Frihet og følelser – om liberal paternalisme

Civita arrangerte nylig frokostmøte om boka Nudge, de kalte det dulting, en grei fornorsking av uttrykket. Jeg fikk dessverre ikke vært der selv, men har hørt det skal ha vært veldig bra. Konseptet i nudge blir kalt “liberterian paternalism” eller, oversatt og tilpasset norske forhold, liberal paternalisme.

Dette er en salig blandig av norsk politikk. På den ene siden skal man ha høyresidens valgfrihet, men man skal også ha venstresidens formynderrolle. Hovedkonseptet er stort sett at du kan velge, men hvis du ikke gidder så skal staten velge det de tror er det beste valget for deg.

I podasten econtalk, forøvrig den beste økonomipodcasten på iTunes, har man tidligere brukt det svenske pensjonssystemet som eksempel. Kristian Landsgård, som har skrevet veldig fint om dette, bruker den norske selvangivelsen. Jeg vil bruke Obamas helsereform som eksempel og se om den kan tilpasses våre formål her hjemme.

Obamas helsereform, om jeg har forstått den riktig og den oppfyller mine håp, går på at man kan velge hvilken forsikringsplan man vil, men om man ikke velger en annen, så får man en veldig bra statlig plan automatisk.

Dette kan absolutt være en måte å løse mange av helseklagene i Norge. Helsekostnadene i seg selv har jeg diskutert i en tidligere post, men at man kan fjerne en del folk fra køene er det ingen tvil om. Hvis man åpner for private aktører, men som ikke er dekket av det statlige akternativet, vil private forsikringer hjelpe på statsbudsjettet.

Liberal paternalisme vil være i sosialdemokratiets ånd, men vil også kunne utnytte markedets fordeler. Man kan gi adgang til private aktører men fremdeles sørge for at de som har kommet verst ut har sikkerhetsnettet de trenger.

Les mer:

Civita – Nr.13 2009: Libertariansk paternalisme.