Misforståelser rundt pensjon – hvorfor Rødt og LO tar feil

Rødt vil i god stil forsvare de offentlige tjenestepensjonene mot regjeringens pensjonsgrep. Deres argumenter er gode, spesielt godt liker jeg

[…] folk flest velger ikke når de vil gå av. Valget avgjøres av at helsa og kreftene tar slutt. Det er de med tungt arbeid og kort levealder som går av først, oftest de med lav lønn og lite utdanning.

Problemet er at det stemmer bare ikke. De som går av først er de som har råd til å gå av med avkorting i pensjonen. ‘Sliterne,’ de som kanskje virkelig trenger å gå av tidlig. De som av Rødt blir beskrevet som med “tungt arbeid og kort levealder” har rett og slett ikke råd til å gå av. Noen av dem blir selvfølgelig ufør, men det blir feil å si at de har ‘gått av’ ettersom det er antatt ufrivillig.

LO har lenge forsvart AFP-ordningen med sliterargumentet. Man må ha avtalefestet pensjon sånn at sliterne får mulighet til å gå av tidligere og får en verdig pensjonisttilværelse. Det er et kjempeflott argument, men det er bare ikke sant. De yrkesgrupper med høyest uførerate er de som er minst sannsynlig at tar AFP. Sliterne har igjen ikke råd til å ta ut AFP.

I to korte artikler, en som fokuserer på omfordelingseffektene og en som fokuserer på veksteffektene av AFP-ordningen, beskriver Marius Doksheim og jeg problemene med denne ordningen og hvorfor den ikke gjør nettopp det som LO påstår, hvorfor den ikke hjelper sliterne.

Jeg er enig med Rødt og LO i en ting hver, vi må styrke den generelle pensjonsordningen og den styrkingen må fokuseres på sliterne. Men man må gjøre det innenfor rammer som kan forsvares ut fra en reell situasjon, ikke ut fra hvordan LO-pampene mener samfunnet ser ut. Man må sørge for at omfordelingen ikke blir, som i dag, fra de svake til de sterke, men fra de sterke til de svake. Et sånn system har jeg til gode å se fra noen av partiene.

Subsidier er dårlig omfordeling

I det norske næringslivet har man begynt å legge opp til subsidiert industri i en rate man tidligere ikke har sett. Som man vet har ”kjært barn mange navn”, og dette er inget unntak. Bokbransjen skriker etter krisepakke, tungindustrien vil ha egne kraftavtaler og LO ønsker seg svakere krone.

Bunnlinjen er den samme. Forbrukere må betale for industriens ønsker. Hvis man ser nærmere på hvert av disse elementene, ser man at det er ingen forskjell på disse måtene å subsidiere og på bøndenes etablerte og ofte kritiserte stønadsordning.

Først ser vi på krisepakkene som er blitt delt ut. Dette er skattepenger delt ut til ofte feilende industrier som de siste årene kun har seilt på en overopphetet økonomi. Skal man holde liv i alle bedrifter som overlever i gode tider, frigis ikke arbeidskraft til den nye industrien som kommer i neste oppgang. Da får man ikke de kloke hoder frigitt til å lage de nye bedriftene som skal skape den nye oppgangen. Man kan ikke betale bokbransjen fordi det er dårlige tider. Man må opprettholde kulturelle stønadsordninger i gode og dårlige tider, man må sørge for at det er en litterær bredde uansett, men man må passe på at man ikke kaster bort penger på overivrige forleggere som ikke kan forsvares uavhengig av konjunktur. Det er tross alt skattepenger.

Det samme gjelder forsåvidt krisepakker til skipsverft, bildelfabrikker og banker. Man kan ikke holde liv i bedrifter som opptar genial arbeidskraft når neste gründer kan dukke opp fra hvorsomhelst.

Neste problem er kraftavtaler til tungindustrien. Selvfølgelig kan to bedrifter inngå avtaler seg mellom, sålenge de er innenfor gjeldene lover, men kan noen forklare hvorfor staten skal sørge for at forbrukerne skal sponse industrien med billigere kraft? Skal man klare å ha et fungerende kraftmarked, så kan man ikke ha forskjellig reglement for forskjellige aktører. Om man er enig eller uenig i generell konkurranslovgivning, den må iallfall være lik for alle. Med naturlige monopoler som kraftlinjer som er dårlig regulert fra før, og med mange nye utfordringer i kraftproduksjonen, kan det være et poeng at man skal desentralisere kraftproduksjonen mer enn før. Det kan være effektivt å la store industribedrifter produsere egen strøm. Iallfall om man skal slippe å få dem sponset av menigmann.

Det siste problemet er den evinnelige debatten om lav kronekurs. Skal man ha svak krone for å styrke norsk industri? Det spørsmålet stilles basert på helt feil premisser. Det forutsetter at norsk industri blir sterkere av svak krone, norsk industri blir sterkere av mange ting, av bedre arbeidere, mer avanserte maskiner og nye produksjonsmetoder, lav kronekurs bare hjelper til å skjule ineffektiviteten bedre. Man kan ikke kjøre en politikk basert på at alle importvarer blir dyrere, at forbrukerne skal betale mer for at industrien skal slippe å reformeres. Vi har et land fullt av arbeidere som er effektive og dyktige, hvis de får lov til å prøve seg, men som ikke blir utfordret fordi man i LO er mer opptatt av lav kronekurs.

Staten skal ikke gripe inn for å sponse bedrifter på forbrukernes regning. Staten skal sørge for fallnettet til arbeiderne som rammes av bedriftene som lukes ut av økonomien. Staten skal sørge for at man hurtig og enkelt kan starte bedriftene som skal gå under i morgendagens boble, de fremtidige Norsk Data, Øglænd DBS og Union. Man må ikke være redde for endring, bare sånn kommer vi oss videre.

Som et lite PS vil jeg gjerne trekke frem bøndenes subsidier. I forhold til inntekten har vi ikke spesielt dyr mat i Norge. Vi har ganske høye avgifter på forbruk, som er en fornuftig måte å skattlegge på, i tillegg til vår ganske høye inntektsskatt, arveavgift osv. Dette er et fornuftig grep for å holde på det offentlige sikkerhetsnettet. Der vi ikke har så effektive avgifter er tollen på importvarer som kjøtt, frukt, grønnsaker og mange forbruksvarer. Vi har ikke over 400% toll på kjøtt for å støtte sikkerhetsnettet, men for å beskytte ineffektive bønder. Det er ingen grunn i verden til at vi ikke kan kutte tollen og mye av landbruksstøtten for å heller bruke pengene på forskning, utdanning og kursing, tiltak som gjør landet som helhet mer effektivt.

Det er ikke populært å skape arbeidsledighet, men istedet for å rote seg bort i å prøve å kontrollere ukontrollerbare krefter, heller skap et ordentlig sikkerhetsnett og legg penger i å utvikle vår viktigste ressurs, menneskene. Ikke ta fra folket og gi til bedriftene, det er ikke omfordeling vi kan tro på iallfall.

Knowledge and the Wealth of Nations: A Story of Economic Discovery

[openbook booknumber=”978-0393329889″]

Denne boken er en meget bra historisk beskrivelse av endogen vekstteori og hvordan man kom dit man er i dag, med en enkel og oversiktlig gjennomgang av teorien og dens bakmenn. Den kan anbefales for alle som har interesse av økonomisk vekst, uten at man må ha noen formell økonomisk bakgrunn for å kose seg med denne boken.

Absolutt et must for alle som liker økonomisk historie. Terningkast 6

Konkurransemyndighetenes forbannelse

I de fleste vestlige markedsøkonomier setter man stor lit til sine konkurransemyndigheter for å kunne utnytte markedskreftene til det fulle. Spesielt høyresiden, men etterhvert også venstresiden i politikken er veldig fornøyde når man avdekker skjevheter i markedet, ulovlig samarbeid og monopolvirksomhet.

Hvis man derimot går langt nok til høyre, i de marker liberterianerne jager, dukker noen spennende argumenter opp. Man snakker om ineffektiviteten i konkurranseregulering. Jeg tenkte nå å ta en rask gjennomgang i hvorfor dette er interessante argumenter.

Først må man kartlegge målsettingen, ønsker man kort sikt nytte eller lang sikt nytte. Med dette mener jeg lave priser nå, eller økt økonomisk vekst og dermed velstand over tid. Til det første målet funker dagens norske konkurransereguleringer helt flott, det er det andre som er problemet.

Teorien er at man gjennom konkurranseregulering, altså forbud mot monopolvirksomhet og konsolideringsrestriksjoner, opprettholder sterke markedsaktører som endres i et sakte tempo, slipper små aktører inn på samme marked, holder priser nede og metter markedet gjennom insentiver til å drive med det samme som markedslederen, bare litt mer effektivt. Hvis man derimot har monopol, som er ineffektivt og dyrt, så er insentivene tilstede for store paradigmeskift, men senere og til vedvarende høyere pris for monopoltjenesten

Historiske eksempler

Jeg vil gjerne dra frem to eksempler, det ene fra økonomien i Europa i slutten av det tjuende århundret, og det andre fra politikken i USA og Frankrike på syttenhundretallet .

Margaret Thatcher og hennes hjelpere, privatiserte telefoni i Storbritania på sytti og åttitallet, og i løpet av de neste tjue år fulgte de fleste land etter. Ved å sette fokus på det naturlige monopol, skape “rettferdige priser” på telenettet, både mobilt og fastnett, holdt man tilbake utviklingen av alternativ. Det som etterhvert ble IP-telefoni kunne ha kommet både raskere og blitt bra tidligere om man konkurrerte med en gigantisk ineffektiv monopolist enn når man konkurrerer mot et, i følge konkurransemyndighetene, velfungerende marked. Man ble så låst i teorien om naturlig monopol at man glemte at et monopol er bare monopol sålenge det ikke finnes konkurrenter, ikke sålenge man styrer en spesifikk teknologi.

Det finnes eksempler på at disse kreftene virker, og de sterkeste finnes i politikken. Staten har monopol på å ta inn skatter ved bruk av makt. Når dette monopolet blir for ineffektivt, dukker det opp konkurrenter. To eksempler på disse er den amerikanske og den franske revolusjon. Da kongen av England, George om jeg ikke husker feil, og hans menn ble for grådige, ville ikke kolonistene lenger finne seg i et system som i deres øyne var urettferdig og undertrykkende. De laget et alternativ som vant i markedet, USA ble til.

Det samme gjaldt i Frankrike. Da borgerne ikke lenger fant seg i å ikke ha råd til brød og de ikke ønsket å spise kake laget de et alternativ til det monarkiet som hadde regjert så lenge. Til forskjell fra USA så gjorde franskmennene dette noen ganger, og de er ikke vanskelige med å true med å gjøre det igjen. Revolusjon er en reaksjon på uønsket monopol, og ineffektivt monopol er ofte uønsket.

Hva betyr dette?

Det er klart at mitt bevis er bare anekdotisk og kanskje litt greit tilpasset, og jeg har liten støtte for å si at et samfunn uten konkurranseregulering vil ha større vekst på lang sikt. Men, debatten i dag fokuseres så ofte, som i telefoneksemplet, på konkurranse basert på eksisterende, og i verste fall utdatert teknologi. Hvis man derimot har et samfunn som insentiverer innovasjon, vil kanskje slippe å tenke så mye på reguleringen.

Monopol i jernbanen oppfordrer til lastebiltransport, det er greit, den kjøper de fleste. La oss ta den litt videre. Monopol i fasttelefoni oppfordrer til IP-telefoni over andre nett og mobiltelefoni, monopol i mobiltelefoni oppfordrer til paralelle nettverk, monopol i fossile drivstoff oppfordrer til alternative drivstoff og ikke minst monopol i IT-systemer fører revolusjonerende og bedre alternativer som f.eks. åpen kildekode.

Mange bruker argumenter om strøm som at vi ikke kan ha monopol på goder som er så sterkt knyttet til store kapitalinvesteringer i nettet, men det gjelder jo bare med dagens dominerende teknologi. Desentralisert strømproduksjon er fullt mulig med eksisterende teknologi, og med den økte fokus på fornybare kilder vil monopol i elektrisitet kunne insentivere utvikling av solceller, vindkraft, gasskraft på mindre skala og mange andre innovasjoner i energitilførsel.

Man vil kunne bygge en mer effektiv industri over tid, til forskjell fra dagens effektivitet nå. Man vil kunne fokusere på innovasjon og forskning, fremfor markedsandeler og rettferdige priser.

Konklusjon

Det disse argumentene prøver å få frem er diskusjonen om konkurransemyndighetene har rett fokus. Det er klart at man må ha institusjoner som etterforsker korrupsjon, man må fremdeles la staten oppfylle sine plikter, sette standarder innen HMS, kjøps-, forbrukerkjøps- og kontraktsrett. Men, å passe på konsolideringer i et marked som kanskje er mer effektivt uten innblanding fra ineffektive aktører på sidelinjen, det er kanskje ikke statens jobb.

Konkurransemyndighetenes forbannelse er nemlig at når de søker effektivitet i dag, så ødelegger de for vekst og effektivitet på lang sikt.