Innovasjon Norge feiler oss – men kan fikses

Jeg leser med mild skuffelse at Bipper-Gründer Silje Vallestad mottar penger fra Innovasjon Norge. Hun sier at det ville lønnet seg å betale Nofas i Drammen til å skrive søknaden for henne, og hun har nok rett i det. Jeg skal innrømme at jeg ikke synes Bipper er et spesielt fornuftig produkt, men om man skal tro oppslagene i avisene er jeg ganske alene der. Det er derfor interessant at Vallestad kvalifiserer til midler fra Innovasjon Norge. Et selskap som det er stor grad av privat interesse for trenger vel ikke penger fra staten? Men hvis staten ikke skal gi penger til de bra produktene, skal de da gi til de dårlige? Dette virker rart.

Problemet bunner i to problemer. Først er det en misforståelse om hva man faktisk trenger som gründer. Man trenger penger, men man trenger ikke gratispenger. Man har som gründer selvsagt lyst på gratispenger, det er det vel ingen tvil om, men gir ikke det skjeve insentiver? Hvis noen kommer til deg og sier at «vi vil gi deg masse penger hvis du klarer å overbevise oss om at du er flink», så vil du legge mye krefter i å overbevise om at du er flink. Når du da har fått pengene er det ikke lenger noe som holder noe over deg for faktisk å levere. Det er ikke så bra.

Problem nummer to er relatert til hvilke bransjer Innovasjon Norge støtter. I veldig stor grad støtter de landbruket. Det er et problem. Landbruket i Norge er nemlig lagt opp til ikke å operere med aksjeselskap som eieform. Det går an, og flere har prøvd, men det er ikke en foretrukken form da odelslov og andre mer eller mindre formelle institusjoner regner en gård og en bonde som én enhet.

Måten Innovasjon Norge burde fungere på er nemlig veldig enkel. De burde bli en blåkopi av Statens Pensjonsfond Utland, eller Oljefondet, men med innenlandsinvesteringer. Et fond som investerer i høyrisikoprosjekter, men hvor investeringen gir en eierandel. Hvor investeringen forplikter fra begge sider. Det blir altså Innovasjon Norges mål å tjene penger på investeringene. På samme måte som lånekassen skal bruke rentene på å tilby lån til flere studenter, kan Innovasjon Norge tjene penger som de skal investere i flere bedrifter.

«Men vil ikke det bare øke ineffektivt statlig eierskap i det private markedet?» Jo, det vil det. Men det kan vel umulig være verre enn dagens system hvor man bare gir ut penger gratis? Det vil skape bedre insentiver, samt at det vil gi Innovasjon Norge en faktisk mulighet til å pushe innovasjon. Om noe kan Innovasjon Norge legge seg på en høyere risikoterskel enn andre, da de i prinsippet kan få tildelt den samme mengden penger de får i dag, men samtidig har en forventet fortjeneste. Man kan til og med sette som krav at Innovasjon Norge ikke skal eie mer enn en viss andel, samt må selge seg ut etter et visst antall år, selv om det ikke nødvendigvis er god business. Man kan lønne disse Innovasjon Norge-medarbeiderne som man lønner alle andre investeringsfolk, etter provisjon på hvordan investeringene deres går.

På sikt vil man da, som med oljefondet, hente ut evt avkastning og sette inn i statsbudsjettet. Da vil sirkelen være komplett. Sånn skulle jeg ønske Innovasjon Norge fungerte.

Hellas og Keynes – en oppklaring

En av de bedre bloggene i Norge er Sven Egil Omdals Eurobloggen. I dag har han et innlegg hvor han håper at Keynes og Krugman tar feil, med tanke på innsparingene som foregår i Hellas. Teorien er ganske enkel, i følge Keynes skal man drive motsyklisk politikk, altså skal staten bruke penger i dårlige tider. Det man ser er derimot store innsparinger som blir satt i gang, såkalte austerity measures, for å bruke moteordet. Omdal er nå bekymret for at hvis Keynes har rett så vil det gå enda dårligere med Hellas enn det allerede har gjort. Men Omdal, og flere med ham, har ikke fått med seg selve kjernen i Keynes argument.

Keynes sa at man skal bruke penger i dårlige tider og ikke frykte gjeld, men man skal også kutte i gode tider og nedbetale den gjelden. Man skal ha underskuddsbudsjett når det er lite skattepenger, fordi man vil få det igjen når økonomien kommer på fote igjen. I følge nyere flerperiodeteorier i makroøkonomi gjør det ikke så mye om staten ikke klarer å nedbetale gjelden, det greit så lenge gjelden ikke vokser raskere enn økonomien. Det er i disse to argumentene Hellas får problemer.

Når man ser på den greske økonomien er det to ting som slår en. For det første har de ikke hatt et budsjettoverskudd siden 1972. De har altså ikke fulgt Keynes’ regel om å ha underskudd i dårlige tider og overskudd i bedre tider. De har lånt, men ikke betalt tilbake. For det andre har gjelden bare siden 1995 vokst fra 101 prosent av BNP til estimerte 142 prosent av BNP i 2012. Gjelden vokser altså vesentlig raskere enn økonomien som sådan.

Omdal, Krugman og hans meningsfeller kan godt ha rett i at kuttene i Hellas vil gjøre vondt verre, men man kan ikke lege økonomien om man fortsetter i samme retning som før. Man må først få utgiftene til å matche inntektene, før man kan tenke på videre keynesiansk politikk.

Bilde av den greske statsøkonomien

Kilde: Gecodia

Hvem skal betale hva – om formueskatt og arbeidende kapital

Det har vært mye debatt i det siste om formueskatt på aktiv og passiv kapital. Om hvem som skal betale hvilken skatt og hvordan man verdsetter kapital som er knyttet opp i bedrifter og gårder. Som seg hør og bør har vi her på polecon.no en enkel og grei løsning.

Systemet er i hovedsak sånn at man får verdsatt en eiendeler og bedrift og må dermed betale formueskatt på ligningsverdien. Det som har vært klagen, fra rikskjøpmann Hagen med flere har vært at noen ganger er verdiene knyttet opp i arbeidende kapital, altså ting bedriften trenger til sin drift, og at man dermed mister bedrifter gjennom dagens formueskattordning. Jeg kan tendere til å være enig med ham i det, spesielt for kapitalintensive private bedrifter.

Det som jeg foreslår som en mulig løsning er enkelt. Der man på sin selvangivelse skal skrive inn formue, foreslår jeg en todeling. Man kan da selv velge å definere sine verdier som arbeidende formue eller passiv formue eller en split mellom de to. Den passive formuen er enkel. Den lignes på vanlig vis, med tradisjonell formueskatt. Ingen forandring så langt altså. Det som er mer interessant er den arbeidende formuen, eller kapitalen som er mer korrekt, skal altså ikke tas med i formueskattligningen.

Av utbyttet som tas ut fra passiv kapital må man betale utbytteskatt, det trenger man ikke av aktiv kapital. Det man henter ut av den aktive kapitalen er derimot inntekt, og derfor må man betale inntektsskatt. Det samme gjelder om man redefinerer aktiv kapital til passiv kapital. Da regnes det som inntekt reinvestert, og da betaler man inntektsskatt først.

Verre enn dette er det altså ikke. Differensiering av kapital krever differensiering av utbetalinger.

Les mer:

KrF vil fjerne arveavgiften for familiebedrifter ( Makro og politkk , Valg 2009 ).

Hagen angriper Halvorsen ( Valg 2009 , Næringsliv ).

– En klar avskjedssøknad – nyheter – Dagbladet.no.