regjering, men et enkelt skattelette her og der er relativt ukomplisert.

Jeg skal i tre artikler fremover skrive om skattesystemet i Norge, hva som er bra, hva som er dårlig og hvorfor jeg mener vi kan forenkle det ganske mye. I dette første innlegget skal jeg gå gjennom de forskjellige skatteprosentene og forklare hvorfor vi ikke egentlig ikke trenger den oppdelingen som vi har. I andre innlegg skal jeg skrive om fradragene, hvorfor har vi dem, og trenger vi dem egentlig? I tredje og siste innlegg skal jeg foreslå et skattesystem jeg mener er enklere og bedre, og som vil kunne gjøre selvangivelsesutfyllingen enda enklere. Jeg skal ikke ta inn over meg bedriftsbeskatning eller andre avgifter.

Så, hva er egentlig inntektsskatten i dag? Vel, hvis man tjener opp til 550 550 kroner, så er den 27 prosent. Mellom 550 550 kroner og 885 600 betaler man de 27 prosentene og toppskatt på 9 prosent. Over 885 600 kroner betaler man de 27 prosentene pluss 12 prosent toppskatt. I tillegg betaler man av det man tjener over 49 650 kroner trydgeavgift. På lønnsinntekt, sykepenger og lignende, for personer i alderen 17 til 69 år er trygdeavgiften 8,2 prosent**. Nå begynner det å bli litt klønete her.

Altså, i teorien hart man 27 prosent skatt fra første krone***, med trygdeavgift fra ca 50 000 kroner. Kan det være nødvendig å gjøre det så komplisert? Det korte svaret er nei. Skatten burde være så enkel at man kan forklare den i tre enkle setninger:

  1. Under X betaler man null skatt.
  2. Mellom X og Y betaler man normal inntektsskatt på a prosent
  3. Over Y betaler man ytterligere toppskatt på b prosent

Det skattesystemet vil være så forutsigbart og enkelt at man ikke bare må kunne forvente at enhver lønnstager skal forstå det, men selvstendig næringsdrivende som betaler inntektsskatt vil også enkelt kunne forholde seg til skatten uten å gå om regnskapsfører. Samtidig beholder man prinsippet om progressiv skatt, som er en kjerne i det norske skattesystemet. De som har mest skal betale mest. 

Et slikt nytt system vil også forenkle skatteberegningene i staten. Det vil unektelig føre til en innlemming av trygdeavgiften i ordinærskatten, men det vil også gjøre inntektsskatten mye mer oversiktlig. Man kan kontrollregne med et enkelt firemillionerraders excel-ark. Mye enklere for alle involverte.

I neste del vil jeg forklare hvorfor et slikt system vil trenge å forenkle skattefradragene og på hvilken måte det gjøres best. Har dere noen opplevelser med hvordan skattesystemet er unødvendig vanskelig? Del gjerne i kommentarfeltet.

*Jeg vil i den grad jeg klarer prøve å bruke 2015-satser, men jeg beklager om det her og der blir noen 2014-satser med i teksten.
**Jeg vil komme tilbake til forskjellige trygdeavgiftssatser i neste del om skattefradrag.
***Minstefradraget vil tas opp i neste del om skattefradrag

Noen kilder:
Skatter, avgifter og toll 2015 – Statsbudsjettet
Trygdeavgift – skatteetaten

Hvem spår best? – Presidentvalget 2016

Det er snart tid for å snøre valgstøvlene igjen. Ja, ikke til kommunevalget i Norge, men til den store festen. Presidentvalget i USA i 2016. Nok en gang har vi ingen sittende president som kan stille, vi har et spennende felt med ytre høyre dekket av Ted Cruz og venstresiden dekket av vår alles kjære sosialdemokrat Bernie Sanders, med spennende kandidater som Carly Fiorina, Marco Rubio, Hillary Clinton og Jim Webb i midten. I min bok er det viktigste å følge med på hvilket parti som tar det, og da er det ingen meningsmålinger som slår “Winner takes all” hos Iowa electronic markets.

Universitetet i Iowa har satt opp en gamblingside hvor man kan spille på hvem som vinner valget i 2016. Man kjøper “aksjer” i hvem man tror vinner valget og ved avgjort valg får man en utbetaling. Konseptet er ganske enkelt. Man kan handle på to måter. 1. man kan kjøpe to andeler samlet, en Demokrat- og en Republikanerandel, for en dollar. 2. Man kan kjøpe noen andres andel for en pris man byr på. Hvis du har en andel for det partiet som vinner, så får du utbetalt en dollar. Ganske enkelt. Spørsmålet blir da, hvor mye er du villig til å betale for den dollaren utbetalt?

HVa er så nytten av dette, er det ikke bare lotto? Nei, det er ikke helt lotto. Fordi, om du kan null om politikk, så kan du kjøpe og ha flaks, men om du kan litt om politikk har du en liten fordel. Og kan du mye om politikk har du en kjempefordel. Du kjøper f.eks. 100 dollar med 50/50, selger det partiet du tror vil tape tidlig, mens det er verdt rundt 50 cent, og holder på det partiet du tror vil vinne til slutten. Eller, enda bedre, om folk flest tror det motsatte av deg, så kan du kjøpe billig bare de andelene du tror vil vinne, og så få utbetalingen. Du kan spille på det faktum at det alltid kommer noen politiske skandaler, alltid dukker opp noen skjeletter i skapene, det er mye å spille på.

Disse effektene gjør at de som investerer har bedre kunnskap om valget enn menigmann. De lar seg ikke farge av kortsiktige bevegelser på samme måte som meningsmålingene. Og dess flere som spiller, dess mer kunnskap legges inn i dette markedet. Vi vil altså kunne få en svært nøyaktig prediksjon veldig tidlig.
IEM Graph
Så, hva er scoren? Vel, i begynnelsen av mai 2015, for et valg som skjer i 2016, så leder Demokratene. En Demokrat-andel handles 13 mai for 56,5 cent og en Republikaner-andel for 43,6 cent. Det er ikke gitt at dette er riktig, men jeg tror iallfall at det er et godt signal om at Republikanerne må ta noen grep om de i det hele tatt skal klare å dra denne i land.

PS. Det er ikke så enkelt å spille på IEM fra Norge, men det er iallfall interessant å følge med på.

Les mer her:
Wikipedia om Iowa Electronic Markets
Wikipedia om Prediction Markets

Dumbshaming – hvor lavt kan man synke?

I USA har man de siste dagene tatt et oppgjør med slutshaming. I Norge derimot har vi tydeligvis begynt med dumbshaming. Vi skal altså nå henge ut de som har andre motiver med sin utdannelse enn rene akademiske. Vi skal altså nekte de som ønsker, med en ganske høy egenandel, å ta norsk utdannelse i utlandet, bare fordi vi tror de bruker for mye tid på stranda og ikke nok i lesesalen.

Det er en enkel kritikk å komme med fordi det er det man gjerne kaller, også jeg mange ganger, tøysestudier. Det er PT-studier, Ex-phil og studier som handler mer om fysisk utfoldelse enn de høye akademiske standarder som vi finner på Universetet i Oslo. Denne enkle kritikken har interessante tilhengere også. Først er det altså McKinsey-sjef og Ap-mann Svein Harald Øygard som fyrer av en tirade mot badestudiene. Så er det utdanningsministeren fra Høyre, Torbjørn Røe Isaksen som er frampå og skal difrensiere mellom offentlige og private leverandører. Og jeg kan forstå dem begge, den ene scorer godt ved å snakke om tullestudier på NHH, og den andre scorer billige politiske poenger ved å være enig i noe finansministeren hans allerede har vært enig i.

Det som overrasker meg noe mer er all støtten den får i media, på facebook og på twitter. Er vi virkelig så elitistiske at vi ikke unner noen å gjøre noe vi selv synes er sløsing med tid? For la oss være ærlige, det handler ikke om at de ikke lærer, for det har vi ingen grunnlag for å si, det finnes ingen tall. Det handler om at de tar et studium vi ikke synes er verdt det.

Den verste kritikken jeg har sett til nå kommer likevel fra kommentator i BT og masterstudent i sammenlignende politikk ved Universitetet i Bergen, Maria Dyrhol Sandvik. For å ta noe fra andre avsnitt i artikkelen hennes,

Desse studieprogramma, der norske høgskular flyttar eit studietilbod til utlandet i samarbeid med kommersielle aktørar, bidreg ikkje til å gjere studentar verken smartare eller meir internasjonale.

Hun er ikke mild, og selvfølgelig helt uten noen form for dokumentasjon eller kilde. Videre sier hun,

Samfunnet taper på at studentar vel feil og så skiftar studium seinare.

Og så viser hun til en studie om at mange skifter studium. Uten på noe tidspunkt faktisk å dokumentere at denne utdanningen ikke øker produktiviteten som Øygard er så opptatt av. Og helt uten videre å godta at vi her har en diskusjon som ikke bare ikke er målt, men som helt åpenbart er nesten umulig å måle.

Men da vil jeg gjerne få si til deg Maria. Jeg synes det er forferdelig at du kan gå på Universitet i Bergen og studere samfunnsfag. For la oss være ærlige, om du kaller det statsvitenskap eller sammenlignende politikk, så er det statsvitenskap. Og så i Bergen da, jeg kan ikke stå inne for at noen lærer noe der som øker produktiviteten. Måler man i Nobelpriser er det f.eks. mye bedre å ikke ha noen høyere utdannelse enn å ha gått på UiB. Nei, og dette betales gjennom skatten? Du burde skamme deg, Maria, for å studere på et hvilestudium som du gjør. Du kunne tilogmed gått bort i gata til NHH, de har nå iallfall nesten én. NTH, for la oss være ærlige, det er ikke akkuratt Dragvoll som har bidratt her, har iallfall to vinnere. Som ikke er så verst mot Universitetet i Oslos seks.

Ser du hvor teit det blir å sette disse opp mot hverandre? Man må ha enkle, forutsigbare regler i et samfunn om man skal ha økonomisk vekst. Da å ha regler som at man kan studere norske studier hvor som helst, og man får dekket det samme som alle andre, er helt greit. Ikke heng ut de som går på skole i utlandet som badestudenter bare fordi du synes din bakgrunn er bedre. Skam dere!

TL;DR: Hvis studiet oppfyller NOKUT-kravene er det ingen grunn til å nekte dem tilsvarende utbetaling som andre steder.