Kjønnssamfunnet – hvorfor likestilling er en drøm

Nesten daglig hører vi utsagn som “vi vil bare behandles likt” og “kvinner trenger ikke særbehandling” fra de harde feministene. Dette er veldig misvisende av to årsaker. For det første forutsetter dette at det ikke er systemet det er noe galt med, men at sålenge damer behandles likt med menn innenfor systemet så vil de klare seg på linje med menn. For det andre er likestillingstiltakene laget slik at menn skal kunne forstå og kunne innføre dem i arbeidsplassen og av og for kvinner i hjemmet.

Det første problemet er at systemet er grunnleggende diskriminerende. Det er ikke alltid mot kvinner, men det er grunnleggende diskriminerende mot alle brudd på tradisjonelle kjønnsroller. Et argument som blir brukt mot at det er så få kvinnelige ledere er at de velger familie foran karriere, eller at de går glipp at sjanser fordi de tar lengre permisjoner, har i hovedsak høyere sykefravær eller er mindre aggressive. I tillegg er menn diskriminert mot i foreldretvister, siden barn antas å måtte bo hos mor de første årene, og dermed ikke kan bo hos far fordi det har bod hos mor så lenge. Det er en klar overvekt av skillsmissebarn som har mor som hovedomsorgsperson og “alminnelig samvær” med far, altså en gang i uken og annenhver helg.

Det andre problemet er at hvordan kan likestillingstiltak i hovedsak laget av og for den ene siden i en konflikt fungere? Menn blir bedt om å ansette flere kvinner i styrer og som ledere, men de vet ikke hvordan. Da er den eneste løsningen kvotering. I akademia er likestillingsproblematikken vesentlig mindre enn i f.eks. finansbransjen, hovedsaklig fordi det er flere kvinner på alle nivåer i akademia. Kvinner kvoteres inn mange steder, og det er helt nødvendig for at systemet skal tilpasse seg begge kjønn over tid. Å kvotere inn kvinner i ASA-styrene er på kort sikt kanskje uheldig, men på lang sikt kan det være med på å bygge et mindre skjevt system. Mannspanelet er en god idé med en dårlig gjennomførelse. Det å ha, i større grad, menn som veier inn på avgjørelser i barnefordelingssaker og familietvister er en god idé. Ikke på individnivå, men iallfall på systemnivå. Kanskje kvotering her vil være til det beste for barna? Far kan ikke få mindre enn 40% samvær, med mindre det foreligger bevis for omsorgssvikt.

Et godt eksempel på at det offentlige ikke har tilpasset en virkelighet med full likestilling er at barnevernet og likestillingsombudet er under samme departement. Det vil si at samtidig som man kjemper for kvinners rettigheter i arbeidsplassen, og det vil da være naturlig å ha en kvinne som likestillingsminister, skal man altså da kjempe for likestilling i barnefordelingssaker, en stilling i hvor det i større grad vil være naturlig å ha en mann.

Frem til det offentlige tar konsekvensen av noen tusen år med diskriminerende kjønnsrollemønster og innfører kvotering begge veier, vil ikke diskrimineringen slutte, ikke fordi det er manglende vilje, men fordi systemet er så grunnleggende feil bygget opp at det ikke er mulig. På kort sikt kan dette føre til mange store overskrifter som ikke er heldige, og da er det nok ikke politisk vilje til sånt i Norge, da vil det nok ikke skje.

Les mer om likestilling:

Styrk kvinners rettigheter – kultur – Dagbladet.no.

Menn er 15% mer verdt enn kvinner? – slik kan vi ikke ha det…! | Labyrinten; mitt univers.

Mannskamp for likestilling – Meninger – Kronikker – Aftenposten.no.

Ja til likestilt samfunnstjeneste- Meninger – Ringen – Aftenposten.no.

Mediespeil om kjønn og likestilling i forskning.

Far får ikke vite hva barnet feiler – nyheter – Dagbladet.no.

Men kontantstøtten var ikke død. Den rører på seg. – Nyheter – Dagbladet.no.

Useriøst om likelønn og likestilling – Kultur – Dagbladet.no.

Oljeselskapene tjener penger på olje, hvem skal tjene på vind?

Teknisk Ukeblad forteller i en artikkel at oljegiganter dropper vindkraftsatsingen sin. Dette kommer vel neppe som en overraskelse på noen som har fulgt oljeprisen i det siste. På samme måte som det satses mye på alternativ energi når oljeprisen er høy, satses det lite på alternativ energi når oljeprisen er lav. Oljegiganter som Shell og BP kan ikke mer forventes å satse på vindkraft nå, enn NSB kan forventes å satse på damplokomotiv. Derfor er det moro at miljøvernere som hyllet disse selskapene for ett års tid siden nå er skuffet over de samme.

Statkraft blir fornærmet når Senterpartiet vil ha statvind, og FrP avviser ideen om eget vindkraftselskap. Fakta er alikevel at Statkraft ikke har en særegen interesse i vindkraft, de er et kraftselskap som skal produsere strøm av de beste tilgjengelige ressurser, fra økonomisk ståsted. Selv om det er langsiktig satsing, vil deres handlingsplan sette gasskraft som mer lønnsom enn vind, og dermed satse på dette.

Senterpartiet har helt rett i at hvis det skal være et overordnet mål å satse ordentlig på vindkraft i Norge, så må man ha et selskap som er dedikert til dette, ikke et som setter opp gasskraftverk når gassprisen synker. Det trenger selvfølgelig ikke være statlig, men at det må konkurrere på miljøgevinst og andre ikke-økonomiske fordeler er nok ufravikelig, og det betyr avgiftsbelegging av forurensende produksjon. Men det er bare hvis det er et mål med vindkraft i Norge. Foreløpig har det ikke vært politisk vilje til å overstyre kommuner som takker nei til vindparker,  og det har ikke vært politisk vilje til å avgiftsbelegge etter utslipp. Da kan man anta at et fraværende Statvind betyr manglende politisk vilje til å gjøre noe med vår hovedinntektskilde, vår elskede olje.

Les mer:

Vil ha tusenvis av nye grøne arbeidsplassar – Stavanger Aftenblad.

– Sp – ein tragedie for fornybar energi – Stavanger Aftenblad.

Blogg er ikke for alle – partienes nettsatsing..

Blogg er for de fleste ikke et nytt fenomen i det politiske landskapet. Det er et veletablert medium som alle med en viss troverdighet har notert seg. Jeg skal på ingen måte påstå at alle skal ha seg en blogg. Det blir helt feil hvis Carl I. Hagen eller Bjarne Håkon Hanssen skulle begynne å blogge, man ville ikke stole på at de har forstått mediets funksjon og mekanisme, eller at de er relevante i min tidsbruk på nett, men alle partiene bør ha kandidater som blogger.

Jeg vil gå lenger enn å snakke om bare blogging. Jeg vil snakke om partienes nettsatsing generelt. I dagen politiske landskap er det to klasser innen nettsatsing. Disse kan enkelt inndeles i troverdig og mindre troverdig. På den troverdige siden må jeg si at SV scorer høyt. Bård Vegar, Audun Lysbakken, Snorre Valen og Trond Martin Sæterhaug er eksempler på at blogg kan være bra. Inga Marthes blogg er ganske ny, men ser ut til å bli en suksess, mens Heikki burde bare være litt flinkere å oppdatere. SV har også forstått konseptet med Twitter, deres twitter feed er veldig bra, både nyheter og ønsker om feedback er vanlige.

Høyre scorer litt lenger nede. De har mange flinke bloggere, deriblant Torbjørn Røe Isaksen, som jeg uten noe veldig research tror har en av de eldste bloggene i norsk politikk. Høyre har også lagt link til flere blå bloggere. Her er det mye rart. Jeg vil fremheve noen veldig bra blå blogger, Kapitalismus er et must for enhver med frimarkedstendenser, det samme er Grenser for Politikk.Høyre får derimot trekk for rotete hjemmeside og noen “blogger” som ikke hadde vært nødvendige. Erna burde fortsette å skrive sine pressemeldinger, og gi dem til pressen, hennes blogg er nettopp den misforståtte strategien jeg snakket om tidligere. Det å slenge opp noen pressemeldinger, legge dem ut på nett og kalle det blogg er ikke det som vinner stemmer. Det er bare lite effektiv bruk av ressurser. Det samme gjelder Bent Høies blogg. Det er kanskje ikke rettferdig å dømme ut fra leverandør, men VG-blogg skriker ikke akkurat troverdighet, Bent kan glatt hente noen triks fra Torbjørn. Jan Tore Sanner har forstått konseptet, men uttrykket “content is king” er ikke Sanners venn. Høyres twitter feed er bare en nyhetsfeed, man kan like gjerne bare abonnere på RSSen på siden deres. Facebooksatsingen er laber, men den ene saken de har klart er momsfritak for organisasjoner.

Arbeiderpartiet er som vanlig sent ute og lite effektive, dessverre. De får pluss for bra hjemmeside og for å faktisk være litt bra på facebook, men minus for blogging. Bjarne Håkon som jeg nevnte, ikketroverdig blogger som ikke hjelpes av den er en VG-blogg, det samme gjelder Helga Pedersens blogg. Høyre og SV, til forskjell fra AP har en klar strategi. Høyre dreper sin egen strategi, men de har den iallfall. AP har noen lovende bloggere, men de er ikke relevante i partiet, så her er det enten eller. Et gledelig unntak er stortingsrepresentanten Gunn Karin Gjul. Noen andre røde blogger er sosialdemokratiet.no, Tore O og Statskanalen. Twitter er for dem bare en informasjonskanal, ingen interaktivitet.

FrP har en fin hjemmeside, bra layout som minner veldig om APs, men med litt mer rot. Bloggingen er liten, men Morten Høglunds blogg er helt grei.

Sentrumspartiene Venstre, KrF og Senterpartiet har alle en fin nettsatsing. KrF-TV er en god idé men ikke veldig bra produsert. Venstre har en imponerende liste med bloggere, men dessverre inkluderer den vg-bloggene til både Trine Skei Grande og Lars Sponheim, to som begge kunne brukt bloggetiden på noe mer fornuftig. Senterpartiet ser ut til å være flinke på twitter iallfall. Av bloggere fra sentrumspartiene vil jeg spesielt dra frem Filip Rygg fra KrF og Anne Solsvik fra Venstre som eksempler på hvordan blogging kan og bør gjøres.

Til slutt må vi ta med radikalerne. Et parti som kjører hardt på nettsatsing er Rødt. De har aktive ideologer som holder kontakten med grasrota på alle plan. De har den klart peneste og enkleste hjemmesiden og kjører lett debatt på Twitter.

Jeg håper denne dere liker denne oversikten, og at den kan hjelpe partiene å lære litt av hverandre. Tips: VG-blogg er til for å unngås.

Jeg kårer iallfall SV til Norges beste nettparti, lykke til videre..

PS. (lagt til 17/2-09) Jeg har i de siste dagene blitt mer og mer imponert av Helga Pedersens nettaktivitet. Hun er aktiv på Twitter, og har tilogmed svart på et direkte spørsmål fra meg ang. kyst- og fiskeripolitikk. Det er svært bra. Jeg klarer derfor ikke forstå hvorfor hun er på VGblogg, verdens kanskje dårligste bloggetjeneste. Man får håpe det blir en endring på det etterhvert, og at Ap forstår det SV og til en viss grad Høyre har forstått. “Content is king,” men det skader ikke om det ser bra ut også.

Aksjemarkedets rolle i finanskrisen, et svar til Civita

Civita – FINANSKRISEN: er ikke det frie markedets krise.

Marius Gustavson i Civita har skrevet et dampende innlegg om finanskrisen og dens årsaker. Hans endelige resonnement lyder som følger.

Det er ikke mangel på reguleringer som har vært hovedproblemet, selv om feilregulering har spilt en viktig rolle, men feilslåtte politiske inngrep og feil i hvordan selve systemet er utformet. Det er disse tingene som nå bør reformeres for på denne måten å legge grunnen for et mer stabilt amerikansk og internasjonalt finanssystem i framtiden.

Jeg er for det meste enig med Gustavson, men han får i for stor grad tunnelsyn. Staten, ikke minst den amerikanske, må ta sin del av skylden, men ikke hele. Det har i de siste nesten ti år foregått, som så mange ganger før, en generell overvurdering av selskapers verdi. En aksje, som representerer en andel av et selskap, har i teorien en verdi som reflekterer markedsaktørenes* forventning om verdien i selskapet. Hvis aksjens verdi overstiger enhver forventning om selskapsverdi, f.eks. på grunn av spekulasjon i selve aksjen, ikke den bakenforliggende verdi, eller forventning om selskapet snur, vil akjsekursen synke.

Det man sitter igjen med, rent teoretisk, er argumentet at børsen som helhet ikke kan stige mer, på lang sikt, enn de noterte selskapenes vekst. Dette har skjedd, det skjer faktisk overraskende ofte, og det er det vi kaller en boble. Når man da får en markedskorreksjon, boblen sprekker, så kan det føre til store tap i finanssektoren. Når denne boblen sprekker, ikke bare samtidig som, men på grunn av en underminering av et stort antall verdipapirer, som skjedde i fjor høst, så kan føre til større nedgang enn den nødvendige korreksjonen.

Det som er mest interessant med denne boblen, mer enn noen annen, er at den ikke bare raserte børskurser, slik at aksjeverdiene ble lavere enn selskapsverdien, som førte til store tilbakekjøp hos endel selskaper, men også at den førte til store avdekkinger av svindlere, halvdårlige investeringer og NBIMs manglende fremsynhet, mistillit til finanssystemet og en total pulverisering av Islands finanssektor.

Selvfølgelig bør man regulere fornuftig, om regulering i seg selv kan være fornuftig. Men slikt som dette skjer med gjevne mellomrom, med forskjellig styrkegrad. Statens viktigste rolle kan ikke være å forhindre at bobler sprekker, men å ha en velferdsstat som sikrer at økonomien er smidig nok til å kunne omstille seg uten at halve landet blir gående langtidsledige. Staten skal gjøre det enkelt for en oppsagt arbeider/funksjonær/leder å kunne komme seg ut igjen. Staten skal gjøre det enkelt for en gründer å starte opp nettopp det foretak som kan være bakgrunnen for den neste boblen.

*Jeg vil i et senere innlegg komme tilbake til bruken av ‘markedet’ som subjekt.

SV vil ha sluttpakker for prostituerte

SV vil ha sluttpakker for prostituerte – nyheter – Dagbladet.no.

SV mener man må hjelpe prostituerte som ønsker å gå bort fra dette verdens eldste yrke ved å gi dem en sluttpakke, i likhet med andre bedrifter. Dette er kanskje en av de beste ideene å komme fra den fronten på veldig lenge, så lenge det gjøres på riktig måte.

Først og fremst må man ha et ordentlig tilbud, ikke bare slenge dem en bunt penger og si lykke til. Man må ha oppfølging og sette krav, samtidig som man åpner mulighetene for utvikling av kompetanse. Det er mye staten bør holde seg utenfor, dette er ikke en av de tingene.

En god sluttpakke, selvfølgelig utviklet i samarbeid med brukerne, kan være opplæring tilpasset utdannings- og ambisjonsnivå, videregående opplæring i omsorgssektoren, tilbud om studiekompetanse, hvis krav til studiekompetanse eller realkompetanse oppfylles tilbud på lik linje med nye studenter, selv om man er eldre enn maks aldersgrense på endel goder. Hvis skole ikke er helt greia, finnes det lærlingeordninger ut over den tradisjonelle veien. Man må få hjelp med eventuelle rusproblemer, boligproblemer og lignende.

Det er viktig at man ikke mister fokus, og bare slenger penger på problemet, da løses det aldri. En naturlig ting å spørre seg selv er om ikke andre vil kunne misbruke et sånt system, andre som ikke er prostituerte. Mitt svar er bare å la dem gjøre det, benytt dette som en mulighet til å gi alle som vil en ny start på livet, ikke bare de som er prostituerte, men alle som har havnet på det sagnomsuste skråplanet. Man trenger ikke engang differensiere på kjønn, det er ikke som om det er lettere for menn å komme på rett kjøl i dagens samfunn.

Hvis et sånnet program virker, noe man vil måtte være forberedt på at det ikke nødvendigvis gjør for alle, vil man ikke bare redde mange skjebner, men også potensielt spare masse i trygdeutbetalinger på sikt.

Jeg ønsker SV lykke til, og håper de andre partiene ser nytten, både sosialt og økonomisk.

Konkurransemyndighetenes forbannelse

I de fleste vestlige markedsøkonomier setter man stor lit til sine konkurransemyndigheter for å kunne utnytte markedskreftene til det fulle. Spesielt høyresiden, men etterhvert også venstresiden i politikken er veldig fornøyde når man avdekker skjevheter i markedet, ulovlig samarbeid og monopolvirksomhet.

Hvis man derimot går langt nok til høyre, i de marker liberterianerne jager, dukker noen spennende argumenter opp. Man snakker om ineffektiviteten i konkurranseregulering. Jeg tenkte nå å ta en rask gjennomgang i hvorfor dette er interessante argumenter.

Først må man kartlegge målsettingen, ønsker man kort sikt nytte eller lang sikt nytte. Med dette mener jeg lave priser nå, eller økt økonomisk vekst og dermed velstand over tid. Til det første målet funker dagens norske konkurransereguleringer helt flott, det er det andre som er problemet.

Teorien er at man gjennom konkurranseregulering, altså forbud mot monopolvirksomhet og konsolideringsrestriksjoner, opprettholder sterke markedsaktører som endres i et sakte tempo, slipper små aktører inn på samme marked, holder priser nede og metter markedet gjennom insentiver til å drive med det samme som markedslederen, bare litt mer effektivt. Hvis man derimot har monopol, som er ineffektivt og dyrt, så er insentivene tilstede for store paradigmeskift, men senere og til vedvarende høyere pris for monopoltjenesten

Historiske eksempler

Jeg vil gjerne dra frem to eksempler, det ene fra økonomien i Europa i slutten av det tjuende århundret, og det andre fra politikken i USA og Frankrike på syttenhundretallet .

Margaret Thatcher og hennes hjelpere, privatiserte telefoni i Storbritania på sytti og åttitallet, og i løpet av de neste tjue år fulgte de fleste land etter. Ved å sette fokus på det naturlige monopol, skape “rettferdige priser” på telenettet, både mobilt og fastnett, holdt man tilbake utviklingen av alternativ. Det som etterhvert ble IP-telefoni kunne ha kommet både raskere og blitt bra tidligere om man konkurrerte med en gigantisk ineffektiv monopolist enn når man konkurrerer mot et, i følge konkurransemyndighetene, velfungerende marked. Man ble så låst i teorien om naturlig monopol at man glemte at et monopol er bare monopol sålenge det ikke finnes konkurrenter, ikke sålenge man styrer en spesifikk teknologi.

Det finnes eksempler på at disse kreftene virker, og de sterkeste finnes i politikken. Staten har monopol på å ta inn skatter ved bruk av makt. Når dette monopolet blir for ineffektivt, dukker det opp konkurrenter. To eksempler på disse er den amerikanske og den franske revolusjon. Da kongen av England, George om jeg ikke husker feil, og hans menn ble for grådige, ville ikke kolonistene lenger finne seg i et system som i deres øyne var urettferdig og undertrykkende. De laget et alternativ som vant i markedet, USA ble til.

Det samme gjaldt i Frankrike. Da borgerne ikke lenger fant seg i å ikke ha råd til brød og de ikke ønsket å spise kake laget de et alternativ til det monarkiet som hadde regjert så lenge. Til forskjell fra USA så gjorde franskmennene dette noen ganger, og de er ikke vanskelige med å true med å gjøre det igjen. Revolusjon er en reaksjon på uønsket monopol, og ineffektivt monopol er ofte uønsket.

Hva betyr dette?

Det er klart at mitt bevis er bare anekdotisk og kanskje litt greit tilpasset, og jeg har liten støtte for å si at et samfunn uten konkurranseregulering vil ha større vekst på lang sikt. Men, debatten i dag fokuseres så ofte, som i telefoneksemplet, på konkurranse basert på eksisterende, og i verste fall utdatert teknologi. Hvis man derimot har et samfunn som insentiverer innovasjon, vil kanskje slippe å tenke så mye på reguleringen.

Monopol i jernbanen oppfordrer til lastebiltransport, det er greit, den kjøper de fleste. La oss ta den litt videre. Monopol i fasttelefoni oppfordrer til IP-telefoni over andre nett og mobiltelefoni, monopol i mobiltelefoni oppfordrer til paralelle nettverk, monopol i fossile drivstoff oppfordrer til alternative drivstoff og ikke minst monopol i IT-systemer fører revolusjonerende og bedre alternativer som f.eks. åpen kildekode.

Mange bruker argumenter om strøm som at vi ikke kan ha monopol på goder som er så sterkt knyttet til store kapitalinvesteringer i nettet, men det gjelder jo bare med dagens dominerende teknologi. Desentralisert strømproduksjon er fullt mulig med eksisterende teknologi, og med den økte fokus på fornybare kilder vil monopol i elektrisitet kunne insentivere utvikling av solceller, vindkraft, gasskraft på mindre skala og mange andre innovasjoner i energitilførsel.

Man vil kunne bygge en mer effektiv industri over tid, til forskjell fra dagens effektivitet nå. Man vil kunne fokusere på innovasjon og forskning, fremfor markedsandeler og rettferdige priser.

Konklusjon

Det disse argumentene prøver å få frem er diskusjonen om konkurransemyndighetene har rett fokus. Det er klart at man må ha institusjoner som etterforsker korrupsjon, man må fremdeles la staten oppfylle sine plikter, sette standarder innen HMS, kjøps-, forbrukerkjøps- og kontraktsrett. Men, å passe på konsolideringer i et marked som kanskje er mer effektivt uten innblanding fra ineffektive aktører på sidelinjen, det er kanskje ikke statens jobb.

Konkurransemyndighetenes forbannelse er nemlig at når de søker effektivitet i dag, så ødelegger de for vekst og effektivitet på lang sikt.

Høyre vil ha tøffere krav til lærerstudenter

Høyre vil skjerpe inntakskravene til norsk lærerutdanning ved å sette minimumskrav til matte og norskkarakterer. Ine Marie Eriksen Søreide sier at “har man såvidt bestått i norsk og matematikk fra videregående, så er sjansene ganske små for at du blir en god norsk- og matematikklærer etter lærerutdanningen.”

Selvfølgelig har hun et poeng i at man ønsker flinkere norsk- og mattelærere, men dette kan da umulig være den beste måten å gjøre dem bedre på. Jeg vil heller foreslå to ting som kanskje kan hjelpe på lærersituasjonen, når det gjelder unge lovende lærere.

1. Gjør studiet vanskeligere. Ved å ha et hardere studium får man to effekter. Først får man sorteringseffekten, de “dårlige” studentene søker ikke de harde studiene, og de som faktisk gjør faller av etterhvert. Etterpå får man effekten av at studentene må jobbe mye hardere for å komme gjennom skolen med ståkarakterer, dermed lærer de mye mer enn de ville ha gjort i dagens system.

2. Endre insentivene til skolene. Dagens studiepoengsinsentiver er bra til å få studenter gjennom, men gjør lite for den faglige kvaliteten. Hvis man klarer å insentivere til høy faglig kvalitet, f.eks. gjennom å belønne positiv tilbakemelding på ekstern evaluering, uten å straffe for nødvendig stryk, nevnt ovenfor, vil man kunne sette fokus på kunnskap hos skoleledelsene også. Dette gjelder selfølgelig lærerskolene.

Det er ikke bare lærerutdanningen som er problemet, man har i dag et system som belønner enkle fag med høy ståprosent. Man belønner ikke faglig kvalitet i høy nok grad. Som student blir man presset gjennom et system mer og mer samlebåndfiksert. Det er selvfølgelig ikke optimalt at alle bruker ti år på en bachelorgrad, men noe større faglig fleksibilitet enn dagens system er muligens nødvendig.

Som halvstudert jurist burde Søreide selv se at dagens system for høyere utdanning har mye større problemer enn at barne- og ungdomsskolelærere ikke kan matematikk eller norsk, problemer som kan løses mer med bruk av markedslogikk enn inntakskrav.

Vil ha tøffere krav til lærerstudenter. (Hoyre.no)

Saken på NRK.no