Matvareprisene er ikke for høye

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert hos Minerva 19. april 2011.

Hvis maten var for dyr i Norge, ville flere valgt billigbutikkene. Matmarkedet trenger ikke mer regulering, men mindre.

Matkjedeutvalget har kommet med sin konklusjon, norske matvarer er for dyre og utvalget for dårlig. I sin rapport skylder de på eierstrukturen i matvareindustrien og ønsker videre regulering av industrien. Utvalget er åpenbart misfornøyd med paraplykjedenes manglende vilje til å drive forretninger slik Stortinget skulle ønske de drev dem.  Dette kommer for eksempel tydelig frem under “Forhandlinger og innovasjon”:

Forbrukerne er prisgitt de valgmuligheter […] som bys frem i dagligvarebutikkene.

Prisnivået på mat blir beskrevet som for høyt, eller i hvert fall “betydelig høyere enn hos våre handelspartnere.” De har en rekke gode argumenter hvorfor det er for høyt, skattesatser, lønnsnivå, toll og så videre, men kommer til konklusjonen at selv kontrollert for disse effektene er prisene for høye i Norge.

Rapporten har fått mye kritikk, kanskje spesielt fra tidligere rektor på Norges varehandelhøyskole, Odd Gisholt. Han prisforskjellene skyldes skatter, avgifter, tollsatser og samvirkeordninger i produsentleddet, mens matvarekjedene gjør alt de kan for å presse prisene ned.

For det første: Utvalget tilgjengelig for norske forbrukere går langt utover det som er tilgjengelig i matvarekjedenes butikker. Det finnes spesialforretninger som slaktere, fiskebutikker, gårdsbutikker og ikke minst den voksende andel av de såkalte innvandrerbutikkene. Alle disse byr på gode alternativer til matkjedene, om man bruker dem.

Deretter, og det er min største kritikk av både rapporten, og av kommentarene den har fått i ettertid: Matvareprisene i Norge er ikke for høye, og jeg kan bevise det. Det er faktisk ganske enkelt.

Man sier ofte at det ikke forekommer fri konkurranse, fordi kravene til fullstendig informasjon ikke er overholdt. Man kjøper en dyrere vare fordi man ikke vet at en billigere finnes. I matvarebransjen stemmer ikke dette. Alle vet at Rema 1000 er billigere enn Meny og ICA, og alle vet at alle vet det. Hvorfor presses da ikke prisene ned på nivået til Rema 1000 hos alle konkurrentene? Fordi de ikke trenger. Nettopp fordi matvarene på Meny og ICA ikke er for dyre.

Tenk selv på når du går og handler på en av de dyre kjedene. Du titter kanskje på prisen og tenker at nettopp disse varene kan du få billigere et annet sted. Nettopp disse varene burde du kjøpt i en butikk som ikke har like bredt utvalg, men som har helt andre priser. Men du gjør det ikke. Det i seg selv er bevis på at varene ikke er for dyre. Hadde de vært det ville en større andel handlet hos billigkjedene, og de dyre kjedene kunne ikke holdt prisene oppe.

Det er altså andre ting enn pris som drar oss inn i butikkene. Det gjør at butikkene kan oppføre seg som monopolister. De har markedsmakt og kan velge å prissette, reklamere, ta ut profitt og velge de optimale mengder å selge basert på profittmål.

Det er allikevel viktig å huske på at selv om maten ikke er for dyr, betyr ikke det at den ikke kan  og bør bli billigere. Den gradvise økningen i markedsandelene til billigkjedene viser at det finnes et ønske om billigere mat.

Som seg hør og bør legger utvalget fram noen forslag som kan løse problematikken i matvarebransjen, oppsummert i en kronikk i Aftenposten. Problemet er bare at forslagene går ut på å regulere de eksisterende aktørene, å tvinge dem til å bli flinkere gjennom nye regler og gjennom nettsider med prissammenligninger. Det foreslås til og med et eget dagligvareombud.

Heller enn å sette i gang med ytterligere regulering og fordyrende prosesser, heller enn å gi mer makt til de eksisterende aktørene gjennom kompliserende regelverk, hva om vi åpner for økt grad av uavhengige aktører? Ved å deregulere landbruket og å redusere eller fjerne tollbarrierer kan vi skape større muligheter for konkurranse mellom norske og utenlandske kjeder i Norge, og ikke minst mellom matkjedene og små uavhengige butikker.

Rapporten er fin lesning med mange gode poenger, men dens konklusjoner om videre regulering er ikke bra. Det vil bare styrke de eksisterende aktørene, og kanskje gjøre at maten faktisk blir for dyr.

Bønder mot fattige – nå er det krig

I Norge har man lenge vernet om bøndene. Illusjonen om selvforsynthet og kvalitet fra norsk landbruk har for lengs slått sprekker, og bøndene kjemper på barrikadene for høye priser uten å måtte levere i hverken i bredde eller høyde. Men alt dette er greit, å reformere landbruket i Norge er lettere sagt enn gjort, og man kan ikke forvente den veldige politiske innsatsen da Senterpartiet på den ene siden er bøndenes parti, og Høyre er for avhengig av storbønder og bygdekapitalister tilnå faktisk gjøre noe.

Det som virkelig er det siste strået, er at man må begrenser importen fra verdens minst utviklede land (MUL). Namibia, som lenge har kunnet selge kjøtt til Norge uten den vanlige 430% kjøttollen har altså nå fått kvote på lammekjøtt. Namibiske bønder, noen av verdens fattigste sådan, får altså ikke selge mer enn 400 tonn lammekjøtt i året i Norge, for å beskytte verdens rikeste bønder.

Ikke bare kan vi altså ikke velge å kjøpe kjøtt av god kvalitet til en billig penge, mangelen på valg går direkte på bekostning av utviklingsland, VERDENS MINST UTVIKLEDE LAND! Hva holder vi egentlig på med? Dette er ikke godt nok, og jeg er veldig glad for at iallfall Henrik Asheim lufter problemet i media. Så kanskje resten kan komme etter.