Bibliotekets fremtid

Man har diskutert mye om bibliotekets fremtid i det siste. Noe av det som har dratt diskusjonen er hvordan biblioteker skal forholde seg til elektroniske bøker og de muligheter som ligger i disse uten å ødelegge for den kommersielle siden av bokbransjen. Debattens høydepunkt så langt er Kristian Meisingsets tanker om at biblioteket er noe som hører hjemme på “historiens skraphaug“. Det er selvfølgelig bare tull. Bibliotekene fyller flere viktige samfunnsfunksjoner som er både viktige for velferd såvel som den sosiale og kulturelle mobiliteten man i et sosialdemokratisk samfunn ønsker. Meisingset har likevel et viktig poeng, hvordan skal vi sikre både kommersielle og kulturelle interesser når man i prinsippet kan låne bøker gratis? Hvordan har vi løst det i dag?

Saken er at bibliotekene i dag er ikke gratis. De koster ikke penger direkte, men det koster innsats. Innsats man i stor grad ellers kunne brukt på å tjene penger. Denne kostnaden gjør at bibliotekene er billige, men på ingen måte gratis. Man må ned dit for å låne, man må finne bøkene, man må levere dem tilbake innen en gitt tid, og klarer man ikke det koster det faktisk penger. Men, om man har et bibliotek som kan låne ut elektroniske kopier av bøker, selv med en tidsbegrensning, så fjerner man i stor grad kostnadsbildet. Selv om man må kjøpe sin egen ebokleser blir marginalkostnaden svært nær null. Det klarer ikke den kommersielle bransjen å konkurrere mot. Derfor er løsningen helt åpenbar. Behold bibliotekene som i dag.

Vi må ha biblioteker der man kan låne akkurat de bøkene man ønsker, men for at modellen skal virke må man låne noe fysisk. Man må låne lesebrettet/ebokleseren fysisk på biblioteket, og etter endt låneperiode må man levere den tilbake. Da vil kostnadene ved biblioteket forbli nøyaktig de samme som i dag. Vi vil beholde det demokratiserende elementet med biblioteket, samtidig som Meisingset får sin bok-spotify eller hva slags kommersiell modell vi vil se.

I tillegg kan bibliotekene spare enormt mye plass de da heller kan bruke på offentlige lesesaler, leksehjelp, foredrag og andre spennende elementer som er kjempebra for folket og bidrar til økt vekst i alle samfunnslag i Norge, og de slipper å havne på historiens skraphaug.

Leseåret 2010 – om konkurranse og leseglede 

2010 er leseåret, det skal i fire år fremover satses fra staten på å få folk til å lese mer. Kampen for bøkene i en verden hvor DVD er blitt billigere enn en pocketbok er ikke enkel. Bokprisingen er høy, og det er mange grunner til det. En av grunnene er den vertikale integreringen mellom forlag og utsalg, en annen er mangelen på konkurranse mellom aktørene, både på forlagssiden og på utsalgssiden. Den store synderen er alikevel folks preferanser. 

De kjente forfatterne har monopol på sine ideer. Hvis jeg liker Jo Nesbø, så hjelper det ikke at Anne Holts bok er billigere. Forfatterne har dermed markedsmakt, det har også forlagene som har disse forfatterne i stallen sin.  

Hvis vi virkelig ønsker billigere bøker må vi større grad være villige til å bytte fra nye bøker til pocketbøker, fra bokkjøp til bibliotek. Markedet for varer som bare selges i Norge er for lite til å forvente ordentlig konkurranse, men noe kan vi da klare.

Utover det vil jeg ønske alle som er involvert i leseåret masse lykke til. Jeg håper flere oppdager den gleden det er å sette seg ned med en bok, om det er Jonathan Franzens Korrigeringer eller Franklin W. Dixons Hardyguttene, om det er Harry Potter eller Freakonomics. Ingen spenning er så god som den i en god bok. 

Husk også at så lenge man leser, spiller det liten rolle om det er tegneserier, magasiner, aviser eller bøker. Alt funker og alt er moro.