Når kommentarer går over styr – om Dagsavisen, spillerlønninger og handlingsregelen

Det er ikke alltid så lett når sportsjournalister skal skrive om økonomi. Ei heller når økonomer skal skrive om fotball. Men, noen ganger må man sette foten ned. Noen ganger vaser sportsjournalistene så mye at noen må si hvor landet ligger. I dag er en av de gangene. Reidar Sollie, leder for sportsavdelingen i Dagsavisen, skriver i dag om spillerlønninger, og det går helt over styr.

Først, hva er galt med det han skriver? Han mener lønningene til fotballspillere i Europa stiger til umoralske nivåer, og spør om det er noen grense for når supporterne sier nei takk. Han bruker eksempler fra Spania og Tyskland, hvor tilskuermengden henholdsvis synker og holder seg. Han trekker linjer til lagspill vs enkeltspillere. Det han ikke gjør er å trekke linja til de bakenforliggende årsakene. Han sier ingenting om Spanias vaklende økonomi, om manglende sponsorkroner som jakker opp billettpriser. Han sier ingenting om tyskernes evne til å drive lønnsomme klubber, eller Tysklands manglende økonomiske krise. Det eneste han nevner av priser er Vålerengas treningskamp mot Barcelona på Ullevaal, og den er vel stort sett irrelevant for dette poenget.

Videre, og det er her jeg som økonom virkelig reagerer, så beskriver han den arabiske investering i Manchester City som drevet “av oljeformuer i land der ’handlingsregelen’ er et fremmedord og der oljepenger er til for å brukes.” Det er utsagn som dette som får folk til ikke å forstå hvordan oljeøkonomien fungerer. Det er da virkelig ingen regel for å hindre privatpersoner å bruke sine penger. I tillegg, om det var staten som skulle investere i en fotballklubb i England, ville det være godt innenfor handlingsregelens begrensning, da den regulerer innenlandsinvesteringer. Som et tredje punkt, dersom Statens pensjonsfond utland (SPU), som forvalter utenlandsinvesteringene våre, skulle investert i engelsk fotball, så hadde det ikke blitt SPU Stadium, a la Statoil-eksemplet til Sollie, men SPU hadde kjøpt hele stadion, slik som de har kjøpt opp store deler av London by.

Så, hva burde han skrevet? Han burde malt et bilde hvor spillerlønninger og sponsormidler styrer i skakkjørte økonomier, hvor høye billettpriser og rike tilreisende turister presser ut lokale tilhengere. Han kunne malt et bilde av at kampen om fans skaper en konkurranse som ingen kan vinne, hvor man desperat signerer storspillere for å sikre en stadig bredere fanbase på bekostning av kjernen. Han kunne sagt noe om at utenlandske investorer har andre motiver enn å skape fotballklubber med økonomisk stabilitet og kjernefans i geografisk nærhet. Han kunne skrevet så mye, men nå ble det helt feil.

Reidar Sollie, du kan sikkert mye om fotball, men skal du skrive om økonomi, snakk gjerne med en økonom.

Fotball er også økonomi – og politikk

Forholdet mellom en bevilger og en mottaker eller forbruker av overføringer er ikke alltid like smertefri. Det er jo en våt drøm for enhver som forsøker å få overføringer fra politikere til nettopp sitt prosjekt, den dagen det virkelig skjer etter masse jobb og kanksje noen usannheter. Det er nemlig ikke alltid realismen i prosjekter behøver å være så stor, så lenge viljen til å overbevise politikerne om å gi klarsignal til å sette igang, er det. Slikt blir det penger av – mye penger – ofte kalt pengesluk.

I Cape Town i Sør Afrika står den en halv bro. Den rager rundt ti meter opp i været før den brått slutter og bare noen armeringsjern stikker ut av betongen. Den gode historien er at ingeniøren som skulle bygge den feilberegnet og regelrett bommet på stedet broen skulle ende. Den sanne historien er at prosjektet gikk tom for penger og da stoppet man også byggingen – til skrekk og advarsel.

Men skrekk og advarsel er stort sett ikke resultatet av byggesprekker og andre budsjettsprekker. Holmenkollen blir ikke stående halvferdig som et flott symbol på lite stolt lokalpolitikk i Norges største by. Nei tradisjonen er heller at de stakkars politikerne som i “god” tro bevilget penger, må punge ut mye mer enn de hadde tenkt da den berømte sprekken dukker opp.

Den halvferdige idrettshallen, tunellen eller broen kan jo liksom ikke bare stå halvferdig. Da er det mer lønnsomt å bla opp, bli ferdig med det og håpe at ingen i fremtiden vil spekulere (neida, hvem gjør vel det?) eller gå på samme feilen igjen.

Det er akkurat det man driver med i norsk fotball, dog neppe bevisst.

Det siste året har nemlig vist at norske fotballag hadde kostnader langt over hva de strengt tatt tålte. Det er i og for seg ikke så overraskende. Norske toppklubber er millionbutikker, men drives av en gjeng som neppe hadde fått franschise hos Bunnpris eller noe annet sted som behøver å tjene penger for den saks skyld.

Heller ikke eierne, eller de rike onklene som de blir kalt, har fått stort igjen for pengene sine. Det bor en lite Abramovich i mange av dem og det er som kjent ikke alltid man tjener penger på hobbyen sin – fotball og følelser. Svært mange burde ut i fra vanlige bedriftsøkonomiske hensyn i 2009 gå konkurs mao.

Men det er lite som er nytt med situasjonen i 2009. Det har skjedd før og spørsmålet er derfor hvorfor ingen lærer?

Men hvorfor skulle de det? Det går jo alltid bra. En fotballklubb og en halvferdig bro har nemlig det til felles at de alltid “overlever” – de får alltid de ekstra pengene, helst i siste liten. Sånn overlever norske fotballklubber nå på rekke og rad. Hvem vil vel være kreditoren som senket den lokale stoltheten? Tenkt deg å være Sparebanken Hedmark som sørget for at HamKam gikk konkurs. Det skjer ikke.

Dermed kan klubbene fortsette med galskapen – trolig med unntak av Lyn. Der ble det for drøyt.

Om fotball og finansiering av broer egentlig er sammenlignbart? Neppe, men det var eneste måte å gjøre fotball relevant på denne bloggen!