Velg dine venner med omhu – om Oslo Freedom Forum og Document.no

Klassekampen har i et par år kjørt en ganske kritisk linje mot Oslo Freedom Forum (OFF), arrangert av Civita og den konservative venezuelaneren Thor Halvorssen Mendoza. Halvorssen selv har også vært målet for hard skyts, noe som til dels er forståelig, da hans politiske syn er diametralt forskjellig fra Klassekampens. OFF og Halvorssen har blitt beskyldt for å slippe til kuppmakere fra Cuba og Venezuela og for å stemple dem som frihetsforkjempere.

Jeg skal ikke legge meg oppi om det er riktig eller galt av klassekampen å legge frem kritikken på den måten de gjør, eller om kritikken er fortjent. Jeg synes OFF er et bra arrangement, som har satt fokus på endel problemer som vanligvis ikke får den oppmerksomheten de fortjener. Jeg er åpenbart ikke alene om dette, da politikere på begge sider har deltatt og vært positive til arrangementet. Det jeg tror er problemet til OFF er likevel ikke kritikken eller kritikerne, det er noen av støttespillerne.

Med venner som det, hvem trenger fiender, heter det. I dette tilfellet stemmer det nok mer enn noensinne. OFF sin venn i dette tilfellet er nemlig det høyreradikale nettidsskriftet Document.no, og deres innlegg mot den “heksejakten” som visstnok foregår. Hans Rustad og hans disipler på Document.no har en grei plass i norsk mediehverdag med sine svært spissede ultrakonservative meninger og vinklinger. Hovedproblemet er vel at Document.no representerer nettopp den høyrevridde politikken som Klassekampen beskylder OFF for å fronte. De viser nettopp det bias som OFF nekter for å ha, og gjennom deres støtte projiserer de sin politikk over på OFF. Ikke minst fordi Document selv også påstår ikke å ha den vinklingen som de åpenbart har. Dermed ødelegger de for troverdigheten til OFF.

Heldigvis er ikke Document.no veldig store, selv om de med sine 40-50 000 lesere i rekordmåneden sin sikkert også vanligvis har 60-70 ganger så mange lesere som denne bloggen. Skaden de kan gjøre direkte er relativt liten, men det de kan gjøre er at Klassekampen og andre medier som allerede er skeptiske til Halvorssen vil kunne bruke Document.nos støtte til å mene at OFF representerer et høyreradikalt og til dels neokonservativt verdenssyn, ikke ulikt det frontet av Dick Cheney og resten av Bush-regjeringen gjennom nesten hele 2000-tallet, og det er det vel ingen som vil.

Og når de til sammenligningen med Cato Institute sier at Cato er mainstream-liberterianere, så er det tydelig at de ikke helt forstår hva som foregår. Cato er mye, men mainstream er de ikke, selv ikke i liberterianerkretser. Cato er en tenketank som produserer mye interessant, men ingenting de gjør er mainstream. Bl.a. John Lott, som jeg kjenner godt fra min masteroppgave, en dyktig økonom og statsviter, har i mange år produsert hårreisende “forskning” nettopp for disse. Det man kan si om OFF og Cato er at de ikke er i samme klasse, ikke at Cato ikke er så verst.

Så, til Hans Rustad, hvis du leser dette, ton ned din støtte til OFF. Selv om du intenst hater alt Klassekampen står for, når du backer OFF gjør du mer skade enn godt.

Fri innvandring og velferdsstaten – om Civitas optimisme

Min gode venn og tidligere studiekamerat Marius Doksheim ved tankesmia Civita har skrevet et notat om velferdsstaten under et fritt innvandringsregime. Den illustrerer tydelig liberale tanker rundt innandrig og arbeidsmarked. Da et forkortet innlegg stod på trykk i Dagbladet i mai, svarte Hadia Tajik og Anette Trettebergstuen på hans kritikk av status quo, og holdt seg tett til venstresidens ideologiske ståsted.

Både Doksheim og undertegnede har tidligere skrevet om hvorfor man bør åpne grensene for fri innvandring, og jeg synes vi begge har gode argumenter for dette, fra begge sider av den norske politikken. Det vi ikke er helt enige om er velferdsstatens rolle i en slik situasjon.

Doksheim argumenterer for å tillate de for lavt produktive inn i arbeidsstokken ved å tillate lavere lønninger. Tajik og Trettebergstuen stempler dette forslaget umiddelbart som sosial dumping og sier at det vil skape en underklasse. Jeg er egentlig ikke enig med noen av dem.

I tråd med den sosialdemokratiske tradisjonen er det viktig at man ikke fjerner fagforeningenes makt, men heller viser tålmodighet. Når Doksheim hele tiden snakker om arbeidsinnvandring direkte, vil jeg si at vi må dele det i to. Første gruppe er de jobbene hvor norsk og utenlandsk arbeidskraft lett lar seg skifte ut. Her vil man forvente en høy grad av konkurranse mellom nordmenn og innvandrere (nordmenn definerer jeg som alle som er født i Norge og har foreldre som er født i Norge). Håndverkere, industriarbeidere og landbruksarbeidere er typiske eksempler på såkalt utsatte jobber.

I tillegg vil denne gruppen starte en mengde støttefunksjoner, for å bruke et nesten militært uttrykk. Det er alt fra butikker og restauranter med mat fra hjemlandet, til oversetting og fagforeningsarbeid. Det har forøvrig overrasket meg at det f.eks. ikke er mer profilerte polske fagforeninger i Norge, men det er en annen sak. Disse støttefunksjonene er essensielle og vil skape nye arbeidsplasser bare fra innvandringen. Oppå dette har du jobber hvor man lett kan ansette innvandrere som har utdannelse fra hjemlandet, spesielt i helse- og omsorgssektoren.

Gruppe nummer to er resten av jobbene, de jobbene hvor førstegenerasjonsinnvandrere ikke stiller så sterkt, både på grunn av språk og på grunn av manglende tillit til bakgrunn. Doksheim foreslårå løse dette problemet med å belønne risikotagning med “lov” til å gi lavere lønn som en risikopremium. Dette er en markedsøkonomisk effektiv løsning, men det spørs om ikke løsningen heller ligger på litt lengre sikt.

Det har de siste årene vært mye snakk om ALI-yrkene hvor innvandrere har en sterk tilstedeværelse. ALI-yrkene er advokat, lege og ingeniør. Dette er jobber som tradisjonelt står høyt i samfunnet, spesielt i land med høy grad av primær- og sekundærnæring, og som mange innvandrere tenderer å sikte mot. I disse yrkene har det i hovedsak vært andregenerasjonsinnvandrere som utdanner seg, fremfor førstegenerasjon. I tillegg er det høy grad av liberalisering og grundervirksomhet hos andregenerasjon. I tillegg er annen høyere utdanning også klart tilstede, spesielt hos innvandrerjenter, en gruppe som om man skal tro norske medier stort sett sitter hjemme og blir tvangsgiftet. Utviklingen er altså at innvandrerungdom ikke bare nærmer seg norsk ungdom i utdanningsmønster, men i visse deler tar forbi.

For gruppe to er det altså ikke et problem, men hva gjør vi med gruppe en? Dersom vi ikke kan, som Tajik og Trettebergstuen argumenterer, gi dem lavere lønn, kan vi øke insentivene til å ansette førstegenerasjonsinnvandrere på andre måter? Vi kan selvfølgelig gi lavere arbeidsgiveravgift eller på andre måter redusere kostnaden til arbeidsgiver uten at det går ut over lønn direkte; man kan i en gitt periode betale deler av lønnen over statsbudsjettet, noe tilsvarende den likelønnspotten som kreves i visse sektorer i disse dager, bare tidsbegrenset; eller man kan kvotere inn innvandrere i enkeltyrker. Ingen av disse måtene promoterer effektivitet på kort sikt, men noen ganger er det ikke kortsiktig effektivitet man er ute etter, men løsninger som skaper lang sikts effektivitet. Dette er tross alt tanken bak likestilling og 40 prosent kvinner i styrene. Forskjellen på en likelønnspott til kvinner og til førstegenerasjonsinnvandrere er ganske enkel. Når kvinners døtre blir kvinner, blir førstegenerasjonsinnvandreres barn andregenerasjonsinnvandrere, og risikofaktoren er i stor grad fjernet.

Dette er selvfølgelig i tillegg til den vesentlig endrede innvandringsprofilen vi kan forvente å se. Som Doksheim tar opp i sitt notat har vi to eksempler med fri innvandring å sammenligne med “innvandringsstoppet” vi har hatt siden søttitallet i Norge. Hver gang det åpnes opp kommer høyproduktivitetsarbeiderne, nettopp fordi de kan komme frem og tilbake som de vil. Når det stenges derimot, drar ikke bare folk frem og tilbake, men i tillegg er det bare flyktninger som kommer inn, grupper som per definisjon trenger oppfølging og støtte fra staten. Ved å åpne opp vil altså endel problemer fikse seg selv.

Vi er ikke ute etter å skape en underklasse på noen sider, den ene siden vil bare ha arbeidskraftskonkurranse som gagner oss alle økonomisk, mens den andre vil sikre menneskeverdet og hindre et klasseskille. Jeg tror vi kan få til begge om vi er villig til å dele av velferdsstaten med alle som vil komme inn i landet og heller se etter løsninger som skaper sysselsetting på alle nivåer enn å stenge oss inne og alle andre ute.

PS. Jeg har her sett helt bort fra asylpolitikk ettersom i et regime med fri innvandring er ikke asylsøknader lenger nødvendige.

Jeg skulle ønske det fantes automatgir – om tenketanker og deres humanister

Jeg skulle ønske det fantes et system der man slapp å forholde seg til clutch og girspake når man kjører. Et system med kjøregir, ryggegir, og kanskje et eller to lavgir til lange nedoverbakker. Hadde ikke det vært vidunderlig? Det er på høy tid at bilprodusentene lager et sånnet system.

Dette er metaforen jeg sitter igjen med etter å ha lest Mathilde Fastings innlegg i Aftenposten, “Fagskillene må bygges ned“. Hun etterspør mer samarbeid mellom fagretninger som har hatt samarbeid i årtier. For å gå tilbake til bilmetaforen, produsentene har kanskje ikke reklamert for automatgir direkte, men så har jeg jammen ikke spurt noen heller.

Jeg sier ikke at det godt ikke kan være mye mer samarbeid enn det er, men å legge det frem som en revolusjonær ide er å dra det litt langt.

Fasting, fra Civita, viser alikevel at hun forstår potensialet til økonomi, om enn så lite opplyst om fagets felt. Det er en god forbedring fra Ali Esbati fra Manifest analyse som i bilmetaforen setter seg inn i passasjersetet og klager på manglende ratt og pedaler.

Det er flott med økonomisk engasjement, men det hadde vært fint med litt kunnskap også.

Aksjemarkedets rolle i finanskrisen, et svar til Civita

Civita – FINANSKRISEN: er ikke det frie markedets krise.

Marius Gustavson i Civita har skrevet et dampende innlegg om finanskrisen og dens årsaker. Hans endelige resonnement lyder som følger.

Det er ikke mangel på reguleringer som har vært hovedproblemet, selv om feilregulering har spilt en viktig rolle, men feilslåtte politiske inngrep og feil i hvordan selve systemet er utformet. Det er disse tingene som nå bør reformeres for på denne måten å legge grunnen for et mer stabilt amerikansk og internasjonalt finanssystem i framtiden.

Jeg er for det meste enig med Gustavson, men han får i for stor grad tunnelsyn. Staten, ikke minst den amerikanske, må ta sin del av skylden, men ikke hele. Det har i de siste nesten ti år foregått, som så mange ganger før, en generell overvurdering av selskapers verdi. En aksje, som representerer en andel av et selskap, har i teorien en verdi som reflekterer markedsaktørenes* forventning om verdien i selskapet. Hvis aksjens verdi overstiger enhver forventning om selskapsverdi, f.eks. på grunn av spekulasjon i selve aksjen, ikke den bakenforliggende verdi, eller forventning om selskapet snur, vil akjsekursen synke.

Det man sitter igjen med, rent teoretisk, er argumentet at børsen som helhet ikke kan stige mer, på lang sikt, enn de noterte selskapenes vekst. Dette har skjedd, det skjer faktisk overraskende ofte, og det er det vi kaller en boble. Når man da får en markedskorreksjon, boblen sprekker, så kan det føre til store tap i finanssektoren. Når denne boblen sprekker, ikke bare samtidig som, men på grunn av en underminering av et stort antall verdipapirer, som skjedde i fjor høst, så kan føre til større nedgang enn den nødvendige korreksjonen.

Det som er mest interessant med denne boblen, mer enn noen annen, er at den ikke bare raserte børskurser, slik at aksjeverdiene ble lavere enn selskapsverdien, som førte til store tilbakekjøp hos endel selskaper, men også at den førte til store avdekkinger av svindlere, halvdårlige investeringer og NBIMs manglende fremsynhet, mistillit til finanssystemet og en total pulverisering av Islands finanssektor.

Selvfølgelig bør man regulere fornuftig, om regulering i seg selv kan være fornuftig. Men slikt som dette skjer med gjevne mellomrom, med forskjellig styrkegrad. Statens viktigste rolle kan ikke være å forhindre at bobler sprekker, men å ha en velferdsstat som sikrer at økonomien er smidig nok til å kunne omstille seg uten at halve landet blir gående langtidsledige. Staten skal gjøre det enkelt for en oppsagt arbeider/funksjonær/leder å kunne komme seg ut igjen. Staten skal gjøre det enkelt for en gründer å starte opp nettopp det foretak som kan være bakgrunnen for den neste boblen.

*Jeg vil i et senere innlegg komme tilbake til bruken av ‘markedet’ som subjekt.