Adam Smiths dilemma – den som spør får svar

Ganske lenge nå har det mest linkede søkeuttrykket til denne bloggen vært “Adam Smiths dilemma”, med “Adam Smith dilemma” et par plasser nedenfor på listen. For å blidgjøre disse som søker og søker og ikke får svar, så skal jeg skrive litt om dilemmaet. Smith skrev i sitt 1776-verk Nasjonenes  rikdom, eller Wealth of Nations som den er bedre kjent som, at (litt fritt etter hukommelsen) det er ikke på grunn av bakerens og fiskerens velvilje at vi får brød og fisk, men på grunn av deres egeninteresse. Han forklarer videre at bare ved å ønske å få tak i goder, vil man produsere andre goder. Smith sier altså at hvis folk tenker på seg selv og er egoistiske, vil det være til det beste for samfunnet.

Prinsippet er ganske enkelt. Jeg er baker og baker brød, og jeg trenger fisk. Ved å bake flere brød enn jeg kan spise kan jeg få tak i fisk. Hvis jeg er egoistisk og baker brød for å bytte mot akkurat det jeg trenger av fisk, kan fiskeren også være egoistisk og fisker bare nok til seg og til å bytte til seg brød, tjener begge parter på dette. Begge får et bedre liv enn vi hadde da vi bare hadde hver vår matvare. Dilemmaet blir altså,

kun ved å være egoistisk vil man hjelpe samfunnet.

Dette har selvfølgelig i tiden etter blitt modifisert og ekspandert, men den grunnleggende tanken forblir stående i ethvert kapitalistisk system. Ved å spille på egoismen kan man få et velfungerende marked.

Håper alle som har lurt på dette så lenge nå har fått svar og kan skrive det på sin eksamen eller hjemmeoppgave eller hva det er man leter etter Adam Smiths dilemma for.

Slutt med økonomi for ingeniører – om økonomenes forbannelse

Det er et voksende gjuv mellom samfunnsøkonomene og resten, og skylden ligger hos økonomene. Man har spredd mikro- og makroøkonomiens spennende verden til utdanninger i et bredt spekter. Ingeniører, siviløkonomer og historikere vil alle kunne ta introduksjonsfag i samfunnsøkonomi. Dette har utviklet seg til et problem.

La oss ta utgangspunkt i en student med bachelorgrad fra økonomisk institutt på Blindern. Han har lært at konkurranse kan presse prisene nedover. Der ender de opp på marginalkostnad om det er full frikonkurranse. Han lærer likevektsmodeller og hvordan regne seg fram til disse. Han lærer forskjellen på rike og fattige land, og at kortsiktig vekst er avhengig av kapitalinvesteringer men langsiktig vekst er avhengig av innovasjon. Og der stopper det. Det er i en bachelorgrad ikke tid til mer, for ikke å snakke om hvis man går industriell økonomi og tar mikroøkonomi som del av en ingeniørgrad.

Ideelt skal man da tenke at man har meget igjen å lære, men det gjør man ikke. Man går ut i verden, blåøyd og glad og skal innføre fri konkurranse på alle plan. Man skal forme verden i Adam Smiths bilde, eller iallfall ens inntrykk av hva det bildet er.

Når Arne Thodok Eriksen klager på at likevektsteoriene gir feil inntrykk av økonomien er det ikke så rart. For om man bare får se likevekten, men ikke får se den naturlige utviklingen derfra til dynamiske modeller med frafallende forutsetninger, har man ikke et reellt inntrykk av hvordan modellene passer inn i virkeligheten.

Når det tidligere nevnte vekstkurs får gjennomgå på Indregards blogg fordi han ikke klarer dra innsikten man får fra modellen til å forklare hvorfor det finnes rike og fattige land, da er det noe galt. Det er ikke modellenes skyld, og det er kanskje ikke stakkarene som faller fra før innsikten kommer sin skyld. Da er det vel vi som har forstått poenget som ikke har forklart det godt nok.

Bent Sofus Tranøy har skrevet mye om dette, og om han vil eller ikke, så synes jeg han forsvarer samfunnsøkonomien godt. Når han snakker om en høyrevridning i faget, vil jeg diffrensiere mellom faget og fagets anbefalinger. Det er nemlig en vesentlig forskjell. Han peker på at man gjennom å bruke økonomisk terminologi og sette økonomiske mål får en politisk vridning som ingen snakker om. Det etableres sannheter som ingen stiller spørsmål ved. Dette er helt sant. Som fagperson sier man, “om man ønsker økonomisk effektivitet, så må man XYZ” eller, “for å få økonomisk effektivitet må man XYZ.” Politikerne hører bare anbefalingen, de glemmer å spørre de fundamentale spørsmålene. Ønsker vi økonomisk effektivitet, og i tilfelle hvorfor? Man har nemlig lært i sitt ene mikroøkonomifag at det er mindre dødvekt om man er effektiv, uten at man har lært hva konsekvensene kan være.

Som økonomer er det svært viktig at vi ikke bare står for anbefalingene vi gir, men at vi også passer på at den som får råd også får høre om konsekvensene. At de som ikke har forstått hvordan modellene relaterer til virkeligheten, heller ikke er de som skal implementere dem. Vi skal ikke bygge veier, og tar derfor ikke et kurs et semester i transportingeniørteknikk. Ikke prøv å gi en oppsummering av våre modeller og tro at man sitter igjen med reell forståelse.

Skal en yrkesgruppe stå sammen eller konkurrere – om fangens dilemma og fotografer i Stavanger

I spillteori kjenner man godt til konseptet fangens dilemma. Skal man dele goden eller prøve å lure den andre parten? Det er spørsmålet som stilles. Nå viser det seg at dette konseptet har blitt tv-show i England, som vist i bloggen  Etterretninger – Mandag Morgen.

For å ta en kort oppsummering, så bygger dilemmaet på en anekdote om to menn arrestert for å ha gjort et brekk og presentert noen muligheter. Hvis ingen av dem sier noe til politiet, så får begge 1 år i fengsel, hvis begge plaprer så får de 3 år i fengsel. Hvis den ene tyster på den andre, men den andre ikke sier noe, så får den som tystet gå fri, mens den som ikke sa noe får 5 år. Hvis skurk 1 da ikke sier noe, så kan 2 gå helt fri ved å snakke, hvis skurk 1 snakker, så kan skurk 2 få 2 år mindre i fengsel ved å snakke. Altså, vil det lønne seg for den enkelte skurk å fortelle politiet alt, helt uavhengig av hva den andre gjør, selv om det beste til sammen hadde vært om ingen sa noe. Hvis en da skal få begge til å holde smella må det altså være en belønning for å ikke si noe som overgår belønningen ved å snakke, eller en straff ved å snakke som er større enn belønningen ved å snakke. Det er en såkalt Nash-likevekt i å tyste.

I yrkeslivet blir man ofte presentert det samme dilemmaet. Et eksempel kan være at man jobber på en fabrikk som lager bøtter. Ti mann jobber på linja og jobber saktere enn de kunne ha gjort. Den dagen det begynner en ny mann som er like flink å lage bøtter som de andre, så står han mellom å vise sjefen at han kan lage bøtter raskere enn de andre gjør, da vil han bli belønnet men de andre vil bli straffet. Men, han kan også gå inn i linja og bare lage bøttene i den samme fart som de andre, noe de alle vil tjene på, men han nye vil tjene mindre.

Da vil de to naturlige tingene å gjøre, for hans kolleger, være å true ham med juling om han viser sjefen at bøtter kan lages raskere, eller gi ham en belønning for ikke å vise det. Fagforeninger virker i stor grad på den måten. Selvfølgelig ikke bokstavlig, og det er mange andre nyanser rundt fagforeninger, men en av oppgavene til en fagforening er å hindre at de sterke arbeiderne får fordeler foran de svake arbeiderene ved å hindre det valget fra å tas. Man skal altså ikke belønnes for å være sterk, fordi man ikke skal straffes for å være svak.

I Stavanger har nå, som de sier i de Forenede Stater, the shit hit the fan. Erik Jørgensen, en frilansfotograf har gått til det steg å kritisere fotografkolleger for det arbeid de har gjort, han har også kritisert den enes reaksjon på den opprinnelige kritikk. Han har fått tilsvar, og det har blitt en etterhvert spennende sak å følge med på. Siden dette skal være en delvis faglig blogg er det ikke så interessant hva som sies frem og tilbake, men det interessante er: hva er følgene av en sånn debatt?

Til forskjell fra den vanlige debatten innad i yrkesgrupper har denne plutselig blitt veldig offentlig, og det er i hovedsak to punter jeg vil fremheve som følger av denne debatten.

  1. Debatten gjør potensielle kunder mer klar over hva de forskjellige fotografene mener er godt og dårlig håndtverk. Den viser til forskjellige eksempler og gjør leseren mer bevisst på det fotografene mener er viktige kriterier for å dømme et fotografi.
  2. Debatten skaper mer konkurranse innad i fotografmiljøet i Stavanger. Den kan med dette ha gjort at en eller flere fotografer ikke lenger vil brukes i samme grad, eller at de må forbedre seg for å bli brukt. Noen kan tilogmed bli stemplet som lite flinke av andre fotografer.

Her har Erik helt klart valgt tystestrategien i fangens dillemma, klart kunne fotografene sannsynligvis tjent på at kundene ikke vet hva som er bra eller dårlig håndtverk, de kunne ha snekret sammen noen bilder kjapt og ingen hadde gjort noe med det, det var jo sånn det var. Ved å velge å tyste, tar man et aktivt valg mot dette, fordi man ser at man kan tjene mer på at konkurransen blir hardere og de dårlige forsvinner. Man kan si at fangens dillemma her går direkte mot Adam Smith, ved å gjøre det beste for seg selv, skader man for fellesskapet, helt i strid med Smiths grunnleggende tanker om konkurranse.

At det skjer blant fotografer som stort sett jobber frilans er ingen overraskelse, men se for deg at dette skulle skje i andre yrker. Hva om polititjenestemenn skulle offentlig gått ut å si hva de mener er god og dårlig politiskikk. Hva om de hadde pekt ut politimenn som ikke følger denne. Ville vi da fått et bedre eller dårligere politi. Jeg er ganske sikker på at fagforeningen og deres Arne Johannesen ville si at politiet ville tatt skade av dette, mens tilhengere av frikonkurranse kanskje ville synes det var en god idé for å effektivisere en gammlmodig og inngrodd etat.

Det samme gjelder forsåvidt advokater, leger og lærere. Hva om de hadde gått ut med hva som er god og dårlig praksis. Ville man fått et bedre helsevesen om jeg visste hva andre leger synes om min fastlege? Det er et interessant tema. I akademia er det nettopp det som skjer, man får kritikk av sine egne, av ekspertene på sitt felt. Noen ganger slår det feil, nye teorier får ikke grobunn fordi de som kritiserer er satt i sine vaner, men veldig ofte fører det til effektiv forskning. Veldig ofte kan man gjennom såkalte “peer-reviews” få stilt de rette spørsmålene som gjør teoriene sterkere og forskningen bedre.

Jeg synes Eriks peer-reviews er bra. Jeg synes han skal fortsette med det. Og, ikke minst synes jeg at vi skal bli flinkere til å gjøre det i andre sammenhenger også. Vi må nok i sånne tilfeller oftere følge Smith enn Nash.

Samfunnsøkonomi – en idéhistorie

[openbook booknumber=”821500851″]

Veldig god oversikt over tenkerne i den økonomiske historien. Detaljert, men dermed også litt drøy. Grei å lese, men mest for de spesielt interesserte. Sandmo skriver bra og alle som er interesserte i økonomisk historie burde lese denne boka, resten trenger egentlig ikke.

Terningkast: 5