Hellas og Keynes – en oppklaring

En av de bedre bloggene i Norge er Sven Egil Omdals Eurobloggen. I dag har han et innlegg hvor han håper at Keynes og Krugman tar feil, med tanke på innsparingene som foregår i Hellas. Teorien er ganske enkel, i følge Keynes skal man drive motsyklisk politikk, altså skal staten bruke penger i dårlige tider. Det man ser er derimot store innsparinger som blir satt i gang, såkalte austerity measures, for å bruke moteordet. Omdal er nå bekymret for at hvis Keynes har rett så vil det gå enda dårligere med Hellas enn det allerede har gjort. Men Omdal, og flere med ham, har ikke fått med seg selve kjernen i Keynes argument.

Keynes sa at man skal bruke penger i dårlige tider og ikke frykte gjeld, men man skal også kutte i gode tider og nedbetale den gjelden. Man skal ha underskuddsbudsjett når det er lite skattepenger, fordi man vil få det igjen når økonomien kommer på fote igjen. I følge nyere flerperiodeteorier i makroøkonomi gjør det ikke så mye om staten ikke klarer å nedbetale gjelden, det greit så lenge gjelden ikke vokser raskere enn økonomien. Det er i disse to argumentene Hellas får problemer.

Når man ser på den greske økonomien er det to ting som slår en. For det første har de ikke hatt et budsjettoverskudd siden 1972. De har altså ikke fulgt Keynes’ regel om å ha underskudd i dårlige tider og overskudd i bedre tider. De har lånt, men ikke betalt tilbake. For det andre har gjelden bare siden 1995 vokst fra 101 prosent av BNP til estimerte 142 prosent av BNP i 2012. Gjelden vokser altså vesentlig raskere enn økonomien som sådan.

Omdal, Krugman og hans meningsfeller kan godt ha rett i at kuttene i Hellas vil gjøre vondt verre, men man kan ikke lege økonomien om man fortsetter i samme retning som før. Man må først få utgiftene til å matche inntektene, før man kan tenke på videre keynesiansk politikk.

Bilde av den greske statsøkonomien

Kilde: Gecodia

Risikovurdering i finansmarkedet – om Keynes og Schumpeter

Andreas Halse har skrevet en kronikk i dagens Dagsavisen om Schumpeter og Keynes. Han har veldig mange gode poenger om Keynes og holder partilinja til AP stødig og snorrett. Han tar alikevel feil på et ganske viktig punkt.

Da kan det være greit å minne om hva kreativ destruksjon faktisk handler om. Teorien kan nemlig verken brukes til å forklare krisen eller finne løsninga på den.

Det Halse ikke ser, er nemlig at Schumpeters kreative destruksjon er nettopp den teorien som forklarer det som skjedde for ganske nøyaktig et år siden best. Teorien sier at man får overganger mellom gamle og nye systemer, Halse refererer til et velkjent eksempel:

Schumpeters klassiske eksempel er hestetransport og jernbane. Når jernbanen kommer til byen, åpner det seg nye muligheter for transport og handel. Plutselig oppstår det helt nye markeder, fordi det er så mye lettere å selge varene og hente råvarer fra andre steder. Jernbanen skaper arbeidsplasser i seg selv, langt viktigere er de enorme ringvirkningene den skaper for lokalsamfunnet. Sånn kunne jernbanen være en drivkraft for en helt ny samfunnsutvikling.

Det vi er enige om er at de bedriftene som har gått under i det siste har ikke nødvendigvis gjort det på grunn av utviklingen, men det er ikke viktig. Det som er viktig er hva vi kan hente ut fra Schumpeters historie. Den er nemlig tosidig. Ved å kjenne til teorien om kreativ destruksjon kan man nemlig unngå den.

Enhver bedrift må til stadighet ta risiko, kunder kan ikke betale før etter de har videresolgt varene man har levert, kanskje kunden ikke har sikret finansiering, kanskje man investerer i noe som ikke skjer. Ingen er så kalkulerende med risiko som banker og andre finansinstitusjoner. Men de opererer ikke med en markedsoptimal risiko. De opererer ikke med den risiko som kommer ut fra Schumpeters trussel om å bli erstattet. Det trenger de nemlig ikke. Ved å sikre hjelp i dårlige tider gjennom det som ofte blir tolket som keynesiansk politikk, fjerner man trusselen om destruksjon. Dermed opererer bankene i praksis med nullrisiko. Det er faktisk verre enn det, for i gode tider strammer man ikke til som tradisjonell keynesiansk politikk skulle tilsi, så det er full inntjening i gode tider og null risiko i dårlige. Da har man ikke bruk for å drive motsyklisk business for å skape forutsigbarhet, den ligger allerede hos staten.

Risikoen som skulle holdt bankene i sjakk har rett og slett blitt eliminert. Halse, og flere med ham sier at finanskrisen ikke kan forklares med Schumpeters teorier, men det er nettopp frykten for korttidsvirkningene av Schumpeters kreative destruksjon som har gjort at vi er i dette hullet. Jeg mener ikke at man skal la alt gå til spille, banksikringsfondet eksisterer for å hjelpe den uskyldige tredjepart om noe går galt. Men, vi kan ikke la bankene fortsette å operere med nullrisiko, vi må være villige til å la dem gå konkurs. “There is no such thing as too big to fail” – Larry Summers

Samfunnsøkonomi – en idéhistorie

[openbook booknumber=”821500851″]

Veldig god oversikt over tenkerne i den økonomiske historien. Detaljert, men dermed også litt drøy. Grei å lese, men mest for de spesielt interesserte. Sandmo skriver bra og alle som er interesserte i økonomisk historie burde lese denne boka, resten trenger egentlig ikke.

Terningkast: 5

Tenkerne er ikke det vi tror

Noen ganger, spesielt når man leser om i stedet for av de store tenkerne, blir man overrasket av at de ikke faktisk var som de har blitt beskrevet. For mange økonomer er det kjent at Marx ikke var noen marxist. Nå viser det seg tydeligvis at Darwin var ikke var noen darwinist. Hva skal det bli av verden?

Dette er et godt tegn på at man må lese originallitteraturen mer. Kanskje det viser seg at Keynes ikke var noen keynesianer og at Reagan ikke var tilhenger av reaganomics. Jaja, Friedman var iallfall monetarist…

Darwin blir misbrukt – Kultur – Dagbladet.no.