Hvordan Høyre kan vinne valget og hvorfor de ikke vil

Høyre står foran et stort valg. Ikke valget nå til høsten, det er allerede tapt. Selv om de skulle få borgerlig flertall vil det neppe bli mye høyrepolitikk utav det. Det jeg snakker om er valget mellom å være et stort parti eller et lite parti. Det begynner å nærme seg siste sjanse å ta dette valget. Mens venstresiden tikker og går, vokser FrP seg større og større på politikk som tilsynelatende veksler mellom frie valg og staten skal knuse all motstand med jernhånd. Det eneste Høyre har gjort så langt er å stå og se på.

Jeg vil ikke skylde på Erna, for er det lokomotivets skyld at ingen står ved spakene? Det at hun kom inn og var akkuratt tøff nok i akkurat rett tid til å ta over etter Jan Petersen, var vel bare uflaks. Hennes tid var over for fire år siden, men det har tydeligvis ikke resten av partiet fått med seg. De stemmer henne opp og frem. Statsministerkandidat og partileder, kan det bli bedre? Ja, det kan det.

Jeg tror at høyre må gjøre tre ting for å vinne valget, for å være et av de store partiene:

  1. De må benytte seg av de uendelige ressursene de sitter på i både valgkamp og politikk. Sett sammen en komite med både partifolk og outsidere. Ikke noen fjåsete programkomité og ikke med noen askeladdfaen som Hagen eller Røkke, men folk som vet hva de snakker om. Tidligere statsråder, ungdomspolitikere, Civita- og Minervafolk, folk fra næringslivet, forskere, partimedlemmer med diplomatisk erfaring, mulighetene er uendelige. Vær kresne på hvem man tar med, ikke ta med på navnegjenkjenning, dess mer ukjente dess bedre i mange tilfeller. Når denne komiteen er satt sammen skal de gjøre én ting, legge en langtidsstrategi på hvordan partiet skal få til en ny blå bølge, hvordan konservativ politikk skal forbedre landet. Ikke noen talkingpoints til en aviskommentar, men ordentlig langtidsstrategi.
  2. De må få inn flinke folk i ledelsen og markedsføre dem ordentlig. Når man først har fått flinke folk inn i partiledelsen, det vil si etter man har byttet ut mesteparten av den sittende ledelsen, må man få frem at dette er folk som vet hva de holder på med. At det er folk som kan tåle å være statsråd og som ikke må legge seg på sofaen om det går dem litt imot. Målet må være konservativ politikk for Norge, og da må man ha noen som makter å gjøre de omveltingene.
  3. Kjør ordentlig valgkamp. Som nevnt ovenfor, partiet sitter på uendelige mengder hjernekraft, den kan brukes i valgkampstrategi. Når man først har lagt en langtidsstrategi, kan man begynne å markedsføre den gjennom valgkamp fra dag 1. Man kan kjøre sammen markedsføringsfolk, statistikere og strateger og bygge opp en ordentlig kampanje til å promotere konservativ politikk. Det er det viktigste. Hvis man klarer overbevise folk om at konservativ politikk er bra, så trenger man strengt tatt ikke gjøre noe annet. Da vil resultatene komme. Se på Willoch og Syse, folk var enige om at konservativ politikk var bra, så gikk de frem. Se på Lahnstein, folk var mot EU, så gikk hun frem.

Til dere som i likhet med meg nå sitter på venstresiden og leser dette og tenker at man ikke ønsker konservativ politikk i Norge, så ikke bekymre dere. Disse tre stegene kommer aldri til å skje, og det er tre veldig enkle grunner til det.

  1. Partiinsidere liker andre partiinsidere. De ønsker ikke at utenforstående skal diktere deres politikk. I Norge er stort sett utenforstående alle som ikke sitter i programkomité eller sentralstyre.
  2. De som har jobbet seg opp gjennom gradene, de uten karisma og uten evner til å hverken vinne valg eller innføre konservativ politikk i landet, ønsker ikke at andre skal seile inn og ta deres harde arbeid over målstreken. De evner ikke å se at de selv ødelegger for politikken de tror på.
  3. Politikere på høyresiden tror ikke på noen konservativ agenda. De er ikke villige til å ofre seg for politikken på samme måte som man gang på gang ser fra venstresiden. Det er ikke de flinkeste som kommer frem, fordi de flinkeste leder banker, er advokater, er gründere og driver med så mye annet. For en av konsekvensene av en strategi som outlinet overnfor kan være at hele det politiske miljø blir flyttet til høyre. Ikke ulikt det som skjedde på åtti- og nittitallet i Norge og forsåvidt resten av vesteuropa. Solialister privatiserte i hytt og vær, statsmonopoler ble oppløst og konservativ politikk stod i høysetet på begge sider. Men man er ikke fornøyd med det på høyresiden. Man er ikke fornøyd med at det skjer hvis man ikke har makt til å gjøre mer. Sosialistene som har sloss mot overmakten i så mange år som de gjorde, er vant til ikke å vinne hele tiden, de har visst at ethvert vunnet slag er verdt å kjempe for, uansett hvordan krigen går ellers. Mens Rød Ungdom, Sosialistisk Ungdom og AUF står på barrikadene for miljøvern, mot Israel og for homofiles rettigheter, står ikke Unge Høyre på barrikadene for mindre fomueskatt og høyere bunnfradrag. Jeg har iallfall aldri sett Torbjørn Røe Isaksen kaste stein på politiet fordi han mener at det er feil med eiendomsskatt.

De konservative kan lære mye, men mest av alt tror jeg de må trekke hodet sitt opp av jorda og få med seg hva som skjer..

Jernbane og veier – om depolitisering og byråkrati

Den store ideologiske debatten mellom høyreside og venstreside, ikke bare i Norge, men i mange vestlige land er enkel. Stor stat mot liten stat. Den ene siden mener at det er fellesskapet, representert ved staten, som skal ta vare på oss, mens den andre siden mener individer skal ta vare på seg selv i større grad.

I Norge har begge sidene en formening om at staten skal ha en stor og viktig rolle, men med noen detaljforskjeller i utføring og rekkevidde. Det mest interessant er alikevel politikernes frykt for handlingslammelse. Alt som skal gjøres må kunne gjøres innen to-tre år, ellers får man ingen politisk gevinst.

I det siste har man diskutert vei- og jernbanepolitikk veldig mye. Det har vært vist at store samferdselsprosjekter treffer fylker hvor det skal færrest folk til å få stemmene som gir en representant eller to ekstra på tinget. Jeg har et ganske enkelt forslag for å løse denne problematikken. Politikerne må gi bort den oppgaven. La veiene styres direkte av byråkratiet, med et klart politisk mandat. Det er en løsning ikke ulik Norges Bank. La oss for enkelhets skyld kalle den Norges Vei.

Norges Vei har en Sentralveisjef på svært begrenset åremål, med fritt handlingsrom til å ansette og sparke de hun vil. Hun vil ha som politisk mandat at hun skal få ned antall dødsulykker, effektivisere veinettet, og skal i samarbeid med jernbaneverket opprettholde effektive transportruter i Norge. Hun vil ikke ta detaljordre fra stortinget, som kun har mulighet til å fjerne henne når åremålet er over. All annen påvirkning er indirekte.

Hun vil ha et helt begrenset budsjett, som når det overskrides, må finansieres med alternative kilder innenfor gjeldende regelverk, som f.eks. bompenger. Hvis det er politisk lite ønskelig kan man selvfølgelig gi mer penger, men det er altså ikke eneste løsning.

I en sånn situasjon, kanskje sammen med en tilsvarende “jernbanetsar” som amerikanerne liker å kalle sånt, vil man kunne koordinere vei- og jernbanesatsing. Man vil kunne forbedre inn- og utfartsårer til de største byene og legge opp til ordentlig transport mellom de store områdene, som er politisk lite attraktive. Koordinere for hvor det lønner seg å ha lyntog og hvor det lønner seg å ha skikkelige veier, og selvfølgelig hvor det lønner seg med begge. Man vil ha insentiver til å gjøre store flerårige vei- og jernbaneprosjekter som går ut over tiden til neste valg. Det er ikke alltid dumt å ha noen til å gjøre kost/nytte-beregninger.

Politiet – om spesialisering og utdannelse

Politiet har i dag en todeling i utdannelsen sin. På den ene siden har man politibetjenter med politihøyskolens toårige utdannelse, delt opp med ett års praksis, og på den andre siden politijuristene med sin femårige juridisk embedseksamen. Fordelingen blir dermed ganske klar, fotarbeidet gjøres av betjentene, mens avgjørelsene tas av juristene.

Jeg foreslår herved en tredeling. Juristene trenger man fremdeles, men betjentene kan bli mer spesialiserte. Gatebetjentene kan fortsette som før, toårig, ja gjerne kortere, utdannelse, med ett års praksis, men gjerne mer rettet mot gatekrim, nærkamp og annen lavkriminalitet. Det nye jeg foreslår er et femårig løp med mer etterforskningsteknikk, litt juss, og spesialiserte valgfag i økokrim, datakrim, organisert krim etc.

Denne todelingen mellom betjent og den nye etterforsker, vil kunne følges opp med differensiert lønningssystem. Gatebetjentene går noe ned, men med større muligheter for overtid, mens etterforskerne lønnes på nivå med masterutdannede ellers.

Inntaket på PHS er nå svært avhengig av fysisk styrke, det vil det fremdeles være på gatebetjentene, mens det for etterforskerne bare vil være snakk om et minstekrav som ikke er urimelig i den gitte jobb. Personlig har jeg alltid vært tilhenger av lave inntakskrav og høy strykprosent, så det foreslår jeg her også. Da får man de beste til jobben, ikke de beste på VGS. Man kan også kombinere dette med økt rekruttering til gatebetjenter fra forsvarets yrkessoldater.

I forhold til den gamle todelingen, vil denne tredelingen ikke bare øke effektiviteten til politiet, men også bekjempe et av de største problemene innad, dårlig informasjonsdeling. Det vil også potensielt øke tilliten til politiet i befolkningen, siden man nå vil kunne vise til mer spesialisert struktur og siden man kan få de som kjenner gata på gateplan og resten på et høyere plan.

Regjeringen må ta stilling nå – si nei til datalagringsdirektivet!

Personvern er en grunnleggende verdi i et demokrati. Personvernet innebærer en rett til å være i fred fra andre, men også en rett til å ha kontroll over opplysninger om seg selv, særlig opplysninger som oppleves som personlige. Etter EMK artikkel 8 er personvern ansett som en menneskerettighet.

Med en mulig norsk implementering av Datalagringsdirektivet (direktiv 2006/24/EF), som pålegger tele- og nettselskap å lagre trafikkdata om borgernes elektroniske kommunikasjon (e-post, sms, telefon, internett) i inntil to år, vil nordmenns personvern bli krenket på det groveste.

Datalagringsdirektivet ble vedtatt av EU 15.mars 2006, men fremdeles har den norske regjeringen ikke offisielt tatt stilling til om direktivet skal gjøre til norsk lov eller ikke. Gjennom EØS-avtalen har Norge en reservasjonsrett. Denne har aldri før blitt brukt, men så har man heller aldri stått overfor et direktiv som representerer en så stor trussel mot demokratiets grunnleggende verdier som det datalagringsdirektivet gjør.

Vi krever at regjeringen sier ifra nå før valget om de vil gjøre datalagringsdirektivet til norsk lov eller ikke. Å ikke ta stilling, slik regjeringen har gjort i over tre år, er det samme som stilltiende aksept.

Regjeringen må ta stilling nå – si nei til datalagringsdirektivet!

Følgende støtter saken og har samme eller et lignende innlegg på sin blogg:

Lars-Henrik Paarup Michelsen, 2.kandidat – Hordaland Venstre
Mads Munthe-Kaas, Bergen Venstre
Carl Christian Grøndahl, Bergen Venstre
Vox Populi; Blogger Knut Johannessen
Virrvarr; Blogger Ida Jackson
Per Aage Pleym Christensen, Liberaleren
Even Sandvold Roland, evensr/#drittunge
Torstein Dahle, Partileder Rødt
Robert Sørensen, www.teknonytt.com
Boye Bjerkholt, Leder Skedsmo Venstre
Runar Mæland, ungdomskandidat Hordaland Venstre
Jonas Eilertsen, 1. nestleder Unge Venstre
Tanketom, Andreas H. Opsvik
Jon Lien, master på Politisk Økonomi
Svein Ølnes, It-forsker & bonde
Stian Skår Ludvigsen, Statistiker – valgprognose

Du kan bli med ved å bruke denne teksten eller en variant av den på egen nettside. Du kan også støtte saken ved å spre budskapet på twitter, facebook, origo eller andre nettsteder du anser som relevante. Du kan også snakke med folk du møter på jobben, hjemme, på kafe og i ferien. Du bør også signere oppropet mot EUs datalagringsdirektiv, melde deg inn i facebookgruppa mot direktivet og støtte liberalerens epostkampanje. Dersom du vil lære mer kan du starte med EMK artikkel 8 og Reservasjonsrett EØS

Creative Commons License

“Regjeringa må ta stilling nå – si nei til datalagringsdirektivet!” er publisert med lisensen Creative Commons Attribution-Share Alike 3.0 Norway License. I korthet betyr det at du fritt kan bruke denne teksten (til og med gjøre endringer) på egne sider, så lenge du bruker samme lisens og lenker tilbake til denne siden.

Effektivt miljøvern

Snubla over dette leserinnlegget som Trude og jeg skrev på masteren en gang i 2007, og som aldri kom på trykk i Aftenposten. Det passer jo like bra nå som da.

Lars Mjøen er lei av miljøstoff i avisene og Ole Mattismoen er blitt en journalist ute av kontroll som roper ulv. Samtidig påstås det at klima selger og det er grunnen til dette enorme fokuset. Hvis Lars Mjøen og hans bekjente er representative for den norske befolkningen burde vel Aftenposten slutte å skrive om klimaproblematikken og heller konsentrere seg om norske b-kjendisers opptreden på diverse premierer på mer eller mindre vellykkede revyer i Tigerstaden. Hvis målet var å selge aviser da.

Forhåpentligvis fortsetter Aftenposten å holde fokuset på ”Het Klode” en stund til, for vi er langt fra målet. Klimaforliket er nok et eksempel på at mye må gjøres, nok et eksempel på at politikernes vilje til å gjøre reelle endringer er fraværende, og den lille vilje som finnes er verken tilstrekkelig eller økonomisk effektiv. Innovasjonen blir hengende etter.

Ikke langt nok
I likhet med så mange andre, promoterer Lars Mjøen taktikken fra den kalde krigen, så lenge ingen andre gjør noe, så skal iallfall ikke vi. I en verden der ”ingen andre gjør noe” så burde vi gjøre dobbelt så mye. Det holder ikke at vi er karbonnøytrale i 2030 når vi eksporterer olje og gass som aldri før. Vi kan ikke diskutere kvotehandel så lenge kjøp av kvoter gir oss rett til å slippe ut mer, bare vi betaler litt ekstra.

Legg heller noen solide rammer rundt det totale utslippet og legg på avgifter som stemmer overens med disse. Ikke vær så teknologispesifikk. Den statlige teknologiplanleggingen rundt biodrivstoff og hydrogenbiler er ikke effektiv. Det er ikke statens jobb å pålegge næringslivet satsingsområder, men å legge til rette for innovasjon i markedet.

Hvordan promotere innovasjon?
Først og fremst, sett solide mål. Et kvotesystem med aggressiv minsking av kvoter vil sørge for mindre samlede utslipp. Gjennom harde kvoteauksjoner vil de industriene som kan, legge mye penger i innovasjon for å minske eller fjerne sine utslipp, mens andre vil kjenne løkka rundt halsen. Kan de ikke eksistere i et lavutslippssamfunn, så har de ikke livets rett, uavhengig om de heter StatoilHydro eller Aker Kværner. Innovasjonen vil komme i form av nødvendighet, ikke i form av statlige subsidier til fremtidig satsing.

Biler og brensel
Den samme må gjøres i privatmarkedet. Ikke forby biler med store utslipp eller hus med oljefyring, men legg til rette for salg av lavutslippsteknologi uten å legge bånd på innovasjonen.

Benytt i større grad differensierte avgifter. Eiere av alle biler som har lavere utslipp enn en viss grense slipper å betale avgifter. Samtidig settes avgiftene på høyt forurensende biler og drivstoff generelt høyt opp. I en sånn situasjon spiller det ingen rolle for konsumenten hva slags drivstoff det brukes, bare at det ikke brukes mye. Det vil legges til rette for innovasjon i lavutslippsteknologi der den er mest effektiv.

En lavutslippsgrense bør være aggressivt satt, og halveres minst hvert tiende år. Da vil enhver konsument ha mye igjen for å velge et miljøvennlig alternativ, med mulighet for å velge noe annet om man må.

Hvem bestemmer?
Det vi frykter, som man kan se spor av i debatten i dag, er at næringslivet skal være hovedleddet i den miljøpolitiske prosessen. Hoveddelen av næringslivet har ikke interesse i hurtig og nødvendig innovasjon, og kan kun gi input om mulig teknologisk fremgang innenfor sine lønnsomhetskalkyler. Det er bare å se på debatten rundt StatoilHydro og deres argumenter mot CO2-rensing. I stedet for dagens system, må man innse at akademia og embetsverket er instansene som burde pålegges ansvaret for å nå målet som settes av politikerne. Da vil tilsynelatende uenige politikere kunne enes om en felles styring, og heller ha en debatt om de store rammene. Dette er ikke ulikt ordningen rundt Statens pensjonsfond utland.

Miljøpolitikk er ikke et ideologisk spørsmål, men et vitenskapelig, og i stedet for å slå hverandre i hodet med stiliserte argumenter vil det heller være mulighet for å igjen vekke den norske dugnadsånden som for tiden begynner å bli noe utvannet i jakten på firedagersuken og den tynneste flatskjermen hos Elkjøp.

Legg bort sakene – kjør #valg09 på ideologi

Valget til høsten blir et spennende valg. Ettersom vi nærmer oss bygges det koalisjoner på høyresiden for å kjempe mot den vinnende koalisjonen fra 2005 på venstresiden. Det fokuseres på brutte løfter og nye tiltak loves. Valgkamp har blitt en eneste stor debatt om hvem som har brutt hvilke løfter i enkeltsaker.

I dette valget vil jeg at vi skal gjøre noe annet, la politikerne kjøre valgkamp på ideologi. De har ikke lov til å gjøre noen andre løfter enn at de vil fremme sin ideologi. Hvert parti kan selvfølgelig ha den ideologien de vil, men her er de som jeg har observert fra venstre til høyre:

  • Rødt – Kommunisme – Gi etter evne, få etter behov. Alle er like og skal derfor være like, uansett opphav eller bakgrunn.
  • SV – Sosialisme – Kommunisme light. Ta vare på hverandre, men gjerne innenfor lønnsomme forretningsøkonomiske rammer.
  • AP – Sosialdemokrati – Statens rolle er å legge til rette for et fornuftig samfunn, gjerne med sterke virkemidler om nødvendig, men uten å kvele individet.
  • SP – Proteksjonisme – Norge kan og bør klare seg selv.
  • KrF – Religion – Det som er viktig er at vi lever i et samfunn basert på religiøs etikk, vern om folket som gjeteren verner om sine sauer.
  • V – Liberalisme – Det er individets frihet og trygghet som må dyrkes.
  • H – Konservatisme – Man skal helst ikke endre status quo for meget og staten skal være minst mulig og holde seg utav folks vei.
  • FrP – Blanding av liberterianisme og sosialisme – Statens skal gi oss valgfrihet og betale for våre valg, de skal gi alle like mye penger, unntatt om de ikke vil være selvstendige på vår måte.

Det er klart at i en valgkamp som den som foregår, så vil ikke partiene unne unnvike fra å love ting som går på tvers av disse, som at Venstre er for fildeling, men også var partiet som ga politiet økt myndighet til overvåking. Ap var partiet som skulle styrke det offentlige, men har også svekket valgfriheten. FrP mener individet skal stå i sentrum, unntatt individer fra andre land, de teller ikke.

Jeg tror partiene vil tjene mye på å bruke ideologi i valget og kanskje diskutere de store linjene fremfor de små kjedelige enkeltsakene.

Problematiske kommersielle modeller – om LMS og HMS

Man argumenterer ofte for at effektivitet krever konkuranse, og det er forsåvidt sant. Noen ganger konkurrerer man på feil premisser og med feil insentiver, og da blir det ikke effektivt alikevel. En av disse markedsproblemene oppstår når konsument og kjøper ikke er samme person. Det finnes to veldig fine eksempler på nettopp det.

Det klassiske eksempelet er helsetjenester betalt gjennom privat helseforsikring eller HMS som det heter i USA. Her har konsument (pasienten) og produsent (sykehuset) sammenfallende interesser. De vil gjennomføre mange og dyre tester og prosedyrer. Pasienten vil at sykehuset skal gjøre mest mulig for at han skal bli frisk, og sykehuset vil sende størst mulig regning. Betaler (forsikringsselskapet) ønsker derimot at regningen skal være minst mulig, men at pasienten skal bli frisk nok til ikke å koste mer senere.

Dillemmaet som oppstår er at det blir en kamp mellom de som står nært handelen og de som står langt fra. Forsikringsselskapet har insentiver til å si nei til alt som blir foreslått, mens sykehuset har insentiver til å ta blodpris for det som blir godkjent. Effektiviteten forsvinner ut vinduet.

En litt annerledes situasjon er situasjonen rundt LMS, learning management systems. Ida Aalen har engasjert seg i LMS-bruk på NTNU og i en fin post på bloggen hennes har hun gått gjennom endel problemer med utformingen til It’s learning, som sammen med Blackboard og Class Fronter er norges mest brukte LMS-systemer.

Problemet i den kommersielle modellen her er at de to store gruppene med brukere ikke har sammenfallende interesser, og at ingen av disse kommer frem i forhandlingene mellom selger og kjøper, henholdsvis IT-selskapet og skolen. For skolen gjelder ting som pris, service og små administrasjonskostnader, mens for studenter og lærere er alfa og omega brukervennlighet til enhver pris.

Løsningene på disse problemene synes å være ganske tydelige, men ikke uten betenkeligheter. Det enkleste effektivitetsløsningen på begge problemene er at bruker betaler. Det kan by på interessante problemer. I helsedekningen kan man si

  1. Alle betaler selv
  2. Alle får en viss sum av staten til å bruke på helse
  3. Staten betaler uten konflikten, men setter kost-/nyttekrav.

Å betale selv er det mest effektive, men folks tilgjengelige inntekt varierer såpass mye at det vil ekskludere noen fra dekningen. Fast sum fra staten er ikke optimalt siden noen brekker en fot, andre får kreft mens andre igjen bare ikke blir syke. Hvordan skal man finne denne gitte summen, hva når pengene er brukt opp og man fremdeles er syk? Det mest effektive, som ikke er i stor grad usosialt er at staten tar regningen, men at man opererer innenfor gitte kost-/nyttefunksjoner. Dagens finansiering i Norge er sånn, med en stykkprisfinansiering, som fører til en stor vekst i helsebydsjettet, men mindre enn ved den private forsikringsmodellen. Hvis den veksten blir for stor og går på bekostning av pasientene, må man kanskje tilbake til kun faste overføringer og de budsjettmaksimeringsproblemene det måtte føre med seg.

For LMS er brukerbetaling selvsagt mulig, men hva hvis halve klassen ikke vil betale, mens skolen fremdeles har plikt til å tilby undervisningsmaterialet, det blir fort tungvint. Problemet her er å gi produsenten insentiver til å høre på brukerne. I informatikkens verden er dette problemet løst ganske elegant. Man gjør brukerne til produsenter gjennom open source løsninger. Ved at skoler, enten hver for seg eller sammen, legger ressurser i å utvikle åpne løsninger istedetfor å kjøpe ferdige løsninger, vil man som bruker kunne påvirke produksjonsprosessen direkte. Norske universiteter alene sitter på så mye programmeringsressurser at et sånt prosjekt vil kunne bli veldig bra. Når du da legger til det som finnes utenlands kan et sånt prosjekt bli det WordPress er for blogger.

Det er altså ikke umulig å løse denne typen problemer med markedet, det er bare vanskelig å velge en løsning.

Island vil søke EU-medlemskap. Hva skjer med Norge?

Islands regjering vil be Alltinget om å godkjenne at regjeringen leverer en søknad om EU-medlemskap, opplyser Islands statsminister. EUs utvidelseskommissær, finske Olli Rehn, har anslått at en søknad kan være ferdigbehandlet i løpet av ertt år.

Det er all grunn til å tro at Island ikke sier ja til EU uten å få til en god fiskeriavtale. At Island nå kan få full markedsadgang til EU-området vil få konsekvenser for den norske kystbefolkningen og fiskerinæringen. Dermed tror jeg at en islandsk EU-søknad vil fremtvinge en debatt her hjemme enten norske politikere liker det eller ikke. 

Et eventuelt islandsk medlemskap vil ikke minst få konsekvenser for EØS-avtalen. Et spørsmål er om et EØS-samarbeid bestående av Norge og Lichtenstein er ønskelig fra vår side. Det er også legitimt å spørre om det er ønskelig fra EU sin side?

Norges nye Maggie Thatcher?

(Aftenposten): I dag holder Siv Jensen foredrag for ledere i britisk politikk og næringsliv. Mens Høyre sturer over miserable meningsmålinger på hjemmebane, ønskes Siv Jensen velkommen av en rekke ledende konservative politikere i Storbritannia.

–Vi har merket oss Siv Jensens engasjement i spørsmål om terrorisme og utfordringer knyttet til det multikulturelle samfunnet. Det er bakgrunnen for invitasjonen, sier Alex Try, mediedirektør i den utenrikspolitiske tenketanken Henry Jackson Society som står ansvarlig for selve arrangementet. Han forventer at opp mot 100 parlamentsmedlemmer, næringslivsledere og andre nøkkelpersoner i britisk politikk vil komme for å høre Siv Jensen. I invitasjonen spennes forventningene til Siv Jensens foredrag høyt. Der omtales Siv Jensen som «trolig en kommende norsk statsminister», som ansvarlig for det ledende borgerlige partiet i Norge – og som «Norges Margaret Thatcher». I tillegg til å foredra i Underhuset, skal Siv Jensen møte en rekke nøkkelpersoner innen det konservative Tory-partiet.

Tidligere i år konkluderte det britiske månedsmagasinet  Standpoint Magazine med at Siv Jensen er håpet for en ny bølge av liberal politikk i Europa. Magasinet gjode et større intervju med og konkluderer med at hun har en rekke fellestrekk med jernkvinnen som er et forbilde for høyreliberalere over hele verden.

Det konservative magasinet påpeker at media i Norge har tegnet et urettferdig bilde av FrP. Det blir skrevet at «Selv om ingenting i partiets program ville fått øyenbrynene til å reise seg for eksempel i moderate republikanske sirkler i USA, har FrPs avvisning av det tradisjonelle, nordiske synet på statens rolle fått media til å karikere dets ideologi som farlig, dets tilhengere som mindre utviklede lavpanner og Hagen som en demagog. (…) Men hvis hun vinner makten kan hun likevel komme til å skape en modell for modig liberalisme og sunt bondevett for hele Europa».

Vi kan få en ny utgave av Maggie Thatcher som statsminster etter høstens valg. Erna Solberg ser i alle fall ut til å ha utspilt sin rolle som statsministerkandiat…

Misforståelser rundt pensjon – hvorfor Rødt og LO tar feil

Rødt vil i god stil forsvare de offentlige tjenestepensjonene mot regjeringens pensjonsgrep. Deres argumenter er gode, spesielt godt liker jeg

[…] folk flest velger ikke når de vil gå av. Valget avgjøres av at helsa og kreftene tar slutt. Det er de med tungt arbeid og kort levealder som går av først, oftest de med lav lønn og lite utdanning.

Problemet er at det stemmer bare ikke. De som går av først er de som har råd til å gå av med avkorting i pensjonen. ‘Sliterne,’ de som kanskje virkelig trenger å gå av tidlig. De som av Rødt blir beskrevet som med “tungt arbeid og kort levealder” har rett og slett ikke råd til å gå av. Noen av dem blir selvfølgelig ufør, men det blir feil å si at de har ‘gått av’ ettersom det er antatt ufrivillig.

LO har lenge forsvart AFP-ordningen med sliterargumentet. Man må ha avtalefestet pensjon sånn at sliterne får mulighet til å gå av tidligere og får en verdig pensjonisttilværelse. Det er et kjempeflott argument, men det er bare ikke sant. De yrkesgrupper med høyest uførerate er de som er minst sannsynlig at tar AFP. Sliterne har igjen ikke råd til å ta ut AFP.

I to korte artikler, en som fokuserer på omfordelingseffektene og en som fokuserer på veksteffektene av AFP-ordningen, beskriver Marius Doksheim og jeg problemene med denne ordningen og hvorfor den ikke gjør nettopp det som LO påstår, hvorfor den ikke hjelper sliterne.

Jeg er enig med Rødt og LO i en ting hver, vi må styrke den generelle pensjonsordningen og den styrkingen må fokuseres på sliterne. Men man må gjøre det innenfor rammer som kan forsvares ut fra en reell situasjon, ikke ut fra hvordan LO-pampene mener samfunnet ser ut. Man må sørge for at omfordelingen ikke blir, som i dag, fra de svake til de sterke, men fra de sterke til de svake. Et sånn system har jeg til gode å se fra noen av partiene.