Plastgenerasjonen

Henrik Langeland har skrevet et fint innlegg om 68ernes barn. De som gikk i tog med sine foreldre med støvler og topplue, og som nå bor i Ullevål Hageby og priser seg for åpent bakeri. De som jobber i media og har lagt bak seg sitt Blindernvokabular. Egentlig en fin oppsummering av de gamle, de vi så på og trodde var kule, helt til vi innså at vi har noe eget.

Vi som vokste opp på åtti- og nittitallet, jappebarna, plastgenerasjonen, vi er ikke de samme som 68erbarna. Da vi var små hadde plastlekene tatt overhånd, merchandising var nøkkelordet. Vi lekte først med StarWars, så He-Man, MASK, GI-Joe og Turtles. Vi gikk på videobutikken og leide de samme seriene, jentene leide gjerne Barbie Rockstars eller My Little Pony. De som var så heldige å ha parabol eller kabel-tv kunne se det på tv. Det var langt fra alle.

Vi lekte med Lego og Playmo, Legoen stilte med motorer og diffrensialer for de som skulle bli ingeniører. Vi skulle nemlig, til forskjell fra de før oss, bli ingeniører. De tjente så bra.

Vi forventet, og forventer fremdeles, gjennomførthet fra produkter og markedsføring. Det holder ikke å lage en leke, det skal være tv-serier, filmer, dataspill, matbokser og klær. Vi tar imot teknologi med den største selvfølgelighet, men klarer ikke ta fads med så stor entusiasme som de under oss.

I Oslo bor vi spredd, vi er ikke gamle nok til å ha et stort samlingssted, men våre foreldre, som vi forholder oss mer platonisk til enn de før oss, er pengesterke og mer enn villige til å stå bak et litt for stort lån sånn at vi får en bedre start på voksenlivet enn de hadde.

Vi bor derfor i små, men ofte nye leiligheter på tidligere shabby steder som Grønland, Tøyen og langs Akerselva og vi passer på at det er nært til nærmeste restaurant og bar. De som ikke bor der, bor stort sett der 68erbarna flyttet ut fra da barna kom.

Politisk ligger vi lengre til høyre enn de før oss, selv innenfor de venstreliggende partiene. Vi mener vi kjenner markedet bedre enn de eldre, og tror derfor mer på markedskrefter enn dem.

Vi er flere siviløkonomer, flere samfunnsøkonomer og flere sivilingeniører. Når man diskuterer studievalg spør man “hva blir du da?”

Vi spiser ikke kjøttboller, og trenger ikke unnskylde oss når Grandiosa står på menyen. Man serverer indisk og italiensk med samme selvfølgelighet som fårikål. Sushi er fin lunch på skolen, og vi har liten forståelse for at noen ikke har råd til en god chablis.

Vi synes 68erne er morsomme på film, men at barna deres er pretensiøse. Vi synes YouTube er fint, men torrents er bedre. CD er moro, men iTunes er enklere. Når 68erbarna diskuterer en serie de har kjøpt på DVD eller så på TV, så vi den for lenge siden piratkopiert fra nettet.

Facebook er vårt medium, det som ikke kan dokumenteres der har ikke skjedd. Det som ikke har en egen gruppe eller event der, skjer ikke. Twitter er for de gamle. Twitter er for de samme som ikke vet forskjellen på å være en fan av og en venn med Stoltenberg på Facebook.

Vi er altså mer materialistiske og flinkere med teknologi enn de før oss, blir spennende å se på oss om ti år. Hvem er vi da, hvor bor vi da?Hvem blir våre barn?