Ultimate Chicken – om Israel og #gazaflotilla

Jeg skrev tidligere i dag om hvordan man kan bruke spillet chicken til å forklare streik. Hvis man virkelig vil snakke om chicken game kan man se på hvordan den israelske marinen og deres møte med flåten med forsyninger til Gaza foregikk.

1. Israel og Egypt har blokkert grensene til Gaza og sivilbefolkningen sliter.

2. En haug med land bestemmer seg for å sende en båt til Gaza. De ønsker ikke, av sikkert et utall grunner, både gode og dårlige, å gå gjennom israelske kanaler. De vet at båten vil møte motstand.

3. Den israelske marinen sitter og venter på at konvoien skal komme, og har gitt klar beskjed om at den får ikke komme gjennom sånn uten videre.

Da har vi setupen klar. Som det klassiske spillet med biler vil begge sider tape stort på en konflikt. Aktivistene ønsker ikke å bli angrepet, og den israelske marinen ønsker ikke å angripe.  Det verst tenkelige utfallet for begge sider er altså at ingen viker. Løsningen er selvfølgelig at den ene viker, og velger dermed det nest verste utfallet. Dette minner veldig om det kubanske missilspillet. Den amerikanske marinen kan senke et sovjetisk skip om det ikke snur. Da vil det sannsynligvis bli atomkrig, og det vil jo ingen.

Den ene siden spiller spillet på den klassiske måten, og de binder seg til sin strategi ved å gå høyt ut og si at de ikke kommer til å snu uansett. Selv om man kan ha provokatører ombord, er konflikt dyrere enn ikke konflikt for dem også.

Problemet i vårt tilfelle er at noen kommer inn og endrer spillereglene for den andre siden. For israelerne som spiller blir det altså dyrere å snu enn å krasje, og for den andre siden blir det gjort mer lukrativt å bli angrepet enn at motstanderne snur. Altså er eneste løsning at det angripes, og det gjerne før konvoien får snudd. Uansett hva den andre gjør, er det altså best å angripe.

Da er det dømt til å gå galt.

Ved å sentralisere avgjørelsene legger man spillet i hender på folk utenfor spillets konsekvenser. Israelerne tar altså avgjørelsen uten å måtte tenke konsekvensene som spillet er designet for.

Israelerne border minst ett skip, de er tydelig dårlig forberedt på hva som venter dem og behandler ikke motstanderne som stridende før de ser ut til å måtte. Denne mangel på profesjonalitet fra israelernes side koster altså liv. Dersom jeg hadde ansvar for den israelske siden ville jeg gått for en lett ladet torpedo mot hekken for å ta ut motoren på den ankommende båten, etter først et skudd for baugen for å vise at jeg var seriøs. Bording er faktisk siste utvei, og da ville jeg iallfall sørget for å stille med nok mannskaper til å holde folkemengden i sjakk før angrepene tar helt av. Da og bare da ville man kunne spare menneskeliv.

Militæret er ikke politiet, de skal ikke arrestere. De skal uskadeliggjøre en fiende, og de skal gjøre det på en måte som krever minst mulig egne liv, da må de ta avgjørelser designet på å gjøre nettopp det, ikke tøyse rundt med noe som ligner en aksjon fra Politiskolen 3.

Jeg legger skylden for denne hendelsen på Israelerne, ikke fordi de har en blokkade, eller fordi de bordet, men fordi de ikke spilte spillet som det er designet for å bli spilt, for å endre reglene underveis og for ikke å forberede seg ordentlig på regelendringen. Spørsmålet nå er om dette vil resultere i et nytt spill, med enda større konsekvenser.

Streik før og nå – en spillteoretisk forklaring

Den etterhvert årlige streikesesongen er i gang. Unio streiker for høyere lønn i kommunal sektor, mens KS holder igjen. Are Slettan mener at streikene i offentlig sektor er langt fjernet fra de opprinnelige streikene, fordi risikoen ved å streike er borte. Han gir en god oppsummering av streikene før, og av risikofordelingen ved streik nå. Men, det han ikke ser ut til å se er at streikene har endret seg mye mye mer enn det. Hele grunnen til streik har endret seg.

Lønnsforhandlinger kan forklares som et spill, spesifikt spillet “chicken“. Dette velkjente filmfenomenet er ganske enkelt. I sin reneste form er det to biler som kjører i høy hastighet mot hverandre. Den som viker først har tapt, og mister da bilen, dama eller bare retten til å henge i den delen av byen. Dersom ingen viker dør begge, altså et utfall verre enn å tape.

I lønnsforhandlinger er det ikke så ulikt, bare på lavere nivå. Man fremsetter krav og tilbud, dersom man er nær hverandre, kan man bli enige om splitten av premien før man setter seg i bilen. Men noen ganger er man lenger fra hverandre og da begynner de interessante handlingene.

For å vise at man er seriøs i kyllingspillet kan man gjøre spillet farligere. Man kan sette opp farten, fjerne kontroll fra seg selv eller øke innsatsen. Å gå ut i streik er et sånt tiltak. Ved å ta ut noen tusen i streik øker forhandlingslederen innsatsen. Hvis man går til streik forenter man en høyere payoff enn om man ikke gjør.

På samme måte, ved å la en streik gå i gang, viser forhandlingslederen på andre siden at de er villige til å la en streik gå i gang fremfor å gi etter. I ekstremtilfeller vil arbeidsgivere svare med en lockout. De vil altså heller stenge produksjonen enn å gi etter for kravene til de streikende.

I offentlig sektor er det nå blitt sånn at hvis man ikke tar ut streik, er man ikke seriøs. Man har altså ingen grunn til å gi etter for krav før streik, mye grunnet mangelen på risiko som Slettan snakker om.

Neste steg i lønnsforhandlinger vil kanskje være å øke innsatsen, dersom en streikeleder sier at han vil ta sitt eget liv om han ikke får gjennom kravet sitt, vet motparten at hans krav er seriøse. La oss håpe at det ikke går så langt.

Helseforetakenes elendighet – om budsjettmaksimering, myke rammer og chicken

Riksrevisjonen refser Helse-Norge i Dagsavisen i dag. Under en presentasjon av Riksrevisjonens undersøkelse av økonomistyringen i statlige helseforetak fortelles det at driftskostnadene har økt fra 57 milliarder kroner i 2002, til 87 milliarder kroner i 2008. Det skyldes på ignorant og elendig økonomistyring, feilføring av medisinske koder og har ført til et driftsunderskudd på 10 milliarder kroner. Dette er misforstått skylddeling. Overskridelsene kan forklares gjennom to konsepter. Budsjettmaksimerende byråkrater og myke budsjettrammer.

De budsjettmaksimerende byråkrater har i sin stilling et iboende insentiv til å bruke minst så mye man har fått tildelt av midler. Faktisk, er det sannsynlig at hvis det finnes måter å få mer midler på, vil den budsjettmaksimerende byråkrat bruke dem også. Dette er ikke en byråkrat som ikke gjør jobben sin, men en som ønsker å gjøre en best mulig jobb, og mener at til å gjøre denne jobben, får han for få midler.

Når man i den offentlige helsesektoren i Norge overskrider budsjettrammene, kan man ikke hente tilbake utlevert behandling. Man kan heller ikke, av politiske årsaker, trekke overskridelsene fra neste års budsjett. Det vil ikke bli populært å være den politikeren som gir mindre til helse. Dette kalles i den faglige litteraturen myke budsjettrammer, en ramme uten konsekvenser ved brudd. Leif Helland snakket om dette i sin presentasjon rundt statsbudsjettet, hvor han mente at disse myke budsjettrammene er årsaken til de evig voksende helseutgiftene.

Når man kombinerer budsjettmaksimerende byråkrater med myke budsjettrammer, vil man selvfølgelig overskride budsjetter. Alle insentiver peker mot at man ikke må overholde dem. Staten står jo med lommeboka åpen. Det er ikke sånn at man nødvendigvis må finne seg i det. Det finnes forskjellige måter å kvitte seg med sløsingen som kommer fra den nevnte kombinasjonen. Man blir da stilt overfor tre valg:

  1. Man kan fortsette som før. Myke budsjettrammer og store overskridelser.
  2. Man kan gjøre lederne personlig ansvarlige. Dette har vært prøvd flere ganger. Sykehusdirektør etter sykehusdirektør får sparken og systemet fortsetter som før.
  3. Man kan endre  forutsetningene den budsjettmaksimerende byråkraten møter ved å stramme opp budsjettrammene.

Gitt at man ser på overskridelsene i helsebudsjettene som viktigere enn konsekvensene ved å stramme opp budsjettrammene, og man er villig til å ta den politiske støyten kan man gå for alternativ 3. Man kan da enten true med å ta alle overskridelser fra neste budsjett eller man kan simpelthen slutte å utbetale lønn, husleie, utstyr etc. fra den dag budsjettgrensen er nådd. Det sistnevnte kan være skummelt, og man vil minst få en pressestorm uten like. Det første er ikke så mye bedre, men da vil man iallfall kunne planlegge med neste års reduserte budsjett og slipper å sette folk på gata.

Hvis staten truer med ett av disse virkemidlene, f.eks. å trekke et underskudd av neste års budsjett, og byråkraten tror på trusselen vil han ikke overskride budsjettet. Man får da et chicken-spill. Begge tjener mest på at den andre viker, og begge taper på at ingen viker. Hvis ingen av dem viker, blir det mindre penger til helse neste år, noe som begge taper på. Den ene gjennom mindre budsjett og den andre i pressen og til folket. Hvis byråkraten viker blir det ikke mer budsjettunderskudd, men det blir til gjengjeld mindre budsjett enn året før. Hvis staten viker vil man i praksis bare fortsette med myke budsjettrammer som før og man er på underskudd, hvor man startet.

Mitt forslag til staten, om man faktisk synes at overskridelsene er et problem som må hanskes med, er å stramme opp budsjettrammene ved å true med å kutte støtten neste år om man ikke får slutt på underskuddene, for deretter å sette opp neste års reduserte budsjett med en gang. Da binder man seg til trusselen, og det blir mer sannsynlig at man klarer å gjennomføre en reform.